Historie – Side 4

Medienes minneseremonier bidrar til å legge lokk på de viktige lærdommene fra andre verdenskrig. Mediene minnes for at vi lettere skal glemme. Alle de krigførende parter var uten skrupler når det gjaldt forsvarsløse, tettbefolkede områder.

Den offisielle historien om studentopprøret i Frankrike i mai 1968 har i stor grad bortforklart hendelsene som et ungdomsopprør uten sosial og politisk dybde. Men samarbeidet mellom arbeidere og studenter gjorde denne bevegelsen til en kraftig utfordring av den sosiale orden.

Hvis ungdom viser respektløshet overfor minnet om Holocaust, er det kanskje fordi medier og skole vektlegger moralisme – ikke forståelse og kunnskap?

Det er på tide å gjenreise «fornuftens front» i historiefaget, skriver den britiske historikeren Eric Hobsbawm. Han vil slå et slag for menneskets muligheter til å observere og forstå sin egen historie.

Charing Cross, London 16. oktober 1660 Den 16. oktober 1660 klokken ni om morgenen hadde ti tusener av skuelystne londonere og middlesexere tatt oppstilling langs Fleet Street. En eiendommelig transport skulle finne sted gjennom hovedstadens prosesjonsgater denne høstmorgenen. Stemningen var karnevalesk og trengselen stor. Den som greide å presse seg vei igjennom massene av nysgjerrige tilskuere, ville bli belønnet med noen hastige glimt av dagens to hovedpersoner idet de bokstavelig talt feide forbi, delvis skjult i en oppvirvlet sky av gatestøv. Det var ikke de stivt dekorerte gardistene med kårder, skulderbørster og gullsnorer som utgjorde oppmerksomhetens sentrum, eller de blankstriglede hestene i kongelig garnityr. Blikkene syntes å gå i retning av gatenivå, nærmere bestemt mot et bevegelig punkt noen meter bak hestene. Her dinglet John Cooke og Hugh Peters. De to kongemorderne var i ferd med å bli slept fra Newgate-fengselet mot destinasjonsstedet, skafottet ved Charing Cross. Cooke og Peters var blant aktørene som hadde henrettet kong Charles den første i Westminster Hall i 1649, og slik ryddet veien for Oliver Cromwells puritanske republikk (protektoratet 1653–1659). I 1660 anmodet imidlertid Parlamentet etterfølgeren og sønnen til Charles den første, Charles den annen, å restituere tronen, hvorpå monarkiet var gjenopprettet og mellomregjeringstidens formelle status underkjent. Oppgjørets time var kommet for John Cooke og Hugh Peters. Charles den annen var selv til stede for å overvåke den detaljspekkete hevndemonstrasjonen. Transporten til retterstedet utgjorde en del av den idømte straffen og foregikk som nevnt ved sleping etter hest. Delinkventene var anbrakt på en rist av vidjefletting for å forhindre at de var altfor oppskrapete, blodige eller regelrett døde innen ankomsten til skafottet. Cooke var den heldigste. Han skulle eksekveres først. Peters ble tvunget til å bivåne det hele, som en generalprøve, før han selv måtte gjennomgå de samme pinsler. Selve henrettelsesritualet startet med levende hengning; det vil si oppheising og uten fallem. Cooke ble hengt med ansiktet vendt mot det skjebnesvangre Banqueting House of Westminster, hvor han noen år tidligere hadde vært med på å ta livet av forhenværende Charles den første. Halvkvelt ble han skåret ned igjen, bundet til en påle og kastrert med kniv. Videre sprettet bødlene opp buken hans og rev ut innvollene. Sammen med de avskårne privy members ble innvollene lagt på et fat og brent for den dømtes åsyn. Så ble han halshugget, før den hodeløse kroppen ble partert. Deretter var det Peters’ tur. Fra de såkalte State Trials er det utlagt en ordveksling mellom bøddelen og Peters. Den foregår idet Cooke klargjøres for partering. Peters blir ropt nærmere, og bøddelen spør med folkelig sarkasme mens han gnir to blodstenkte never mot hverandre: «Nå, hvordan liker du arbeidet, herr Peters?» Hvorpå Peters svarer bemerkelsesverdig sindig: «Min venn, det er uanstendig å trampe på en døende mann.” Tre dager tidligere hadde de domfeltes konspirasjonsfelle, generalmajor Thomas Harrison, gjennomlidd nøyaktig samme straffeprogram. Under en liknende hånlig bemerkning fra bøddelen, angivelig etter buksprettingen og utskrapingen av de indre organer, skal Harrison ha karet seg opp i halvt sittende stilling, samlet sine siste krefter og bokset bøddelen i øret. Til slutt ble hodene reist på staker, Cookes på nordøstsiden av Westminster Hall, til venstre for Harrisons, og Peters’ på London Bridge. Tre gråbleke, mimikkløse forræderansikter med sine døde blikk rettet mot City of London. 1600-tallsmennesket var langt mer fortrolig med synet av vold,

Kristendommen står alene med sit historiske billede af kvinden som seksuelt skamløs.