En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Såpeserier har en sentral plass i den arabiske verdenen. Tidligere dominerte syriske og egyptiske serier, men i år har den tyrkiske serien Noor fullstendig tatt over. Dette har skapt splid og spenninger over hele den arabiske verdenen.
Sveitsiske Cosey har i over tretti år vært tegneserienes fremste agitator for Tibets selvstendighet. Aldri har han vært så direkte politisk som i sitt nye dobbeltalbum Himmelbuddhaen. Med sin flotte grafiske stil åpner Cosey den tibetanske kulturen for oss, og gir oss følelsen av å oppleve den innenfra.
Etter tre engelske produksjoner har Woody Allen krysset kanalen og lagd en film med Barcelona som bakteppe.
Vicky Cristina Barcelona er et trekantdrama som nok vil bli godt mottatt for sin vittige tone og passe problematiserende stil.
Men har Woody Allen noe nytt å by på?
«Vi trenger alternativer til bare å tenke det politiske ut fra privat eller statlig,» sa Michael Hardt da han presenterte sin og Antonio Negris kommende bok, Common Wealth, under Det europeiske sosiale forum i Malmö i september. I boken videreutvikler Hardt og Negri sin politiske teori fra de mye omdiskuterte og leste Imperiet og Multitude, med særlig vekt på «det allmenne» som et utgangspunkt for å tenke alternativer til både kapitalisme og sosialisme. Le Monde diplomatique møtte Hardt i Malmö.
Med Burn after reading leverer Coen-brødrene enda en komedie. En kostelig og dyptpløyende kritisk film om middelaldrene tapere i maktens sentrum, Washington D.C.
Jørgen Leth er muligens Nordens største nålevende filmskaper. Det danske filminstituttet utgir nå alle hans 42 filmer på DVD. Vi har snakket med Leth om hvorfor han forlot Danmark til fordel for Haiti. Om hans samarbeid med Lars von Trier, og om den gang han filmet Andy Warhol. Han forteller at han tidlig ga seg selv en polemisk rolle i det danske samfunnet, men understreker at han i dag er totalt uinteressert i å frelse verden. Kan film være egenterapi?
Jappetidens store designer er tilbake i rampelyset. Og denne gangen har han fylt opp kofferten med miljøbevissthet. Han har nylig lansert en «individuell vindmølle», og uten et snev av ironi skryter han av å ha «verdens minst forurensende privatfly». Og han vil styrke blaserte milliardærer miljøbevissthet med å tilby romreiser. Er verden klar for en ny runde med multigeniet Philippe Starck?
Den franske filosofen Jacques Derrida (1930–2004) holdt mellom 2001 og 2003 en forelesningsrekke kalt «Dyret og suverenen», som tok opp begrepet suverenitet og «politikkens dyrefigurer». Le Monde diplomatique bringer her et ikke tidligere publisert utdrag fra forelesningsrekken. Her drøfter Derrida Machiavellis Fyrsten opp mot samtidens geopolitiske situasjon, med det implisitte spørsmålet: Er Machiavellis verk laget for de mektige, eller er det en slu bruksanvisning for folkets kamp mot tyrannene?
Eran Riklis bruger i Citrontræet en nabostrid om en citronlund som metafor for den store konflikt mellem Israel og Palæstina. Det er der kommet en behændig og meget hjertevarm film ud af, som især har sin styrke i skildringen af menneskelige relationer på begge sider af den imposante mur, der skiller to folkeslag ad.
Arn–Riket ved veiens ende fullbyrder filmatiseringen av Jan Guillous trilogi om den svenske korsfareren Arn Magnusson. Filmen rommer en rekke flotte tablåer, og følger opp Guillous hyllest til den arabiske kulturen med Gaza som åsted. Samtidig trenger et spørsmålet seg fram: Er det mulig å lage middelalderfilm etter Monty Python og ridderne av det runde bord?
Superheltene er samfunnsordenens voktere. En håndfull maskerte kraftkarer og mirakelkvinner som ofte i det skjulte verner mot trusler og gjenoppretter det globale status quo. Kinoaktuelle Wanted er en av flere nye tegneserier hvor dette konspiratoriske elementet tematiseres og politiseres. Men på veien fra tegneserie til storfilm har skurkene blitt helter og samfunnskonspirasjonen et hevndrama. Her er historien Hollywood kastrerte.
Howard Zinns nå legendariske amerikanske grasrothistorie A People’s History of the United States (USA. Folkets historie) har blitt tegneserie med fokus på USAs utenrikspolitikk. Tegneserieboka A People’s History of American Empire er formet som et engasjerende illustrert foredrag om imperiebyggingens ideologi og overgrep, og om de folkelige motkreftene.
«Hva er kunst?» Spørsmålet som har vært så sentralt i den moderne kunsten siden Duchamps «readymades», virker å ha fått et prosaisk svar: prisen. Det nære samarbeidet mellom kunstnere som Damian Hirst og Jeff Koons og samlere og gallerister med gjennomtenkte PR-strategier, har ikke bare sørget for ekstraordinære inntekter. Det har også gitt dem en ubenektelig kunstnerisk status. Hirst har til og med gått så langt at han var med på å kjøpe et av sine egne kunstverk for rekordpris.
Thailandske Pen-Ek Ratanaruang afsøger i Ploy ægteskabets elasticitet. Med en langsommelig og tænksom filmstil, der dvæler ved sigende detaljer, udfolder Ratanaruang en moden og ærlig fortælling om ægteskabets skiftende tilstande. De stillestående handling åbner op for publikums refleksive engagement. Og til trods for, at filmen mere eller mindre har karakter af en drømmetilstand, fremstår Ploy både relevant og realistisk.
Stanley Kubricks mesterverk 2001–en romodyssé var banebrytende da den kom for 40 år siden, både for science fiction-sjangeren og filmkunsten. Kan dens tematisering av kontrolltap og fremmed intelligens fortsatt si oss noe i dag?
Forfatterskapet til russisk-amerikanske Ayn Rand (1905–1982) er relativt ukjent i Europa. I ny og ne henviser kapitalsvermerske ungdomspolitikere og andre høyreutopister til henne, men uten den store folkelige appellen. I USA derimot selger bøkene til brutalkapitalismens største apologet fortsatt i bøtter og spann, og ifølge ryktene skal en av dem filmatiseres med Brad Pitt og Angelina Jolie i hovedrollene. Som en forsvarer av de mektige, hadde Rand stor innflytelse i maktens innerste sirkler–Ronald Reagan var en stor beundrer og Alan Greenspan var lenge enn av hennes nære venner. Men har hennes bøker noen som helst polemisk kraft utover den kommunistfryktende 50-tallskonsteksten de er skrevet i?
Julio Cortázar (1914–1984) var en 1900-tallets store mestere innen fantastisk litteratur. I hans kortprosa kommer hans fantastiske realisme til uttrykk for fullt. Hans brennende politiske engasjement gjorde aldri at han fornærmet leserne med å blande sammen litteratur og pedagogikk. Han så snarere på litteraturen i seg selv som revolusjonær.
Høyhus og skyskrapere er igjen på moten. Og arkitekter verden over lover en grønn høyhusrevolusjon. Men den nære fortidens energislukkende høyhus viser at fallhøyden er stor.
In Defense of Lost Causes udfordrer Zizek forestillingen om at ideologierne er kommet til sin afslutning og at de store fortællinger er døde. Han nekter at akseptere forestillingen om at en global frigørelse er død, at en anden verden ikke længere er mulig. Ifølge Zizek er marxismen og psykoanalysen de to store fortællinger der kan føre os mod større universel frigørelse. Men er hans frigørelsesteori materialistisk nok for at kunne være virkelig frigørende, for at kunne bevæge masserne til opprør mod den naturaliserede kapitalisme?
Mark of Cain er en lille, men forbløffende effektiv antikrigsfilm, der skildrer hvordan civil courage sjældent kan hamle op med militær loyalitet.
To av årets fremste dokumentarfilmer, Morgan Spurlocks satiriske terroristjakt Where in the World is Osama Bin Laden? og Brett Morgans Chicago 10 om 1968-opptøyene i Chicago, bruker begge tegnede sekvenser som virkemiddel, men på vidt ulike måter. Animasjon åpner for nye manipulative fortellermåter, men i en dokumentar oppleves tegningene som så fremmede at selv den sløveste seeren vil være bevisst på at dette er et skapt virkelighetsbilde.
Andrei Nekrasov laget først film om kunstnere og diktere. Men med 90-tallets tilspissing ble han og flere politisert.
Trenger vi skillet mellom dokumentar og fiksjon. Sideprogrammet på årets Cannes-festival viser tegn på en ny generasjon filmskapere og en ny film som verken ser skillet som relevant eller reelt. For denne nye filmen dreier det seg snarere om å skape former og metoder for å utforske virkeligheten så vel som filmmediet på nye måter som er best mulig tilpasset fortellingen eller fenomenet som tas opp. Den nye filmen finner nettopp sin vitalitet i å ligge tett på en virkelighet som er vanskelig å fange inn.
Italias oppgjør med opprørerne fra slutten av 60-tallet og 70-tallet ser ikke ut til å ta slutt. På forespørsel fra Silvio Berlusconi truer franske myndigheter nå med å bryte avdøde president François Mitterrands løfte og utlevere det tidligere Brigate Rosse-medlemmet Marina Petrella, slik de gjorde med Paolo Persichetti i 2002. Forfatter Cesare Battisti unnslapp denne skjebnen i 2004, men ble senere arrestert i Brasil og utlevert. Dermed dukker «blyårene» opp igjen. I Italia er kriminalromanen den eneste litterære sjangeren som behandler den urolige tiden.
