Sauras mintgrønne allegorier
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Boernes bitre diamant
Den politiske undertrykkelsen i Sør-Afrika ble formelt avskaffet for femten år siden, men mye har bestått i mikrostrukturene–i familiene og andre mindre sosiale sammenhenger. Det er mot disse normene og maktstrukturene tegneserieantologien Bitterkomix vender seg. Seriene er ikke moraliserende i vanlig forstand. De slutter ofte når konflikten er som mest tilspisset, uten noen egentlig forløsning. Bitterkomix enten elskes eller hates, fordi seriene går direkte til nerven i indoktrineringen som stammer fra tiden med apartheid.
Tegneserieskapere tar skjebnen i egne hender
Er det ikke mer spennende å delta på tegnekurs enn å stå i lange køer for å få signert et album? Tegneseriefestivalene i Frankrike er blitt overkommersialiserte mener alternative tegneserieskapere, og håper fansen vil gjøre opprør mot strømlinjeformingen.
Frihet, brorskap og mangfold?
Likhet eller mangfold? Går det stadig større fokuset på minoriteter i politikken og samfunnslivet på bekostning av den politiske kampen for likhet? Engasjementet for mangfold og kampen mot rasemessig og seksuell diskriminering, bidrar til å legitimere en annen og mer grunnleggende diskriminering, nemlig økonomisk diskriminering, hevder Walter Benn Michaels i dette essayet.
Et gammelt stykke kød
The Wrestler er fortrinlig i sin skildring af tingenes forgang og livets forfald. Mickey Rourke har aldrig været bedre, men det er kollektivet, der får filmen til at løfte sig til mindeværdige højder.
Et spørsmål om ære
Wehrmacht-aristokratenes komplott mot Hitler i 1944 har blitt til en overraskende velsmurt og spennende thriller i Bryan Singers Valkyrie. De politiske forhåpningene og motivene til kuppmakerne havner imidlertid i bakgrunnen. Betyr det at man skal slå seg til ro med at en thriller bare er en thriller?
Warszawa, Libanon, Gaza
Mer enn noensinne er det viktig med film om den israelske militariserte væremåten, og hvilke traumer de israelske lederne skaper med sin naive tro på overdreven hevnende vold. I den animerte dokumentarfilmen Vals med Bashir forteller flere israelske soldater om egne posttraumatiske lidelser etter å ha levd ut denne væremåten i Libanon i 1982. Med Gaza friskt i minne, er filmen mer aktuell enn noensinne.
Ubehaget som modstandskraft
J.M. Coetzee er én af de bedste nulevende forfattere, en litterær outlaw uden rygmærke og tatovering. Foruten apartheidspørgsmålet og den hvide mands skrift, møder vi hos Coetzee et andet og mere slidstærkt «politisk engagement», et spørgsmål der bliver stadig mere påtrængende i en verden hvor politikere og meningsdannere ideologiserer sociale konflikter, nemlig modstanden.
Alexander Carnera
Jehova ser alt
Nils Arden Oplev formår med To verdener at levere en nuanceret skildring af Jehovas Vidner. Desværre hæmmes filmen af skabelonkarakterer og en for behagesyg iscenesættelse af dramaturgien.
Anarkismens evigaktuelle far
200 år etter at «anarkismens far» ble født, er anarkismen like aktuell som den er misforstått.
For likheten!
Klassen var en overraskende vinner på fjorårets Cannes-festival. Og filmen om den engasjerte læreren François (som i likhet med elevene spiller seg selv) i Paris? verste bydel, har bare blitt bedre siden første visning, mener Cahiers du Cinémas kritiker.
Hvem er «frihetlig»?
«Anarkist» og «frihetlig» var en gang i tiden tett forbundne termer. Men i dag har førstnevnte blitt diskreditert og kriminalisert, mens sistnevnte blir forsøkt gjort til et innholdsløst moteord.
Filmkameraets makt
Hva foregår på den kritiske dokumentarfronten? Le Monde diplomatique dro på verdens største dokumentarfilmfestival, IDFA i Amsterdam. Uka ble tilbrakt i fire østlige diktaturer, fem nødlidende afrikanske land, på besøk hos en russisk poet, et gammelt rumensk ektepar og en hviterussisk undergrunnsavis.
Katolsk kammerspill
At fienden er en vond og ond heks innebærer ikke at helten er uskyldig. John Patrick Shanleys Doubt tar med finurlig ironi opp det gamle temaet om tro og tvil med katolsk misbruk som bakteppe. Men har en kritisk film om religiøs livsfiendtlighet noe å tilby i nytelseskapitalismens tid?
Til Burma med barnevogn
Fransk-canadiske Guy Delisle har fornyet den politiske reiselitteraturen med sine observante tegneserieberetninger fra asiatiske diktaturstater. I den aktuelle Burma Chronicles følger han kona på oppdrag for Leger uten grenser, og utforsker Burma som fersk pappa med barnevogn. Pappaidyllen og de huslige gjøremålene skaper en sterk kontrast til de politiske overgrepene rundt ham.
Portrettenes politikk
På årets dokumentarfilmfestival CPH:DOX i København ble det vist en rekke portretter av mennesker. Hva forteller biografien oss? Ser vi den for å finne identifikasjon eller inspirasjon? Lærer vi noe eller dreier det seg bare om en flyktig fascinasjon?
Møtet med en ny verden
Immigrantmytologien griper inn i selve kjernen i amerikansk tegneseriehistorie. Tre tegneserieromaner tar for seg innvandring og integrasjon på vidt ulike måter. Australske Ankomsten er en allmenngyldig fabel om hvordan det er å komme til et nytt og ukjent sted. Amerikansk kineser er en selvironisk kritikk av misforstått trang til assimilering. Mest politisk agiterende er Arab in America, som handler om hvor vanskelig det er å holde fast ved identiteten sin i et samfunn som pepres av etniske vrangbilder.
Marx’ comeback
Finanskrisen har gitt Marx et solid comeback. Kapitalen selger som aldri før, og navnet nevnes stadig oftere av folk som tidligere ikke ville ta det i sin munn. Men hvor aktuell er den tyske 1800-tallsfilosofen for dagens situasjon?
Filipinerne er et øhav af slum og galskab
Årets dokumentarfestival i København ønsket å rette fokus mot filippinsk film. Le Monde diplomatique møtte den filippinske regissøren Khavn de la Cruz for en samtale om den filippinske filmens særtrekk.
Forbrydelse og straff
Vi handler aldrig uden konsekvens. Og vi føler åbenbart kun for de mennesker, vi kan forholde os til. To, blandt sikkert flere, læresætninger, der kan komme ud af at se Nuri Bilge Ceylans dvælende drama om menneskers moralske dilemmaer.
Den kapitalistiske utopi
«Det er lettere å forestille seg verdens undergang enn kapitalismens endelikt,» sa Fredric Jameson på begynnelsen av 90-tallet. Er det fortsatt like vanskelig å se for seg et alternativ? Le Monde diplomatique har møtt årets Holbergprisvinner.
De franske unntak
«Altfor få franske filmer får norsk distribusjon for tiden,» skriver distribusjonsbyrået Fidalgo i forbindelse med lanseringen av Arnaud Desplechins En julefortelling. Det er vanskelig å være uenig. Skyldes dette at norsk publikum (og filmoffentlighet) er for bornert, eller er fransk film too French? Et langt lerret å bleke. Bevares, det skjer mye innen fransk film. Og mye av det beste kommer til England og på dvd med engelsk undertekst et år eller to senere. Således har et ikke-fransktalende norsk publikum anledning til å se fransk film, ad omveier. For det har kommet lite fransk film på norske kinoer de siste årene. Claude Millers Un Secret (2007) er allerede ute på engelsk dvd som A Secret, mens den i Norge kun er satt opp på en spesialvisning på Gimle i samarbeid med Centre Culturel Français. Hva har vi fått se av fransk film de siste par årene? Først og fremst Piaf-suksessen La Vie en Rose [La Môme] og Pascale Ferrans Lady Chatterley. Nå på tampen av 2008 kommer det imidlertid hele tre franske filmer på norske kinoer: Diane Kurys Vel møtt, Sagan, Arnaud Desplechins En julefortelling og Laurent Cantets gullpalmevinner Klassen, samt en belgisk-fransk på nyåret: Dardenne-brødrenes Lornas stillhet. Alle disse filmene ble vist på Oslo Internasjonale Filmfestival i slutten av november, i tillegg til nye filmer av Agnès Jaoui (som tidligere på 2000-tallet har hatt suksess med både De andres smak og Se meg på norske kinoer) og registjerneskuddet Cristophe Honoré. Har fransk film hatt bedre vil-kår på norske kinoer tidligere? DET VAR DEFINITIVT bedre i gamle dager. Hva er årsaken til at det er blitt færre franske filmer i Norge? En mulig grunn er at filmproduksjonen i Asia og Latin-Amerika de senere årene har vært mer vital enn den europeiske, herunder franske. Og det store publikum er stadig mer action- og spesialeffektorientert, og der er ikke franskmennene så gode som amerikanerne og kineserne, det er bare å innrømme. På 1960-tallet fornyet fransk film seg samtidig som Hollywood var inne i en krise. «Den nye bølgen» kom, og kommersiell fransk film adopterte og adapterte noen av bølgens forfriskende trekk – mer location, større oppfinnsomhet i bruk av virkemidler. Fransk film ble synonymt med poesi, amour, letthet og tyngde i skjønn balanse, kabrioleter i full fart, en frekkere vri på familiedrama, kan hende en rask revolt … Dette gikk hjem hos den utålmodige nye generasjonen, også i Norge, lignende kom ikke fra amerikansk film før Manndomsprøven. Ikke dermed sagt at den nye bølgen i seg selv ble alle-mannseie, først og fremst var det krim og kjærlighetsfilmer. Frankrike hadde gode krimregissører disse årene: Chabrol, Melville, De Broca, dessuten Costa-Gavras med sine politiske thrillere. De største kassasuksessene var likevel komedier – især med Louis de Funés på 60-tallet, Pierre Richard og «Den høye lyse» på 70-tallet og Full klaff for klikken (Daniel Auteuils gjennombruddsfilm) og Tre menn får en baby på 80-tallet. Dernest elegante kjærlighetsfilmer som balanserte mellom lidenskap og letthet, mote, melankoli og meningen med livet: En mann og en kvinne (Lelouch), De små ting i livet (Sautet). Anouk Aimée, Romy Schneider. Og Catherine Deneuve. Deneuve er navnet som fremfor noen binder sammen fransk filmproduksjon gjennom 45 år. Modellelegant, kjølig intelligent, vekslet mellom alle genrer, fra musikal (Demys Paraplyene i Cherbourg), psykologiske gysere (Polanski) og temperert surrealis-me (Bu–uel). På 80-tallet blir hun
På hvilket virkelighetsplan er krisen et skuespill?
Oppsmuldringen av børsene skyldes en kjøttetende kapitalisme som av natur er irrasjonell. Krisen gjør at en tilbakevendingen til virkeligheten påtvinger seg.
De umenneskelige
Rige svin. Menneskelig bestialitet og konsekvenserne af selvtægt afdækkes i Rodrigo Plás originale og uafrystelige La Zona. Omdrejningspunktet er det perverst store skel mellem rig og fattig. Filmen bliver således en kritisk kommentar til den voksende ulighed, ikke bare i de latinamerikanske lande, men også i de vestlige lande, som har lidt under en neoliberalisme, der har medført samme voksende skel.
Mythos og makt
Bygeriljaen Rote Armee Fraktion gikk på begynnelsen av 70-tallet til krig mot et vesttysk samfunn de mente var gjennomfascistisk. Førti år senere er terrorgruppen fortsatt innhyllet i nesten-mytologisk uklarhet. Kinoaktuelle Baader Meinhof forsøker å forklare de ideologiske og personlige motivene.