LMD2 – Side 49

«Musikk er framtidens våpen!» Slagordet ble lansert av nigerianske Fela [Fela Kuti, politisk aktivist og mannen bak afro beat, overs.anm.], og har aldri vært mer aktuelt. Tre album med tre grupper bestående av tidligere tuareg-opprørere som har byttet kalasjnikoven ut med gitar er et tydelig bevis på det. På midten av 1990-tallet deltok artistene i tuaregenes frigjøringskamp mot regjeringsstyrkene fra Mali og Nigeria. Gruppen Tinariwen oppsto på 1980-tallet i Muammar Gadafis treningsleirer. Medlemmene lærte å spille på elektriske gitarer som var laget av bensinkanner! «Vår målsetting var enkel: Vi ville frigjøre oss. For å lykkes med det, måtte vi utdanne oss kulturelt og skaffe oss utstyr. Gjennom musikken formidlet vi et budskap for å påvirke opinionen blant tuaregene.» Leder for gruppen var den karismatiske Ibrahim Ag Alhabib, som er født i Kidal i den nordlige delen av Mali, og som ble merket for livet av den harde undertrykkelsen av opprøret i 1963 i Adrar des Ifoghas: «Ilden har alt brent lenge/I vår tapte søvn/Våre dyr ble brent, våre gamle drept/Men vi samles nå i Kidal/For vi skal kjempe/Vær så sterke dere bare vil/Dere skal brenne i egen ild.» Tinariwen er blitt talerør for en hel generasjon, nemlig de som er «ishumar», berberspråkets avledning av det franske ordet «chômeurs» (arbeidsledige) og som betegner ungdom som på grunn av den store tørken følte seg tvunget til å forlate forfedrenes beitemarker og prøve å finne seg arbeid inne i byene i Algerie. De skulle utgjøre store deler av bataljonene som grep til våpen i 1990. Så ble det fred, først i 1992 i Bamako og så i 1995 i Niamey. Det var på denne tiden at Tinariwen spilte inn en kassett i Abidjan. «Det var begynnelsen på vår artistkarriere. Med platekontrakt i hånd, var det på tide å tilpasse seg samfunnet igjen.» Femten år og tre album senere, begeistrer Tinariwen en hel verden med sin eksplosive miks, som ikke ligger langt unna bluesen, i en røff og rural variant. Om de tidligere rebellene har lagt ned våpnene, har de ikke glemt kampen. «Vårt revolusjonære budskap er soleklart: En forbedring av levevilkårene, helsetjenester til alle, adgang til utdannelse og kunnskap, slik at folk skal kunne gjøre seg kjent med utfordringene i dagens verden, og da i første omgang faren for å miste alle holdepunkter i en globalisert verden.» Deres siste album heter «Aman Iman», som kan oversettes som «Vann, det er livet».1 Toumast, som betyr «folket» på berberspråket tamashek, er en annen gruppe. Gruppens leder heter Moussa Ag Keyna, og ble født i 1972 i en flyktningleir «et sted mellom Niger og Mali». Også han vervet seg til kamp, i Libya i 1987. Han ble alvorlig såret i 1993, og den unge mannen ble pleiet i Frankrike, hvor han bestemte seg for å bli musiker. «Gitaren ble dermed mitt gevær! Den rammet bedre sitt mål.» Elleve år senere gir han ut et album kalt «Ishumar»,2 «for de økonomiske problemene er fortsatt like aktuelle». Og klarsynt legger han til: «De som undertegnet fredsavtalene bør ikke glemme sine løfter. Mitt folk venter fortsatt på at det skal blomstre i ørkenen!» På albumet «Desert Rebel»3 samles musikere fra den «alternative» franske musikkscenen rundt Abdallah Oumbadougou, en av Tinariwens følgesvenner. Farid Merabet, som er medprodusent på denne «rettferdige» CD-en, kaller ham «den alle glemte etter fredsavtalene». Han omtales