
Dissidentenes drømmer
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Den franske filosofen Jacques Derrida (1930–2004) holdt mellom 2001 og 2003 en forelesningsrekke kalt «Dyret og suverenen», som tok opp begrepet suverenitet og «politikkens dyrefigurer». Le Monde diplomatique bringer her et ikke tidligere publisert utdrag fra forelesningsrekken. Her drøfter Derrida Machiavellis Fyrsten opp mot samtidens geopolitiske situasjon, med det implisitte spørsmålet: Er Machiavellis verk laget for de mektige, eller er det en slu bruksanvisning for folkets kamp mot tyrannene?
Howard Zinns nå legendariske amerikanske grasrothistorie A People’s History of the United States (USA. Folkets historie) har blitt tegneserie med fokus på USAs utenrikspolitikk. Tegneserieboka A People’s History of American Empire er formet som et engasjerende illustrert foredrag om imperiebyggingens ideologi og overgrep, og om de folkelige motkreftene.
«Hva er kunst?» Spørsmålet som har vært så sentralt i den moderne kunsten siden Duchamps «readymades», virker å ha fått et prosaisk svar: prisen. Det nære samarbeidet mellom kunstnere som Damian Hirst og Jeff Koons og samlere og gallerister med gjennomtenkte PR-strategier, har ikke bare sørget for ekstraordinære inntekter. Det har også gitt dem en ubenektelig kunstnerisk status. Hirst har til og med gått så langt at han var med på å kjøpe et av sine egne kunstverk for rekordpris.
Thailandske Pen-Ek Ratanaruang afsøger i Ploy ægteskabets elasticitet. Med en langsommelig og tænksom filmstil, der dvæler ved sigende detaljer, udfolder Ratanaruang en moden og ærlig fortælling om ægteskabets skiftende tilstande. De stillestående handling åbner op for publikums refleksive engagement. Og til trods for, at filmen mere eller mindre har karakter af en drømmetilstand, fremstår Ploy både relevant og realistisk.
Stanley Kubricks mesterverk 2001–en romodyssé var banebrytende da den kom for 40 år siden, både for science fiction-sjangeren og filmkunsten. Kan dens tematisering av kontrolltap og fremmed intelligens fortsatt si oss noe i dag?
Forfatterskapet til russisk-amerikanske Ayn Rand (1905–1982) er relativt ukjent i Europa. I ny og ne henviser kapitalsvermerske ungdomspolitikere og andre høyreutopister til henne, men uten den store folkelige appellen. I USA derimot selger bøkene til brutalkapitalismens største apologet fortsatt i bøtter og spann, og ifølge ryktene skal en av dem filmatiseres med Brad Pitt og Angelina Jolie i hovedrollene. Som en forsvarer av de mektige, hadde Rand stor innflytelse i maktens innerste sirkler–Ronald Reagan var en stor beundrer og Alan Greenspan var lenge enn av hennes nære venner. Men har hennes bøker noen som helst polemisk kraft utover den kommunistfryktende 50-tallskonsteksten de er skrevet i?
Julio Cortázar (1914–1984) var en 1900-tallets store mestere innen fantastisk litteratur. I hans kortprosa kommer hans fantastiske realisme til uttrykk for fullt. Hans brennende politiske engasjement gjorde aldri at han fornærmet leserne med å blande sammen litteratur og pedagogikk. Han så snarere på litteraturen i seg selv som revolusjonær.
Høyhus og skyskrapere er igjen på moten. Og arkitekter verden over lover en grønn høyhusrevolusjon. Men den nære fortidens energislukkende høyhus viser at fallhøyden er stor.
In Defense of Lost Causes udfordrer Zizek forestillingen om at ideologierne er kommet til sin afslutning og at de store fortællinger er døde. Han nekter at akseptere forestillingen om at en global frigørelse er død, at en anden verden ikke længere er mulig. Ifølge Zizek er marxismen og psykoanalysen de to store fortællinger der kan føre os mod større universel frigørelse. Men er hans frigørelsesteori materialistisk nok for at kunne være virkelig frigørende, for at kunne bevæge masserne til opprør mod den naturaliserede kapitalisme?
Mark of Cain er en lille, men forbløffende effektiv antikrigsfilm, der skildrer hvordan civil courage sjældent kan hamle op med militær loyalitet.
To av årets fremste dokumentarfilmer, Morgan Spurlocks satiriske terroristjakt Where in the World is Osama Bin Laden? og Brett Morgans Chicago 10 om 1968-opptøyene i Chicago, bruker begge tegnede sekvenser som virkemiddel, men på vidt ulike måter. Animasjon åpner for nye manipulative fortellermåter, men i en dokumentar oppleves tegningene som så fremmede at selv den sløveste seeren vil være bevisst på at dette er et skapt virkelighetsbilde.
Andrei Nekrasov laget først film om kunstnere og diktere. Men med 90-tallets tilspissing ble han og flere politisert.
Trenger vi skillet mellom dokumentar og fiksjon. Sideprogrammet på årets Cannes-festival viser tegn på en ny generasjon filmskapere og en ny film som verken ser skillet som relevant eller reelt. For denne nye filmen dreier det seg snarere om å skape former og metoder for å utforske virkeligheten så vel som filmmediet på nye måter som er best mulig tilpasset fortellingen eller fenomenet som tas opp. Den nye filmen finner nettopp sin vitalitet i å ligge tett på en virkelighet som er vanskelig å fange inn.
Italias oppgjør med opprørerne fra slutten av 60-tallet og 70-tallet ser ikke ut til å ta slutt. På forespørsel fra Silvio Berlusconi truer franske myndigheter nå med å bryte avdøde president François Mitterrands løfte og utlevere det tidligere Brigate Rosse-medlemmet Marina Petrella, slik de gjorde med Paolo Persichetti i 2002. Forfatter Cesare Battisti unnslapp denne skjebnen i 2004, men ble senere arrestert i Brasil og utlevert. Dermed dukker «blyårene» opp igjen. I Italia er kriminalromanen den eneste litterære sjangeren som behandler den urolige tiden.
Er The Happening en teit film? Sommerens sedvanlig lettbeinte kinoprogram ble i år innledet av M. Night Shyamalans seneste krysning mellom grøsser og katastrofefilm. Naturen slår seg vrang, hevnen er utspekulert, men hvorfor?
Nye massemedier har ofte blitt brukt som forklaring på alle mulige samfunnsproblemer. Foruten frykten for De røde og UFO-hysteriet var det et tredje truende fenomen som herjet etterkrigstidens USA: tegneserieheftene. 60 år etter at tegneseriepanikken grep om seg, beskriver journalistprofessor David Hajdu i boken The Ten-Cent Plague sensurkampanjen inngående, og argumenterer for at utfallet forandret USA.
Er ytringsfriheden ved at blive en undertrykkende ideologi? Den øget ytringsfrihed er mange steder en maskeret frihed der æder sig selv op indefra i kontrolsamfundets tjeneste. Overalt bliver der i abstrakt ideologisk form praktiseret det vi kalder «ytringsfrihed», men der går stadig længere tid imellem at det øger vores formåen, at det reelt gør det muligt for os at gribe erfaringsskabende ind i virkeligheden.
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene?
Det hevdes at Nanni Morettis Il Caimano var med til at vælte Berlusconi i valget i 2006. Filmen slår sig op som en satire om Silvio Berlusconi, men i virkeligheden handler den forbavsende lidt om Berlusconi. Til gengæld viser den på raffineret facon, hvordan det er at leve i et samfund regeret af en mand som Berlusconi.
Antikolonialist, frihetskjemper, forsvarer for nazister, terrorister, diktatorer og holocaustfornektere: Den franske advokaten Jacques Vergès er vanskelig å gripe. En følelseløs jævel? En iherdig forsvarer av alles rett til et forsvar? Uansett hvordan man fortolker Vergès’ liv og virke, er han et levende symbol på de siste femti årenes mange politiske blindspor. Gjennom Schroeders film framvises foruroligende allianser mellom arabiske motstandsgrupper og Europas bruneste krefter.
40 år etter står fortsatt året 1968 som det sentrale vannskillet i nyere historie. Også for filmkunsten, som var tett sammenvevd med de politiske protestene. Året ble innledet av at kulturministeren avsatte cinematek-direktøren. Filmskapere ble tvunget til å ta stilling til filmkunstens politiske dimensjon. Men hva sier filmene fra denne tiden og ettertid om opprøret. Var det revolt eller revolusjon?
Er en ny type amerikansk film i ferd med å oppstå? En film som har forkastet Hollywoods pretensjoner om universalitet? En film som ikke henvender seg til hele verden, men er avgrenset og partikulær, som snakker et «mindre språk» innenfor de en gang så dominerende Hollywood-kodene? Le Monde diplomatique vil i mai og juni bringe et lengre essay fra Cahiers du Cinéma, som reflekterer over de nye tendensene filmer som No Country for Old Men og Paranoid Park viser.
Den beryktede selvbiografen Harvey Pekar har laget tegneseriedokumentar om det amerikanske studentopprøret på 60-tallet. Selv om organisasjonen kollapset like brått som den oppsto, kom den til å prege samfunnsutviklingen gjennom blant annet kvinnebevegelsen, kampen for homofiles rettigheter og miljøbevegelsen. Men hvor revolusjonære var egentlig studentrebellene?
Filmen Local Angel kan bedst opfattes som en intervention i den vanskelige og tilsyneladende uløselige konflikten mellem Israel og Palestina. Filmen til den israelfødte kunstner Udi Aloni er et enestående studie i hvordan man kritisere og kommentere den omsiggribende identitetsideologi.