I to århundrer har jakten på etnisk homogenitet overskygget Balkans kulturelle og religiøse mangfold, og tatt oppmerksomheten bort fra økonomiske og sosiale utfordringer.
Gjennom tenketanker og høyrepolitikere spres og normaliseres høyreekstrem ideologi i vestlige regjeringer og medier.
Erobring av byen Afrin fra de kurdiske styrkene i Syria 19. mars har styrket Erdoğans krigerske propaganda. Han nøler nå ikke med å angripe NATO verbalt for å smiske med nasjonalistene, som han håper skal få ham gjenvalgt.
Realpolitikk har gradvis marginalisert religionen i Den islamske republikken. Iran er blitt et av de mest sekulære landene i Midtøsten, og iranerne vil nå åpne opp landet mot verden.
På begge sider av Atlanteren tvinger konservative og nasjonalistiske ledere tilhengerne av EU og et åpent samfunn på defensiven. I midten står Tyskland.
Mens høyreradikale nasjonalistpartier er på frammarsj i store deler av Europa, viser konflikten mellom Catalonia og den spanske staten at den tradisjonelle politikken i Europa også er utfordret av en annen type, langt mildere og åpen nasjonalisme.
Nasjonalismen blir stadig mer stueren på Balkan, hvor krigsforbrytere som ustasjabevegelsen i Kroatia nå blir framstilt som helter.
Nazi-kollaboratører sår tvil om Ukrainas nye nasjonale fortelling.
Frihetens hjemland har erklært krig mot barbariet. Mot et rike langt, langt unna som angriper Frankrike og ikke viser noen nåde mot sivile, som dreper barn og voldtar jentunger. «Vi er i krig!» Med folkets støtte utbasunerer lederne at de vil knuse fienden. Folk jubler. Og mens soldatene slåss, engasjerer de sivile seg: Skjuler ikke
Mens Putin rasler med sablene, har høyreradikale og høyreekstremister inntatt maktposisjoner i Kiev. Høyreradikale Svoboda har fått sentrale posisjoner i overgangsregjeringen, mens det mer ekstreme Pravij Sektor patruljerer gatene.