Nittitallet var metafiksjonens og ironiens tiår, sies det, noe overdrevet som det gjerne blir når snakket går i generasjonstermer. Like fullt illustrerer filmer som Pulp Fiction, The Big Lebowski og Velvet Goldmine referanseleken på hver sin måte.
En gang presset folk seg oppspilt sammen i kinosalene for å se den siste filmen til Jean-Luc Godard, Agnès Varda eller John Cassavetes. Men størst av alle var Federico Fellini, ifølge Martin Scorsese.
Supernova er særdeles vellykket i sit intime portræt af kærligheden og den sygdom, der spolerer det hele.
På dokumentarfilmfestivalen i Zagreb finder vi stærke skildringer af samfundsrelevante problemstillinger. Til gengæld er pandemien stort set fraværende.
The Book of Vision udnytter på dragende vis konflikten mellem to menneskesyn i lægekunstens historie.
Éric Rohmers filmografi skriver seg tilbake til begynnelsen av sekstitallet, ofte med moral som erklært tematikk. Filmene hans minner oss om våre synsvinkler, selvbedrag og fordommer, men presenterer det med en hverdagslig vitalitet og sjarme.
Bo Widerberg valgte å vise en streik fra innsiden og hylle fagforeningsaktivisten Joe Hill, men laget også film om kjærlighet og kriminalitet.
First Cow er en atypisk western, hvor observationer af hverdagslivet er mere dragende end selve plottet.
Herself er en sympatisk beretning om en enlig mors kamp, funderet i en virkelig boligkrise i samtidens Dublin, hvor hen ved ti tusind mennesker kæmper med at finde en varig bolig.
Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.
Er man nysgerrig på mennesket i al sin mærkværdige mangfoldighed, er dokumentarfestivalen HUMAN i Oslo et godt sted at opholde sig.
The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.
François Ozons Sommeren ’85 og HBO-serien It’s a Sin tar oss tilbake til åttitallet og tidens vilkår for homofil kjærlighet. It’s a Sin har dessuten aids på dagsorden, og viser hva den nifse sykdommen gjorde med liv, helse og omgangsform.
Atom Egoyan er tilbage med antydninger og underspillet kommunikation, men absurditeter og plot twist tager overhånd i Guest of Honour.
Burhan Qurbanis hypermoderne udgave af Berlin Alexanderplatz er en frapperende, frenetisk film, der med rød kulør maler et fængende menneskeportræt.
Gammelfuturistiske Flukten fra New York er restaurert for nypremiere. John Carpenters dystopi fra 1980 var del av en klynge filmer som responderte på forfall og hverdagskriminalitet i 1970-tallets New York, hvor Walter Hill satte tonen året før med The Warriors.
Bryan Cranston har snart gjort det til en egen kunstart å gestalte den vanlige mann på altfor dypt vann, en som må balansere infernalsk motstridende hensyn, med tilværelsen og til tider livet som innsats.
I en alder av 90 år er Jean-Luc Godard fortsatt en av Europas mest markante filmskapere, etter nærmest å ha revolusjonert filmkunsten på 1960- og 1970-tallet med en hardkokt sjangerstil, ukonvensjonelle kvinneportretter, radikalisme og anti-fiksjon.
David Finchers Mank viser oss manusforfatteren under arbeid med Citizen Kane, som skulle bli et av filmkunstens kanoniserte verk. Likevel blir skildringen mer av en sosiologisk ekspedisjon enn noen kikk inn i trollmannens skriveverksted.
Rumænske The Whistlers, der var nomineret til Guldpalmen i Cannes, er en særegen film forsøgt båret oppe af én elementær idé.
Det kan tenkes at en ny art er i ferd med å innta verdens finanssentre. Det kan også være at originaliteten til serien Industry simpelthen ligger i det at vi ikke har sett tv-serier om unge mennesker som jobber i en investeringsbank tidligere. Det var uansett på høy tid.
Palm Springs er ved første øjekast en letfordøjelig romantisk komedie, men filmen viser sig ligeledes at være en interessant granskning af moral og væsentligheden af agens.
Det sies at krig gjør alle parter til tapere. Patria viser at det kan stemme.
Gjennom tolv romaner, to novellesamlinger og 21 filmer har James Bond ikke bare blitt kjent som en fryktløs eventyrer og uimotståelig forfører, men også som symbolet på en britisk, og vestlig, fantasi om kulturell storhet.
Frida Kahlo og Maverick Modigliani er to vidt forskellige bud på et kunstnerportræt. Den ene konventionel og klog, den anden visuelt ambitiøs, men også rigeligt teatralsk og insisterende.
