Mørk tid for USAs universiteter
USAs konservative administrasjon har gått til frontalangrep mot landets fremste «liberale» universiteter. Bakenfor kulturkrigen handler det også om universitetenes plass i den amerikanske økonomien.
Det svarte hullet i Guantanamo
Fangene på Guantanamo kalles «fiendtlig stridende», et begrep som er fremmed både for amerikansk rett og for folkeretten. Bush-administrasjonen møter sterk kritikk fra jurister, menneskerettighetsorganisasjoner og medier, som fordømmer det juridiske vakuum Guantanamo-fangenes fortsatt holdes i. I nesten to år er rundt 660 «fiendtlig stridende» holdt internert i all hemmelighet på den amerikanske Guantanamo-basen på Cuba, i forakt for alle internasjonale bestemmelser. De ble tatt til fange i Afghanistan eller Pakistan eller er blitt utlevert av tredjeland. Erklæringer fra USAs president i forbindelse med «krigen mot terrorisme» er den eneste angivelige rettferdiggjøringen av dette fangenskapet. Per dags dato er det ikke tatt ut noen offisiell siktelse mot fangene, og ad hoc-militærkommisjonene som ble varslet i 2001, er fremdeles ikke blitt opprettet. Vi oppholdt oss på Guantanamo-basen i flere dager, men fikk aldri kontakt med noen av fangene. Det sørget general Geoffrey Millers menn for – generalen er leirens kommandant og sjef for Joint Task Force (JTF), som får sine ordrer direkte fra Pentagon. Journalister som besøker anleggene, blir holdt borte fra høysikkerhetsfengslene og får bare et glimt av fangene i Camp 4, hvor de «samarbeidsvillige» fangene holdes. Det er forbudt for journalister å snakke til fangene eller å svare på deres anrop. Guantanamo-basen opplevde en viss nedgangstid frem til høsten 2001 og krigen i Afghanistan, men har siden dette vokst uten stans. Den militære og sivile besetningen er tredoblet, slik at basen nå rommer 6000 sjeler. JTF-enhetene og fengselet er installert i en tidligere ubebygd sone. På kartene over basen finnes ingen tegn som antyder eksistensen av verken interneringssenteret eller de tallrike tjenestebygningene som omgir det. Når man nærmer seg høysikkerhetssonen, blir man tvunget til å kjøre videre i sikksakk mellom oransje sperringer, slik at vaktpostene lettere skal kunne kontrollere hver eneste bil. Etter at den muslimske fengselspresten og to tolker (feilaktig) ble anklaget for spionasje, er sikkerhetstiltakene blitt forsterket. Camp Delta er delt i fire og kan ta imot 1000 personer. Da vi var der, inneholdt den 660 fanger av 42 forskjellige nasjonaliteter. Den er omgitt av flere nettinggjerder i metall, som er dekket av grønn nylon og med piggtråd som det går høyspent strøm gjennom, på toppen. I cellene står lyset på hele natten, og de blir hele tiden overvåket av voktere som går runder eller sitter i vakttårnene. Forholdene er så ille at leiren har registrert 32 selvmordsforsøk (utført av 21 fanger). Ifølge kaptein John Edmondson, kirurgen som leder fengselssykehuset, får 110 fanger (det vil si hver sjette) oppfølging på grunn av psykiske forstyrrelser, stort sett som følge av depresjoner. 25 av dem får psykiatrisk behandling. En annen fange som har gjennomført periodiske sultestreiker i ett år, var også innlagt under vårt besøk og fikk tilført næring intravenøst. I minst tre av de fire leirene er interneringsforholdene nedslående. Det er enheter på 48 celler i to rader med 24 i hver, og hver celle måler knapt to ganger to og en halv meter. Veggene og dørene er av metallnetting, noe som umuliggjør ethvert privatliv. Rutinen blir bare avbrutt av en ensom tjue minutters lufterunde i et stort bur på betonggulv, kombinert med en fem minutters dusj tre ganger i uken – og med reglementert mundur for hver forflytning: hånd- og fotjern forbundet med lenker. I Camp 4 får vi øye på en gruppe bestående av menn som
«Patriotiske» lover
Etter det som skjedde 11. september 2001, har muslimer fra de arabiske landene og Sørøst-Asia vært de fremste ofrene for Bush-administrasjonens frihetsdrepende tiltak. Mer enn 1000 er blitt arrestert på grunn av sin tro eller sin etniske opprinnelse. De har vært internert i uker og måneder, men ingen av dem er blitt tiltalt for terroristiske forbrytelser.Under dekke av kampen mot terrorisme kan administrasjonen nå faktisk gjennomføre operasjoner i all hemmelighet, slå ned på uønskede standpunkter, sette borgerne under overvåkning (selv når det ikke finnes noen grunn til å mistenke dem for kriminell virksomhet) og innhente følsomme opplysninger om privatlivet til utenlandske statsborgere og utlendinger som bor i USA, i etterforskningsøyemed.De mest kjente i dette arsenalet av lover er USA Patriot Act og Homeland Security Act (Loven om indre sikkerhet), som ble vedtatt 26. oktober 2001. De har fått følge av en overflod av andre tiltak og antiterrordekreter som er blitt besluttet av administrasjonen. Via denne omveien har administrasjonen selv tiltatt seg den myndigheten som Kongressen nektet den. Loven om borgernes rettigheter (Bill of Rights) er det hittil siste offeret for krigen mot terrorismen. Visepresident Richard Cheney tonet flagg da han kort tid etter 11. september 2001 erklærte: «Mange tiltak vi har vært nødt til å treffe, kommer til å inngå permanent i livet i Amerika, de vil bli en del av en ny ‘normalitet’.» Dette er skremmende utsikter, ifølge advokat Deborah Pearlstein. For henne vil denne ‘normaliteten’ i virkeligheten si at man «fjerner seg fra rettsstaten. USA betrakter seg ikke lenger som knyttet til de prinsippene som lenge utgjorde denne statens grunnlag.»«For seks måneder siden,» bemerker jussprofessor David Cole, var sju prosent av amerikanerne bekymret over innskrenkningen av de individuelle friheter. I dag er denne andelen ifølge fjernsynsselskapet CBS på 52 prosent.» Alle de demokratiske presidentkandidatene har satt spørsmålstegn ved USA Patriot Act og stilt krav om at den må oppheves eller endres: «Det har pågått en stor debatt om nødvendigheten av å ofre retten til frihet på sikkerhetens alter. I praksis er det imidlertid først og fremst utlendingers rettigheter regjeringen har ofret. Men slik Hamdi- og Padilla-sakene (se hovedartikkel) viser, åpner kanskje det vi gjør mot utlendinger som er blitt amerikanske statsborgere, veien for det man kommer til å gjøre mot andre amerikanere i morgen.» Inngrepene i de grunnlovsfestede rettighetene begynte ikke med Bush. I kjølvannet av det første attentatet mot World Trade Center i 1993, og etter attentatet mot den føderale bygningen i Oklahoma i 1995, vedtok Kongressen Anti-Terrorism Act, «et av de verste angrepene på Grunnloven på mange tiår». Denne loven gjorde på ny forsamlinger til en mulig forbrytelse, og den opprettet en spesialdomstol med tilgang til hemmeligstemplet informasjon (forsvarshemmeligheter) for å kunne utvise utlendinger som var mistenkt for terrorisme. Og fremfor alt opphevet Antiterrorismeloven den loven – som bare var noen få år gammel – som forbød FBI å etterforske virksomhet som kom inn under First Amendment: retten til ytringsfrihet, til politisk og religiøs forsamlingsfrihet og pressefrihet.Nå har Justisdepartementet andre lover av samme type liggende klare. Departementet er angivelig i ferd med å legge siste hånd på Domestic security enhancement act, som ifølge jussprofessor Jack Balkin ved Yale gir staten «rett til å ta statsborgerskapet tilbake fra en person som angivelig står i forbindelse med en organisasjon som befinner seg på Justisdepartementetes svarteliste, selv om vedkommende
Ebadi balanserer på knivseggen
Utdelingen av fredsprisen til Shirin Ebadi ble neglisjert og bagatellisert i iranske medier. Kritiske iranske venstreaktivister mener fredsprisen må ses i lys av de europeiske landenes forsøk på å temme Iran.
Den skjulte historien
Med A People’s History of the United States ville Howard Zinn skrive USAs historie sett nedenfra. Han ville trekke frem den skjulte historien om undertrykking og brutalitet i «nasjonens interesse», men også historiens mange eksempler på motstand og solidaritet på grunnplanet.
Rådene fra Rand
«Vår jobb er å forbedre politikken og beslutningsprosessene gjennom forskning og analyse», heter det når Rand Corporation presenterer seg selv. Nå vil den amerikanske tenketanken påvirke USAs «nasjonsbygging» i Irak.
Schwarzeneggers mediestatskupp
Arnold Schwarzenegger vant guvernørvalget ved å begrense sine offentlige opptredener til underholdningsprogrammer på tv, og generelt snakke minst mulig om politikk. Han henvendte seg til «folket», men var likevel de rikes kandidat.
Fattige drives ut av storbyene
BOLIGPOLITIKK. Det foregår en stille revolusjon i USA. Den sosiale boligbyggingen er i ferd med å avvikles, og nedslitte offentlige boliger rives ned. De fattige er på vei ut av bykjernene, mens middelklassen overtar i rehabiliterte sentrumsstrøk.
Absolut gæstfrihed
Menneskerettighederne bør reformeres. Enhver har ret til at leve hvor på jorden, vedkommende måtte ønske at slå sig ned. Den første universelle rettighed kan være asylretten.
Washingtons urovekkende atomstrategi
Mens Iran og Nord-Korea fremstilles som de største potensielle atomtruslene i dag, iverksetter USA en ny atomstrategi. Den innebærer utvikling av nye atombomber med høy presisjon, som kan ødelegge bunkere og installasjoner under jorden. Man ser også for seg å bruke atomvåpen mot land som selv ikke har slike våpen.
Fattige kvinner i franske fengsler
Franske fengsler har aldri vært så overfylte som nå, og antallet fengslede kvinner har økt. Mange av dem har begått lovbrudd i et desperat forsøk på komme seg ut av en håpløs økonomisk situasjon, og er sjelden innblandet i voldskriminalitet.
Videoens sannhet
Kunstneren Linda Västrik oppsøker sin antatte far i voksen alder. Med videokamera som vitne, skjold og våpen konfronterer hun ham med sine traumer som farløst barn. Begges har sterke følelsesmessige problemer i maktkampen som følger. I kunstvideoen kalt Far og jeg (1998) forsvinner distansen videokameraet skulle gi henne – hun blander inn lengsel, sårede følelser og hevnmotiver. DNA-testen som utføres bekrefter farskapet, men faren tror den er feilaktig, og viser bare avgrunnsdyp bitterhet overfor det hele. De to volder hverandre bare ytterligere smerte. Vi som ser videoen tas nærmest som gisler i denne private konflikten. – Skulle Västrik filmet sin far, latt målet hellige middelet? I den nylig utgitte Videologier 2 – 33 tekster om europeisk videokunst omtaler Lars Movin 80-tallets dagboksvideoer og 90-tallets kjønnspolitiske og identitetsproblematiserende kunstvideoer. Intime oppdagelser og subjektive betraktninger er utgangspunkt for allmenne sosiale og historiske perspektiver – kunstnerne gjør det private politisk. Den subjektive realismen er blitt populær de siste årene. Til forskjell fra 60-tallets franske cinema vérité og amerikanske direct cinema avgrenser en ny generasjon av dokumentarister og kunstnere virkeligheten til et rent subjektivt anliggende. Virkeligheten sett gjennom et temperament. I likhet med Västrik fremstiller også kunstneren Gillian Wearing privatpersoner i media. Eksempelvis stopper hun personer på gaten som så avbildes med deres nedskrevne tankeinnfall på et skilt – slik en ung forretningsmann står der med skiltet «I’m desperate». Andre mennesker synger til en favorittlåt hørt i hodetelefon – vi hører bare de utrenede stemmene. Wearing satte også inn annonsen «Bekjenn på video», for så å videofilme fremmede ikledd anonymiserte masker – én forteller eksempelvis om sitt utroskap. Man kan øyne en moralsk eller politisk interesse i slik videokunst. I en annen interessant ny norsk antologi, Synlig tid. Om video og virkelighet, analyseres bl.a. videomediets forhold til virkeligheten. Den italienske filosofen Maurice Lazzarato antyder der hvilken «tidskontroll» fjernsynet og annen massemedial billedproduksjon utøver i dagens postfordistiske kapitalisme. Fjernsynet «konstruerer» vår kollektive hukommelse eller fortid – om det skulle være billedfragmenter fra Vietnamkrigen, månelandingen eller Dianas begravelse. Men samtidig kontrollerer det også nåtiden, aktualiteten – ved å filme den og fordoble den med bilder. Fjernsynet driver med «nåtidserindring» på industrielt vis og nøytraliserer «den virkelige og skapende tid». På et samfunnsmessig nivå kontrolleres derfor forholdet mellom persepsjon og hukommelse, slik virkeligheten er spaltet mellom sansning og erindring, mellom det aktuelle og det virtuelle. Til tross for denne kontrollerte virtuelle virkeligheten er Lazzarato likevel optimistisk med hensyn til videoens egne politiske muligheter og potensial for intervensjon, for aktivistisk og kunstnerisk inngripen. Og mye av dagens samfunnskritiske kunst benytter video. Det er mange med Västrik og Wearing som tar i bruk dagboksnotater og identitetssøkende kunstvideo – slike sannhetsstrategier skaper gjennomslagskraft for budskapet. Også dokumentar, dogmeregler og «dogumentar» er grep som spiller på virkelighet, eller spiller på følelser så du virkelig kjenner det – slik som hos den danske regissøren Lars von Trier. Men det er et paradoks at bruk av virtuelle medier, video, kan gripe inn i virkeligheten. For er det ikke noe med billedmediet selv som forhindrer det, eller gjerne passiviserer kritikk og moralsk aktivitet? Stian Grøgaard påpeker i sin innledning til Synlig tid at videoen lett blir en klisjé for det private, det «pinlige, det alle vet, men aldri får vite nok om». En eksponering som lett blir ufarlig, et forbruk uten frigjørende emosjonalitet, «noe
Et demokrati uten spilleregler
Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.
«Fire ganger den føderale skatten»
I en artikkel som vakte oppsikt, tok Ray Stannard Baker avstand fra jernbaneselskapenes fremgangsmåter:
«The Muckrakers» – kampjournalistene
Det er lenge siden amerikansk presse anså det som sin plikt å avsløre korrupsjon, maktkonsentrasjon og utnytting, men leser man hundre år gammel amerikansk «møkkagraversjournalistikk», vandrer tankene lett til dagens multinasjonale selskaper. Men hvem skal i dag granske de mektige konglomeratene, når mediene selv inngår i dem?
Den amerikanske fagbevegelsen og «krigen mot terror»
«Krigen mot terror» overdøver for tiden Bush-administrasjonens krig mot amerikanske arbeidere og den amerikanske fagbevegelsen. Staten griper stadig inn for å sikre arbeidsgivernes interesser, mens sosiale og faglige rettigheter angripes. Samtidig er amerikansk fagbevegelse i ferd med å radikaliseres. Store deler av den gikk i mot Irak-krigen.
Imperiet
Den amerikanske økonomien er mindre dominerende enn før – en grunnleggende svakhet ved verdens eneste supermakt. Irak-krigen var militært sett en suksess, men okkupasjonen skaper uforutsette problemer. Til sammenligning hadde det britiske imperium større evne til å administrere sine kolonier. Selv om amerikanske imperiet innebærer en stor global fare, vil det i historisk sammenheng være et forbigående fenomen – akkurat som alle de andre imperiene. Det er først og fremst interne grunner til dette, argumenterer Eric Hobsbawm.
Et postskriptum til Irak-krigen
Sjelden har en krig møtt sterkere motstand. Det er et faktum – men bildet er nyansert. Diplomatique lar derfor et kritisk syn på krigsmotstanden komme til orde med tyske Hans Magnus Enzensberger.
Et sosialmedisinsk mareritt
Smittsomme sykdommer florerer i de mange og overfylte fengslene i USA. Statistikk og forskning på området viser en urovekkende mangel på oppfølging av innsatte som enten allerede er smittet når de kommer inn eller blir det mens de soner. Ironisk nok er de innsatte i fengslene den eneste gruppen i USA som faktisk har krav på medisinsk behandling.
Flere våpen av utarmet uran
Fra den ene krigen til den andre perfeksjonerer USA sine ødeleggelsesvåpen. Ifølge den amerikanske sentralkommandoen i Qatar, har de amerikanske styrkene «for første gang i en væpnet konflikt tatt i bruk en ny type fragmentasjonsbombe som har kapasitet til å overvinne alle værmessige forhold» . De menneskelige omkostningene er allerede omfattende. Våpen av utarmet uran – som allerede ble brukt i den første golfkrigen i 1991 – har nok en gang, selv om de offisielt er erklært ulovlige av FN, gjort tjeneste i Irak. Ifølge avisen Sunday Herald skal en slik bombe den 28. mars ha truffet et «vennligsinnet mål» og drept en britisk soldat og såret tre andre. «Vi fører krig mot Irak, fordi landet er i besittelse av masseødeleggelsesvåpen. Men vi bruker selv slike våpen. En slik dobbeltmoral er frastøtende», erklærer professor Doug Rokke, tidligere direktør for Pentagons «program for utarmet uran» . Både for militære og sivile som blir berørt, og for befolkningene som lever i nærheten av de stedene disse bombene slår ned, kan konsekvensene være forferdelige: kreft, lungesykdommer, misdannelser hos nyfødte osv. Ifølge flere spesialister er disse bombene blitt utprøvd i Kosovo og er i stor utstrekning blitt brukt i Afghanistan. «Det er en forbrytelse mot menneskeheten…», utbryter professor Rokke, «… og en krigsforbrytelse. Vi må ikke bruke våpen som etterlater seg risiko for forgiftning og som kan drepe blindt. Av hensyn til alle verdens innbyggere må vi forby disse bombene.
Et annet Amerika
Den amerikanske eliten, lojalt støttet opp av medieindustrien, fremstiller USA som en nasjon forent bak religion, patriotisme og troen på Amerikas rolle som forvalter av demokratiske verdier i verden. Bak denne fasaden finnes imidlertid et panorama av motkrefter.