Film – Side 23

Etter tre engelske produksjoner har Woody Allen krysset kanalen og lagd en film med Barcelona som bakteppe.
Vicky Cristina Barcelona er et trekantdrama som nok vil bli godt mottatt for sin vittige tone og passe problematiserende stil.
Men har Woody Allen noe nytt å by på?

Jørgen Leth er muligens Nordens største nålevende filmskaper. Det danske filminstituttet utgir nå alle hans 42 filmer på DVD. Vi har snakket med Leth om hvorfor han forlot Danmark til fordel for Haiti. Om hans samarbeid med Lars von Trier, og om den gang han filmet Andy Warhol. Han forteller at han tidlig ga seg selv en polemisk rolle i det danske samfunnet, men understreker at han i dag er totalt uinteressert i å frelse verden. Kan film være egenterapi?

Eran Riklis bruger i Citrontræet en nabostrid om en citronlund som metafor for den store konflikt mellem Israel og Palæstina. Det er der kommet en behændig og meget hjertevarm film ud af, som især har sin styrke i skildringen af menneskelige relationer på begge sider af den imposante mur, der skiller to folkeslag ad.

Arn–Riket ved veiens ende fullbyrder filmatiseringen av Jan Guillous trilogi om den svenske korsfareren Arn Magnusson. Filmen rommer en rekke flotte tablåer, og følger opp Guillous hyllest til den arabiske kulturen med Gaza som åsted. Samtidig trenger et spørsmålet seg fram: Er det mulig å lage middelalderfilm etter Monty Python og ridderne av det runde bord?

Thailandske Pen-Ek Ratanaruang afsøger i Ploy ægteskabets elasticitet. Med en langsommelig og tænksom filmstil, der dvæler ved sigende detaljer, udfolder Ratanaruang en moden og ærlig fortælling om ægteskabets skiftende tilstande. De stillestående handling åbner op for publikums refleksive engagement. Og til trods for, at filmen mere eller mindre har karakter af en drømmetilstand, fremstår Ploy både relevant og realistisk.

Stanley Kubricks mesterverk 2001–en romodyssé var banebrytende da den kom for 40 år siden, både for science fiction-sjangeren og filmkunsten. Kan dens tematisering av kontrolltap og fremmed intelligens fortsatt si oss noe i dag?

Mark of Cain er en lille, men forbløffende effektiv antikrigsfilm, der skildrer hvordan civil courage sjældent kan hamle op med militær loyalitet.

Trenger vi skillet mellom dokumentar og fiksjon. Sideprogrammet på årets Cannes-festival viser tegn på en ny generasjon filmskapere og en ny film som verken ser skillet som relevant eller reelt. For denne nye filmen dreier det seg snarere om å skape former og metoder for å utforske virkeligheten så vel som filmmediet på nye måter som er best mulig tilpasset fortellingen eller fenomenet som tas opp. Den nye filmen finner nettopp sin vitalitet i å ligge tett på en virkelighet som er vanskelig å fange inn.

Er The Happening en teit film? Sommerens sedvanlig lettbeinte kinoprogram ble i år innledet av M. Night Shyamalans seneste krysning mellom grøsser og katastrofefilm. Naturen slår seg vrang, hevnen er utspekulert, men hvorfor?

Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene?

Det hevdes at Nanni Morettis Il Caimano var med til at vælte Berlusconi i valget i 2006. Filmen slår sig op som en satire om Silvio Berlusconi, men i virkeligheden handler den forbavsende lidt om Berlusconi. Til gengæld viser den på raffineret facon, hvordan det er at leve i et samfund regeret af en mand som Berlusconi.

Antikolonialist, frihetskjemper, forsvarer for nazister, terrorister, diktatorer og holocaustfornektere: Den franske advokaten Jacques Vergès er vanskelig å gripe. En følelseløs jævel? En iherdig forsvarer av alles rett til et forsvar? Uansett hvordan man fortolker Vergès’ liv og virke, er han et levende symbol på de siste femti årenes mange politiske blindspor. Gjennom Schroeders film framvises foruroligende allianser mellom arabiske motstandsgrupper og Europas bruneste krefter.

Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene? Le Monde diplomatique vil i mai og juni bringe et lengre essay fra Cahiers du Cinéma, som reflekterer over de nye tendensene filmer som No Country for Old Men og Paranoid Park viser.

Hvilke kulturkonsumenter er i stand til å ta til seg Michael Hanekes politiske kritikk? Den østerrikske filmregissøren har gjennom hele sitt virke tatt opp temaer som fremmedgjøring, ødelagte fellesskap, personlig ansvar og kollektiv skyld. Kritikken hans gjelder særlig medienes voldsutnyttelse og publikums voldskonsum. Nå er han aktuell med en amerikansk nyinnspilling av Funny Games fra 1997. Har de elleve årene som har gått siden første versjon gjort uhygge på film til nok en vare?

Ole Christian Madsen har med Flammen og Citronen begået Danmarks hidtil dyreste film. Slutproduktet er et trivielt fortalt krigsdrama, som aldrig rigtig er hverken episk eller psykologisk i sin tilgang. Ikke desto mindre formår filmen at nuancere sondringen mellem at gøre modstand og lade stå til, når et land er besat. Virkelighedens reelle modstand er svær at få øje på.

Mens bataljen mellom Clinton og Obama går inn i siste fase og amerikanske medier spekulerer i hvem av dem som er det mest sannsynlige attentatmålet, kommer en ny presidentattentatfilm, Vantage Point. Selv om det denne gangen dreier seg om en actionfilm, betyr det ikke at det skorter på kunstgrep.

Med Paranoid Park fullbyrder Gus Van Sant veien han har lagt ut på med Gerry, Elephant og Last Days. Filmen er nok et steg mot Gus Van Sants utskilling av den etisk-estetiske erfaringen i hverdagen. Historien om skateren Alex som forårsaker en vekters død, gir Vant Sant anledningen til å kaste seg ut i en verden som har blitt til en fornøyelsespark.

I sin seneste film In the Valley of Elah sætter Paul Haggis fokus på hjemvendte soldater, der har gjort tjeneste sammen i Irak. Med gruppen som omdrejningspunkt og en forfærdelig episode som dramatisk nerve, tegner Haggis et billede af krigens traumer, der aldrig kan rystes af. Traumer som inficerer det amerikanske samfund i en sådan grad, at dysfunktionalitet og inhumanitet bliver mærketegn for USA snarere end demokrati og frihed.

«Jeg har ikke noe spesielt ønske om å ha noen ‘mening’,» sa filmregissør Greenaway til meg da jeg møtte ham i Trondheim. «Mine filmer gir meg muligheten til å leke med språket, for språket er mye mer interessant enn innholdet,» fortsatte den 66 år gamle briten, etter å ha erklært filmen som død. Jeg er nok blant flere som heller ville ha foretrukket franske Jean-Luc Godards blikk på filmhistorien og hans vilje til politisk forandring.