Film – Side 25

Peter Watkins’ film Edvard Munch har endelig kommet på kino i Norge. I dette intervjuet snakker Watkins om hvordan han kom inn i filmbransjen, om sine andre filmer, og han kritiserer TV- og filmbransjen. Han forteller at det var en avdelingssjef i svensk TV som klarte å overtale nordmennene til å la ham få lag e filmen. Men mest av alt handler intervjuet om Munch-filmen: om innspillingen, forholdet til NRK, bruk av amatørskuespillere og om sitt sterke møte med Munchs malerier på slutten av 60-tallet. I motsetning til reality shows hvor kloninger på 25 år illustrerer konsumeristiske pseudoverdier, mener Watkins at Edvard Munch setter et nytt søkelys på medias makt.

Peter Watkins 33 år gamle film om Edvard Munch blir endelig satt opp på kino i Norge. Sykdomsmotivet, som kom til å bli en gjenganger i Munchs kunst, er stadig til stede i Watkins? film. Men han legger også vekt på Munchs samrøre med August Strindberg, Stanislaw Przybyszewski og Dagny Juel i Berlin. Filmen dekker deler av Munchs barndom, sykdom og ungdom, årene fra Munchs møte med Kristiania-bohemen, årene med ekspresjonistiske avantgardisme og hatsk kritikk, til anerkjennelsen omsider begynte å komme. Det kostet å være modernistisk banebryter i Norge.

På årets Film fra Sør-festival ble det vist tre verk av den taiwanesiske regissøren Hou Hsiao-hsien. Hou var en del av den taiwanesiske nye bølgen på 80-tallet, som vendte seg bort fra 70-tallets sjangerfilmer. Hans filmer handler om hverdagssituasjoner og hverdagslivets estetikk.

Robert Redfords film Løver for lam stiller viktige, men opplagte spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk. Og tematiserer forholdet mellom presse og statsmakt i et truet demokrati. Filmen har sine øyeblikk, men vil neppe bli husket om 30 år.

Den tyske instruktør Philip Gröning har som den første nogensinde fået tilladelse til at filme den tillukkede karteusermunkeorden i Frankrig. Filmen bliver en skildring af ikke blot det religiøse kald, men af selve livets basale kvaliteter. I lighed med den klassiske Direct Cinema-traditionen, er Den Store Stilhed en forening af det observerende og det indlevende.

I mars i år tilsto Khalid Sheikh Mohammed (i et lukket militært avhør på Guantánamo) å ha halshugget Daniel Pearl. Filmen A Mighty Heart, regissert av Michael Winterbottom, er basert på enken Mariane Pearls fortelling om mannens skjebne. Winterbottom har en åpenbart journalistisk teft for tematikk og formidler Pearl-tragedien som en nøktern og kompetent thriller. Winterbottom har en lang rekke filmer av politisk karakter bak seg. Han er en regissør som påkaller respekt og sympati, om ikke alltid nesegrus beundring. Vi ser nærmere på regissøren – og den nye filmen.

Film fra Kina, Hongkong og Taiwan har det siste året blitt en reell konkurrent til både Hollywood og Japan. Årets Film fra Sør-festival har 140 filmer fra Asia, Afrika og Latin-Amerika på programmet.

Hvor langt vi egentlig er villige til at gå i kampen for udbredelse af demokrati? 10 dokumentarfilm og en række kortfilm skal udsendes mere eller mindre samtidigt verden over denne måned. Hensigten med det unikke medieprojekt er at bruge dokumentarfilmene som springbræt til at starte en demokratisk værdidebat. Projektet er et beundringsværdig initiativ i en verden, hvor terrorisme og religion–og ikke mindst kampen mod disse–er med til at sætte skred i demokratiske principper. Populisme, korruption og nepotisme er nok engang en uheldig sideeffekt i demokratiet.

Den politiske dokumentaren har de siste årene fått en renessanse. Men kassasuksessene har skygget over interessante utviklinger innen sjangeren. Produksjons- og distribusjonsselskapene Brave New Films og Brave New Theaters forsøker å trekke sjangerens potensial lenger. Det gjør de gjennom å distribuere filmene gjennom egne nettverk, involvere grasrotbevegelser og å koble dem til en større politisk strategi. Uten distribusjon gjennom de store kinokjedene har Brave New-prosjektet klart å få opptil 700 000 tilskuere på enkelte filmer. Viser dette prosjektet at den politiske dokumentaren kan bli et viktig politisk verktøy for venstresiden?

Utstillingen «Correspondances» som vises på Pompidou-senteret i Paris (fra 19. september 2007 til 7. januar 2008) åpner for en dialog mellom verkene til Víctor Erice og Abbas Kiarostami rundt felles tema. Begge filmskaperne har klart å unngå å underkaste seg markedets lover, og fronter en krevende kunstnerisk uavhengighet. Arbeidet deres i utstillingen omfatter videoinstallasjoner, fotografi og maleri. Den tvinger oss til å revurdere filmskaperens plass i dagens samfunn.

Oppvekstskildringen This is England klarer å fange 80-tallet estetisk. En film om dem som ikke hadde plass i birolleinnehaver Margaret Thatchers framtidsvisjon. Dessverre klarer aldri filmen å gjøre samfunnskritikken til annet en et uforløst bakteppe.

Nesten alle nekrologene jeg har lest har tatt for gitt Bergmans status som en av filmens udiskutabelt største skikkelser. Men Bergmans stjerne har definitivt falmet. Mens den franske nye bølgen henvendte seg til en ny og samtidig verden, ville Bergman stort sett bevare og forevige en gammel verden. Av den grunn er det merkelig at han alltid fant en resonansbunn hos New York-publikumet.

Filmskaper Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen er kjent for å ha innført trashfilmen til Norge og en rekke kontroversielle kortfilmer. Nå debuterer han som manusforfatter og langfilmregissør med filmen Fem løgner. Le Monde diplomatique har møtt Krutzkoff Jacobsen.

Med Film har Damm forlag har gitt ut et informativt oversiktsverk om film. Her finner vi en god filmhistorisk oversikt, nyttig stoff om filmproduksjon, ulike sjangere, film fra forskjellige land, i tillegg til lister over de største regissørene og 100 beste filmene. Dette er en gledelig og kjærkommen utgivelse.

Den franske filmskaperen Pascale Ferrans har med Lady Chatterley laget den mest interessante Lawrence-filmatisering på nærmere 40 år.