Korrupsjonen som avdekkes i kjølvannet av en brann på en nattklubb er hinsides det meste som er å se i fiksjonsfilmer om det samme. Alexander Nanaus dokumentar følger en avisredaksjons møysommelige arbeid med en sak som vokser til en spennende filmfortelling, på godt og vondt.
En gruppe algeriske studerende går imod burka og islamisering. Papicha kunne have udmøntet sig i en stærk film, men ender som en rigeligt banal fortælling.
Quibi serverer korte afsnit målrettet mobilbrugerne, desværre uden rigtige godbidder indtil videre.
De beste HBO-seriene har over årene gitt oss sympatisk og overbevisende dramatikk med utgangspunkt i de såkalt hverdagslige helters strev. Derek Cianfrances I Know This Much is True er et siste tilskudd til en ærverdig tradisjon.
HBO-dokumentaren Kill Chain presenterer muligheten for at valgresultatene i flere amerikanske valgkretser kan ha blitt fordreid av, i beste fall, systemsvikt og tekniske svakheter.
I et fattig nabolag i Kampala lager en selvlært regissør fantasifulle og humoristiske lavbudsjettsfilmer med en action som gjenspeiler den utbredte volden i Uganda.
Ni år etter at Contagion hadde premiere, har pandemifilmen fått ny aktualitet.
I forrige århundre var bruk av cannabis gjerne skildret som samfunnsnedbrytende virksomhet. Mye har endret seg de siste tiår. Guy Ritchies The Gentlemen og HBO-serien High Maintenance tar for seg hver sin ende av næringskjeden.
For Sama er et dybt rystende vidnesbyrd fra krigen i Syrien, og en vigtig påmindelse om de overgreb, som styret udsætter sin befolkning for.
I 1965 tok DDRs kulturpolitikk en tydelig vending da myndighetene forbød tolv nye spillefilmer. De fleste av dem ble ikke vist før høsten 1989. Tross streng sensur var de østtyske regissørene nokså nyskapende for sin tid.
Canadiske The Body Remembers When the World Broke Open er en nuanceret film om et skæbnesvangert møde mellem to fremmede, der viser hvor vanskeligt det kan være at hjælpe et menneske i nød.
Kolombianske Monos om geriljaens lærlinger blir ofte en lyrisk oppdagelsesreise i frodig natur. Lojalitet og splid ungdommene imellom utgjør de drivende konflikter, og forholdet til deres overordnede settes på prøve. Og bakom suser helikoptrene.
Danmarks sønner er en film, der er funderet i indignation og frustration. Og den slags film er altid kærkomne, også selvom de måtte mangle kunstnerisk bid.
Sørkoreanske Bong Joon-ho byr på en lekker filmfortelling av et snedig manus om utspekulerte bedragere. Oppfinnsomheten er imidlertid såpass hensynsløs at det tærer på innlevelsen. Det kan være et godt tegn.
Islandske Let Me Fall er en mesterlig fremstilling af ung piges skæbne fra teenager til junkie.
Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid i fare for å størkne, men Camorraens barn viser at mye kan unngås med ungdommers temperament og sensasjonslyst.
I skjulte og fjerne soner blir naturens framtid ofret nesten uten reaksjoner fra verdenssamfunnet. Nye dokumentarer gjør oss til vitner til naturmord, og mens vi venter på nye lovverk, leter vi forgjeves etter en global ordensmakt vi kan henvende oss til.
Peter Morgan holder opp et smigrende speil for sin dronning, en monumental hyllest som bekostes av hennes nærmeste. De får jobben med å gestalte den menneskelige dårskap hun holdes for god for i The Crown.
Den senegalesiske road movie Yao er et behageligt bekendtskab med et lidt for insisterende, men hjertevarmt og sympatisk portræt af Senegal, der ikke dyrker lidelse og fattigdom.
Melancholia er Lars von Triers versjon av science fiction. Den kan lede tankene i mange retninger, især som allusjon til katastrofeaktualitetene: Hva taper vi om jorden går under?
Talking About Trees er en varm dokumentarfilm om sudansk filmtradition og kunstens vanskelige situation i politisk turbulente tider.
Den middelaldrende alenemoren Eve Fletcher er sympatisk nok, men har et uspennende liv. Det forsøker hun å gjøre noe med når sønnen flytter ut. Serien Mrs. Fletcher er hverdagslig på grensen til banal, og samtidig så nærgående at den byr på store overraskelser.
Over et halvt århundre har den amerikanske filmskaperen og samtidskronikøren Frederick Wiseman dokumentert de sentrale samfunnsinstitusjonene til verdens ledende stormakt.
Om blomster, planter og trær på film.
