Kunst– side 3

Da Zaha Hadid i 2004 vant Pritzker Architecture Prize ble hun den første kvinnelige arkitekt som fikk denne anerkjennelsen. Hennes dekonstruerte arkitektur representerer generelt en helt ny tilnærming til arkitektur og det å skape bygninger. Men inntil 2000 besto hennes berømmelse i hennes urealiserte visjoner og bygg. Hadids interesse for kraft og bevegelse viser at hennes konstruksjoner er beslektet med futuristisk og ekspresjonistisk arkitektur. Guggenheim-Museet i New York arrangerte i høst en stor retrospektiv utstilling om Hadid. Vi har valgt å vise flere av hennes tidligere «malerier» i denne avisen.

Gudfaderen til institutionaliseringen af den nyere mediekunst Peter Weibel, har kurateret en omfattende udstilling, og redigeret en medfølgende 900-siders publikation. Han præsenterer det som en praksis, der hinsides modernismens regler og idealer spørger til grænserne for et værk. Weibels virke har dog primært været inden for såkaldte «ny mediekunst», det vil sige kunst, der arbejder med elektronisk og digital teknologi. Han arbejdede i alle tænkelige medier, klassiske såvel som populærkulturelle, fra filmmediet, installationer og kropsaktioner til rockbandet Nietzsche Rock, gadeteater og foredrag på landsdækkende tv.

Paul McCarthy trekker i nyere verker på Moderna Museet i Stockholm i økende grad inn både motiver, virkemidler og teknologi fra underholdningsindustrien og massemedia. Hans utstrakte bruk av ketchup, majones og sjokoladesaus ? som surrogater for blod og andre kroppsvesker i en rekke arbeider ? vitner om hvordan kroppen i hans univers i tiltagende grad har blitt integrert som en del av produktvirkeligheten. Kroppen er ikke adskilt fra kulturen eller massemedias bilder av den. Hans tilnærming kan forstås som en kritikk av det moderne mediesamfunnet ? preget av intens konsumpsjon av bilder. Men står han farlig nær underholdningsvirkeligheten han forsøker å kritisere?

To af den tidlige netkunsts sande pionerer udstiller nyere værker i København og viser en udvikling af kunstarten hinsides mediespecifikke problematikker mod en mangefacetteret kritisk og kreativ udforskning af teknologikulturen, urbane rum og sociale systemer. Gennem subtile kidnapninger og direkte udfordringer af bevidstheden, spørger udstillingen til de begærs- og magtmekanismer, der styrer politiske realiteter og ikke mindst vores forestillinger om og engagement i dem.

Hvem andre enn Warhols formår at vise verden i sin kølige bogstavelighed og gådefuldhed uden at omdanne den til en mediesensation?

Det politiske er hva som konstituerer eller skaper former for våre vaner, våre tenkemåter, og problematisere våre væremåter slik vi stadig lar oss forme av rådende normer og doxa. Bli med, jeg inviter deg på en konferanseopplevelse.

Udstillingen Rembrandt? Mesteren og hans værksted på Statens Museum for Kunst i København, viser en trend som man har kunnet iagttage i en række udstillinger af «Old Masters» i nyere tid

Alexei Monroe, Short Circuits Series, MIT Press, London 2005, s. 314.

Gerald Raunig, Verlag Turia + Kant, Wien 2005, s. 260.

Estetikk har i løpet av de siste 20 årene blitt det fremste stedet der tradisjonen for kritisk tenkning er forvandlet til en drøftelse av sorg, mener Jacques Rancière, mens Alain Badious holder fast på at kunsten i seg selv er en sannhetsprodusent.

Pop. Mark Francis (red.) med tekst af Hal Foster, Phaidon, New York 2005, s. 304.

Det som tidligere blev formidlet gennem demokratiske reformer, politiske og menneskelige fællesskaber, «formidles» i dag via kapitalismens globale vareproduktion, det være identitet, livsstil, holdninger, interesser, koder, spisevaner, udseende, måder at føle og tænke på. Design er i dag et begreb af både filosofisk, økonomisk og politisk herunder global karakter. I dag er design blevet et begreb for en måde at manufakturere verdener og sjæle på. Vi investerer i udtryksmaskiner mere end vi investerer i arbejde. Design er en opfindsom produktion af mulige verdener.

I væsentlig mindre grad henvender udstillinger sig til besøgernes kunstbetragtninger for i højere grad at appelere til en total kunstoplevelse. Kunstnere som Olafur Eliasson, der producerer værker som såvel formelt som konceptuelt, passer som fod i hose til den nye autonome museumsarkitektur. Hvad sker med arkivet, hvis kunstsamlinger cirkulerer som bevægelig kapital? I dag er det temmelig irrelevant at tale om «det originale verk» - værkerne gebærder sig snarere som software. Sammen med Getty Images Inc. ejer Bill Gates sitt Corbis de digitale rettighederne til så godt som ethvert verk med reproduktionsværdi.

?det mente ihvertfall Martin Kippenberger. Han kunne gjøre narr av andre kunstnere og kaste egne arbeider i en søppelcontainer. Han hadde en avsky som er rettet både mot kunstverdenen, mot tysk etterkrigskultur, og mot andre kunstneres prektighet og meningsløsheten ved det meste innen kunsten. Men det var også andre sider ved denne kunstens «enfant terrible», hevder The Guardians kunstkritiker Adrian Searle.

Den 4. januar gik Pierre Pinocelli løs med en lille metalhammer på Marcel Duchamps Fountain i Centre Pompidou i Paris. Ikonoklasme, eller vandalisme af kunst, har altid eksisteret parallelt med kunst. Det skal derfor heller ikke forbavse os at det var en kunstner som gik løs på Fountain. Det er nemlig typisk kunstnere som vandaliserer andres kunst

Med julens varefest bak oss, der nestekjærligheten omsettes i materielle goder i høy hastighet, benytter vi anledningen til å se på kunstnere ? Duchamp, Jeff Koons, Andy Warhol, popkunstnerene, Claes Oldenburg, Jimmie Durham og flere ? som nettopp har adressert forbrukersamfunnet. Noen gikk også så langt som å presentere seg selv som en vare. Men den nye produktkunsten får en til å undre seg på om det finnes noe under overflaten, bakenfor den hysteriske flørten med reklameplakatene, butikkvinduene og varene.

I en interviewbog med Marcel Duchamp spørger Pierre Cabanne en gang hvorvidt han har beskæftiget sig med nogen form for kunstnerisk arbejde under de tyve somrer han har tilbragt i Cadaqués. Duchamp svarer bekræftende, at han hvert år monterer en markise som tillader ham at sidde i skyggen. Duchamp kunne…

I gettoen Kuba er beboerne kriminelle, narkomane, fattige, ungdom, mennesker med ulik identitet, religion og politisk overbevisning. Den tyrkiske kunstneren Kutlug Ataman tilbrakte to år fordypet i Istanbul. Resultatet ble en videoinstallasjon over et lite anarkistisk samfunn.

Den tradisjonelle billedkunsten strekker ikke til for å problematisere et samfunn som i økende grad er preget av høyteknologi og virtuelle virkeligheter, mener Ståle Stenslie, dekan for Fakultet for visuell kunst ved KHiO. Nå vil han opprette en medialab for eksperimentell mediekunst. Skal KHiO ha noen fremtid, kan ikke skolen holde på et komfortabelt system forankret i tradisjoner, sier Stenslie.

Fotografier tatt av Diane Arbus, Lisette Model og Christer Strømholm utstilles nå i Stockholm.

Diane Arbus ? brukt denne gang i Le Monde diplomatique ? var en av det tjuende århundres mest omdiskuterte fotografer. De etiske sidene ved prosjektet hennes har blitt grundig diskutert, men et annet og viktig aspekt er tilknytningen til et populærkulturelt fenomen ? rocken. Fotografiene hennes gjenspeiler rock-estetikkens dyrkelse av oppløste fortellinger og marerittaktige scener, og rommer hele dens surrealistiske spekter av aggressiv forakt og «ondskapsmunter» virkelighetsflukt. Nå i oktober vises hennes arbeider både i Stockholm og London.

Nylig ble Riksutstillinger en del av Nasjonalmuseet for kunst. Hva skjer nå med den uavhengige institusjonen som rakk å bli en attraktiv formidler av samtidskunsten i Norge?

«Det er med bilder som med oss mennesker, vi er på grunn av alle dem som har levd før oss», sier Per Barclay til Le Monde diplomatique. Barclays kunst illustrerer denne utgave av avisen.