To norske studenter har ansvar for den sentralasiatiske paviljongen på Venezia-biennalen i år. De ønsker seg hinsides velkjente fellesskapsmodeller, med et postnasjonalt perspektiv, der geopolitiske og sosiale problemstillinger er løsrevet fra produksjonen av ideen om det nasjonale.
Teateret kan være en gjenoppbyggende kraft, når industriene som skal fortelle fortellingen om verden legger seg flate for krav om lønnsomhet, skriver direktør for teateret Schaubühne i Berlin, Thomas Ostermeier.
Lenge var kinesisk fotografi begrenset til å idealisere den revolusjonære realismen. Samtidens kinesiske fotografi viser nå det som har vært utelatt fra nasjonens selvbilde siden den kommunistiske revolusjonen, eller en falsk og iscenesatt hypervirkelighet.
I Du musst dein Leben ändern forsøger den tyske filosof Peter Sloterdijk at overskride europæisk Weltsmerz, negativitet og skyld, og tænke menneskets eksistens som studiet af livsteknikker eller livsakrobatik for selvudvikling, selvovervindelse, selvtugt og selvforbedring.
I høst har Astrup Fearnley-museet møtt mye kritikk for sin nye hovedsponsor Lundin Petroleum. Oljeselskapet som er tungt inne på norsk sokkel, er kjent som en av verstingene i internasjonal oljebransje.
Den franske filosofen Jacques Rancière har i over tretti år skjøvet på de tradisjonelle grensene mellom politikk og ikke-politikk.
Setter vi Théodore Géricaults Medusas flåte opp mot Paola Pivis fotografi av et esel i en jolle, avdekkes noen grunnleggende trekk ved vår samtid: formløs, fragmentarisk, resignert. En samtid de fleste av dagens kunstnere nøyer seg med å gjenspeile og estetisere, uten noen kritisk distanse.
Kunstmuseet Louisiana udenfor København har for tiden en stor udstilling om Paul Klee og Copra. Udstillingen åbnet for spørgsmålet om kunsten stadig udtrykker noget alment, at den udover arbejdet med form, farve og lys også rummer en erkendelsesproces.
Hvis den enkeltes valg, terapi og selvskabelse indtager centrum for samfund, arbejdsliv, politik og kulturel værdiskabelse, er kunstens bidrag så meget desto mere vigtig. Langt vigtigere end det som fremgår av den pågående danske debat om den offentlige kunststøtten.
I 1981 købte den tyske kunstner Anselm Kiefer blytaget fra domkirken i Køln. Det blev anvendt i en række centrale værker op gennem 80’erne og 90’erne. For Kiefer er bly en ækvivalent for menneskeheden, en uren og tvetydig matrix der opererer på en lavere akse i det kosmiske univers, men som er i stand til at opnå en højere tilstand.
Den mediekåte delen av samtidskunsten gjentar Duchamps berømte pissoarprovokasjon uten å se at handlingen har mistet all subversiv kraft. I konformitet med den kapitalistiske individualismen skygger denne overhypa, varefikserte kunstpraksisen for en virkelig frigjørende kunst.
Camille Pissarro (1830–1903) huskes oftest som en av impresjonistene, en bevegelse som ble misforstått i sin samtid men i dag hylles for måten den klarte å fange skjønnheten til det forgjengelige. Men dette er en underlig selektiv historisk hukommelse. Det beviser den nylig gjenutgitte skisseboka til Pissarro.
Forfatteren John Berger var i London på langfredag i 2008. Der gikk han tidlig på morgenen på The National Gallery og så på Antonello da Messinas Korsfestelsen. Her følger en rapport fra hendelsene som utspilte seg under galleribesøket.
Den danske kunstner Claus Beck Nielsen erklærede sig for død i 2001, op av askerne steg Das Beckwerk, omfattende projekt der har som sin mission at problematisere både kunst og politik og deres indbyrdes forhold. Das Beckwerk ønsker at gøre en forskel, at forandre verden derude. Men bruger Das Beckwerk kunst som middel til forandring eller er det kunsten selv der er forandringen, spørger Alexander Carnera.
Giacometti siger ikke: Gå ud og oplev! Han siger: Tænk, for at tænke er at leve. I sin måde at skabe kunst på, fortæller Giacometti os noget grundlæggende om hvordan det skabende arbejde er forbundet med livet, mener Alexander Carnera. Giacometti fortæller os en anden historie enn den anstrengte industri i dag der er optaget af kreativitet og innovation.
Erró er ikke en utstøtt kunstner. Man har ikke lenger tall på hvor mange utstillinger han er viet verden over. Likevel er han lite kjent blant det store publikum. På sett og vis er bildene hans mer kjente enn ham selv. Få aner hvor enormt, mangfoldig og grenseløst hans livsverk er. Og hvor politisk potent det er.
Den ene skandale har avløst den andre i Tokyo. Bare noen måneder før parlamentsvalgene etterforskes opposisjonsleder Ozawa Ichiro for underslag, mens finansminister Nakagawa Soichi virket beruset under G20-møtet i Roma i februar og ble tvunget til å gå av. Noe er råttent i Japan.
Jappetidens store designer er tilbake i rampelyset. Og denne gangen har han fylt opp kofferten med miljøbevissthet. Han har nylig lansert en «individuell vindmølle», og uten et snev av ironi skryter han av å ha «verdens minst forurensende privatfly». Og han vil styrke blaserte milliardærer miljøbevissthet med å tilby romreiser. Er verden klar for en ny runde med multigeniet Philippe Starck?
«Hva er kunst?» Spørsmålet som har vært så sentralt i den moderne kunsten siden Duchamps «readymades», virker å ha fått et prosaisk svar: prisen. Det nære samarbeidet mellom kunstnere som Damian Hirst og Jeff Koons og samlere og gallerister med gjennomtenkte PR-strategier, har ikke bare sørget for ekstraordinære inntekter. Det har også gitt dem en ubenektelig kunstnerisk status. Hirst har til og med gått så langt at han var med på å kjøpe et av sine egne kunstverk for rekordpris.
Denne måneden er Utopia Station installert i Le Monde diplomatique. Stasjonen har blitt overlatt til kunstneren Thomas Hirschhorn, som på sin side har invitert filosofen Marcus Steinweg til å samarbeide om et kart.
Kunstneren Gerhard Richters billedserie 18. oktober 1977 tok opp et ubehagelig kapittel i tysk historie–hvordan lederne av Rote Armé Fraktion, Ulrike Meinhof, Holger Meins, Andreas Baader og Gudrun Ensslin døde i Stammheimfengselet på slutten av 70-tallet. Dødsfallene førte til mye spekulasjon om hvorvidt terroristene regelrett hadde blitt likvidert av myndighetene–og billedserien 30 år senere kom som et sjokk på et tysk kunstpublikum. Høyrefløyen anklaget Richter for å sympatisere med og idealisere terroristene og deres handlinger. Venstresiden opplevde bildene som kjølige og var rasende fordi han ikke tok stilling. For Richter var bildene et nøytralt, men dyptfølt sorgarbeid over ideologi som fenomen. For ham viste bildene det tragiske ved enkeltindivider som slukes opp av ideologier og gir sitt liv til ingen nytte.
I min erfaring som filmskaper har barndomstemaet aldri framstått som atskilt fra fortellingen og dens omstendigheter. I mine filmer har barna legemliggjort en slags form for opprør. De har overskredet mitt blikk mer enn de har modifisert det. Jeg har alltid vært interessert i de barna som virkelig er barn, og ikke bare umodne kopier av de voksne. Det som rører meg mest ved dem er innslaget av villskap, deres evne til motstand mot ondskap, måten de bruker fantasien, og definitivt deres evne til å vende opp ned på dette simulakraet av liv som samfunnet spinner rundt dem, og som vi kaller «virkelighet». I denne forstand er barna, uten å ville det, de mest autentiske kunstnerne. De har ikke noe mål. De lekere simpelthen, men leken er alltid alvorlig.
Italieneren Michelangelo Antonioni, der blev 94 år, var en af filmkunstens største og mest elegante stilister. Antonionis filmhistoriske betydning ligger på linie med Bergmans, men hans produktion var som helhed mere eksklusiv. Men det var fraværet Antonioni med størst held skildrede i sine uforligneligt elegante billedfølger. Han skabte dybde, stoflighed og harmoni i udsøgte billedkompositioner.
