En puritansk og paranoid etterkrigstid begrenset amerikanske regissørers ytringsfrihet, men forbudet inspirerte måter å sno seg rundt sensuren på. Lignende teknikker har for lengst blitt integrert i myndigheters sensur- og propagandamaskineri.
Bør skattefritak for forfattere og kunstnere bli en naturlig følge av utviklingen av internett-teknologi–der deres direkte inntekt fra opphavsretten blir stadig vanskeligere å beskytte? Nylig ble det sendt et forslag til Kulturdepartementet om nettopp dette. Men en rekke norske ledere for opphavsrettsorganisasjoner er kritiske.
Den «nye britiske filmen» svømmer i et farvann som er rikt på sosiale gnisninger, men fattig på politiske perspektiver.
Vietnamkrigen er et av de kapitlene i USAs nyere historie som har satt dypest spor i det amerikanske samfunn. Fra og med slutten av 60-tallet begynte uavhengige filmskapere å lage politiske dokumentarfilmer for å avsløre grusomhetene og forbrytelsene som USAs krigføring i Vietnam førte til. De var blant de første til å framlegge Vietnamkrigen råskap. Eksempelvis viste filmen Winter Soldier hvor dypt traumatisert USA var av konflikten. Her forteller soldatene om grusomhetene de begikk så snart de var forvandlet til roboter
Peace, Propaganda and the Promised land er en glimrende DVD samling for de som vil vite mer om Israel/Palestina-konflikten. Samlingen består av to DVD med en hovedfilm, flere og utvidede intervjuer, nyhetsklipp, kortfilmer, historiske kart over området, samt en pedagogisk gjennomgåelse av konfliktens historie.
Måten billedkunstneren Bjørn Ransve skiller objektet fra sin sammenheng på, kan minne om arkeologens varsomme, forsiktige utgraving av levninger etter menneskekroppen. Innholdsmessig kan bildene hans neppe oppfattes politisk, men i sine formstudier kommuniserer han lønnlig med vestlig kapitalistisk kultur.
Computerbaserede samtidskunst af- og omkoder herskende forestillinger om grænsefladen mellem menneske og computer, og retter i stedet fokus mod den bagvedliggende kultur.
Mellom 5.- 15. oktober arrangeres filmfestivalen Film fra Sør i Oslo. Dette er en årlig kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. På programmet i år er det en rekke fiksjons- og dokumentarfilmer fra Midtøsten, spesielt fra Iran.
Bergen internasjonale filmfestival (BIFF), som arrangeres 18.-25. oktober, skal ifølge festivalleder Tor Fosse, i år ha den største satsingen på dokumentarfilmer siden festivalen først startet i 2000.
Bønder og jegere brukte håndlagde artefakter med
muskelkraft. Den industrielle epoken skapte komplekse maskiner som brukte
kunstig kraft. Elektrisitet, telefoni og samlebånd frambrakte en verden av
masseproduksjon. I dag har vi et nettverksamfunn, med kroppsvare de
myldrende dingsene i vesker og lommer og siden romvare, husvare,
kvartalsvare, byvare, statsvare og globalvare. Et samfunn som måler sin
rikdom ut ifra registrerte digitale erfaringer heller enn, som Marx en gang
sa, ut ifra «primitiv akkumulasjon». I et slikt samfunn vil vår nåværende
trang til å omgi oss med hauger av forbruksvarer bli ansett som en atavisme,
i likhet med mistroen mot papirpenger og surmulende insistering på
gullstandarder. Maskinvaren er irrelevant i den daglige levde erfaringen.
Dokumentaren gjør noe med vår samvittighet. Den har en påvirkningskraft.
Tony Blair blir beskyldt for å rive ned det britiske demokratiet. USA trenerer internasjonale avtaler og utfører preventive kriger. Vi er vitne til en omforming av suvereniteten som går på tvers av de grunnleggende prinsippene for den klassiske liberalismen.
Denne filmen, laget av Davis Guggenheim, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter Katrina-katastrofen har folk i USA fått opp øynene for at den globale oppvarmingen kan være mer enn bare en debatt og et tema i aviser. Det viser seg nå at orkanen fikk ekstra energi på grunn av ekstremt høye temperaturer i det Karibiske hav. Filmen er basert på Al Gores forelesninger rundt om i USA, hvor han på en populær måte forklarer fenomenet gjennom vitenskapelige fakta forankret i klimaforskningen rundt om i verden. I filmen følger Guggenheim Al Gores liv og den blir også et personlig portrett av en mann som med lidenskap opprettholder sin kamp mot klimaendringene gjennom hele livet. I filmen viser Al Gore, med en smertende klarhet, at det ikke lenger er mulig å avverge konsekvensene av vårt høye forbruk av fossile brensel. De er allerede utbredt over hele verden, i form av blant annet ekstremvær som slår alle rekorder. Videre viser han hva konsekvensene som allerede er i full utvikling, vil føre til hvis vi ikke gjør noe for å snu utviklingen. Al Gore slår fort sprekker i myten om at det er forskjellige meninger i forskningsverden. Han kan vise til dokumenter fra oljelobbyen hvor det klart fremgår at strategien var å så tvil, også tvil som ikke eksisterte i den vitenskapelige verden. Filmen avdekker flere sjokkerende sannheter: Den viser oljeindustriens lange armer inn i statsapparatet, helt opp til Bush, klimarapporter som har blitt sensurert for å passe den rådende politikken i USA og eksperter som har blitt tvunget til å godta endringer i rapporter de faglig sett ikke kan akseptere. USA står for 33 prosent av klimautslippene og Bush får flerrende kritikk av Al Gore i filmen når han nekter å signere Kyoto-avtalen. Gore stiller seg også kritisk til Bushs oljekrig i Midtøsten, som forverrer problemene med store utslipp av fossilt brensel. Videre kritiserer han Krigen mot terror, som han mener stjeler mye ressurser fra andre viktigere problemer – som konsekvensene av klimaendringene. Dette er kritikk som også kom fra andrehold etter Katrina katastrofen. Men på tross av det alvorlige budskapet, er En ubehagelig sannhet også positiv og preges av en tro på at menneskeheten, bare den får vite sannheten, skal ta sin fornuft til fange. Den peker på løsninger som finnes for å bremse utviklingen og redde oss fra en global katastrofe og på vei ut av kinosalen får du lyst til å gjøre det som må til. Liselott Säll
Amerikansk filmproduksjon gir et fasettert bilde av situasjonen etter 11. september. Noen støtter unntakspolitikken, andre er mer kritiske. Hollywoods styrke ligger i dets evne til å ta opp i seg tilsynelatende motstridende diskurser, og likevel samle publikum foran lerretet.
Filmfestivalen i Venezia var et forsøk på å hedre virkeligheten. Sjelden har det blitt skrytt så mye om sannhet, undersøkelse og virkelighetsnærhet.
Svenske Liv Strömquist lager fanzineserier på sitt beste.
Article 61 (Madeh 61) er regissert og produsert i Iran i
2005 av Mahvash Sheikholeslami. Det er en film med enkle virkemidler og
sterke historier.
Det nye fjernsynsmuseet i Berlin viser medielegender–og beviser at kvalitet og seeroppslutning ikke er motsetninger. Tyskland er verdensmester i å produsere underholdnings-TV, dokumentarfilmer og dokufiksjon. I det nye musset er alle sjangrer representert
Protestene innen musikken blir mer enn noen gang før raskt tatt til inntekt for den «gode» sak. Opprøret blir gjort til en vare, gjerne utstyrt med et bilde av Che, eller den nødstilte, noe som iblant kan gi et tvetydig uttrykk. I Irak ble det til og med observert en tanks med bilde av Bob Marley. Er dagens protestmusikk et reelt bidrag til aktuelle politiske saker?
TEGNESERIER. Som et av de første offisielle politiske dokumentene noensinne utgis nå 11. september-rapporten som tegneserie. Målsetningen er å gjøre teksten mer tilgjengelig og nå ut til nye grupper lesere. Tegneserieversjonen tilfører ikke noen nye analyser eller kritiske perspektiver, men er engasjerende og pedagogisk lagt opp. Den er også en påminnelse om sviktende oppfølging av rapportens anbefalinger.
Hva er dataspillenes politiske dimensjon? Såkalte nettverksstrukturer har ikke bare et frigjørende potensial, men muliggjør også nye former for kontroll. Spillene reproduserer de samme kontrollstrukturene som er i ferd med å bli herskende i dagens senkapitalistisk samfunn.
Keith Tyson blander tilfeldighet og nødvendighet. Hans framgangsmåt er dialektisk–den begynner med observasjonen, for siden å tilegne seg visse data gitt av erfaringen. Og kjemiske eller matematiske årsakssammenhenger utfolder seg. Men er denne posisjonen et bedrageri?
Man har med politikk å gjøre når man skaper en scene der man inkluderer sin fiende. Ifølge den franske filosofen Jacques Rancière – nå for første gang på skandinavisk med boken Texter om politik og estetik. Vi snakker med ham om filosofi og estetikk, om hans skille mellom politikk og politiorden, om mediene som frigjørende arena, om internett, om hans filminteresse, men spesielt om de som i dag utelukkes, de uregnbare, de som ikke klarer å få sin stemme hørt. Slike som palestinerne.
Det egenrådige materialet som spiller hovedrollen i disse bildene, er tyggegummi. Samlingen Masseter Suite er et mangefasettert spill med tegn og henvisninger som brasilianske Heleno Bernardi frekt har iscenesatt med få og enkle midler–en arm, en byste, en hodeskalle
Utstillingen Flucht, Vertreibung, Integration i Berlin dreier seg for det meste om hvordan et dusin millioner tysker på «umenneskelig vis» ble jaget på flykt fra Polen, Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia i årene 1945-1947. «Å atskille mennesker fra deres fødeland med makt er et åndelig mord», sier Forbundet for de fordrevne.
