Religionen er et mektig redskap for all verdens maktlystne menn, skriver den franske filosofen Michel Onfray i Vi trenger ikke Gud. I denne ateistiske bestselgeren som er oversatt til 15 språk, hevder han at jødedommen, kristendommen og islam er gjennomsyret av misogyni, forakt for kroppen og hat mot alt levende. Imot religionen setter Onfray en «ateistisk ateisme», frigjort fra enhver kristen moral og metafysikk, og en sosialistisk anarkisme.
Hva er det «venstresiden» mangler for å forstå sitt historiske fall? Marx’ sentrale idé er at klassestrukturen i den moderne verden skapes i anerkjennelsen av allmenn frihet og likhet. Men i motsetning til finansmaktens klassehierarki, viser ideen om «organisering» utover dette hierarkiet. Den viser mot klassen marxismen overser: administratorene.
Dette utdraget er hentet fra en debatt mellom den franske filosofen Michel Foucault og Noam Chomsky på Eindhovens tekniske høyskole november 1971. Debatten ble sendt på nederlandsk fjernsyn.
Hvilket ansvar har de intellektuelle i en tid da de nye kommunikasjonsteknologiene blir stadig mer utbredt? Ifølge den tradisjonelle definisjonen er de intellektuelle en kategori tenkere som aktivt griper inn i offentlige anliggende. Slik er de et uttrykk for samfunnets kritiske bevissthet. Høyere utdanningsnivå og et stadig voksende internett åpner imidlertid for at den kritiske bevisstheten i framtiden vil bli formidlet i langt større målestokk enn i dag. Og når situasjonen har endret seg så drastisk, er det ikke også på høy tid å gi en ny definisjon av de intellektuelles funksjon?
Sades grufulle tekster varsler det produktivistiske samfunnets komme. Hans litterære verden er et speilbilde av produksjonsmekanismen med dens organisering, representasjoner, symboler og forskjellige former for rasjonalisering som kan føre til frihetens endelikt.
Note om verdensborgerkrig, kosmopolitisme og venstrefløjens manglende aktualitet.
Le Monde diplomatique trykker regelmessig Zizeks analysere, men i sommer vil vi gi våre lesere muligheten til å få større innblikk i hans tenkning. Først ut er et utdrag der Zizek diskuterer Alfred Hitchcocks filmer.
Religionens annonserte død har vist seg å være sterkt overdrevet. Hvis samfunnet har behov for å vende tilbake til en tapt tro, hvilken type tro kan og bør det forsøke å gjenfinne? Eller vil religion en dag være et tilbakelagt stadium?
Den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ga oss verktøy til å forstå vårt mediesamfunn, og motstrategier for ikke å bli spist helt opp av den kapitalistiske overproduksjonen. Vårt mediesamfunn dreier seg om synlighet, om alle hemmeligheters forsvinning. Har vi tapt selve ideen om begjær, begjær som metafor, som løfte, som noe som ikke kan tilfredsstilles eller virkeliggjøres?
Ifølge Jean Baudrillard er nutidens verden ikke kendetegnet ved det spektakulæres triumf, men af skuespillets forsvinden. Scenen er blevet erstattet af det obskøne.
Italien var det land, hvor Baudrillards teorier slog hurtigst igennem. Af den grund har vi har valgt at bringe den italienske filosoffen Mario Perniolas nekrolog [se under]. Mellem 1972 og 1978 blev Baudrillards syv bøger udgivet på italiensk. Baudrillards satsning på simulerede relationer og symbolske udvekslinger blev fortolket med henblik på at opløse knuden af stat og terror i Italien. Kommunistparti anså teorien om masserne som sorte huller og tavst flertal for direkte farlig.
Endelig blir filosofen Ernst Cassirer gjenoppdaget. En biografi og en verkutgave hedrer den store tenkeren fra det 20. århundret. Cassirer bleknet da han møtte Martin Heidegger til en legendarisk disputt i den sveitsiske byen Davos våren 1929. Også i dag ser Cassirer ut til å blekne, sammenlignet med Heidegger–men med urett. Ruset man seg på Heideggers eksistenspessimisme? Cassirer hadde evnen til å se filosofiske problemer i sin historiske kontekst, og gjorde dem fruktbare for samtidens diskusjoner. Hans oppgave har alltid vært å se de ulike europeiske forsøkene på å frigjøre det moderne mennesket fra dets indre tvang og kjempe for dets selvbestemmelse. Kants kritikk av fornuften ble hos Cassirer en kritikk av kulturen. Cassirer var også en av få intellektuelle som forsvarte republikanismen: I sitt siste verk The Myth of the State skriver Cassirer om den tilintetgjørende kraften som ligger i politiske myter.
Martha Nussbaum om filosofiens rolle i dag, om nyliberalisme, om postmodernisme, om feminisme, men mest av alt om de menneskelige mulighetene.
På Københavns filmfestival er filmen Ghost of Cité Soleil én af disse hvor en instruktør optændt af passion har sat livet på spil for at belyse en verden. Film giver os ikke det vi begærer, men lærer os hvordan vi kan begære. Begæret af verdens sår. Og begæret er også tema i Slavoj Zizek film der han tager os med på en fascinerende tour de force i A perverts guide to cinema. Vi får af vide at film ikke giver os det vi begærer, men at den lærer os hvordan vi kan begære.
Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.
Hva er dataspillenes politiske dimensjon? Såkalte nettverksstrukturer har ikke bare et frigjørende potensial, men muliggjør også nye former for kontroll. Spillene reproduserer de samme kontrollstrukturene som er i ferd med å bli herskende i dagens senkapitalistisk samfunn.
Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.
I kølvandet på den mikroelektroniske revolution er et stadigt større antal mennesker og deres arbejdskraft blevet overflødige og ude af stand til at få adgang til den værdi, der skabes. Er det virkeligt muligt ikke blot at gentage den avisdresserede opinion, når desinformationen råder og alt forsøges reduceret til «kamp mellem civilisationer»?
Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».
Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Nei, alle studier viser at proporsjonalt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. I virkeligheten stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv.
Daniel Defert deltok på det fransk-norske seminaret Foucaults aktualitet i Paris 16. til 19. juni i fjor på Maison des sciences de l’homme. Innlegget hans het «Foucault at work». Det som her oversettes her er en kortere versjon på fransk, men verken foredraget på engelsk eller denne franske versjonen som her foreligger på norsk har vært publisert tidligere.
Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».
Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».
Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere).
