Drukner i Nasjonalmuseet

Nylig ble Riksutstillinger en del av Nasjonalmuseet for kunst. Hva skjer nå med den uavhengige institusjonen som rakk å bli en attraktiv formidler av samtidskunsten i Norge?

Per Barclay

«Det er med bilder som med oss mennesker, vi er på grunn av alle dem som har levd før oss», sier Per Barclay til Le Monde diplomatique. Barclays kunst illustrerer denne utgave av avisen.

Populistiske og radikale kunstinstitusjoner

På Venezia-biennalen var Rosa Martínez? kuraterte hinderløype med feministisk fortegn ikke noe annet enn sinnsstemninger og allmenngyldige klisjéforestillinger. Står vi overfor en «teflonisering» av kunsten, der alt preller av, der kunsten er godt installert, presentert estetisk tiltalende og innholdsmessig bekreftet av en felles verdikanon? Et annet Venezia-eksempel som overtydeliggjør dette, er den franske paviljongen av kunstneren Annette Messager, som fikk utmerkelsen Den gylne løve for en perfekt installert mediehule. I dag ser vi stadig politikere og sponsorer oppfatte og organisere kunstinstitusjonen populistisk som et konsumtempel. Og de fleste kunstverk vist både på de store biennalene og kunstmessene bekrefter passivt gjeldende maktstrukturer. Men vi kan ikke sette likhetstegn mellom «politics of pleasure» og «politics of consumption.»

Interventionskunst!

Situationistisk Internationale, Artist Placement Group og Art Workers? Coalition er tre eksempler fra 60?erne og 70?erne på projekter, som på forskellige måder søgte at forene kunstnerisk praksis med politisk refleksion. Men det var svært for kunstnere i 60?erne at bevæge sig fra repræsentationen af politiske emner til en direkte intervention i politiske debatter og konflikter. For situationisterne var kunsten med dens mytologisering af det individuelle en integreret bestanddel af 60?ernes fremmedgørende konsumsamfund. Art Workers? Coalition spillede en vigtig rolle som platform for skabelsen af en øget kritisk bevidsthed om det institutionelle apparat. Og Artist Placement Group mente kunstneren skulle forlade atelieret og fralægge sig sin traditionelle rolle som et isoleret geni og samarbejde med arbejdere, teknikere og ledere på fabrikker og ansatte på institutioner.

Kunstneren som vitne

Per Hovdenakk tar i dette intervjuet opp norske holdninger til kunsten. Norske politikere foreslo en gang å gi Munch-samlingen til amerikanerne. Politiske innkjøpskriterier på Nasjonalgalleriet har gått utover den kunstneriske kvaliteten. Og norsk debatt om figurativ og non-figurativ kunst har avslørt en rent faglig brist i forståelsen av hva kunst er. Vi snakker dessuten om dagens globalisering ? som en felleskapstanke som ligner på renessansen.

Transavantgardens forræderi

Transavantgarden gjenoppdaget på 70-tallet fortellingen om mennesket. Den lille og dagligdagse fortellingen om mennesket i en triviell multikulturell verden. Ifølge Achille Bonito Oliva er transavantgarden et uttrykk for den kulturpolitiske krisen Europa gjennomgikk på 70-tallet. Den utgjorde en epokeforandring ? skrittet fra modernismen og over i det postmoderne.

Internasjonalisering av norsk kunst

Har Norge nå tatt skrittet fullt og helt inn på den internasjonale kunstscenen? Det har skjedd markante endringer i måten aktørene på den internasjonale kunstscenen forholder seg til norske kunstnere på – og omvendt. Samtidig har også tilgangen på internasjonal kunst blitt større for publikum i Norge.

En radikal demokratisering av kunsten

Det er sjelden direkte parallell eller overføring mellom populistiske bevegelser i det politiske feltet og i kunstfeltet. Avantgardekunsten avbilder ikke politiske forbilder eller identiteter, men mimer politiske prosesser i en moderne medievirkelighet ? på egne premisser og ut fra sine egne kunstrelaterte interesser. I dag er deltakelse og interaktivitet uten tvil de viktigste retningsgivende begrepene innenfor samtidskunsten.

Surrealismens arv

Surrealismen er i vinden for tiden. Men hvordan kan man forvandle et slikt eventyr ? som står i kjærlighetens, kampens, håpets og fortvilelsens tegn ? til en kommuniserbar kulturell vare?

Fra populærkultur til kunst

En rekke kunstnere bruker populærkulturelle virkemidler for å si noe om politiske, sosiale og økonomiske forhold. Kan reformuleringen av velkjente fenomener endre blikket vårt? Eller risikerer man å reprodusere det man egentlig vil angripe?

Avantgardens populistiske forestillingsverden

I en glassmonter i de støvete indre gemakkene i et tysk museum av den tradisjonelle vitenskapelig-pedagogiske typen, står en merkverdig gjenstand. Det er en enkel, slitt pinnestol, av den typen man kunne finne i et verksted. Vinkelen mellom stolens sete og ryggstø er fylt med gult fett, formet som en trekant som skrår nedover fra midten av stolryggen til setets ytterkant. Det er en gjenstand som vekker et dypt fysisk ubehag fordi det gir assosiasjoner til en tilsmussing, oppbløting eller oppløsning av alt som er solid, geometrisk og klart definert. Fettstolen er godkjent som kunstverk, men mange ville nølt med

Traumatiske utopier

Det tyske fotografekteparet Bernd og Hilla Becher har siden slutten av 50-tallet fotografert industriarkitektur. Kanskje først og fremst som vitnesbyrd over tapte utopier, og dessuten traumet knyttet til deres sammenbrudd.

Maleriet som krise

Gerhard Richters motstand mot stil er knyttet til hans innbitte avsky mot politiske ideologier. Han har gjort stilbruddet til eneste gjeldende stilprinsipp.

Afrikansk lappeteppe

Hva er afrikansk samtidskunst? Er den annerledes enn den vestlige? I så fall hvordan? Med utstillingen Afrika Remix i Düsseldorf prøver kurator Simon Njami å belyse disse spørsmålene.

Audiovisuelt hukommelsestap

Fra 15. til 19. oktober arrangerer Den internasjonale fjernsynsarkivføderasjonen (IFTA) sin årlige konferanse om bevaring av den audiovisuelle kulturarven. Mye står på spill på dette området

Den nye biopolitiske kunst

Når mennesket som levende væsen og som politisk subjekt smelter sammen, bliver også kunsten biopolitisk. Et sådan kunst bliver et forsvar for kunsten som etik. Det er en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker som modstand ? ikke kamikazeaktivisten.

Den nye biopolitiske kunst

Billedkunst: Når mennesket som levende væsen og som politisk subjekt smelter sammen, bliver også kunsten biopolitisk. Et sådan kunst bliver et forsvar for kunsten som etik. Det er en etisk-æstetisk subjektiveringsproces der virker som modstand – ikke kamikazeaktivisten. «Hvad er relationen mellem menneskets kamp og kunstværket? Dette er for mig den mest krævende og gådefulde relation. Det er præcis hvad Paul Klee ønskede at sige da han skrev: «Du ved, det er folket der mangler». […]Der gives intet kunstværk der ikke appellerer til et folk der endnu ikke eksisterer.» 1Den franske filosof Michel Foucault skabte begrebet «biomagt» for den magt

Mester uten medlidenhet

Besøker Francis Bacon-utstillingen på Maillol-museet i Paris. Leser Susan Sontags siste bok, Regarding the Pain of Others. Til tross for utstillingens tåpelige undertittel, «hellig og profan», gir den en konsis oversikt over et langt livs arbeid. Boken er en bemerkelsesverdig sonderende grubling om krig, fysisk lemlestelse og virkningen av krigsfotografier. Ett eller annet sted i tankene mine viser boken og utstillingen til hverandre. Jeg er ennå ikke sikker på hvordan.Som figurativ maler var Bacon like snedig som Fragonard. (Sammenligningen ville ha moret ham, og begge var fullbyrdede malere av fysiske sanseopplevelser; den ene malte nytelser, den andre smerte.) Bacons snedighet

/

Simon Nicholas

Jeg visste allerede at Simon Nicholas' malerier kan gjøre meg i stand til å betrakte urbane folkemengder og bygninger på forskjellige måter. Nå vet jeg at de kanskje kan hjelpe meg til å se helt nye ting i eldre kunstverk, skriver Kevin Jackson.

Picasso og hans kritikere

Pablo Picassos fænomenale kunstneriske produktion tiltrak sig opmærksomhed fra forfattere og kritikere helt tilbage til hans tidligste udstillinger i Spanien og frem til slutningen af en knap firsårig karriere, der hovedsagelig udspillede sig i Frankrig. Picasso illustrerer apriludgaven av Le Monde diplomatique.

Mod nye utopier

Den internationale festivalen transmediale.04 lancerede i månedsskiftet januar/februar utopiens genkomst i en verden i krise. Med Antonio Negri på plakaten.