Pakistans indre og ytre utfordringer

For Pakistan blir 2007 et valgår. General-president Musharraf har i flere år tatt til orde for en «opplyst moderasjon», som skal tjene en «progressiv og dynamisk islamsk stat». Men det er en usikker politisk situasjon for landets 160 millioner innbyggere. For bruk av vold mot pakistanske borgere pletter regjeringens omdømme. Og landet møter vedvarende mistillit i India, USAog Afghanistan angående forholdet mellom ledelsen, etterretningen og de ytterliggående kreftene. Generalen har nå til hensikt å bli valgt av den fratrendende nasjonalforsamlingen. Men er det ikke på tide at statsoverhodet, dersom han blir gjenvalgt, går ut av rollen som forsvarssjef, og kaller tilbake den demokratiske opposisjonen, hvis ledere lever i eksil?

Ikoniske former

Eero Saarinen regnes som frontfigur for det man kaller «2. generasjons modernisme». I Norge har han tegnet den amerikanske ambassaden i Oslo. Nå foreligger et omfattende prosjekt om arbeidet til en av det 20. århundrets mest uortodokse og kontroversielle formgivere. Saarinen var innovativ og en dyktig mediestrategiker. Han fulgte ikke nødvendigvis modernismens dogmer om at «Form Follows Function!» og «Less is More!».

Kapital versus kunst

Debatten om museenes status raser i Frankrike. Protesten i et større opprop er at storstilte museumsprosjekt blir mediabegivenheter mer enn kulturformidling–diplomati, politikk og penger blir viktigere enn ekte kunstglede.

Frankrikes kulturarv

De store museene er fanget inn av den internasjonale fritidsindustrien. Frankrike har en kulturarv som dessverre er vanskelig å holde ved like med statlige midler. For mange politiske ledere har nå kultur blitt et viktig redskap for økonomisk utvikling. Og museer som Louvre og Centre Pompidou lager regionalavdelinger. Hvert område vil ha sitt museum, hvert museum vil ha sin avlegger: Fra Atlanta til Singapore, fra gulflandene til Hongkong, og snart også Kina. Den private Guggenheim-stiftelsen har den mest aggressive politikken– dens nettverk strekker seg fra Venezia til Berlin, fra Bilbao til Hotel Casino i Las Vegas. Ni millioner betalende besøkte franske Louvre, Versailles og Orsay i 2004. Men overtar nå «designeren» vitenskapsmannens rolle?

/

– Alt jeg gjør, er politisk

I dokumentarfilmens historie er dokumentaristens kjennetegn nettopp det at han tar politisk stilling. I dette intervjuet påpeker Margareth Olin at vi i Norge har liten forståelse for hva dokumentarfilm er som film. Det er også forskjell på kino-dokumentar og tv-dokumentar. Dokumentarfilm skal ikke være objektiv, men gjerne komme inn på en rå og usminket virkelighet. Som hun sier er heller ikke nyhetene på NRK objektive. Det bør heller dreie seg om redelighet.

Den uhyggelige fornemmelsen

Meret Oppenheims arbeider er fra begynnelse til slutt et performativt prosjekt preget av overskridelse mellom kunst og liv, handling og iscenesettelse. Gjenbruk av egne verk er karakteristisk for hennes arbeid. Hun tømmer verket for autoritet og ironiserer over historien som hefter ved det.

Fra abstraksjon til konstruksjon

Da Zaha Hadid i 2004 vant Pritzker Architecture Prize ble hun den første kvinnelige arkitekt som fikk denne anerkjennelsen. Hennes dekonstruerte arkitektur representerer generelt en helt ny tilnærming til arkitektur og det å skape bygninger. Men inntil 2000 besto hennes berømmelse i hennes urealiserte visjoner og bygg. Hadids interesse for kraft og bevegelse viser at hennes konstruksjoner er beslektet med futuristisk og ekspresjonistisk arkitektur. Guggenheim-Museet i New York arrangerte i høst en stor retrospektiv utstilling om Hadid. Vi har valgt å vise flere av hennes tidligere «malerier» i denne avisen.

Nordisk kolonialisme

Noen ganger klarer et kunstprosjekt å holde en forbindelse mellom en kunstnerisk og politisk diskurs. Prosjektet Rethinking Nordic Colonialism har forsøkt å kortslutte det skandinaviske selvbildet som fredselskende velferdsnasjoner. For Skandinavia har ennå ikke nådd en postkolonial fase. Danmark er fremdeles en kolonimakt slik de sitter på Grønland og Færøyene.

/

Av dikterne forventer vi sannheten

Dette året markerte 100-årsdagen for den politiske filosofen Hanna Arendts fødsel. Vi avslutter markeringen med hennes syn på litteraturen som tenkningens støttespiller. Det nære forholdet til litteratur og diktning er ikke bare et aspekt ved Arendts forfatterskap, det er dets grunntrekk.

Skattefritak for kunstnere?

Bør skattefritak for forfattere og kunstnere bli en naturlig følge av utviklingen av internett-teknologi–der deres direkte inntekt fra opphavsretten blir stadig vanskeligere å beskytte? Nylig ble det sendt et forslag til Kulturdepartementet om nettopp dette. Men en rekke norske ledere for opphavsrettsorganisasjoner er kritiske.

Mellom kyskheten og dyret

Måten billedkunstneren Bjørn Ransve skiller objektet fra sin sammenheng på, kan minne om arkeologens varsomme, forsiktige utgraving av levninger etter menneskekroppen. Innholdsmessig kan bildene hans neppe oppfattes politisk, men i sine formstudier kommuniserer han lønnlig med vestlig kapitalistisk kultur.

Underlig og desorientert

Keith Tyson blander tilfeldighet og nødvendighet. Hans framgangsmåt er dialektisk–den begynner med observasjonen, for siden å tilegne seg visse data gitt av erfaringen. Og kjemiske eller matematiske årsakssammenhenger utfolder seg. Men er denne posisjonen et bedrageri?

Alt er «forgjengelig»

Det egenrådige materialet som spiller hovedrollen i disse bildene, er tyggegummi. Samlingen Masseter Suite er et mangefasettert spill med tegn og henvisninger som brasilianske Heleno Bernardi frekt har iscenesatt med få og enkle midler–en arm, en byste, en hodeskalle

En forfalsket histories avsporinger

Utstillingen Flucht, Vertreibung, Integration i Berlin dreier seg for det meste om hvordan et dusin millioner tysker på «umenneskelig vis» ble jaget på flykt fra Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia i årene 1945-1947. «Å atskille mennesker fra deres fødeland med makt er et åndelig mord», sier Forbundet for de fordrevne.

Et moderne renæssancemenneske

Gudfaderen til institutionaliseringen af den nyere mediekunst Peter Weibel, har kurateret en omfattende udstilling, og redigeret en medfølgende 900-siders publikation. Han præsenterer det som en praksis, der hinsides modernismens regler og idealer spørger til grænserne for et værk. Weibels virke har dog primært været inden for såkaldte «ny mediekunst», det vil sige kunst, der arbejder med elektronisk og digital teknologi. Han arbejdede i alle tænkelige medier, klassiske såvel som populærkulturelle, fra filmmediet, installationer og kropsaktioner til rockbandet Nietzsche Rock, gadeteater og foredrag på landsdækkende tv.

Gigantiske, seksualiserte barneleker

Paul McCarthy trekker i nyere verker på Moderna Museet i Stockholm i økende grad inn både motiver, virkemidler og teknologi fra underholdningsindustrien og massemedia. Hans utstrakte bruk av ketchup, majones og sjokoladesaus–som surrogater for blod og andre kroppsvesker i en rekke arbeider–vitner om hvordan kroppen i hans univers i tiltagende grad har blitt integrert som en del av produktvirkeligheten. Kroppen er ikke adskilt fra kulturen eller massemedias bilder av den. Hans tilnærming kan forstås som en kritikk av det moderne mediesamfunnet–preget av intens konsumpsjon av bilder. Men står han farlig nær underholdningsvirkeligheten han forsøker å kritisere?

Det moderne livets kaos

Både Wassily Kandinsky og Arnold Schönberg redefinerte og brøt ned århundrelange konvensjoner. Rasjonalismen og materialismen som fram til deres tid hadde vært dominerende innenfor vitenskap og filosofi, var ikke i stand til uttrykke det moderne livets kaos. For dem innebar ubevisste og instinktive uttrykk en frihet. Deres utvikling dominerte den vestlige kunsten mens de levde, og deres innflytelse fortsetter selv i dag, nesten hundre år senere. Deres vennskap var veldig intenst. Kandinsky stilles nå ut på Tate Modern og konserter med verk av Schönberg, som hadde innflytelse på maleren, framføres i London.

Forfalskede originaler og irrationelle injektioner

To af den tidlige netkunsts sande pionerer udstiller nyere værker i København og viser en udvikling af kunstarten hinsides mediespecifikke problematikker mod en mangefacetteret kritisk og kreativ udforskning af teknologikulturen, urbane rum og sociale systemer. Gennem subtile kidnapninger og direkte udfordringer af bevidstheden, spørger udstillingen til de begærs- og magtmekanismer, der styrer politiske realiteter og ikke mindst vores forestillinger om og engagement i dem.

Lige dele kritik og håb

En nyligt åbnet udstilling på Lunds Konsthall giver anledning til diskutere Gustav Metzgers vidtfavnende historiske værk og dets mangfoldige forbindelser til samtidskunstens tematiseringer af miljø, teknologi og markedet. Dette er manden som har brugt tombomben som en implicit referenceramme, satt fokus på krigsindustriens negative effekt på den teknologiske udvikling, forbrugskulturens forurening af miljøet og nazisternes jødeforfølgelse. Manden som var en inspirationskilde for så forskellige folk som Pete Townsend fra The Who og William Bourroughs. Få kunstnere, hverken dengang eller i dag, formår som Metzger at skabe kunst uden samtidig at skabe objekter, der tjener institutionens økonomi.

Et utsøkt pantomimeteater

I fotografiene til den iranske kunstneren Shadi Ghadirian befinner den moderne kvinnen seg i historiske kulisser. Hun snakker ikke om slør, men om kvinner, ektefeller, husmødre -- en global problematikk. Møter hun samtidig et vestlig blikk som kategoriserer henne? Ifølge Ghadirian krever den vestlige kunstscenen at hun gjør noe som direkte dreier seg om hennes situasjon som kvinne i Iran.

Relasjonell kunst

Det politiske er hva som konstituerer eller skaper former for våre vaner, våre tenkemåter, og problematisere våre væremåter slik vi stadig lar oss forme av rådende normer og doxa. Bli med, jeg inviter deg på en konferanseopplevelse.