Sauras mintgrønne allegorier
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Enkelte scener bliver for freudiansk illustrerende, men Drømme støjer ikke når de dør er fortsat en glimrende skildring af landmandslivet.
Sorg og seksualitet flettes sammen i Aleksei Fedorchenkos betagende filmdigt Spurvene.
Hvordan vurderer man filmer opp mot hverandre for å kåre en vinner? Og hvorfor havner kvinner så ofte i bakgrunnen på filmlerretet?
Umberto Eco har skrevet en svært ambisiøs roman om den moderne antisemittismens røtter, Sions vises protokoller, for å vise hvordan en gitt mentalitet av løgn, fordreining og forfalskning kan lede til så vel massepsykose som privat psykose, og hvor mye djevelskap man kan være med på av opportunisme alene.
Årets sommerfilmer kretser rundt parforholdets velkjente problemstillinger. Det ulykkelig forelskede paret i den ene filmen har fine følelser, men litt for mye av dem. Hovedrollene i den andre har et nesten usunt pragmatisk forhold til parringsleken.
Med intelligent brug af found footage-genren skildrer Bambieffekten på overbevisende vis to unge kvinders rejse mod døden.
50 år efter sin død er Albert Camus stadig en mye læst forfatter. Nylig blev hans mesterværk Faldet gjenudgivet i Danmark. Med dette værk leverede Camus et vedkommende bidrag til en konkret metafysisk undersøgelse af det menneskelige vilkår på en måde som netop kun fiktionen og romanuniverset kan tilbyde.
Dette er serien som sier noe vesentlig om tidsånd, nær fortid, identitet, svik og begjær. Full av overraskende vendinger og forviklinger. Full av røyk og alkohol. En verden der krigen var kald og markedet like optimistisk som tidsånden.
Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er fulle av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.
Hva betyr etikk i dagens internasjonale politiske klima, eller i samtalen mellom en selv og andre? Hvordan gir gudstroen eller kjærligheten mening for et liv? Vi samtaler med professor emeritus Asbjørn Aarnes (87), som på slutten av sitt liv gjør opp status med noen av hans livs viktigste innsikter.
Han er Simpsons-skaper Matt Groenings favoritt. Med satiriske striper, karikatur-tegninger og selvbiografi har tegneren Lat vært en av Malaysias fremste nasjonsbyggere. I sekstiåringens jubileumsår har hovedverket Kampung Boy blitt musikal i Kuala Lumpur.
En forsvundet og en næsten glemt stumfilm af mesteren Carl Th. Dreyer er nu gjort tilgængelige i smukke udgaver.
Dampen går af de finske machomænd, der beretter personlige historier med følelserne uden på den nøgne krop.
Hvordan går det når norske filmkunstnere fra 1960 til 1990 skal portretteres? Kurator Fahrad Kalantary ga en rekke yngre norske filmkunstnere frie tøyler. En påfallende beundrende omgang med historien har blitt det mest framtredene ved portrettene, som kun i
liten grad evner å reflektere over historiens relevans for norsk filmkunst.
Mens SV har gått inn i regjering, har restene av AKP blitt hele venstresidens organer. Fire nylig utgitte bøker kaster nytt lys på den norske venstresidens nyere historie.
Mens rasisme og kjønnsdiskriminering er uakseptabelt, er de psykisk syke fritt vilt for fordommer og latterliggjøring, hevder den britiske serieskaperen Darryl Cunningham. Med Psychiatric Tales, basert på egne erfaringer, har han satt seg fore å avmystifisere psykiske lidelser. Mens psykoterapeuten Philippa Perry skildrer terapeutisk praksis og teori i boka Couch Fiction.
Kunsten har for længst forsøgt at bearbejde det onde og således overtaget religionens rolle. Heri er der intet nyt. Det nye er at en lind strøm af fagbøger om det onde og ondskaben i disse år ser dagens lys ofte med 11. september som naturlig baggrund.
François Ozon har med Potiche laget en anstendig og godlynt komedie mot en bakgrunn av betente forhold i fransk arbeidsliv. Tungvekterne Deneuve og Depardieu bidrar med nødvendig flyt, letthet og ikke så rent lite filmhistorisk ballast.
Kærligheden mellem Shirin og Soran er dramatisk som i et eventyr, men der er absolut intet eventyrligt over den verden, Shirin kastes ud i, da hun træffer et skæbnesvangert valg.
EU har bestemt at «fravær av følelsesmessig tilgjengelighet» og «manglende evne til å vektlegge barnets sosiale tilpasning» er barnemishandling. Og det er mødrene som har ansvaret.
Le Monde diplomatiques udsending, Steffen Moestrup, lader film være film og koncentrerer sig i stedet om alt det udenfor filmene på Thessaloniki Documentary Festival. At være festivalgæst er en følelsesmæssig masochisme. Uden pause og uden mulighed for refleksion eller emotionel bearbejdning går man videre til næste film. Måske har festivalens konstruktion en overset betydning for måden, filmene opleves på?
Arbeidere på verdens største søppelfylling blir engasjert av en kunstner i et prosjekt bestående av resirkulert materiale. Dokumentarskildringen av denne prosessen har blitt en oppbyggelig og sympatisk historie i belastet terreng–og i en vel så belastet filmtradisjon.
Kunsten har en tendens til å estetisere flyktningene og dermed frata dem politisk betydning.
Michelangelo Frammartino blæser på fortælling og dramatisk fremdrift. Det er der kommet en betagende og nærmest essayistisk fiktionsfilm ud af.