Dissidentenes drømmer
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Richard Prince – lånte fotografi
Kunstneren Richard Prince som er mest kjent for fotografi, arbeider også med maleri, skulptur, bøker, tekster, skuespill, som kurator og med grafisk design.
Aljazeeras animerte Ali
Nyhetskanalen Aljazeeras nettsatiriker Shujaat Ali har provosert fram sensurfremstøt fra Washington og angrep fra bevæpnede islamister. Med et internasjonalt blikk og markant ikke-vestlig ståsted er han et realt lynnedslag i politisk flashanimasjon. Tegningene var en reaksjon på det Ali oppfattet som religiøs legitimering av voldsbruk. Det ble stort oppstyr, og islamske aktivister angrep avisens kontorer med full bevæpning. En filmsnutt som viste døde amerikanske soldater og en annen med drivstofftanker lagt over de kollapsende tvillingtårnene, førte til klager fra myndighetshold i Washington og filmene ble fjernet fra nettsiden.
Tuaregene ved nye fronter
«Musikk er framtidens våpen!» Slagordet ble lansert av nigerianske Fela [Fela Kuti, politisk aktivist og mannen bak afro beat, overs.anm.], og har aldri vært mer aktuelt. Tre album med tre grupper bestående av tidligere tuareg-opprørere som har byttet kalasjnikoven ut med gitar er et tydelig bevis på det. På midten av 1990-tallet deltok artistene i tuaregenes frigjøringskamp mot regjeringsstyrkene fra Mali og Nigeria. Gruppen Tinariwen oppsto på 1980-tallet i Muammar Gadafis treningsleirer. Medlemmene lærte å spille på elektriske gitarer som var laget av bensinkanner! «Vår målsetting var enkel: Vi ville frigjøre oss. For å lykkes med det, måtte vi utdanne oss kulturelt og skaffe oss utstyr. Gjennom musikken formidlet vi et budskap for å påvirke opinionen blant tuaregene.» Leder for gruppen var den karismatiske Ibrahim Ag Alhabib, som er født i Kidal i den nordlige delen av Mali, og som ble merket for livet av den harde undertrykkelsen av opprøret i 1963 i Adrar des Ifoghas: «Ilden har alt brent lenge/I vår tapte søvn/Våre dyr ble brent, våre gamle drept/Men vi samles nå i Kidal/For vi skal kjempe/Vær så sterke dere bare vil/Dere skal brenne i egen ild.» Tinariwen er blitt talerør for en hel generasjon, nemlig de som er «ishumar», berberspråkets avledning av det franske ordet «chômeurs» (arbeidsledige) og som betegner ungdom som på grunn av den store tørken følte seg tvunget til å forlate forfedrenes beitemarker og prøve å finne seg arbeid inne i byene i Algerie. De skulle utgjøre store deler av bataljonene som grep til våpen i 1990. Så ble det fred, først i 1992 i Bamako og så i 1995 i Niamey. Det var på denne tiden at Tinariwen spilte inn en kassett i Abidjan. «Det var begynnelsen på vår artistkarriere. Med platekontrakt i hånd, var det på tide å tilpasse seg samfunnet igjen.» Femten år og tre album senere, begeistrer Tinariwen en hel verden med sin eksplosive miks, som ikke ligger langt unna bluesen, i en røff og rural variant. Om de tidligere rebellene har lagt ned våpnene, har de ikke glemt kampen. «Vårt revolusjonære budskap er soleklart: En forbedring av levevilkårene, helsetjenester til alle, adgang til utdannelse og kunnskap, slik at folk skal kunne gjøre seg kjent med utfordringene i dagens verden, og da i første omgang faren for å miste alle holdepunkter i en globalisert verden.» Deres siste album heter «Aman Iman», som kan oversettes som «Vann, det er livet».1 Toumast, som betyr «folket» på berberspråket tamashek, er en annen gruppe. Gruppens leder heter Moussa Ag Keyna, og ble født i 1972 i en flyktningleir «et sted mellom Niger og Mali». Også han vervet seg til kamp, i Libya i 1987. Han ble alvorlig såret i 1993, og den unge mannen ble pleiet i Frankrike, hvor han bestemte seg for å bli musiker. «Gitaren ble dermed mitt gevær! Den rammet bedre sitt mål.» Elleve år senere gir han ut et album kalt «Ishumar»,2 «for de økonomiske problemene er fortsatt like aktuelle». Og klarsynt legger han til: «De som undertegnet fredsavtalene bør ikke glemme sine løfter. Mitt folk venter fortsatt på at det skal blomstre i ørkenen!» På albumet «Desert Rebel»3 samles musikere fra den «alternative» franske musikkscenen rundt Abdallah Oumbadougou, en av Tinariwens følgesvenner. Farid Merabet, som er medprodusent på denne «rettferdige» CD-en, kaller ham «den alle glemte etter fredsavtalene». Han omtales
En filmens Arundhati Roy
En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Da Deepa Mehtas skulle begynne å filme Vann i den hellige byen Varanasi i 2000, ble hun møtt av to tusen demonstranter som stormet og satte fyr på settet før de kastet det i Ganges. Filmens kjærlighetsintrige balanserer hårfint mellom å være et politisk-religiøst frigjøringsprosjekt og et Bollywoodsk melodrama.
Media Mutandis
Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle aspekter. I marts i år kulminerede organisationens arbejde i den hidtil mest omfattende serie af projekter under titlen march ’06. På forskellige mailinglister har man kunne følge, og tage del i, den intensive og heterogene diskussion af realiseringen af march ’06 som et virkeligt interessant eksempel på en nutidig kollektiv netværksbaseret produktionsform. Og i forlængelse af march ’06 har NODE.London også udgivet en såkaldt «reader», en guide til organisationens praksisformer og teoretiske/konceptuelle fundering. Readeren afspejler organisationen mangfoldige interessefelt (de er tekster af mere end 40 aktører!), men den er også inddelt i et par tematiske kapitler, såsom «fremtiden for trådløse netværker» og «åben kongres». Et par håndfulde af teksterne har man kunne læse i andre antologier (en af dem også i Le Monde Diplomatique!), men det er nu alligevel værd at bestille et eksemplar af udgivelsen for at få indblik i de enkelte projekter og den generelle diskurs som de udspringer af og udvikler. Publikationen kan (selvfølgelig) læses online og vokser hele tiden i omfang i et samspil med besøgende på organisationens hjemmeside.
En moralsk umulig situasjon
I Matthias Glasners Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?
Anarkist og feminist
Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk bygderomantikk. «Tredje riket på Österlen» har debutanten Liv Strömquist kalt en av hovedhistoriene i tegneserieboken Hundra procent fett (Ordfront Galago 2006). Ut fra egne skoleerfaringer skildrer hun oppsvinget for rasisme og nazisme i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Nasjonalt kom naziboomen til uttrykk gjennom Ny Demokratis valgoppslutning, Lasermannens drap på innvandrere i Stockholm og en stor ungdomskultur rundt «Vit Makt»-musikk. Strömquist forteller både analyserende og humoristisk om hvordan dette artet seg i Skåne. Det var svært mange nynazister på skolen, de var uniformerte og stemningen var truende med stadige voldsepisoder. Et hovedpoeng hos Strömquist er at oppslutningen for nynazistene i mindre grad var en direkte reaksjon mot innvandrerne. I Skåne fantes det nesten ingen innvandrere, bare uhorvelig mange rasister. Hun ser naziboomen mer som et uttrykk for sosial frustrasjon og det etablerte Sveriges unnvikenhet overfor stemningsbølgen. Uniformeringsforbudet, som ble innført etter et års bruduljer og forbød nazistiske symboler, førte til at de åpne nazistene forsvant fra Strömquists skole. Ny Demokrati falt ut av riksdagen ved neste valg. Det var igjen ro i folkhemmet. Strömquists røffe strek røsker imidlertid i den selvtilfredse fasaden: de nazistiske symbolene er trengt vekk, men de politiske holdningene mener hun holder stand – for eksempel ved at Socialdemokraterna adopterte og gjennomførte mye av Ny Demokratis flyktningepolitikk. Det er sjelden Strömquist er direkte selvbiografisk, som i «Tredje riket på Österlen», men hun har alltid et tydelig personlig utgangspunkt for sin politiske satire. Hun har beskrevet seg selv om anarkist og feminist. I et intervju med nettsiden Ung & Galen (www.ungochgalen.nu/reportage/intervju-med-liv-stromquist) erklærer hun at feminismen «räddade mitt liv». På videregående var hun sammen med en gutt som ødela selvtilliten hennes; han var aktiv og kreativ, hun skulle være stille og søt. Det trasige ungdomsforholdet er nok bakgrunnen for serien «Tre bergsäkra strategier för att bryta ner din flickväns psyke och göra henne besatt av dig», en besk selvhjelpsmanual for manipulerende menn. Hun tar også for seg temaet i den vittige «Min oskuld och den Europeiska Unionen». Mesteparten av seriene i boken er hentet fra Strömquists fanzine Rikedomen, som hun har tegnet en fem års tid. Dette er fanzineserier på sitt beste: oppriktig og umiddelbar, røff og freidig – slarvete men aldri slurvete. Politiske fanziner brister ofte fordi de blir for programmatiske eller lettvinte. Hundra procent fett er ensidig og agiterende, men med substansielle kunnskaper, snert og humor. Strömquist argumenterer interessant i en slags tegneseriekronikker, både om skjønnhetsideal (serien «Riots not diets») og imperialisme («Bengt äter barn»). Enda bedre er hun når hun fabulerer fritt, som i den utrolige «Män som aldrig borde fått ha sex» om kvinnebedårerne Jean-Paul Sartre, Ingmar Bergman og Timbuktu. Strömquist har levert en av årets friskeste svenske tegneseriebøker. Til sin egen frustrasjon har hun opplevd at også politiske motstandere elsker seriene og humoren. Hun tror det har å gjøre med at vi leser tegneserier på en annen måte enn prosa; snakkeboblene betyr at vi ikke tar det som sies på alvor. Det har hun nok mye rett i, men denne fordomsfulle lesemåten betyr også
New Media Art
Mark Tribe/Reena Jana med Uta Grosenick (red.)Taschen, Køln 2006, s. 99 Den måtte jo komme. En let tilgængelig håndbog om «new media art» fra Taschen, forlaget som specialiserer sig i at lave forholdsvis billige gennemillustrerede bøger (billedsiden er altid af imponerende kvalitet og i sidste ende det som sælger bøgerne) om alverdens kulturfænomener, fra klassisk europæisk højkultur til kitschet amerikansk pop. Intet er for fint eller for lavt for forlaget. Og nu er turen altså kommet til den del af samtidskunsten, der arbejder med computeren som medie. Til det formål har man bedt Mark Tribe, der var med til at starte platformen Rhizome.org, og kritikeren Reena Jana om at udvælge og skrive om et par dusin af de vigtigste værker inden for dette felt (udvalget er sikkert, i den forstand at det holder sig til den etablerede kanon). Hvert værk får et opslag med en sides tekst og info og så en illustration på den modsatte side. Ganske enkelt og konsekvent. Teksterne kommer selvsagt ikke i dybden med værkerne, men virker godt som appetitvækkere og giver en nænsom indføring i en æstetik, som de fleste nok stadig er fremmedgjorte over for. Derudover indledes publikationen med et fint essay, hvor de Tribe og Jana blandt andet pointerer væsentlige historiske forbindelser mellem den amerikanske koncept- og popkunst og det de kalder «kunsten i den digitale distributions tidsalder». New Media Art skal læses med en computer i nærheden, så man kan se værkerne i deres sande element, på nettet. Gør man det udgør publikationen et slags udstillingskatalog eller måske snarere en udstillingsguide, hvor man i eget tempo kan stifte bekendtskab med en kunstform, der indgående og udfordrende afspejler en afgørende dimension i vores samtid, nemlig teknologiens stadigt mere omfattende betydning for vores tilværelse. © norske Diplo
Anarkitektur
Livet i den moderne byen har dannet bakteppe for de fleste moderne filmer. Hvordan ville en film med selve byen som sitt subjekt se ut? Filter City er norske Knut Åsdams første framstøt i filmens verden. Arbeidet vises nå i Å plassere subjekter i rom framfor fortelling er mer et kjennetegn ved installasjonskunst enn film. Åsdam tilfører kunnskap fra kunstproduksjon til film. Typisk for filmen er vaganten involvert i en urban hverdagslivspraksis, som opplever friheten i å motstå teknologiene som skaper disiplin og kontroll. Visualiseringen er politisk–en slags overgang fra praksis til kritikk til revolusjon i hverdagslivet.
Det katolske ritualet
Har Benedikt XVI gravd opp stridsøksen i kampen om ritualene innen Den katolske kirke? Han vedtok å gjeninnføre den gamle liturgien. Paven garanterer Den katolske kirkes samhold–det inngår dermed i hans funksjon å føre bortkomne får tilbake i folden. Etter Benedikt XVIs oppfatning kunne ikke messe forrettet på latin være noe grunnlag til splid. Det interreligiøse toppmøtet for fred ble fordømt av tradisjonens vaktbikkjer, som bruker tradisjonen som sitt viktigste våpen i kampen mot sekularisering.
Ikoniske former
Eero Saarinen regnes som frontfigur for det man kaller «2. generasjons modernisme». I Norge har han tegnet den amerikanske ambassaden i Oslo. Nå foreligger et omfattende prosjekt om arbeidet til en av det 20. århundrets mest uortodokse og kontroversielle formgivere. Saarinen var innovativ og en dyktig mediestrategiker. Han fulgte ikke nødvendigvis modernismens dogmer om at «Form Follows Function!» og «Less is More!».
Kapital versus kunst
Debatten om museenes status raser i Frankrike. Protesten i et større opprop er at storstilte museumsprosjekt blir mediabegivenheter mer enn kulturformidling–diplomati, politikk og penger blir viktigere enn ekte kunstglede.
En sann revolusjon
En beretning om klarsyn av José Saramago er en bok som ikke kunne ha kommet på et mer beleilig tidspunkt, i forbindelse med valgkampanjen i Frankrike. Det er en foruroligende bok, fordi den river oss ut av vårt intellektuelle velbehag.
Kapuscinski: En sand kosmopolit
Ryszard Kapuscinskis reportager blev et stærkt vidnesbyrd om historien–og et sted hvor man kan åbne sig for den anden.
Frankrikes kulturarv
For mange politiske ledere har nå kultur blitt et viktig redskap for økonomisk utvikling. Hvert område vil ha sitt museum, hvert museum vil ha sin avlegger: Fra Atlanta til Singapore, fra gulflandene til Hongkong og Kina. Den private Guggenheim-stiftelsen har den mest aggressive politikken.
Samvittighetsfange i USA
Norsk dokumentarfilm kan også hevde seg i forhold til å skildre politisk saker av global betydning. I filmen USA mot Al-Arian ser vi at juryen finner Al-Arian ikke skyldig på alle tiltalepunkter, men dommeren dømte likevel fengselsstraff og utvisning. Beviser ikke er så viktig hvis en skal bekjempe terror? Dokumentaren vises på kino i Norge i februar.
Hvem myrdet den elektriske bilen?
På midten av 90-tallet holdt California på å kveles av eksos fra biltrafikken. På grunn av dette opprettet California Air Resources Board (CARB) Zero Emissions Mandate (ZEV) som satte som minstestandard at 2 prosent av alle kjøretøy solgt i staten skulle være utslippsfrie, og innen 2003 skulle antallet være 10 prosent. Et direkte resultat av vedtaket, ble at General Motors (GM) i 1996 produserte sin første utslippsfrie bil, kalt EV1. Bilen var revolusjonerende siden den ikke trengte noen bensin, ingen oljeskift, ingen lyddempere og hadde få eller ingen behov for bremsesjekk. Typisk vedlikehold på bilen inkluderte kun skifting av vindusspylervæske og en sjekk av dekkenes roteringsevne. I tillegg var den svært stille og kunne holde en rekordhøy hastighet. For mange californiere ble dette derfor drømmebilen, og flere tusen forventningsfulle kunder satte seg på venteliste for å kunne lease bilen. Av en eller annen merkelig grunn trakk likevel GM bilen tilbake fra markedet i California og satset i stedet på bensinslukende SUVs [sport- og nyttekjøretøy, red. anm.]. Det samme gjorde andre bilselskaper som Ford og Toyota, som også hadde utviklet liknende biler. Til og med de som hadde leaset el- bilene, mistet dem, og snart ble alle eksisterende eksemplarer sendt til vraking. Hvorfor? Det er dette mysteriet regissøren Chris Paine forsøker å løse som en mordgåte i sin dokumentarfilm Who Killed The Electric Car? (2006). Tilnærmingsmåten han bruker, er en elimineringsliste. Han spør – hvem er skyldig – er det CARB, bilbatterier, forbrukere, bilprodusenter, oljebransjen, den føderale regjeringen eller hydrogenteknologi? Det viser seg at alle unntatt bilbatteriene må ta en del av skylden for el-bilens forsvinningsnummer. Og her kommer det fram flere oppsiktsvekkende opplysninger i løpet av Paines etterforskning. Vi får vite at delstaten California opphevet miljøkravene sine etter at de ble saksøkt av bilselskapene; at de fleste forbrukerne var dårlig informert om bilens eksistens; at GM med hensikt drev elendig markedsføring (som bare fremhevet bilens begrensninger for potensielle kunder); at GM bagatelliserte el-bilens popularitet. Dessuten ga Bush-administrasjonen skyhøye subsidier til SUVs, noe som medførte enorme skattelettelser for forbrukerne – den gir heller subsidier til utvikling av hydrogenbiler som ikke blir like effektive. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang Frykten for det ukjente ser ut til å ha drevet både republikanske politikere, bil- og oljebransjen til å forkaste en fullt brukbar el-bil, og heller satse på en allerede stagnert teknologi som i all vesentlighet ikke har forandret seg siden 70-tallet. De kan ikke se at el-bilen blir inntektsbringende på kort sikt, samtidig som de frykter at en hel industri rundt bil-vedlikehold og energitransport ville blitt gjort overflødig. Mangelen på nytenking skjer mens oljeproduksjon verden over er i tilbakegang, og global oppvarming truer hele verdens befolkning. Filmen byr i så måte på en serie overraskelser som etterlater en i dyp mistro. En kan spørre seg om hvorfor bilprodusenter feilinformerer om hvor langt deres teknologi er utviklet, om hvorfor publikum ikke vet at det produseres el-biler som har samme standard som oljedrevne biler. De er billigere i drift. Hvor lenge har dette foregått? En logisk konsekvens burde for eksempel ha vært at det burde ha vært solgt el-biler over hele kloden. Men det er ifølge filmen rimelig å anta at dette aktivt motarbeides av både myndigheter og bilprodusenter. En kan da bare gjette på hva som egentlig skjedde
– Alt jeg gjør, er politisk
I dokumentarfilmens historie er dokumentaristens kjennetegn nettopp det at han tar politisk stilling. Margareth Olin mener at vi i Norge har liten forståelse for hva dokumentarfilm er som film. Dokumentarfilm skal ikke være objektiv, men gjerne komme inn på en rå og usminket virkelighet.
Menneskets muligheter
Martha Nussbaum om filosofiens rolle i dag, om nyliberalisme, om postmodernisme, om feminisme, men mest av alt om de menneskelige mulighetene.
Filmens løgner
Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.
Soft cinema: Databasen som kulturell form
Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid
Tertenes dronning
Marie Antoinette er fortellingen om en Pop-dronning fra 1700-tallet. Marie Antoinette dukker ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Sofia Coppolas tidligere heltinner. Coppola overfører vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet.
Storbyen i tresnitt
TEGNESERIER. Forbudt av nazistene, glemt i tegneseriehistorien–hyllet av Thomas Mann. Den samfunnskritiske treskjæreren Frans Masereel foregrep med sine bilderomaner de moderne voksentegneseriene. Nyutgitte The City, opprinnelig fra 1925, er en suveren skildring av Weimar-Tysklands kontraster og spenninger.
Ideologisk pakke
Dette er en amerikansk dokumentarfilm av Heidi Ewing og Rachel Gradysom følger en gruppe barn på en evangelisk-kristen sommerleir kalt «Kids on Fire» i Devil’s Lake i North Dakota. Barna blir forsøkt hjernevasket på alle tenkelige måter av leirens predikanter, til å tro at de er del av en ny generasjon kristne krigere. De skal gjenerobre USA fra angivelige farlige liberalere, og George Bush er USAs utvalgte leder i denne kampen. Ironisk nok får en vite fra en av de kvinnelige predikantene at deres forbilder er muslimer som lærer opp sine unger til selvmordsangrep. Filmen er en hjerteskjærende tilstandsrapport fra en del av USA som ser ut til å ha koblet seg av resten av samfunnet for å lage en isolert boble – bestående av en desperat og uvitenskapelig fornektelse av både evolusjonslære og global oppvarming, hat mot muslimer og homofile, en forakt for demokratiske prosesser i tilegg til en besettelse av å forby abort. Denne ideologiske pakken er utformet av Bush, Karl Rove og deres håndlanger i kristne miljøer Ted Haggard, som de sverger lojalitet til. Ikke alle de evangelisk-kristne i filmen aksepterer å være kanonføde for republikansk valgkamp, slik som radioverten Mike Papantonio. Han innrømmer at de viktigste politiske institusjonene i USA allerede er dominert av de kristen-konservative. For mer informasjon, se http://www.jesuscampthemovie.com/