Dissidentenes drømmer
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Den permanente unntakstilstanden
Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.
En ubehagelig sannhet
Denne filmen, laget av Davis Guggenheim, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter Katrina-katastrofen har folk i USA fått opp øynene for at den globale oppvarmingen kan være mer enn bare en debatt og et tema i aviser. Det viser seg nå at orkanen fikk ekstra energi på grunn av ekstremt høye temperaturer i det Karibiske hav. Filmen er basert på Al Gores forelesninger rundt om i USA, hvor han på en populær måte forklarer fenomenet gjennom vitenskapelige fakta forankret i klimaforskningen rundt om i verden. I filmen følger Guggenheim Al Gores liv og den blir også et personlig portrett av en mann som med lidenskap opprettholder sin kamp mot klimaendringene gjennom hele livet. I filmen viser Al Gore, med en smertende klarhet, at det ikke lenger er mulig å avverge konsekvensene av vårt høye forbruk av fossile brensel. De er allerede utbredt over hele verden, i form av blant annet ekstremvær som slår alle rekorder. Videre viser han hva konsekvensene som allerede er i full utvikling, vil føre til hvis vi ikke gjør noe for å snu utviklingen. Al Gore slår fort sprekker i myten om at det er forskjellige meninger i forskningsverden. Han kan vise til dokumenter fra oljelobbyen hvor det klart fremgår at strategien var å så tvil, også tvil som ikke eksisterte i den vitenskapelige verden. Filmen avdekker flere sjokkerende sannheter: Den viser oljeindustriens lange armer inn i statsapparatet, helt opp til Bush, klimarapporter som har blitt sensurert for å passe den rådende politikken i USA og eksperter som har blitt tvunget til å godta endringer i rapporter de faglig sett ikke kan akseptere. USA står for 33 prosent av klimautslippene og Bush får flerrende kritikk av Al Gore i filmen når han nekter å signere Kyoto-avtalen. Gore stiller seg også kritisk til Bushs oljekrig i Midtøsten, som forverrer problemene med store utslipp av fossilt brensel. Videre kritiserer han Krigen mot terror, som han mener stjeler mye ressurser fra andre viktigere problemer – som konsekvensene av klimaendringene. Dette er kritikk som også kom fra andrehold etter Katrina katastrofen. Men på tross av det alvorlige budskapet, er En ubehagelig sannhet også positiv og preges av en tro på at menneskeheten, bare den får vite sannheten, skal ta sin fornuft til fange. Den peker på løsninger som finnes for å bremse utviklingen og redde oss fra en global katastrofe og på vei ut av kinosalen får du lyst til å gjøre det som må til. Liselott Säll
11. september og Hollywood
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
De døde og de sanne døde
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse og virkelighetsnærhet.
Anarkist og feminist
Svenske Liv Strömquist lager fanzineserier på sitt beste.
Article 61
Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i
2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og
sterke historier.
Med skjerpet blikk
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Musikkens destabiliserende kraft
Protestene innen musikken blir mer enn noen gang før raskt tatt til inntekt for den «gode» sak–opprøret blir gjort til en vare, gjerne utstyrt med et bilde av Che, eller den nødstilte, noe som iblant kan gi et tvetydig uttrykk. I Irak ble det til og med observert en tanks med bilde av Bob Marley. Og engasjement er for enkelte musikere en måte å holde seg i søkelyset på–og oppnå pene salg med små utlegg. Er dagens protestmusikk beskrivende, er den en kritikk av, eller et virkelig bidrag til brennbare politiske spørsmål?
Pedagogisk terrorrapport
TEGNESERIER. Som et av de første offisielle politiske dokumentene noensinne utgis nå 11. september-rapporten som tegneserie. Målsetningen er å gjøre teksten mer tilgjengelig og nå ut til nye grupper lesere. Tegneserieversjonen tilfører ikke noen nye analyser eller kritiske perspektiver, men er engasjerende og pedagogisk lagt opp. Den er også en påminnelse om sviktende oppfølging av rapportens anbefalinger.
Kontrollallegorier
Hva er dataspillenes politiske dimensjon? Såkalte nettverksstrukturer har ikke bare et frigjørende potensial, men muliggjør også nye former for kontroll. Spillene reproduserer de samme kontrollstrukturene som er i ferd med å bli herskende i dagens senkapitalistisk samfunn.
Underlig og desorientert
Keith Tyson blander tilfeldighet og nødvendighet. Hans framgangsmåt er dialektisk–den begynner med observasjonen, for siden å tilegne seg visse data gitt av erfaringen. Og kjemiske eller matematiske årsakssammenhenger utfolder seg. Men er denne posisjonen et bedrageri?
Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres
Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.
Alt er «forgjengelig»
Det egenrådige materialet som spiller hovedrollen i disse bildene, er tyggegummi. Samlingen Masseter Suite er et mangefasettert spill med tegn og henvisninger som brasilianske Heleno Bernardi frekt har iscenesatt med få og enkle midler–en arm, en byste, en hodeskalle
En forfalsket histories avsporinger
Utstillingen Flucht, Vertreibung, Integration i Berlin dreier seg for det meste om hvordan et dusin millioner tysker på «umenneskelig vis» ble jaget på flykt fra Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia i årene 1945-1947. «Å atskille mennesker fra deres fødeland med makt er et åndelig mord», sier Forbundet for de fordrevne.
Et moderne renæssancemenneske
Gudfaderen til institutionaliseringen af den nyere mediekunst Peter Weibel, har kurateret en omfattende udstilling, og redigeret en medfølgende 900-siders publikation. Han præsenterer det som en praksis, der hinsides modernismens regler og idealer spørger til grænserne for et værk. Weibels virke har dog primært været inden for såkaldte «ny mediekunst», det vil sige kunst, der arbejder med elektronisk og digital teknologi. Han arbejdede i alle tænkelige medier, klassiske såvel som populærkulturelle, fra filmmediet, installationer og kropsaktioner til rockbandet Nietzsche Rock, gadeteater og foredrag på landsdækkende tv.
Gigantiske, seksualiserte barneleker
Paul McCarthy trekker i nyere verker på Moderna Museet i Stockholm i økende grad inn både motiver, virkemidler og teknologi fra underholdningsindustrien og massemedia. Hans utstrakte bruk av ketchup, majones og sjokoladesaus–som surrogater for blod og andre kroppsvesker i en rekke arbeider–vitner om hvordan kroppen i hans univers i tiltagende grad har blitt integrert som en del av produktvirkeligheten. Kroppen er ikke adskilt fra kulturen eller massemedias bilder av den. Hans tilnærming kan forstås som en kritikk av det moderne mediesamfunnet–preget av intens konsumpsjon av bilder. Men står han farlig nær underholdningsvirkeligheten han forsøker å kritisere?
De undertrykte blev de ubrugelige
I kølvandet på den mikroelektroniske revolution er et stadigt større antal mennesker og deres arbejdskraft blevet overflødige og ude af stand til at få adgang til den værdi, der skabes. Er det virkeligt muligt ikke blot at gentage den avisdresserede opinion, når desinformationen råder og alt forsøges reduceret til «kamp mellem civilisationer»?
Vår tids skuespillsamfunn
Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».
Kinoøjet siger: «Jeg er maskinen som viser dig verden»
Filmen foregreb det moderne arbejdsliv og den moderne mediekultur præget af opmærksomhedsøkonomier, interaktivitet og mødetilstande. Men er vår tids billedunivers den globale kapitalismes kampplads for den permanente krig og kamp om selve vores opfattelse og hvordan vi ser?
Geriljanyheter på nett
nettserien Shooting War angriper der de etablerte avistegneseriene ligger lavt. Med handling i år 2011 er serien et satirisk bombardement av «krigen mot terror», men diskuterer også nyhetsformidlingens kår når alle skal blogge.
En alvorlig trussel mot den allmenne orden?
Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Nei, alle studier viser at proporsjonalt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. I virkeligheten stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv.
Det moderne livets kaos
Både Vassilij Kandinskij og Arnold Schönberg brøt ned århundrelange konvensjoner. Deres utvikling dominerte den vestlige kunsten mens de levde, og innflytelsen deres fortsetter den dag i dag. Kandinskij stilles nå ut på Tate Modern og konserter med verk av Schönberg, som hadde innflytelse på maleren, framføres i London.
Modernismens litteraturmuseum
Arkitekten David Chipperfield bygger Tysklands nye templer. Nå åpner det nye museet for modernistisk litteratur på Schillerhøyden i Marbach–et hjem for modernismens litteratur, for manuskripter, typoskripter, dagbøker, skriblerier og notisesker. Chipperfield har blitt skjelt ut som «pinglete ruin-romantiker». Men ifølge ham selv, gir han avkall på all form for historiefetisj. Han gjør som italienerne som forstår seg på retusjeringskunsten–de tilpasser det nye til det gamle.
Foucaults arbeidsmåte
Daniel Defert deltok på det fransk-norske seminaret Foucaults aktualitet i Paris 16. til 19. juni i fjor på Maison des sciences de l’homme. Innlegget hans het «Foucault at work». Det som her oversettes her er en kortere versjon på fransk, men verken foredraget på engelsk eller denne franske versjonen som her foreligger på norsk har vært publisert tidligere.