Filosofi – Side 7

Det der gør det personlige politisk

På Københavns filmfestival er filmen Ghost of Cité Soleil én af disse hvor en instruktør optændt af passion har sat livet på spil for at belyse en verden. Film giver os ikke det vi begærer, men lærer os hvordan vi kan begære. Begæret af verdens sår. Og begæret er også tema i Slavoj Zizek film der han tager os med på en fascinerende tour de force i A perverts guide to cinema. Vi får af vide at film ikke giver os det vi begærer, men at den lærer os hvordan vi kan begære.

desember 2006

Den permanente unntakstilstanden

Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.

oktober 2006

Kontrollallegorier

Hva er dataspillenes politiske dimensjon? Såkalte nettverksstrukturer har ikke bare et frigjørende potensial, men muliggjør også nye former for kontroll. Spillene reproduserer de samme kontrollstrukturene som er i ferd med å bli herskende i dagens senkapitalistisk samfunn.

september 2006

Vår politiorden: Det som kan sies, synes og gjøres

Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.

august 2006

De undertrykte blev de ubrugelige

I kølvandet på den mikroelektroniske revolution er et stadigt større antal mennesker og deres arbejdskraft blevet overflødige og ude af stand til at få adgang til den værdi, der skabes. Er det virkeligt muligt ikke blot at gentage den avisdresserede opinion, når desinformationen råder og alt forsøges reduceret til «kamp mellem civilisationer»?

august 2006

Vår tids skuespillsamfunn

Med utgivelsen av Guy Debords samlede verker, har man nå fått tilgang til en rekke upubliserte skrifter. Han er kjent for tidlig å ha kritisert mediesamfunnet, for vår besettelse av den «evige nåtiden» og hvordan varelogikken har bredt seg over alle aspektene ved hverdagslivet, og at fritiden den tekniske utviklingen har skapt, ikke har gitt nye friheter, men snarere en utvidelse av «skuespillsamfunnet».

august 2006

En alvorlig trussel mot den allmenne orden?

Er psykisk syke farligere enn vanlige dødelige? Nei, alle studier viser at proporsjonalt sett begår den «vanlige» befolkningen flere forbrytelser. I virkeligheten stiller samfunnet først og fremst spørsmålet om de psykisk syke fra et sikkerhetsperspektiv. I Frankrike foreslår man at det opprettes en nasjonal database over tvangsinnlagte personer. De ønsker også å lage en «lovgivning for de gale». Man vil stille folk for retten som har blitt erklært utilregnelige–med risikoen for å gjøre rettsvesenet til en parodi. Lukkede sentre skal «beskytte» samfunnet. Galskapen reduseres på ny til dens biologiske bestanddeler.

Foucaults arbeidsmåte

Daniel Defert deltok på det fransk-norske seminaret Foucaults aktualitet i Paris 16. til 19. juni i fjor på Maison des sciences de l’homme. Innlegget hans het «Foucault at work». Det som her oversettes her er en kortere versjon på fransk, men verken foredraget på engelsk eller denne franske versjonen som her foreligger på norsk har vært publisert tidligere.

juni 2006

Nøkkelen til Freuds drømmeteori

Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».

mai 2006

Det nye «kognitariatet»

Underbetalte forskere i Storbritannia står uten stillingsvern. Disse forskerne produserer mer og er billigere for universitetene. Og æren for oppdagelser gjort av den «prekære» ansatte tilfaller gjerne forskningslederen.

mai 2006

Pierre Rosanvallon og Fondation Saint-Simon

Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».

mai 2006

Statsintellektuelle og medieintellektuelle

Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere). De intellektuelle er alle avhengige av anerkjennelse fra media, bedriftsledere, embetsmenn og politisk ansvarlige.

mai 2006

Naturen som en selvstendig helhet

Dypøkologien, slik Arne Næss og andre har utviklet den, har vært inspirert av ideer hentet fra den hollandske 1600-tallsfilosofen Spinoza. Men trenger ikke dypøkologien å hente inspirasjon fra en mer moderne og mer eksplisitt samfunnskritisk tenkning? Hos den tyske filosofen Adorno finnes det ansatser som kan bidra til å unngå noen av dypøkologiens vanligste fallgruber.

april 2006

Er kosmopolitisme vor tids politiske filosofi?

Ifølge David Held viser det 20. århundredes statshistorie at stater ikke er i stand til at løse globale spørgsmål alene–end ikke rettighedsspørgsmål indenfor deres egne territorier. Vi er tvunget til at blive kosmopolitter, selv om en kosmopolitisk kultur vil tage nogle generationer at opbygge. David Held (1951-) er professor ved London School of Economics. Han er forfatter til bl.a. Models of Democracy (1996), Global transformations (1999), og senest The Global Covenant (2004).

april 2006

Det pågående møtet

I Midtøsten har man brent norske og danske flagg. Det siste året har vært preget av sammenstøt mellom etniske minoriteter og den vestlige majoriteten. I Europa raser debattene om hvorvidt integreringsmodellene i enkeltland er for tolerante. Det rikere Europa er vitne til en voksende betydelig innvandring av afrikanere, asiater og arabere med ulik kulturer og religioner. Men klarer Europa å integrere, eller tyr man for raskt til isolasjon og utstøtelse. Å fjerne det fremmede, den andre–psykologisk sett styrker en slik utstøtelse samholdet mellom de gjenværende. Ja, hvor store motsigelser tåler vi og vår kultur før vi produserer fiender og terroristbilder for å bevare det vi opplever som truet–vår sivilisasjon, våre verdier, vår livsførsel og identitet? Vår frihet er avhengig av sosial dumping, grov utnyttelse av den fattige verdens arbeidskraft, rovdrift på naturen og militær dominans. Hvor vil kampen om Europa stå i fremtiden? Ingen kan gå av med seieren alene.

Etisk og æstetisk modtagelighed

For den tysk-amerikanske filosofen Hannah Arendt var USA, eller «Republikken», et samfund, hvor man kan blive statsborger uden at skulle assimileres i en nation. Hun var også opptatt av den såkalte biopolitiken – dens øvre grænse berører teologien med kærligheden og frelsen, den nedre forbrydelsen, krænkelsen og drabet.

mars 2006

Frie demokratiske valg?

Demokratiet, som ofte blir framstilt som det beste av alle politiske systemer, har lenge vært en sjelden styreform. Dette fordi ingen regimer oppfyller fullt og helt det demokratiske idealet, som tilsier en fullstendig ærlighet fra makthaverne overfor de svake, og en virkelig radikal fordømmelse av alle former for maktmisbruk. Og også fordi man må innfri fem helt nødvendige kriterier: frie valg, en organisert og fri politisk opposisjon, reelle muligheter til maktskifte, et rettsvesen som er uavhengig av den politiske makten, samt en fri presse. Selv flere demokratiske land, som Frankrike og Storbritannia, nektet lenge å gi kvinner stemmerett, og som kolonimakter krenket de rettighetene til de koloniserte befolkningene.På tross av slike mangler, har demokratiet som styringsform hatt en tendens til å universaliseres. I første omgang etter sterk pådrift fra USAs president Woodrow Wilsom (1856-1924), men framfor alt etter slutten på den kalde krigen og Sovjetunionens sammenbrudd. Man annonserte på det tidspunktet «historiens slutt», under det påskudd at ingenting lenger sto i veien for at alle stater i verden kunne nå de to målene som ville medføre toppen av lykke: markedsøkonomi og representativt demokrati. Mål som er blitt hellige dogmer.På basis av disse dogmene mente George W. Bush at det var legitimt å invadere Irak, og å tillate sine væpnede styrker å bruke tortur i hemmelige fengsler i utlandet. Eller å utsette fangene i Guantanamo for umenneskelig behandling og frata dem all juridisk beskyttelse, noe en rapport fra FNs menneskerettighetskommisjon og en resolusjon fra Europaparlamentet nylig fordømte.På tross av slike grove overtredelser nøler ikke USA med å opphøye seg selv til en verdensomspennende instans for spredning av demokrati. Washington har for vane å nedverdige sine motstandere ved å systematisk kalle dem «udemokratiske», sågar «pariastater» eller «tyranniets bastioner». Den eneste måten å unngå slik skjensel på, er å organisere «frie valg».Men selv når man gjør det, kommer alt an på valgresultatet. Det har vi sett i Venezuela, der president Hugo Chávez er blitt demokratisk valgt flere ganger siden 1998 med internasjonale observatører til stede. Det spiller ingen rolle. Washington fortsetter å kalle Chávez en «fare for demokratiet», og gikk så langt som til å oppmuntre til statskupp i april 2002 mot den venezuelanske presidenten, som nok en gang skal underlegge seg velgernes dom i desember 2006.Tre andre eksempler – Iran, Palestina og Haiti – viser at det ikke holder å bli demokratisk valgt. I Iran syntes alle at valget i juni 2005 forløp utmerket: massiv valgdeltakelse, flere forskjellige kandidater (innenfor rammen av den offisielle islamismen), og ikke minst den strålende valgkampen til Ali-Akbar Hashemi Rafsanjani – Vestens favoritt og forhåndsutropte vinner. Ingen snakket om «atomfaren» på det tidspunktet. Situasjonen endret seg voldsomt da seieren i Palestina gikk til Mahmoud Ahmadinejad (som har kommet med uakseptable erklæringer om Israel). Og nå er vi vitne til en demonisering av Iran. Teheran har undertegnet ikke-spredningsavtalen og avviser at landet ønsker å utvikle atomvåpen. Likevel har den franske utenriksministeren nylig beskyldt Iran for å ha et «hemmelig militært atomprogram».1 Og USAs utenriksminister Condoleezza Rice ber nå Kongressen om 75 millioner dollar for å finansiere «fremming av demokrati» i Iran. Det samme, eller nesten det samme, ser vi i Palestina (se artikkel av Georges Corm på forsiden). USA så vel som EU – etter å ha krevd en «virkelig demokratisk» gjennomføring av valget, som ble overvåket av

mars 2006

Hva er skjedd med tiden?

Juan Goytisolos bok Et quand le rideau tombe (Når teppet faller) består av trettiåtte korte kapitler der forfatteren betrakter sin nye situasjon fra flere vinkler. Hva er det blitt av minnene? Hva er det blitt av hukommelsen?

februar 2006

Budskapet fra Sils Maria

Den store interessen for Nietzsche i Sverige kan knyttes til en mer allmenn tendens rundt i verden, der man i lengre tid har kunnet spore en voksende fascinasjon for Nietzsche som tenker og kulturfilosof. En sunn bølge av selvrefleksjon, inspirert ikke minst av den franske nietzscheanismens fremste representant, Foucault, men også av Bourdieu, liksom av feministisk teori, skyller gjennom svensk humaniora. Vi bringer noen anmerkninger om Sveriges intellektuelle nittenhundretall.

januar 2006

Møtet med de Andre

Det eksisterer tre reaksjonsmåter i møtet med den andre. Man kan velge krig, isolere seg bak en mur eller begynne en dialog. Man kan velge å krige. Men krig skaper bare tapere. Velger man å isolere seg, stenge seg ute, barrikadere seg–er dette en holdning som fører til forskansende byggverk, gigantiske tårn, Babylons porter, romernes befestede voller, den kinesiske mur, og inkaindianernes kolossale festninger. Egentlig har apartheid alltid eksistert. Den tredje reaksjonsmåte er å møte den andre med forståelse og dialog. Dialogfilosofene avviser krig fordi krig bare kan ha ett utfall, nemlig destruksjon. De kritiserer også likegyldighet og forskansning. For dem er åpne holdninger, forsoning og gode hensikter en etisk plikt. Noe å tenke på etter at to tredjedeler av verdens befolkning har blitt frigjort fra koloniveldenes åk i løpet av andre halvdel av forrige århundre. Disse ønsker ikke å være passive ofre for fremmed dominans lenger.

januar 2006

Det uproduktive forbruk

Le Monde diplomatique bringer dette essayet fra tidsskriftet AGORA som en tankevekker til opptøyene i Paris. Her lyder at fascismen ikke først og fremst er ideologisk, men følelsesstyrt, affektiv. Sosial homogenitet er ifølge Bataille en spontan organisasjonsform knyttet til produksjon og eksklusjon av uproduktive elementer. Ethvert økonomisk problem tenderer mot en oppløsning av den homogene sosiale eksistensen.

desember 2005
1 5 6 7 8 9 10