Leve Mexico!
I 1922 gikk en håndfull kunstnere i gang i gårdsrommet til et gammelt kolonihus i Mexico. Med støtte fra utdanningssekretariatet malte de giganter: bønder, gruvearbeidere, jordløse indianere, arbeidsformenn, korpulente banksjefer. De malte et folk som hadde tatt til våpen, heltene og undertrykkerne deres, arbeidet og festene, og historien deres – eposet om den meksikanske revolusjon. Stadig i 1922 gikk de samme kunstnerne og et dusin andre sammen i Sindicato de Obreros Técnicos, Pintores, y Escultores de México – Fagforeningen for tekniske arbeidere, malere og billedhoggere. De skrev under på en «sosial, politisk og estetisk erklæring» som henvendte seg til «raser som er blitt ydmyket gjennom århundrene, soldater som er blitt bødler på ledernes kommando, arbeiderne og bøndene under de rikes pisk, intellektuelle som ikke smisker med borgerskapet». Dette manifestet som la grunnlaget for den meksikanske veggkunsten, fordømte det «ultraintellektuelle og aristokratiske» staffelimaleriet og proklamerte nødvendigheten av en monumental og offentlig kunst, en «opplysende og kampvillig kunst for alle». Målet var å bli en del av verden, for å skape en verden. For dette målet valgte de veggen, selve representanten for det sosiale rom. Meksikanernes oppdagelse av Mexico En febrilsk flid og statlig støtte førte til at veggmalerne lagde over 1300 offentlige verk på femti år. Veggmalerier, alt fra små skilt på biblioteker til Michelangelo-aktige fresker på flere hundre kvadratmeter, dukket opp overalt: i gatene, departementene, sykehusene, universitetene, fagforeningsbyggene. Arbeidene ble først og fremst utført av «de tre store» – José Clemente Orozco, Diego Rivera og David Alfaro Siqueiros – og andre manifestmalere. En hel generasjon ble formet av arbeidet med veggmaleriene eller påvirkningen fra dem. Og generasjonene etter ble også påvirket. Uansett om man vil videreføre tradisjonen, dekonstruere eller utdrive den, er veggmaleriene en referanse og en nærmest uunngåelig del av de synlige omgivelsene i Mexico. Utenfor Mexicos grenser framsto bevegelsen i Latin-Amerika som et «særegent idiom», en «bærer av politiske, sosiale og kulturelle ideer i en tid da tørsten etter rettferdighet nesten automatisk ble koblet til ønsket om å gjenoppdage urfolkrøttene». Slik markerte den, ifølge den meksikanske poeten Octavio Paz, «starten på den moderne kunsten ikke bare i Mexico, men også, som bevegelse, på hele det amerikanske kontinentet». En annen og kanskje mer uventet forgreining er Jackson Pollock, som gikk i lære i det eksperimentelle atelieret Siqueiros åpnet i New York i 1936. Denne brede og bærende kunstneriske eksplosjonen var forankret i den meksikanske revolusjon, som startet i 1910 under ledelse av Francisco Madero og ble preget av sterke skikkelser som Pancho Villa og Emiliano Zapata. Revolusjonen kulminerte i 1917 med en ny grunnlov. Den langvarige og blodige revolusjonen, preget av interne stridigheter og voldsomme tilbakeslag, gjorde slutt på det nesten uavbrutte styret til Porfirio Diaz (1876–1911). Under Diaz var landets industrielle utvikling fullstendig dominert av USA, mens det kulturelt var underlagt Frankrike. Og det hersket en total forakt for indianerne og deres historie. Den nasjonale og agrare revolusjonen var slik sett intet mindre enn «meksikanernes oppdagelse av Mexico», en «åpenbaring», ifølge Haitis tidligere president Leslie Manigat. Folkekunst og avantgarde De framtidige veggmalerne tok direkte del i åpenbaringen – som soldater, offiserer eller krigskorrespondenter. Kunststudentene (blant andre Siqueiros og Orozco) ønsket i første omgang en reform av kunstutdanningen, men ble raskt radikalisert og politisert mellom 1911 og 1913. De sluttet seg til de revolusjonære og var med på å