Er det mulig å få sans for et globalt fellesskap, med en verdensfølelse og kosmopolitikk som strekker armene ut til verdens «fordømte»? Carsten Juhl foreslår en absolutt asylrett, flyktningens rett til å desertere, og en kobling av kunst og økonomi. Han går til frontalangrep på lummer nasjonalisme og ser heller for seg en global allianse mellom EU, India og Afrika.
Den amerikanske forfatter William S. Burroughs er den moderne tænker for den upersonlige magts virke. Le Monde Diplomatique har besøgt den danske filminstruktør og forfatter Lars Movin for at tale om William S. Burroughs med udgangspunkt i hans og Steen Møller Rasmussens nye film Words of Advice–William S. Burroughs on the Road.
I Ang Lees Lust, Caution (Se, Jie) møter vi den unge, elegante Fru Mak i et japanskokkupert Shanghai, der kompliserte politiske og personlige spill utfolder seg mellom kollaboratører og motstandsbevegelsen. Filmen ble belønnet med Gulløven i Venezia i 2007. Priser er ikke noe nytt for den taiwanske regissøren. Fornuft og følelser, Snikende tiger, skjult drage og Brokeback Mountain er alle blitt belønnet med Oscars. Men hva er spesielt prisverdig med hans nye krigs- og pasjonsdrama fra Shanghai og Hong Kong?
I Erik Nietzsche – De Unge År portrætteres Lars von Triers tid på Den Danske Filmskole i slutningen af 70’erne og begyndelsen af 80’erne. Filmen kan ses som en nøglefortælling, hvor man kan muntre sig med at genkende virkelige personer, som karikeres og til tider latterliggøres. Eller man kan se filmen som en dannelsesrejse gennem skolesystemet, hvor en kejtet og uskyldig dreng transformeres til en viljestærk, kompromisløs men også opportunistisk kunstner.
There Will Be Blood er det største oljeeventyr på lerretet siden Giganten. Det har blitt en episk film om en nybrottsmann og klassisk kapitalist i Max Webers forstand. En storslått film, men uten de kunstneriske høydene regissør Anderson tidligere har nådd.
Den amerikanske independentfilmen har passert middagshøyden, og blitt fanget opp av den kulturindustrien den var en reaksjon mot. Nå viser den engasjerte og engasjerende dokumentarfilmen seg som en verdig arvtaker.
Her skal det handle om noen bemerkelsesverdige (men ikke nødvendigvis gode) filmer fra 2007, fortrinnsvis fra årets siste måneder–filmer som vi av ulike grunner ikke har hatt anledning til å anmelde. Tre mafiafilmer, to fra New York, to med russisk mafia i hovedrollen, og en tidligere mafiafilmkonge med psykolingvistisk drama fra Romania.
Det er få romanfilmatiseringer som tilfører fortellingen særlig mer enn en serie illustrasjoner.
Om forlatelse er en overraskende god adaptasjon av Ian McEwans roman med sammen navn.
Men hva bør vi forvente av en adaptasjon?
Av uante grunner vil ikke Paul Verhoevens nye film Black Book bli satt opp på kino i Norge. Men den kom nå nettopp på DVD og vi gir den her det fokus den fortjener. I filmen fortsetter den hjemvendte Hollywood-regissøren sitt kritiske arbeid. Denne gangen dreier det seg om skyggesidene i hans fødelands historie. Med sin ironiske, men langt fra kyniske filmkunst, forteller Verhoeven om frigjøringen av Haag (1944–45). I fortellingen om jøden som forelsker seg i en nazist, vendes rollene stadig om. Motstandsbevegelsens vold (lynsjing og snauklipte kvinner) er like ille som volden den avløser. En scenebevisst Verhoeven sniker seg stilsikkert inn Hitchcock-tradisjonen.
I’m Not There av Todd Haynes og We Own the Night av James Gray viser hvor den nyklassiske amerikanske filmen står i dag. Begge forsøker å skape tidløse, monumentale verk, men innfanges av klisjeene de vil ødelegge.
Vi har snakket med regissøren bak kjente filmer som Basic Instinct, Total Recall og Starship Troopers. Paul Verhoeven forteller om sin nye film Black Book som tar et oppgjør med nederlandsk krigshistorie.
Etter Ceauşescus fall har også filmkunsten omsider fått en ny vår i Romania. De nye rumenske filmene preges av en tett fiksjon som holder seg til tidens enhet. I Cristian Mungius kinoklare 4 måneder, 3 uker og 2 dager får vi solide doser både av angst, ekkelhetsfølelse og situasjonskomikk. Med Ceauşescu-regimets tyranniske abortlover som bakgrunn, forteller filmen med sitt mikropolitiske perspektiv en nesten like skremmende historie som den sterke DDR-dystopien De andres liv.
Noen filmer klarer å endre historiens gang. Den aktuelle No End in Sight kan være en av dem. Dokumentarfilmen om USAs okkupasjon av Irak har rystet mange langt inn i republikanernes rekker. Snart kommer den på NRK.
Wong Kar-Wais filmer har en billedskjønnhet som få andre kan konkurrere med. Nå har han forlatt sitt Hongkong og dratt til Hollywood for å lage film. My Blueberry Nights er blitt en cinefil kaféfilm med innslag av road movie og skillingsvise, som verken mangler kamerapoesi eller forførende fargebruk. Men er dette nok til skape en god film?
Er vi i dagens Hollywood-film vitne til en nedtoning og oppløsning av selve filmfortellingen til fordel for en vektlegging av det spektakulære og en synliggjøring av selve fortellergrepene? Hva har vi som tilskuere fått og hva har vi mistet gjennom utviklingen av en slik intensivert fortellerstil?
Ivans Barndom fra 1962, den russiske instruktør Andrej Tarkovskijs spillefilmsdebut, kom nylig på DVD. Den æstetiske fuldkommenhed udtrykt i fænomenale billedkompositioner er uforglemmelig. Og temaet sætter dybe spor. Filmens genistreg ligger i å vise en ung drengeverdens transformation fra lattermild opvækst hos moderen til aktiv deltagelse i krigen. Ivan bliver i filmen et emblem på barnet i krigen. Gennem Ivan kan vi se de tusindvis af børn, der lever og agerer i krig rundt om i verden i dag.
Bilder er falske, løgnaktige, men hva er deres makt? Dette er spørsmålet som Bergmans Fanny og Alexander utvikler i løpet av tre timer. Filmen kan se på som et veldig resymé av Bergmans temaer og besettelser. Men det også et verk som bryter fullstendig med hans tidligere filmer.
Peter Watkins’ film Edvard Munch har endelig kommet på kino i Norge. I dette intervjuet snakker Watkins om hvordan han kom inn i filmbransjen, om sine andre filmer, og han kritiserer TV- og filmbransjen. Han forteller at det var en avdelingssjef i svensk TV som klarte å overtale nordmennene til å la ham få lag e filmen. Men mest av alt handler intervjuet om Munch-filmen: om innspillingen, forholdet til NRK, bruk av amatørskuespillere og om sitt sterke møte med Munchs malerier på slutten av 60-tallet. I motsetning til reality shows hvor kloninger på 25 år illustrerer konsumeristiske pseudoverdier, mener Watkins at Edvard Munch setter et nytt søkelys på medias makt.
Peter Watkins 33 år gamle film om Edvard Munch blir endelig satt opp på kino i Norge. Sykdomsmotivet, som kom til å bli en gjenganger i Munchs kunst, er stadig til stede i Watkins? film. Men han legger også vekt på Munchs samrøre med August Strindberg, Stanislaw Przybyszewski og Dagny Juel i Berlin. Filmen dekker deler av Munchs barndom, sykdom og ungdom, årene fra Munchs møte med Kristiania-bohemen, årene med ekspresjonistiske avantgardisme og hatsk kritikk, til anerkjennelsen omsider begynte å komme. Det kostet å være modernistisk banebryter i Norge.
På årets Film fra Sør-festival ble det vist tre verk av den taiwanesiske regissøren Hou Hsiao-hsien. Hou var en del av den taiwanesiske nye bølgen på 80-tallet, som vendte seg bort fra 70-tallets sjangerfilmer. Hans filmer handler om hverdagssituasjoner og hverdagslivets estetikk.
Sopranos endret og fullendte gangsterromantikken ved å gjøre mafialivet hverdagslig. Hemmeligheten bak Sopranos var den forfriskende tettheten og støyen til seriens digresjoner. Bifigurer ble bygget ut og kunne til tider ta over serien. Mye av styrken i Sopranos lå i kvinneskikkelsene som ga farge til gangstersjangerens maskuline gråtoner. Kvinnenes triumf lå i deres evne til å vende gangstertragedie til hjemmekjær komedie.
Robert Redfords film Løver for lam stiller viktige, men opplagte spørsmål om amerikansk utenrikspolitikk. Og tematiserer forholdet mellom presse og statsmakt i et truet demokrati. Filmen har sine øyeblikk, men vil neppe bli husket om 30 år.
Midt i den hviterussiske tragedien viser aktivisten Pushkin at det er mulig å ha et komisk blikk på undertrykkelsen.
Kan animasjon presentere virkeligheten sannere enn fotografiske dokumentarer? Ja, mener Fredrikstad Animation Festival og setter i november fokus på animert dokumentarfilm. Ved å låne flittig fra fiksjonsfilmens fortellermåter gjengir de fleste animerte filmene en subjektiv virkelighetsopplevelse. Sjangeren bryter ut av kortfilmformatet med den israelske krigsdokumentaren Waltz with Bashir.
