Da romanene til Julio Cortázar, Mario Vargas Llosa og Gabriel García Márquez begynte å fylle hyllene i europeiske bokhandler på 1960-tallet, ble fenomenet døpt den latinamerikanske litterære boomen. Nå tar en ny generasjon forfattere over.
Den jugoslaviske forfatteren Danilo Kis var en av de mest bemerkelsesverdige forfatterne fra slutten av forrige århundre. Forfattere fra hele verden verdsatte ham på det høyeste–eksempelvis Susan Sontag og Milan Kundera. Forfatterskapet er preget av et typisk sentraleuropeisk livsløp, særlig den konkrete og tragiske opplevelsen av fascismen og stalinismen. Kis maktet å ta for seg tragediene i det 20. århundret med humor og ironi. Fremfor å stille «sannheten» opp mot etablerte løgner, tok han for seg forfalskningens mekanismer. I forfatterskapet finner vi en fascinasjon for virkelighetsflukt, manipulasjon og iscenesettelse av feller.
Marjane Satrapi har laget tegnefilm av den suksessrike selvbiografien Persepolis. Filmen var gullpalmenominert i Cannes, og med Steven Spielbergs produsenter på laget står den foran en omfattende internasjonal lansering. Persepolis gir et unikt innsyn i iransk kultur, politikk, religion og sosiale liv, samtidig som Satrapi forteller en allmenngyldig oppveksthistorie.
Ifølge FN lever nå mer enn en milliard mennesker i slumbyene til de største byene på den sørlige halvkule. Fra rønnene i Lima til søppelbergene i Manila kan man si at urbaniseringen har vært avskåret fra industrialisering og økonomisk vekst. I Mike Davis? nylig utgitte bok Planet of Slums er det framtiden til den urbane verden som utforskes. Vi trykker her et utdrag viet storbyen Kinshasa i Kongo: De tradisjonelle samfunnsstrukturen er i ferd med å forvitre. Tallet på pinsebevegelser har eksplodert. Her spres motbydelige kristne videoer som viser «barneheksenes» tilståelser og påfølgende hekseutdrivelser. Barna som i dag beskyldes for å være hekser har alle samme utgangspunkt: De har blitt en byrde for sine foreldre som ikke lenger klarer å fø dem.
Formelle eksperimenter, sentimentale film, politiske film, etniske film, dokumentarfilm. Tysk film har for alvor indtaget de danske og norske biografer.
David Finchers film Zodiac er et dokudrama som vet at den også er en fiksjon–den bruker fiksjonsfilmens dramaturgi til å stramme og ramme inn dokumentarstoffet. Filmen viser oss hvor vanskelig en mordetterforskning er, og understreker spesielt det kommunikasjonsteknologiske gapet mellom vårt nye århundre og 1969. Zodiac er en realistisk film full av kunstgrep.
Hjerter (Cœurs) – Alain Resnais 17. Spillefilm – er basert på Alain Ayckbourns stykke Private Fears in Public Places. Resnais har tidligere adaptert Ayckbourns stykke Smoking/No smoking. Paris, 13. arrondissement: Boligagenten Thierry (André Dussollier) anstrenger seg for å finne en leilighet som tilfredsstiller Nicole og Dan (Lambert Wilson, Laura Morante), et vanskelig kundepar som også skal vise seg å være et ulykkelig ektepar. Thierry på sin side utvikler et spesiell kontakt med sin medarbeider Charlotte (Sabine Azéma). Hun låner ham en videokassett med et TV-program som hun dyrker, «Sanger som har forandret mitt liv», et religiøst program som foruroliger Thierry. Thierrys yngre søster Gaëlle (Isabelle Carré) er på jakt etter den store kjærligheten, setter til og med inn annonser. Dan, yrkesmilitær som har fått sparken, betror seg til bartenderen Lionel (Pierre Arditi) om sin mislykkede karriere og sitt like mislykkede samliv med Nicole. Gaëlle kommer også til denne baren. Barmannen Lionel må ha hjemmehjelp til sin syke og humørsyke far som han tar seg av. Det er Charlotte fra boligfirmaet som dukker opp … Således kan en persons handling påvirke en annen persons skjebne, enten de kjenner hverandre eller ikke, ja, uten at de engang trenger å ha møtt hverandre. Plotet i Resnais nye film minner om syngespillet On connaît le chanson (En velkjent melodi) fra 1997, der vi møter flere av de samme skuespillerne i roller som er forbundet i et nettverk av kontakter og skjebnesvangre valg (og der Dussollier spiller boligagent, der også!). I den nye filmen synges det imidlertid ikke, eller, som Cahiers du Cinéma sier i sin hyllest: Filmen inneholder ikke sang, men den synger. «Hjerter er den mest gripende Resnais-filmen på 20 år, siden Mélo,» fastslår Cahiers-anmelder Stéphane Delorme. Filmen har i det hele tatt fått god mottakelse, og mottok Sølvløven på Veneziafestivalen. Arnstein Bjørkli.
Mitt håp er at filmmeldingen med «Det nye filminstituttet» gir romslighet nok til solid statlig støtte. Norge kan skape et visjonært større miljø for den kritisk-uavhengige internasjonale dokumentaren. Uten å hemmes av norsk språk, kultur og natur.
Zack Snyders saga om 300 selvoppofrende spartanske soldater har urettmessig blitt kritisert som fascistoid propaganda. Filmen har klare paralleller til dagens kriger, med disiplin og vilje som eneste våpen mot en høyteknologisk invasjonshær. Man finner en frihetstilstrebende kjerne i den ubarmhjertige, spartanske militærdisiplinen. Perserkongen Xerxes skildres ikke som en fanatisk, muslimsk fundamentalist, hoffet hans er snarere multikulturelt og dekadent. Bakgrunnens kunstige (digitale) karakter skaper en klaustrofobisk følelse, en «lukket verden». Den «ekte virkeligheten» mister sin uskyld, og blir er en perfekt allegorisk fremstilling av «Taliban», av vårt sosiale og ideologiske uføre.
Danmarks statsminister bliver myrdet af en ung aktivist, som han har et homoseksuelt forhold til. Godt nok sker det hele kun på film–i den nye danske mockumentary AFR–men ikke desto mindre har filmen sat gang i en debat om kunstnerisk frihed og grænser for ytringsfriheden. Mest af alt er AFR dog et overraskende kærligt portræt, der viser, at selv bag ekstreme ydrer–såsom en kynisk statsleder eller en kompromisløs aktivist–gemmer sig et godt menneske, der stopper op og tvivler.
Religionens annonserte død har vist seg å være sterkt overdrevet. Hvis samfunnet har behov for å vende tilbake til en tapt tro, hvilken type tro kan og bør det forsøke å gjenfinne? Eller vil religion en dag være et tilbakelagt stadium?
Den svenske filmregissøren Jesper Ganslandt demoniserer hva han kaller «amerikanske dramaturgiske triks» med filmen Farvel Falkenberg. Men også Sverige viser en enestående evne til å perfeksjonere amerikanske mainstreamuttrykk, så kritikken kan derfor også rettes mot svensk film. Vår sukkersøta bror stikker her med denne eksistensielle slackerfilmen fingeren i skjærgårdssanden og pirker i dypet av sjelen.
Den store retrospektive mønstringen av Cindy Shermans arbeider vises nå ved Louisiana i Danmark. Sherman parodierer ikke bare populærkulturen. Verkene hennes er intensjonelle kalkeringer av reklamens eller filmens estetiske univers–uten at de kan forbindes med en spesiell film eller reklamekampanje. Uansett hvor sterke forbindelser Shermans fotokunst nærer til filmen, ender de alltid opp med et møte ansikt til ansikt, en konfrontasjon. Sherman har ustanselig, og i større og større grad, vekslet mellom lavkultur (sirkus, film, kiosklitteratur), og høykultur (maleri).
Tegneserieboken Fotografen blander reportasjefotografier og tegneserieruter i en nyskapende dokumentaropplevelse. Tegneseriereportasjer er en relativt ny sjanger, men er en av de mest interessante trendene i moderne tegneserier.
Gitmo stiller kanskje flere spørsmål enn den besvarer, men gjør det den kan i en verden hvor begreper blir satt på hodet og hvor sannheten prøver å tildekkes eller forties i et internasjonalt spill som skal styrke USAs hegemoni.
Den franske filosofen Jean Baudrillard (1929-2007) ga oss verktøy til å forstå vårt mediesamfunn, og motstrategier for ikke å bli spist helt opp av den kapitalistiske overproduksjonen. Vårt mediesamfunn dreier seg om synlighet, om alle hemmeligheters forsvinning. Har vi tapt selve ideen om begjær, begjær som metafor, som løfte, som noe som ikke kan tilfredsstilles eller virkeliggjøres?
I den norske filmen Statsministeren er det mest om Jens, minst om politikk. Ser man over til Sverige viser de nå filmen om tidligere statsminister Göran Persson–mest om politikk.
I den japanske økofantasy-filmen Origin kaster genmodifiserte trær menneskeheten ned fra toppen av næringskjeden. Mens postapokalyptiske eventyr forsvant med 80-tallet i vestlig populærkultur, er det industrielle samfunnets sammenbrudd et av japanernes yndlingspremiss.
Ifølge Jean Baudrillard er nutidens verden ikke kendetegnet ved det spektakulæres triumf, men af skuespillets forsvinden. Scenen er blevet erstattet af det obskøne.
Italien var det land, hvor Baudrillards teorier slog hurtigst igennem. Af den grund har vi har valgt at bringe den italienske filosoffen Mario Perniolas nekrolog [se under]. Mellem 1972 og 1978 blev Baudrillards syv bøger udgivet på italiensk. Baudrillards satsning på simulerede relationer og symbolske udvekslinger blev fortolket med henblik på at opløse knuden af stat og terror i Italien. Kommunistparti anså teorien om masserne som sorte huller og tavst flertal for direkte farlig.
Jean Baudrillard vil bli husket for hans forbløffende evne til å analysere samtidens begivenheter og transpolitiske figurer. Og hans måte å kombinere teori og forteling i en radikal kritikk av hverdagsliv og medier. Endeløs informasjon gjør oss alle til gisler av mediene–men vi samtykker stilltiende. Nyhetene blir virtuelle hendelser.
Da Lynch begynte med meditasjon for flere tiår siden, trodde han at han skulle bli rolig og få en følelse av fred. Men det ga energi, han følte ting sterkere. Han påpeker i dette intervjuet at det er i Europa man finne de ekte filmelskerne: I USA får jeg aldri et øre for filmene mine, samme hvor mye de tjener inn, sier han. I dag har han falt fullstendig for digitalkameraet (DV):–Det har noe eget ved seg som jeg ble totalt forelsket i. Derimot mener Lynch at vanlig film blir oppstykket:–Alt er så tungrodd, det er et helvete sammenlignet med DV, sier han. Lynch siste film Inland Empire er filmet direkte med dette.
India er for første gang invitert som æresgjest ved årets bokmesse i Paris. Den indiske litterære tradisjon er nesten fire tusen år gammel. Sosialt engasjement går som en rød tråd gjennom indisk litteratur, fra Buddha til Raj Kamal Jha. Indisk moderne litteratur utgis i dag på 18 offisielle språk. Sosialt engasjement, iblant også sterk kritikk, kjennetegner denne produksjonen. Valg av språk har også ofte vært et politisk valg som har symbolisert opprør. Også Dalit-poesien vokste ut av denne halsstarrige kampen. Kosmopolitiske når det gjelder litterære og estetiske referanser. Det anglofone språkområdet i India opplever nå en stor blomstringstid takket være produktiviteten og talentet til viktige forfattere som Salman Rushdie, Tarun Tejpal og Arundhati Roy.
«Kathasaritsagara» (Eventyr-årenes hav) omfatter nesten 100 000 vers og 350 eventyr. Det berømte «Kamasutra» betyr bokstavelig talt «Aforismer om begjær».
Nylig åpnet en retrospektiv utstilling over David Lynchs kunst i Paris. I de siste årene har Lynch malt flere serier med marerittaktige landskaper, befolket med vage skikkelser i ugjennomtrengelige, dystre omgivelser.
