Film – Side 25

Hjerter (Cœurs) – Alain Resnais 17. Spillefilm – er basert på Alain Ayckbourns stykke Private Fears in Public Places. Resnais har tidligere adaptert Ayckbourns stykke Smoking/No smoking. Paris, 13. arrondissement: Boligagenten Thierry (André Dussollier) anstrenger seg for å finne en leilighet som tilfredsstiller Nicole og Dan (Lambert Wilson, Laura Morante), et vanskelig kundepar som også skal vise seg å være et ulykkelig ektepar. Thierry på sin side utvikler et spesiell kontakt med sin medarbeider Charlotte (Sabine Azéma). Hun låner ham en videokassett med et TV-program som hun dyrker, «Sanger som har forandret mitt liv», et religiøst program som foruroliger Thierry. Thierrys yngre søster Gaëlle (Isabelle Carré) er på jakt etter den store kjærligheten, setter til og med inn annonser. Dan, yrkesmilitær som har fått sparken, betror seg til bartenderen Lionel (Pierre Arditi) om sin mislykkede karriere og sitt like mislykkede samliv med Nicole. Gaëlle kommer også til denne baren. Barmannen Lionel må ha hjemmehjelp til sin syke og humørsyke far som han tar seg av. Det er Charlotte fra boligfirmaet som dukker opp … Således kan en persons handling påvirke en annen persons skjebne, enten de kjenner hverandre eller ikke, ja, uten at de engang trenger å ha møtt hverandre. Plotet i Resnais nye film minner om syngespillet On connaît le chanson (En velkjent melodi) fra 1997, der vi møter flere av de samme skuespillerne i roller som er forbundet i et nettverk av kontakter og skjebnesvangre valg (og der Dussollier spiller boligagent, der også!). I den nye filmen synges det imidlertid ikke, eller, som Cahiers du Cinéma sier i sin hyllest: Filmen inneholder ikke sang, men den synger. «Hjerter er den mest gripende Resnais-filmen på 20 år, siden Mélo,» fastslår Cahiers-anmelder Stéphane Delorme. Filmen har i det hele tatt fått god mottakelse, og mottok Sølvløven på Veneziafestivalen. Arnstein Bjørkli.

Mitt håp er at filmmeldingen med «Det nye filminstituttet» gir romslighet nok til solid statlig støtte. Norge kan skape et visjonært større miljø for den kritisk-uavhengige internasjonale dokumentaren. Uten å hemmes av norsk språk, kultur og natur.

Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban», av vårt sosiale og ideologiske uføre.

Danmarks statsminister bliver myrdet af en ung aktivist, som han har et homoseksuelt forhold til. Godt nok sker det hele kun på film–i den nye danske mockumentary AFR–men ikke desto mindre har filmen sat gang i en debat om kunstnerisk frihed og grænser for ytringsfriheden. Mest af alt er AFR dog et overraskende kærligt portræt, der viser, at selv bag ekstreme ydrer–såsom en kynisk statsleder eller en kompromisløs aktivist–gemmer sig et godt menneske, der stopper op og tvivler.

Jean Baudrillard vil bli husket for hans forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer. Og hans måte å kombinere teori og forteling i en radikal kritikk av hverdagsliv og medier. Endeløs informasjon gjør oss alle til gisler av mediene–men vi samtykker stilltiende. Nyhetene blir virtuelle hendelser.

Da Lynch begynte med meditasjon for flere tiår siden, trodde han at han skulle bli rolig og få en følelse av fred. Men det ga energi, han følte ting sterkere. Han påpeker i dette intervjuet at det er i Europa man finne de ekte filmelskerne: I USA får jeg aldri et øre for filmene mine, samme hvor mye de tjener inn, sier han. I dag har han falt fullstendig for digitalkameraet (DV):–Det har noe eget ved seg som jeg ble totalt forelsket i. Derimot mener Lynch at vanlig film blir oppstykket:–Alt er så tungrodd, det er et helvete sammenlignet med DV, sier han. Lynch siste film Inland Empire er filmet direkte med dette.

Fra 2007 til 2013 skal EU satse 755 millioner euro på europeisk filmproduksjon. Målet med initiativet er å la Europas kulturelle identitet og kulturarv gjenspeile seg i filmproduksjonen. EU skal nå konkurrere med Hollywoods sterke grep på det europeiske filmmarkedet.

En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Da Deepa Mehtas skulle begynne å filme Vann i den hellige byen Varanasi i 2000, ble hun møtt av to tusen demonstranter som stormet og satte fyr på settet før de kastet det i Ganges. Filmens kjærlighetsintrige balanserer hårfint mellom å være et politisk-religiøst frigjøringsprosjekt og et Bollywoodsk melodrama.

Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle aspekter. I marts i år kulminerede organisationens arbejde i den hidtil mest omfattende serie af projekter under titlen march ’06. På forskellige mailinglister har man kunne følge, og tage del i, den intensive og heterogene diskussion af realiseringen af march ’06 som et virkeligt interessant eksempel på en nutidig kollektiv netværksbaseret produktionsform. Og i forlængelse af march ’06 har NODE.London også udgivet en såkaldt «reader», en guide til organisationens praksisformer og teoretiske/konceptuelle fundering. Readeren afspejler organisationen mangfoldige interessefelt (de er tekster af mere end 40 aktører!), men den er også inddelt i et par tematiske kapitler, såsom «fremtiden for trådløse netværker» og «åben kongres». Et par håndfulde af teksterne har man kunne læse i andre antologier (en af dem også i Le Monde Diplomatique!), men det er nu alligevel værd at bestille et eksemplar af udgivelsen for at få indblik i de enkelte projekter og den generelle diskurs som de udspringer af og udvikler. Publikationen kan (selvfølgelig) læses online og vokser hele tiden i omfang i et samspil med besøgende på organisationens hjemmeside.

I Matthias Glasners Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?

Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk bygderomantikk. «Tredje riket på Österlen» har debutanten Liv Strömquist kalt en av hovedhistoriene i tegneserieboken Hundra procent fett (Ordfront Galago 2006). Ut fra egne skoleerfaringer skildrer hun oppsvinget for rasisme og nazisme i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Nasjonalt kom naziboomen til uttrykk gjennom Ny Demokratis valgoppslutning, Lasermannens drap på innvandrere i Stockholm og en stor ungdomskultur rundt «Vit Makt»-musikk. Strömquist forteller både analyserende og humoristisk om hvordan dette artet seg i Skåne. Det var svært mange nynazister på skolen, de var uniformerte og stemningen var truende med stadige voldsepisoder. Et hovedpoeng hos Strömquist er at oppslutningen for nynazistene i mindre grad var en direkte reaksjon mot innvandrerne. I Skåne fantes det nesten ingen innvandrere, bare uhorvelig mange rasister. Hun ser naziboomen mer som et uttrykk for sosial frustrasjon og det etablerte Sveriges unnvikenhet overfor stemningsbølgen. Uniformeringsforbudet, som ble innført etter et års bruduljer og forbød nazistiske symboler, førte til at de åpne nazistene forsvant fra Strömquists skole. Ny Demokrati falt ut av riksdagen ved neste valg. Det var igjen ro i folkhemmet. Strömquists røffe strek røsker imidlertid i den selvtilfredse fasaden: de nazistiske symbolene er trengt vekk, men de politiske holdningene mener hun holder stand – for eksempel ved at Socialdemokraterna adopterte og gjennomførte mye av Ny Demokratis flyktningepolitikk. Det er sjelden Strömquist er direkte selvbiografisk, som i «Tredje riket på Österlen», men hun har alltid et tydelig personlig utgangspunkt for sin politiske satire. Hun har beskrevet seg selv om anarkist og feminist. I et intervju med nettsiden Ung & Galen (www.ungochgalen.nu/reportage/intervju-med-liv-stromquist) erklærer hun at feminismen «räddade mitt liv». På videregående var hun sammen med en gutt som ødela selvtilliten hennes; han var aktiv og kreativ, hun skulle være stille og søt. Det trasige ungdomsforholdet er nok bakgrunnen for serien «Tre bergsäkra strategier för att bryta ner din flickväns psyke och göra henne besatt av dig», en besk selvhjelpsmanual for manipulerende menn. Hun tar også for seg temaet i den vittige «Min oskuld och den Europeiska Unionen». Mesteparten av seriene i boken er hentet fra Strömquists fanzine Rikedomen, som hun har tegnet en fem års tid. Dette er fanzineserier på sitt beste: oppriktig og umiddelbar, røff og freidig – slarvete men aldri slurvete. Politiske fanziner brister ofte fordi de blir for programmatiske eller lettvinte. Hundra procent fett er ensidig og agiterende, men med substansielle kunnskaper, snert og humor. Strömquist argumenterer interessant i en slags tegneseriekronikker, både om skjønnhetsideal (serien «Riots not diets») og imperialisme («Bengt äter barn»). Enda bedre er hun når hun fabulerer fritt, som i den utrolige «Män som aldrig borde fått ha sex» om kvinnebedårerne Jean-Paul Sartre, Ingmar Bergman og Timbuktu. Strömquist har levert en av årets friskeste svenske tegneseriebøker. Til sin egen frustrasjon har hun opplevd at også politiske motstandere elsker seriene og humoren. Hun tror det har å gjøre med at vi leser tegneserier på en annen måte enn prosa; snakkeboblene betyr at vi ikke tar det som sies på alvor. Det har hun nok mye rett i, men denne fordomsfulle lesemåten betyr også

Mark Tribe/Reena Jana med Uta Grosenick (red.)Taschen, Køln 2006, s. 99 Den måtte jo komme. En let tilgængelig håndbog om «new media art» fra Taschen, forlaget som specialiserer sig i at lave forholdsvis billige gennemillustrerede bøger (billedsiden er altid af imponerende kvalitet og i sidste ende det som sælger bøgerne) om alverdens kulturfænomener, fra klassisk europæisk højkultur til kitschet amerikansk pop. Intet er for fint eller for lavt for forlaget. Og nu er turen altså kommet til den del af samtidskunsten, der arbejder med computeren som medie. Til det formål har man bedt Mark Tribe, der var med til at starte platformen Rhizome.org, og kritikeren Reena Jana om at udvælge og skrive om et par dusin af de vigtigste værker inden for dette felt (udvalget er sikkert, i den forstand at det holder sig til den etablerede kanon). Hvert værk får et opslag med en sides tekst og info og så en illustration på den modsatte side. Ganske enkelt og konsekvent. Teksterne kommer selvsagt ikke i dybden med værkerne, men virker godt som appetitvækkere og giver en nænsom indføring i en æstetik, som de fleste nok stadig er fremmedgjorte over for. Derudover indledes publikationen med et fint essay, hvor de Tribe og Jana blandt andet pointerer væsentlige historiske forbindelser mellem den amerikanske koncept- og popkunst og det de kalder «kunsten i den digitale distributions tidsalder». New Media Art skal læses med en computer i nærheden, så man kan se værkerne i deres sande element, på nettet. Gør man det udgør publikationen et slags udstillingskatalog eller måske snarere en udstillingsguide, hvor man i eget tempo kan stifte bekendtskab med en kunstform, der indgående og udfordrende afspejler en afgørende dimension i vores samtid, nemlig teknologiens stadigt mere omfattende betydning for vores tilværelse. © norske Diplo

Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.

Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid

Marie Antoinette er fortellingen om en Pop-dronning fra 1700-tallet. Marie Antoinette dukker ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Sofia Coppolas tidligere heltinner. Coppola overfører vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet.