Historie – Side 4

Jurist, filosof og nazist

Carl Schmitts tanker har de siste femten årene tydelig hatt innflytelse på dagens politiske og intellektuelle debatt. Han forkastet separasjonen mellom rettsvitenskap og politikk. Loven er heller en konkret vilje, et påbud og et uttrykk for myndighet. Schmitt var både motstander av reformasjonen, romantikken, revolusjonen og marxismen.

juli 2005

Når historien mytologiseres

Medienes minneseremonier bidrar til å legge lokk på de viktige lærdommene fra andre verdenskrig. Mediene minnes for at vi lettere skal glemme. Alle de krigførende parter var uten skrupler når det gjaldt forsvarsløse, tettbefolkede områder.

mai 2005

I sivilisasjonens navn

I likhet med andre europeiske kolonimakter, har Storbritannia aldri tatt et oppgjør med forbrytelser begått i kolonitiden. Det britiske imperiet blir i dag attpåtil forsøkt rehabilitert, med finansminister Gordon Brown som en av dets forsvarere. Og nasjonale læreplaner har mer eller mindre visket imperiet og dets forbrytelser ut av historien. Det britiske imperiet var i virkeligheten grunnlagt på folkemord, omfattende etnisk rensing, slaveri, skarpe raseskiller og nådeløs utbytting.

mai 2005

Glemte minner

Den offisielle historien om studentopprøret i Frankrike i mai 1968 har i stor grad bortforklart hendelsene som et ungdomsopprør uten sosial og politisk dybde. Men samarbeidet mellom arbeidere og studenter gjorde denne bevegelsen til en kraftig utfordring av den sosiale orden.

mars 2005

Manifest for historien

Det er på tide å gjenreise «fornuftens front» i historiefaget, skriver den britiske historikeren Eric Hobsbawm. Han vil slå et slag for menneskets muligheter til å observere og forstå sin egen historie.

desember 2004

Fra bukspretting til intravenøst

Charing Cross, London 16. oktober 1660 Den 16. oktober 1660 klokken ni om morgenen hadde ti tusener av skuelystne londonere og middlesexere tatt oppstilling langs Fleet Street. En eiendommelig transport skulle finne sted gjennom hovedstadens prosesjonsgater denne høstmorgenen. Stemningen var karnevalesk og trengselen stor. Den som greide å presse seg vei igjennom massene av nysgjerrige tilskuere, ville bli belønnet med noen hastige glimt av dagens to hovedpersoner idet de bokstavelig talt feide forbi, delvis skjult i en oppvirvlet sky av gatestøv. Det var ikke de stivt dekorerte gardistene med kårder, skulderbørster og gullsnorer som utgjorde oppmerksomhetens sentrum, eller de blankstriglede hestene i kongelig garnityr. Blikkene syntes å gå i retning av gatenivå, nærmere bestemt mot et bevegelig punkt noen meter bak hestene. Her dinglet John Cooke og Hugh Peters. De to kongemorderne var i ferd med å bli slept fra Newgate-fengselet mot destinasjonsstedet, skafottet ved Charing Cross. Cooke og Peters var blant aktørene som hadde henrettet kong Charles den første i Westminster Hall i 1649, og slik ryddet veien for Oliver Cromwells puritanske republikk (protektoratet 1653–1659). I 1660 anmodet imidlertid Parlamentet etterfølgeren og sønnen til Charles den første, Charles den annen, å restituere tronen, hvorpå monarkiet var gjenopprettet og mellomregjeringstidens formelle status underkjent. Oppgjørets time var kommet for John Cooke og Hugh Peters. Charles den annen var selv til stede for å overvåke den detaljspekkete hevndemonstrasjonen. Transporten til retterstedet utgjorde en del av den idømte straffen og foregikk som nevnt ved sleping etter hest. Delinkventene var anbrakt på en rist av vidjefletting for å forhindre at de var altfor oppskrapete, blodige eller regelrett døde innen ankomsten til skafottet. Cooke var den heldigste. Han skulle eksekveres først. Peters ble tvunget til å bivåne det hele, som en generalprøve, før han selv måtte gjennomgå de samme pinsler. Selve henrettelsesritualet startet med levende hengning; det vil si oppheising og uten fallem. Cooke ble hengt med ansiktet vendt mot det skjebnesvangre Banqueting House of Westminster, hvor han noen år tidligere hadde vært med på å ta livet av forhenværende Charles den første. Halvkvelt ble han skåret ned igjen, bundet til en påle og kastrert med kniv. Videre sprettet bødlene opp buken hans og rev ut innvollene. Sammen med de avskårne privy members ble innvollene lagt på et fat og brent for den dømtes åsyn. Så ble han halshugget, før den hodeløse kroppen ble partert. Deretter var det Peters’ tur. Fra de såkalte State Trials er det utlagt en ordveksling mellom bøddelen og Peters. Den foregår idet Cooke klargjøres for partering. Peters blir ropt nærmere, og bøddelen spør med folkelig sarkasme mens han gnir to blodstenkte never mot hverandre: «Nå, hvordan liker du arbeidet, herr Peters?» Hvorpå Peters svarer bemerkelsesverdig sindig: «Min venn, det er uanstendig å trampe på en døende mann.” Tre dager tidligere hadde de domfeltes konspirasjonsfelle, generalmajor Thomas Harrison, gjennomlidd nøyaktig samme straffeprogram. Under en liknende hånlig bemerkning fra bøddelen, angivelig etter buksprettingen og utskrapingen av de indre organer, skal Harrison ha karet seg opp i halvt sittende stilling, samlet sine siste krefter og bokset bøddelen i øret. Til slutt ble hodene reist på staker, Cookes på nordøstsiden av Westminster Hall, til venstre for Harrisons, og Peters’ på London Bridge. Tre gråbleke, mimikkløse forræderansikter med sine døde blikk rettet mot City of London. 1600-tallsmennesket var langt mer fortrolig med synet av vold,

mars 2004

Den skjulte historien

Med A People’s History of the United States ville Howard Zinn skrive USAs historie sett nedenfra. Han ville trekke frem den skjulte historien om undertrykking og brutalitet i «nasjonens interesse», men også historiens mange eksempler på motstand og solidaritet på grunnplanet.

januar 2004

Historisk oversikt

2000 11.-14. juli: Etter to uker med forhandlinger mislykkes Camp David-toppmøtet mellom USAs president Bill Clinton, den israelske statsministeren Ehud Barak, og presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Yassir Arafat. 28. september: Likud-partiets leder Ariel Sharons besøk på Haram al-Sharif (høyden hvor al-Aqsa-moskeen ligger) i Jerusalem utløser den andre intifadaen. 2001 21.-27. januar: Samtaler mellom israelere og palestinere i Taba i Egypt avsluttes uten resultat. 6. februar: Ariel Sharon blir valgt til statsminister i Israel med 62,5 prosent av stemmene. Hans regjering innsettes av Knesset 7. mars. 21. mai: Mitchell-kommisjonen oppfordrer til stans i byggingen av jødiske bosettinger på Vestbredden og i Gaza, og til fengsling av palestinske terrorister, for å forsøke å få en slutt på åtte måneder med voldshandlinger. 9. august: Selvmordsbombe i Øst-Jerusalem, den mest alvorlige siden intifadaen startet (17 døde, 90 sårede). Islamsk Jihad tar på seg ansvaret. 2002 8. mars: Den blodigste dagen siden intifadaen startet, med 46 drepte (40 palestinere og 6 israelere) 29. mars: Etter en måned med attentater med israelske sivile ofre, og to dager etter et spesielt blodig angrep i Netanya, lanserer den israelske hæren operasjon «Forsvarsskjold». I løpet av denne offensiven, den største siden krigen i juni 1967, gjenokkuperer hæren palestinske selvstyrte byer på Vestbredden. 2. mai: Arafat slipper ut av sitt hovedkvarter i Ramallah etter mer enn en måneds israelsk beleiring. 16. juni: Israel starter byggingen av en mur mellom Israel og Vestbredden. 24. juni: Under en tale i Det hvite hus erklærer president Bush at opprettelsen av en palestinsk stat er avhengig av «en ny palestinsk ledelse» som kan gjennomføre «virkelige reformer». 20. desember: «Veikartet for fred», ny internasjonal fredsplan for Midtøsten, tilsluttes i Washington av Kvartetten (USA, Russland, EU og FN). 2003 9. mars: Mahmoud Abbas (Abu Mazen) utnevnes til palestinernes statsminister. 30. april: «Veikartet» blir offisielt overrakt israelerne og palestinerne. 4. juni: Toppmøte mellom Bush, Sharon og Abbas i Akaba (Jordan) om iverksettelsen av «veikartet». 29. juni: Hamas og islamsk Jihad erklærer tre måneders våpenhvile, hvor angrepene mot sivile israelere skal opphøre. 19. august: Ny selvmordsaksjon i Jerusalem, med 20 mennesker drept. 21. august: Hamas-lederen Ismail Abu Shanab blir drept under et luftangrep fra israelske helikoptre i Hebron. Hamas erklærer at de ikke lenger er bundet av våpenhvilen. I følge avisen Le Monde (4. august 2003) er 3 388 personer blitt drept i løpet av den andre intifadaen – 2 553 palestinere og 774 israelere.

september 2003

Hvordan fortelles Europas historie?

Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.

august 2003

Feriens historie

Den som vil skrive feriens historie vil legge merke til likhetene mellom dagens rundreise og den middelalderske pilegrimsreisen. Vesten gir turisten en tilnærmet hellig status, hvor han eller hun er unntatt fra det verdslige hverdagslivet.

august 2003