James Bonds geopolitikk
Gjennom tolv romaner, to novellesamlinger og 21 filmer har James Bond ikke bare blitt kjent som en fryktløs eventyrer og uimotståelig forfører, men også som symbolet på en britisk, og vestlig, fantasi om kulturell storhet.
Gjennom tolv romaner, to novellesamlinger og 21 filmer har James Bond ikke bare blitt kjent som en fryktløs eventyrer og uimotståelig forfører, men også som symbolet på en britisk, og vestlig, fantasi om kulturell storhet.
Frida Kahlo og Maverick Modigliani er to vidt forskellige bud på et kunstnerportræt. Den ene konventionel og klog, den anden visuelt ambitiøs, men også rigeligt teatralsk og insisterende.
Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen i sommer. Filmkomposisjonene han etterlot oss brakte inn fremmede klanger i sin tid. De endte med å fortone seg som essensen i sjangeren.
Fiksjon og virkelighet er vanskelig å skille fra hverandre i bioteknologiens verden, kanskje fordi teknologien gjør selve virkeligheten foranderlig og oppløser naturens begrensninger. En ny tv-serie setter søkelys på biohackingens farer, men tar samtidig del i normaliseringen av en løpsk teknologi.
De mange kvinnelige regissørene og manusforfatterne som deltok i stumfilmens gullalder har i stor grad blitt forsømt av filmhistorien. Blant dem var Lois Weber, som tok opp samfunnskritiske temaer og amerikanske kvinners hverdag.
Kunstneren og tyven er en gribende beretning om kunstens betydning og et portræt af to mennesker, vi kan lære meget af.
Coastal Elites er en samling koronabetingede «henvendelser hjemmefra». Novellefilmene fungerer best gjennom menneskene vi møter, mer enn i kraft av deres åpenbare felles uvilje mot USAs sittende president.
Den sorte jord burde brødføde en hel befolkning. Det er beretningen, som det sovjetiske regime tillader at komme ud, og som Vesten tager for gode varer. Lige indtil en ukuelig journalist kommer på sporet af en helt anden sandhed.
Gjenoppstandelsen til den en gang konkursrammede byen Stockton i California er en prosess det sikkert er mye å lære av. Dokumentaren Stockton On My Mind prioriterer byens unge ordfører og hans nærmeste.
I’ll Be Gone in the Dark gir et myldrende bilde av kriminaljournalisten og -forfatteren Michelle McNamara og drapsmannen hun forsket på. De seks episodene hadde sikkert tålt en siste runde i klipperommet, men lykkes langt på vei med å sirkle inn begge uten å tape oversikten.
Familiefesten skriver sig på behændig vis ind i en arketypisk genre. Den styrer udenom genrens værste klicheer, men lever op til den mest slidte fordom om franske film.
Korrupsjonen som avdekkes i kjølvannet av en brann på en nattklubb er hinsides det meste som er å se i fiksjonsfilmer om det samme. Alexander Nanaus dokumentar følger en avisredaksjons møysommelige arbeid med en sak som vokser til en spennende filmfortelling, på godt og vondt.
En gruppe algeriske studerende går imod burka og islamisering. Papicha kunne have udmøntet sig i en stærk film, men ender som en rigeligt banal fortælling.
Quibi serverer korte afsnit målrettet mobilbrugerne, desværre uden rigtige godbidder indtil videre.
De beste HBO-seriene har over årene gitt oss sympatisk og overbevisende dramatikk med utgangspunkt i de såkalt hverdagslige helters strev. Derek Cianfrances I Know This Much is True er et siste tilskudd til en ærverdig tradisjon.
HBO-dokumentaren Kill Chain presenterer muligheten for at valgresultatene i flere amerikanske valgkretser kan ha blitt fordreid av, i beste fall, systemsvikt og tekniske svakheter.
I et fattig nabolag i Kampala lager en selvlært regissør fantasifulle og humoristiske lavbudsjettsfilmer med en action som gjenspeiler den utbredte volden i Uganda.
Ni år etter at Contagion hadde premiere, har pandemifilmen fått ny aktualitet.
I forrige århundre var bruk av cannabis gjerne skildret som samfunnsnedbrytende virksomhet. Mye har endret seg de siste tiår. Guy Ritchies The Gentlemen og HBO-serien High Maintenance tar for seg hver sin ende av næringskjeden.
For Sama er et dybt rystende vidnesbyrd fra krigen i Syrien, og en vigtig påmindelse om de overgreb, som styret udsætter sin befolkning for.
I 1965 tok DDRs kulturpolitikk en tydelig vending da myndighetene forbød tolv nye spillefilmer. De fleste av dem ble ikke vist før høsten 1989. Tross streng sensur var de østtyske regissørene nokså nyskapende for sin tid.
Canadiske The Body Remembers When the World Broke Open er en nuanceret film om et skæbnesvangert møde mellem to fremmede, der viser hvor vanskeligt det kan være at hjælpe et menneske i nød.
Kolombianske Monos om geriljaens lærlinger blir ofte en lyrisk oppdagelsesreise i frodig natur. Lojalitet og splid ungdommene imellom utgjør de drivende konflikter, og forholdet til deres overordnede settes på prøve. Og bakom suser helikoptrene.