
Dissidentenes drømmer
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Kærligheden mellem Shirin og Soran er dramatisk som i et eventyr, men der er absolut intet eventyrligt over den verden, Shirin kastes ud i, da hun træffer et skæbnesvangert valg.
EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til å vektlegge barnets sosiale tilpasning» er barnemishandling. Og det er mødrene som har ansvaret.
Le Monde diplomatiques udsending, Steffen Moestrup, lader film være film og koncentrerer sig i stedet om alt det udenfor filmene på Thessaloniki Documentary Festival. At være festivalgæst er en følelsesmæssig masochisme. Uden pause og uden mulighed for refleksion eller emotionel bearbejdning går man videre til næste film. Måske har festivalens konstruktion en overset betydning for måden, filmene opleves på?
Arbeidere på verdens største søppelfylling blir engasjert av en kunstner i et prosjekt bestående av resirkulert materiale. Dokumentarskildringen av denne prosessen har blitt en oppbyggelig og sympatisk historie i belastet terreng–og i en vel så belastet filmtradisjon.
Kunsten har en tendens til å estetisere flyktningene og dermed frata dem politisk betydning.
Michelangelo Frammartino blæser på fortælling og dramatisk fremdrift. Det er der kommet en betagende og nærmest essayistisk fiktionsfilm ud af.
Hvad karakteriserer relationen mellem skriften og dens mulige betydning for verden udenfor, hvad er relationen mellem litteraturen og fællesskabet? Skrivepraksisen til den franske forfatter Maurice Blanchot bringer oss nærmere et svar, mener Alexander Carnera.
Omveltningene i Egypt har endret den tegnede satiren. I februar publiserte den anerkjente avistegneren Sherif Arafa sin første stripe med Hosni Mubarak.
Skammen er navnet på den impuls eller affekt som vi påfører os selv–en slags auto-affektion. Men det helt særlige ved skammen er at vi på én gang er henvist til os selv samtidig med at vi er tabt for os selv. Vi er splittet og fremmed for os selv. Mennesket er endnu ikke et selv, men splittet mellem to, mellem det levende væsen og det talende væsen, mellem menneskeligt og ikke-menneskeligt. Mennesket er i sin splittelse det væsen der kan overleve sig selv.
Cinema for Peace kretser rundt tilværelsens uutholdelige tyngde. Det gjør også juryvinner Béla Tarrs The Turin Horse. Alvoret var toneangivende for de mest interessante delene av årets filmfestival i Berlin.
De økonomiske nedgangstidene inntar superheltuniverset i amerikanske The Adventures of Unemployed Man. Etter å ha fått sparken fra supergruppen sin, tar bokas helt avstand fra sin gamle individualistiske retorikk og gjenoppstår som den systemkritiske Unemployed Man. Superheltsatire om finanskrise og nedgangstider er mer relevant enn man skulle tro. Sjangeren vokste ut av den store depresjonen på 1930-tallet.
Ken Loach begynder godt men slutter skidt i Route Irish, der er for tynget af et utroværdigt manuskript, symbolik og for mange tanker om sammensværgelse.
Billigt og mangfoldigt tilbydes nu klogt udvalgte værker af en af Tysklands mest interessante instruktører gennem tidene.
En feelgood spøkelsesfilm? Ja, gjenferd, spøkelsesaper og vanlige dødelige konfererer i døsig suggererende tempo. Thailandske Onkel Boonme er en effektiv motgift mot overdoser av hysterisk montasje.
Etter den beherskede The Wrestler leverer Darren Aronofsky noe som ligner en katalog over egne fortrinn og svakheter som regissør. Det ser ut som han forholder seg til Kunstfilm som Village People til indianere og politimenn. Likevel er Black Swan en tour de force av visuelle finter og fortellerteknikk.
De folkelige opprørene i de arabiske landene viser at den sanne antagonismen er mellom religiøs fundamentalisme og den radikale venstresiden, snarere enn mellom diktatur og liberalt demokrati.
Hvis den enkeltes valg, terapi og selvskabelse indtager centrum for samfund, arbejdsliv, politik og kulturel værdiskabelse, er kunstens bidrag så meget desto mere vigtig. Langt vigtigere end det som fremgår av den pågående danske debat om den offentlige kunststøtten.
Winter’s Bone er en dragende spændingsfilm, et velspillet familieportræt og ikke mindst den mest indlevende skildring af det fattige, hvide USA, på lang tid.
Tre nye dokumentarfilmer viser avsløringens kraft. Burma Soldier, You Don’t Like the Truth–4 Days inside Guantánamo og WikiRebels avdekker på hver sin måte statlig maktmisbruk.
Visste du at Russland og Kina ønsker å innføre en ny universalvaluta, eller at det amerikanske forsvaret er verdens største forurenser? Om du ikke vet det, er det ikke din skyld men medienes, skal vi tro organisasjonen Project Censored.
Tyske Le Monde diplomatique har i flere år viet baksiden til ny tegneseriekunst, siden i sommer har vi i Norge viet midtsidene våre til serieformatet. Nå er også franske Le Monde diplomatique ute med en tegneseriespesial som viser en spennende nyorientering i seriekunsten.
Forlaget Verso har samlet smakebiter fra venstresidens kanon av sitater og slagord. Refleksjon og kall til handling eller overdreven patos og idétørke? The Verso Book of Dissent viser den venstreradikale tradisjonens styrker så vel som svakheter.
Den amerikanske tegneren Sarah Glidden finner verken objektive sannheter eller klare løgner på sin pilegrimsferd til Israel. Resultatet er en medmenneskelig og udogmatisk tegneserie om nasjonsprosjektet «Israel» og Palestina-spørsmålet. How to Understand Israel in 60 Days or Less føyer seg inn i en trend av dokumentarserier om Israel og Palestina.
Det rådende økonomiske systemets herjinger skaper både stadig større protester i folket og flere lærde analyser. Men ingen helhetlig teori forbinder lenger disse to elementene i et større politisk prosjekt. De samfunnskritiske intellektuelle som Frankrike en gang var så kjent for, har imidlertid ikke forsvunnet. De er fanget innenfor universitetenes strenge institusjonelle grenser.