Kunst – Side 3

I min erfaring som filmskaper har barndomstemaet aldri framstått som atskilt fra fortellingen og dens omstendigheter. I mine filmer har barna legemliggjort en slags form for opprør. De har overskredet mitt blikk mer enn de har modifisert det. Jeg har alltid vært interessert i de barna som virkelig er barn, og ikke bare umodne kopier av de voksne. Det som rører meg mest ved dem er innslaget av villskap, deres evne til motstand mot ondskap, måten de bruker fantasien, og definitivt deres evne til å vende opp ned på dette simulakraet av liv som samfunnet spinner rundt dem, og som vi kaller «virkelighet». I denne forstand er barna, uten å ville det, de mest autentiske kunstnerne. De har ikke noe mål. De lekere simpelthen, men leken er alltid alvorlig.

Italieneren Michelangelo Antonioni, der blev 94 år, var en af filmkunstens største og mest elegante stilister. Antonionis filmhistoriske betydning ligger på linie med Bergmans, men hans produktion var som helhed mere eksklusiv. Men det var fraværet Antonioni med størst held skildrede i sine uforligneligt elegante billedfølger. Han skabte dybde, stoflighed og harmoni i udsøgte billedkompositioner.

Den eksperimenterende del af billedkunsten har udvidet sin praksis, så æstetiske oplevelser nu også søger at være orienteringsgivende. Det der er på vej er en satsning på overbevisningskraft og på en ny organisation for kunst.

På 60- og 70-tallet gjennomgikk begrepet «institusjon» grunnleggende forandringer. Foucaults analyser av det moderne samfunnets institusjoner var sentral i denne omdefineringen. Kunsten skulle ikke lenger være et rent formalistisk og estetisk prosjekt. Den skulle utfordre senkapitalismen. I dag står kunsten mellom en utstrakt profesjonalisering og en radikal kritikk av kunstens institusjoner.

Den 55. Venezia-biennalen åpnet i begynnelsen av juni med oppfordringen om å ”tenke med sansene og føle med intellektet”. I hendene på Robert Storr bærer Biennalen ikke bare preg av å være større enn noen sinne, men også å ville nærme seg den mer prestisjefulle Documenta, med sitt fokus på dokumentarisme og politikk. Fem år har gått siden Documenta 11, kuratert av Okwui Enwezor med en tydelig politisk agenda. Documenta 12 som også åpnet i Kassel i juni i år, er på sin side ikke så politisk orientert. Hva dette betyr for legitimiteten og interessen for henholdsvis Documenta og Venezia-biennalen som to av årets flere sentrale kunst-hendelser, er selve diskusjonen som nå føres i kunstfeltet. For Venezia-biennenalens vedkommende er Storrs utgangspunkt er tydelig: den interessante kunsten får oss ikke bare til å føle. Den virker både konseptuelt, sensuelt og emosjonelt – uten å kunne reduseres til noen av disse. Dette er gammelt nytt for en 90-tallsgenerasjon preget av relasjonelle, deltakende, sosiale og intervenerende strategier. Hvorvidt en slår inn åpne dører med en slikt kuratoride, må ses i sammenheng med en større analyse av et kunstmarked som ikke flommer over av ”sosiale” kunstproduksjoner. Arsenaleutstillingen, som er stedet hvor kuratorgrepet i størst grad leses ut, er blottet for romantikk og ”fine art”. Det store lagerområdet har også gitt plass for nye nasjonale paviljonger i tillegg til en omfattende afrikansk paviljong. De nasjonale paviljongene er preget av få overraskelser. Store og ”solide” navn som Tracy Emin, Felix Gonzales-Torres og Sophie Calle skuffer nok ikke et bredt biennalepublikum. Men de utgjør heller ikke store utfordringer. Den nordiske paviljongen framstår yngre og mer politisk eksplisitt. Den står dermed i kontrast til de omkringliggende paviljongene. Finland har i år hatt ansvar for paviljongen, og valget falt på den kjente kuratoren og galleristen René Block. I stedet for å få produsert nye verker til paviljongen, har han hentet inn relativt kjente og allerede utstilte kunstproduksjoner. Trude Iversen. © norske LMD

Den store retrospektive mønstringen av Cindy Shermans arbeider vises nå ved Louisiana i Danmark. Sherman parodierer ikke bare populærkulturen. Verkene hennes er intensjonelle kalkeringer av reklamens eller filmens estetiske univers–uten at de kan forbindes med en spesiell film eller reklamekampanje. Uansett hvor sterke forbindelser Shermans fotokunst nærer til filmen, ender de alltid opp med et møte ansikt til ansikt, en konfrontasjon. Sherman har ustanselig, og i større og større grad, vekslet mellom lavkultur (sirkus, film, kiosklitteratur), og høykultur (maleri).

Merkelappen «Made in China» er ikke lenger synonymt med billig masseproduksjon. Kina er nå både stormakt, handelsnasjon og deltaker på samtidskunstscenen. Det 20. århundre tilhørte i stor grad amerikansk kunst, men sentrale kunstaktører hevder at i det 21. århundre vil kinesisk kunst bli viktigst. Gjennombruddet for kinesisk kunst viser kunstens globale perspektiv.

For Pakistan blir 2007 et valgår. General-president Musharraf har i flere år tatt til orde for en «opplyst moderasjon», som skal tjene en «progressiv og dynamisk islamsk stat». Men det er en usikker politisk situasjon for landets 160 millioner innbyggere. For bruk av vold mot pakistanske borgere pletter regjeringens omdømme. Og landet møter vedvarende mistillit i India, USAog Afghanistan angående forholdet mellom ledelsen, etterretningen og de ytterliggående kreftene. Generalen har nå til hensikt å bli valgt av den fratrendende nasjonalforsamlingen. Men er det ikke på tide at statsoverhodet, dersom han blir gjenvalgt, går ut av rollen som forsvarssjef, og kaller tilbake den demokratiske opposisjonen, hvis ledere lever i eksil?

Kunstneren Richard Prince som er mest kjent for fotografi, arbeider også med maleri, skulptur, bøker, tekster, skuespill, som kurator og med grafisk design.

Eero Saarinen regnes som frontfigur for det man kaller «2. generasjons modernisme». I Norge har han tegnet den amerikanske ambassaden i Oslo. Nå foreligger et omfattende prosjekt om arbeidet til en av det 20. århundrets mest uortodokse og kontroversielle formgivere. Saarinen var innovativ og en dyktig mediestrategiker. Han fulgte ikke nødvendigvis modernismens dogmer om at «Form Follows Function!» og «Less is More!».

Debatten om museenes status raser i Frankrike. Protesten i et større opprop er at storstilte museumsprosjekt blir mediabegivenheter mer enn kulturformidling–diplomati, politikk og penger blir viktigere enn ekte kunstglede.

Da Zaha Hadid i 2004 vant Pritzker Architecture Prize ble hun den første kvinnelige arkitekt som fikk denne anerkjennelsen. Hennes dekonstruerte arkitektur representerer generelt en helt ny tilnærming til arkitektur og det å skape bygninger. Men inntil 2000 besto hennes berømmelse i hennes urealiserte visjoner og bygg. Hadids interesse for kraft og bevegelse viser at hennes konstruksjoner er beslektet med futuristisk og ekspresjonistisk arkitektur. Guggenheim-Museet i New York arrangerte i høst en stor retrospektiv utstilling om Hadid. Vi har valgt å vise flere av hennes tidligere «malerier» i denne avisen.

Noen ganger klarer et kunstprosjekt å holde en forbindelse mellom en kunstnerisk og politisk diskurs. Prosjektet Rethinking Nordic Colonialism har forsøkt å kortslutte det skandinaviske selvbildet som fredselskende velferdsnasjoner. For Skandinavia har ennå ikke nådd en postkolonial fase. Danmark er fremdeles en kolonimakt slik de sitter på Grønland og Færøyene.

Bør skattefritak for forfattere og kunstnere bli en naturlig følge av utviklingen av internett-teknologi–der deres direkte inntekt fra opphavsretten blir stadig vanskeligere å beskytte? Nylig ble det sendt et forslag til Kulturdepartementet om nettopp dette. Men en rekke norske ledere for opphavsrettsorganisasjoner er kritiske.

Computerbaserede samtidskunst af- og omkoder herskende forestillinger om grænsefladen mellem menneske og computer, og retter i stedet fokus mod den bagvedliggende kultur.

Keith Tyson blander tilfeldighet og nødvendighet. Hans framgangsmåt er dialektisk–den begynner med observasjonen, for siden å tilegne seg visse data gitt av erfaringen. Og kjemiske eller matematiske årsakssammenhenger utfolder seg. Men er denne posisjonen et bedrageri?