Film – Side 25

Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?

Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.

«De pleide å gjøre noe med fangene sine, som de kalte for «å riste blodørn» på dem; de bandt dem med armene om en trestamme og klippet dem opp i ryggen, gjennom både ribbein og kjøtt – så trakk de ut lungene på dem bakfra.»Sitatet er fra Jens Bjørneboes «Bestalitetens historie». Ja, er ikke kroppen stadig vårt mest politiske objekt? Lars von Triers film Manderlay er ikke om politikk, slik vi daglig mediefores av konflikter og all verdens pragmatikk. Det politiske i filmen er langt mer alvorlig enn det. Selve det politiske er de verdimessige, psykologiske, estetiske, moralske eller meningsdannende praksisene som gir livet retning. Normer som underveis omdannes, utvikles og innvikles i den daglige globale hverdagen. Og kunst som adresserer det politiske, slik Manderlay lager teater på film og etterlater oss fnysende, ettertenksomme eller spørrende.Manderlay er historien om slavene som oppdages på den amerikanske plantasjen Manderlay i Alabama på 30-tallet. Lenge etter slavenes frigivelse lever de fremdeles i et herre/trell-forhold – de vet ikke om noen annen måte å leve, eller overleve på. Gangsterkongens datter Grace, spilt av Bryce Dallas Howard, har andre holdninger enn sin far, og griper medfølende inn – hun sørger for at de får friheten tilbake. Ved hjelp av gangstere med maskinpistoler innfører nådens gudinne demokrati, kontrakter og stadige avstemminger. Hun føler en moralsk skyld overfor de undertrykte – hennes nasjon hadde jo skapt slaveriet. Men faktisk hadde slavene funnet sin «Happiness in Slavery» – som tittelen på Jean Paulhans forord til The History of O lyder.1 For friheten førte bare med seg problemer. Som von Trier selv har kommentert, skjønner ikke disse «dumme» slavene på egenhånd hvordan de skal overleve. Uten ledelse og regler ender det med at plantasjen vanskjøttes, de sulter, mangler medisiner, krangler og så videre.Sandstormen i filmen viser hvor hardt fattige rammes av naturkatastrofer, som vannets herjinger i New Orleans eller Thailand i vår tid. Men filmens mer opplagte politiske parallell er Irak. Amerikanerne skulle fjerne tyrannen, for så å innføre demokrati. Er nå «frigivelsen» av Irak så annerledes de tidligere slaveeierne som skapte gjeldsslaver av sine nye «arbeidstakere» – med dyre startlån og følgende lønnslaveri? Filmens Grace, som nok har edlere motiver enn USAs Bush, avviste derimot denne sinnrike kapitalismen ved å gi alle andeler i plantasjen – hvite som svarte. Hennes demokratiforsøk skulle stå til eksamen, og forsøket besto prøven – så lenge gangsternes geværmunninger var til stede.Von Trier har i mange filmer latt oss berøre av selve kroppen, og spesielt kvinnekroppen, som politisk objekt. Von Trier benytter stadig kvinner i hovedrollene (noe som er uvanlig i film og teater). I trilogien Breaking the Waves, Idiotene og Dancer in the Dark, ser vi Bess, Karen og Selma bli radikalt berørt av kroppen eller kjødet. Først i Bess' seksuelle fornedrelse, deretter slik Karen berøres av de kroppslige handikapene og gruppesexen til «spasserne», og til slutt Selmas grufulle hengning, kroppens opphør. Von Trier vil berøre oss, og gjerne la oss fylles av ubehag. Slik er han politisk, og iblant på grensen

Er det mulig å skape en virkelig filosofisk film, en film som ikke er rent didaktisk, formanende eller propagandistisk, men som i seg selv konstituerer et relativt autonomt filosofisk verk? Har vi blitt begravd under et skred av visuelt søppel, som undergraver og avstumper våre kritiske evner, vår evne til å føle undring og beundring – og blitt «vidioter»?

Er film i ferd med å endre sitt forhold til virkeligheten? Jo mer man ønsker å la virkeligheten innta lerretet, jo større risiko er det for at skuespillerne nedverdiges, tilskuerne blir sensasjonslystne, regissøren forsvinner eller forvandles til kikker. Regissørene trodde lenge at de kunne fange «Virkeligheten med stor V» i dokumentarfilm, eller gjenskape den med avanserte teknikker. Årets filmfestival i Cannes ser ut til å ville oppmuntre denne nye tilnærmingen, som må finne seg en plass mellom dokumentaren og illusjonen. Det er den fysiske konfrontasjonen som berører oss følelsesmessig, ikke ord som forteller hva som skal berøre oss.

New Age-inspirert buddhisme er blitt en sterk konkurrent til kristendommen, Vestlig buddhisme presenteres gjerne som botemiddel mot kapitalismens stressende spenninger, men fungerer det i stedet som det perfekte ideologiske supplement til dagens virtuelle kapitalisme? Star Wars-regissør George Lucas er også påvirket av disse strømningene. Det kommer frem i siste tilskudd til Star Wars-sagaen, Sithene tar hevn, som har verdenspremiere 18. mai. Og er det onde imperiet der ute et sted, eller vokser det–som med «Krigen mot terror»–nettopp frem gjennom måten vi, «de gode», bekjemper det på?

På baggrund af en revideret italiensk udgave udkom i foråret en revideret dansk oversættelse af den italienske klassiker Leoparden. Hvorfor bliver romanen og filmatiseringen ved med at drage? Måske fordi de giver mening til Italien?

Mel Gibsons nye film The Passion of Christ kritiseres for å være både ondskapsfull og antisemittisk. Mye av kritikken mot filmen uttrykker vår tids redsel for religiøs lidenskap, eller for lidenskap overhodet.

En generasjon algeriske filmskapere som er utdannet og bosatt i Europa, kaster nytt lys over hjemlandets virkelighet, selv om det nødvendigvis dreier seg om et blikk som kommer utenfra.

Filmer fra Quebec når sjelden europeiske kinosaler, til tross for en rik filmtradisjon og en oppblomstring av nye filmskapere de siste årene. Mange av disse tar i bruk grep fra «direct cinema»-tradisjonen og tilpasser dem til dagens politiske kamper knyttet til globaliseringen.

Iransk film har høstet priser på internasjonale filmfestivaler de siste årene. Landet har en lang filmtradisjon, men den virkelige oppblomstringen startet i etterkant av den islamske revolusjonen i 1979.