Film – Side 25

Paris er et filmisk univers som krever et originalt grep.

FBI-medarbejderen Sibel Edmonds blev fyret, fordi hun gik til ledelsen med en viden om, at der optrådte tyrkiske spioner internt i FBI. Kill The Messenger viser et amerikansk post-9/11-samfund, der er kendetegnet ved en parakdoksal dobbelthed. På sin vis stækkes borgere i deres frihed og overvågningsmulighederne højnes, altimens politikere i højere grad kan holde deres rygge fri og lukke betændte sager ved blot at henvise til statens sikkerhed. Dokumentaren viser dog, at det ikke altid er statens sikkerhed, der sættes højest i Bush-administrationen.

I dette intervjuet snakker den 85 år gamle franske filmskaperen Alain Resnais om å lage film–om stemninger, skuespillere, musikken og sine inspirasjonskilder. Dette er mannen som filmatiserte Marguerite Duras’ roman Hiroshima, min elskede. Hans filmer er preget av den surrealistiske arven. Dette finner vi også i filmene hans fra de siste 20 årene–teatralske lystspill. Resnais kunne blande politisk historie, biografi og science-fiction i stort sett kunstnerisk vellykkede, men kommersielt mislykkede filmer. Han lar seg gjerne inspirere av filmatiske ideer i enkelte tv-serier framfor berømte filmer. Hans ambisjon er å skape et affektivt minne hos tilskueren, et minne som erstatter en hurtig og voldelig handlingsrekke. For om det ikke er bevegelse i filmen, så kan man likevel la seg bevege. Hans siste film Hjerter (C’urs) kommer denne måneden på DVD.

Billy Rays nye film om den største lekkasjen i amerikanske etterretningshistorie avslører dypereliggende sider i det amerikanske samfunnet. I 2001 ble Robert Hansson arrestert og siktet for spionasje. Hans karakterbrist er symptomatisk for det amerikansk samfunnet: Avsløringen er en beretning om hvordan privatlivet stadig mer gjennomsyres av politisk-religiøs retorikk.

David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon–den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.

Hjerter (Cœurs) – Alain Resnais 17. Spillefilm – er basert på Alain Ayckbourns stykke Private Fears in Public Places. Resnais har tidligere adaptert Ayckbourns stykke Smoking/No smoking. Paris, 13. arrondissement: Boligagenten Thierry (André Dussollier) anstrenger seg for å finne en leilighet som tilfredsstiller Nicole og Dan (Lambert Wilson, Laura Morante), et vanskelig kundepar som også skal vise seg å være et ulykkelig ektepar. Thierry på sin side utvikler et spesiell kontakt med sin medarbeider Charlotte (Sabine Azéma). Hun låner ham en videokassett med et TV-program som hun dyrker, «Sanger som har forandret mitt liv», et religiøst program som foruroliger Thierry. Thierrys yngre søster Gaëlle (Isabelle Carré) er på jakt etter den store kjærligheten, setter til og med inn annonser. Dan, yrkesmilitær som har fått sparken, betror seg til bartenderen Lionel (Pierre Arditi) om sin mislykkede karriere og sitt like mislykkede samliv med Nicole. Gaëlle kommer også til denne baren. Barmannen Lionel må ha hjemmehjelp til sin syke og humørsyke far som han tar seg av. Det er Charlotte fra boligfirmaet som dukker opp … Således kan en persons handling påvirke en annen persons skjebne, enten de kjenner hverandre eller ikke, ja, uten at de engang trenger å ha møtt hverandre. Plotet i Resnais nye film minner om syngespillet On connaît le chanson (En velkjent melodi) fra 1997, der vi møter flere av de samme skuespillerne i roller som er forbundet i et nettverk av kontakter og skjebnesvangre valg (og der Dussollier spiller boligagent, der også!). I den nye filmen synges det imidlertid ikke, eller, som Cahiers du Cinéma sier i sin hyllest: Filmen inneholder ikke sang, men den synger. «Hjerter er den mest gripende Resnais-filmen på 20 år, siden Mélo,» fastslår Cahiers-anmelder Stéphane Delorme. Filmen har i det hele tatt fått god mottakelse, og mottok Sølvløven på Veneziafestivalen. Arnstein Bjørkli.

Mitt håp er at filmmeldingen med «Det nye filminstituttet» gir romslighet nok til solid statlig støtte. Norge kan skape et visjonært større miljø for den kritisk-uavhengige internasjonale dokumentaren. Uten å hemmes av norsk språk, kultur og natur.

Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban», av vårt sosiale og ideologiske uføre.

Danmarks statsminister bliver myrdet af en ung aktivist, som han har et homoseksuelt forhold til. Godt nok sker det hele kun på film–i den nye danske mockumentary AFR–men ikke desto mindre har filmen sat gang i en debat om kunstnerisk frihed og grænser for ytringsfriheden. Mest af alt er AFR dog et overraskende kærligt portræt, der viser, at selv bag ekstreme ydrer–såsom en kynisk statsleder eller en kompromisløs aktivist–gemmer sig et godt menneske, der stopper op og tvivler.

Jean Baudrillard vil bli husket for hans forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer. Og hans måte å kombinere teori og forteling i en radikal kritikk av hverdagsliv og medier. Endeløs informasjon gjør oss alle til gisler av mediene–men vi samtykker stilltiende. Nyhetene blir virtuelle hendelser.

Da Lynch begynte med meditasjon for flere tiår siden, trodde han at han skulle bli rolig og få en følelse av fred. Men det ga energi, han følte ting sterkere. Han påpeker i dette intervjuet at det er i Europa man finne de ekte filmelskerne: I USA får jeg aldri et øre for filmene mine, samme hvor mye de tjener inn, sier han. I dag har han falt fullstendig for digitalkameraet (DV):–Det har noe eget ved seg som jeg ble totalt forelsket i. Derimot mener Lynch at vanlig film blir oppstykket:–Alt er så tungrodd, det er et helvete sammenlignet med DV, sier han. Lynch siste film Inland Empire er filmet direkte med dette.

Fra 2007 til 2013 skal EU satse 755 millioner euro på europeisk filmproduksjon. Målet med initiativet er å la Europas kulturelle identitet og kulturarv gjenspeile seg i filmproduksjonen. EU skal nå konkurrere med Hollywoods sterke grep på det europeiske filmmarkedet.

En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Da Deepa Mehtas skulle begynne å filme Vann i den hellige byen Varanasi i 2000, ble hun møtt av to tusen demonstranter som stormet og satte fyr på settet før de kastet det i Ganges. Filmens kjærlighetsintrige balanserer hårfint mellom å være et politisk-religiøst frigjøringsprosjekt og et Bollywoodsk melodrama.

Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle aspekter. I marts i år kulminerede organisationens arbejde i den hidtil mest omfattende serie af projekter under titlen march ’06. På forskellige mailinglister har man kunne følge, og tage del i, den intensive og heterogene diskussion af realiseringen af march ’06 som et virkeligt interessant eksempel på en nutidig kollektiv netværksbaseret produktionsform. Og i forlængelse af march ’06 har NODE.London også udgivet en såkaldt «reader», en guide til organisationens praksisformer og teoretiske/konceptuelle fundering. Readeren afspejler organisationen mangfoldige interessefelt (de er tekster af mere end 40 aktører!), men den er også inddelt i et par tematiske kapitler, såsom «fremtiden for trådløse netværker» og «åben kongres». Et par håndfulde af teksterne har man kunne læse i andre antologier (en af dem også i Le Monde Diplomatique!), men det er nu alligevel værd at bestille et eksemplar af udgivelsen for at få indblik i de enkelte projekter og den generelle diskurs som de udspringer af og udvikler. Publikationen kan (selvfølgelig) læses online og vokser hele tiden i omfang i et samspil med besøgende på organisationens hjemmeside.

I Matthias Glasners Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?