
Dissidentenes drømmer
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
Dokumentarboka The Dissident Club er et sterkt og personlig oppgjør med militærets grep om det pakistanske samfunnet, mens Evil Eyes Sea skildrer et korrumpert politisk system gjennom et mordmysterium i Tyrkia.
To af den tidlige netkunsts sande pionerer udstiller nyere værker i København og viser en udvikling af kunstarten hinsides mediespecifikke problematikker mod en mangefacetteret kritisk og kreativ udforskning af teknologikulturen, urbane rum og sociale systemer. Gennem subtile kidnapninger og direkte udfordringer af bevidstheden, spørger udstillingen til de begærs- og magtmekanismer, der styrer politiske realiteter og ikke mindst vores forestillinger om og engagement i dem.
En nyligt åbnet udstilling på Lunds Konsthall giver anledning til diskutere Gustav Metzgers vidtfavnende historiske værk og dets mangfoldige forbindelser til samtidskunstens tematiseringer af miljø, teknologi og markedet. Dette er manden som har brugt tombomben som en implicit referenceramme, satt fokus på krigsindustriens negative effekt på den teknologiske udvikling, forbrugskulturens forurening af miljøet og nazisternes jødeforfølgelse. Manden som var en inspirationskilde for så forskellige folk som Pete Townsend fra The Who og William Bourroughs. Få kunstnere, hverken dengang eller i dag, formår som Metzger at skabe kunst uden samtidig at skabe objekter, der tjener institutionens økonomi.
TEGNESERIER. De siste årenes råeste nordiske satireserie er Jørgen Bitschs OverDanmark. Nå er stripene samlet i eget album, en tragikomisk kavalkade over absurd retorikk, grådighet og manipulasjon. En usedvanlig oppsummering av dansk politikk i perioden 2003-5.
I fotografiene til den iranske kunstneren Shadi Ghadirian befinner den moderne kvinnen seg i historiske kulisser. Hun snakker ikke om slør, men om kvinner, ektefeller, husmødre — en global problematikk. Møter hun samtidig et vestlig blikk som kategoriserer henne? Ifølge Ghadirian krever den vestlige kunstscenen at hun gjør noe som direkte dreier seg om hennes situasjon som kvinne i Iran.
Hvem andre enn Warhols formår at vise verden i sin kølige bogstavelighed og gådefuldhed uden at omdanne den til en mediesensation?
Det eneste tema Louis Bunuel var interessert i å lage filmer om, er de man aldri diskuterer i såkalt dannet selskap – nemlig, sex, religion og politikk.
The Société Anonyme: Modernism for America er vesentlig og opplysende for å forstå ny utstillingspraksis, presentasjon, mottagelse og tolking av modernismen i Amerika.
I Frankrike er 60- og 70-tallet det naturlige referansepunktet for humanistisk og samfunnsvitenskapelig forleggeri. Men utviklingen av denne intellektuelle produksjonen blir stadig mer spesialisert, og har store problemer med å nå et større leserpublikum. Andelen slike lesere (de som faktisk leser mer enn 25 bøker i året) har nesten halvert seg fra 22 prosent i 1973 til 13 prosent i 2003. Bøkene er utsatt for hard konkurranse fra andre medier. Industrikonsentrasjon er en tung trussel mot rikdommen og mangfoldet i fransk forlagsbransje.
Det virker som at man glemmer at det egentlige arbeidet til den intellektuelle består i å analysere, og å forstå virkeligheten. Og å skrive bøker. Fondation Saint-Simon oppstod som følge av at de såkalte modernisateurs, modernistene, ble oppløst da den franske venstresiden kom til makten i 1981 og ønsket et «brudd med kapitalismen».
Har psykoanalysen gått ut på dato eller er det først nå at Freuds nøkkelinnsikter virkelig kommer til sin rett? Vår tid preges mer og mer av å leve i drømme, av dagdrømmer, av mediene og datamaskinenes virtuelle verdener. Kan vi i dag bedre tre inn i Freuds drømmetydning, hans «traumarbeit» med basis i traumatiske møter? Og kan traumer vi konfronteres med i drømmen egentlig være mer reelle enn (den eksterne sosiale) virkeligheten selv? Vi kan i dag øyne en Freud langt fra den typiske viktorianeren hemmet av datidens undertrykkende seksualsyn, en Freud tilpasset i dagens «skuespillsamfunn».
Underbetalte forskere i Storbritannia står uten stillingsvern. Disse forskerne produserer mer og er billigere for universitetene. Og æren for oppdagelser gjort av den «prekære» ansatte tilfaller gjerne forskningslederen.
Hvem er de intellektuelle i Frankrike? Ifølge noen utgjør disse en sjelden og demografisk truet gruppe. Men i dag trekker man særlig fram de statsintellektuelle (som Jacques Attali, Alain Minc, Luc Ferry, Jean-Noël Jeanney, Bernard Kouchner og mange andre) og de medieintellektuelle (som Alain Finkielkraut, André Gluksmann og andre mer eller mindre tv-tilpassede markedsførere).
Dagens intellektuelle i Frankrike nyter anerkjennelse, makt og medias gunst, om enn ikke i den grad deres store forgjengere gjorde det.
Det politiske er hva som konstituerer eller skaper former for våre vaner, våre tenkemåter, og problematisere våre væremåter slik vi stadig lar oss forme av rådende normer og doxa. Bli med, jeg inviter deg på en konferanseopplevelse.
Filmfestivalen i Cannes fortsetter sin frammarsj med å overdrevent spille på sin legendariske stilling. 4000 filmdistributører er til stede fra hele verden, og årets juryformann er Wong Kar-Wai. Festivalen har henfalt til den «individualistiske auteur-stilen» som gjør det mulig å ta opp all verdens problemer uten å egentlig måtte ta stilling til dem. En vektlegging av form framfor dybde, det individuelle framfor det kollektive, det estetiske framfor det politiske.
Udstillingen Rembrandt? Mesteren og hans værksted på Statens Museum for Kunst i København, viser en trend som man har kunnet iagttage i en række udstillinger af «Old Masters» i nyere tid
Hvor andre kunstarter har udviklet og ændret sig, har filmmediet stået i stampe de sidste mange år. Efter at have eksisteret i 108 år er det kedeligt, forudsigeligt, og uvillig til forandring. Det lider av store tyrannier som tekstens, rammens, skuespillets og kameraets tyranni. Det bør genopfindes.
Alexei Monroe, Short Circuits Series, MIT Press, London 2005, s. 314.
Gerald Raunig, Verlag Turia + Kant, Wien 2005, s. 260.
Etter de mange bokutgivelsene de siste månedene å dømme, er Kina – landet som så lenge ble oversett, nå gjenstand for lidenskapelig interesse i Vesten. Blant denne rikholdige strømmen av bøker, hever John Gittings bok, The changing face of China1 (Kina, et land i endring), seg over gjennsomsnittet. Den tidligere Guardian-korrespondenten i Beijing, som har inngående kjennskap til landet, gir her en historisk oversikt over «de to kinesiske revolusjonene» – den som ble anført av Mao Zedong, og den som ble innledet etter hans død. Gittings tar utgangspunkt i dette «nye Kina», som Den store styrmann «hevdet han ville bygge opp takket være arbeidernes og bøndenes forbund». Og ender opp ved «det nye tusenårets Kina», et land i frenetisk vekst, men hvor arbeiderne lever «en sørgelig tilværelse». Aller verst er migrantenes situasjon, samt framveksten av sosial utrygghet og forurensningsproblemer.Langt fra å presentere et svart-hvitt syn, peker Gittings på mentalitetsendringene og framveksten av nye generasjoner som er mer opptatt av økonomiske goder enn ideologi. Ved å konsentrere seg om globaliseringen og dens konsekvenser for land som Frankrike, har Philippe Cohen og Luc Richard2 tatt på seg å ville beskrive de negative ringvirkningene ved den rivende utviklingen i Kina, så vel innenfor som utenfor landets grenser. Forfatterne støtter seg til gripende vitnesbyrd for å understreke hvordan en liten del av befolkningen tørster etter mer rikdom, et fenomen som står i skarp kontrast til utbyttingen og den ekstreme fattigdommen størsteparten av det kinesiske folk opplever. De avdekker effektivt denne hyperkapitalismen, mot et bakteppe av autoritær kommunisme. De refser begeistringen i den vestlige verden, og særlig da i pressen, for dette nye eldoradoet. Synd at de under sin framstilling innimellom har funnet det nødvendig å diabolisere kinesernes erfaring, som er mer kompleks enn det den later til. Kina sett med kinesernes øyne begynner å stige fram. I sitt utmerkede, ikke helt ferske, arbeid har Chaohua Wang samlet tekster skrevet av om lag femten ulike intellektuelle (fra de sterkt kritiske til de fullstendig integristiske)3 under tittelen One China, many paths. Man bør i tillegg hilse med glede initiativet tatt av forlaget Alternatives Sud, som gir ut kinesiske forfatteres synspunkter på det rurale Kina, den skjeve utviklingen, fagforeninger, kvinner, og så videre. Flere av tekstene er heller konvensjonelle, men alle gir en pekepinn på refleksjonsnivået blant en del av eliten. En annen kineser, som var tvunget til å dra i eksil, Cai Chongguo,4 tegner et langt mørkere bilde av de sosiale forholdene. Ved å engasjere seg i organisasjonen China Labour Bulletin, som har utmerket seg med å avdekke overtrampene mot rettigheter og verdighet som arbeiderne utsettes for, prøver forfatteren å vise at utvikling og økonomisk åpenhet ikke nødvendigvis fører med seg demokrati. Man bør også bite seg merke i de mange nye biografiene som har kommet ut. Her finner man blant annet én om Qu Qiubai5 (1899-1935), heller lærd i sin form, men den beretter om livsløpet til en engasjert intellektuell. Og én om Qiu Jin6 (1875-1907), som anses for å være en av de første kinesiske feministene.Fotnoter:1 Oxford University Press, 2005.2 La Chine sera-t-elle notre cauchemar? Les dégats du libéral-communisme en Chine et dans le monde (Blir Kina vårt mareritt? Liberal-kommunismens skadevirkninger i Kina og ellers i verden), Mille et une nuits, Paris, 2005.3 Le miracle chinois vu de l’intérieur (Det kinesiske mirakel sett innenfra),
FOTO. Det britiske samtidsfotografi indeholder alle facetter. Fra subtil politisk til morsom satirisk. Fra det voyeuristiske peep til det storladne landskab.
Estetikk har i løpet av de siste 20 årene blitt det fremste stedet der tradisjonen for kritisk tenkning er forvandlet til en drøftelse av sorg, mener Jacques Rancière, mens Alain Badious holder fast på at kunsten i seg selv er en sannhetsprodusent.
Dypøkologien, slik Arne Næss og andre har utviklet den, har vært inspirert av ideer hentet fra den hollandske 1600-tallsfilosofen Spinoza. Men trenger ikke dypøkologien å hente inspirasjon fra en mer moderne og mer eksplisitt samfunnskritisk tenkning? Hos den tyske filosofen Adorno finnes det ansatser som kan bidra til å unngå noen av dypøkologiens vanligste fallgruber.