Historie – Side 3

På tross av finanskrisen og stadig mer skepsis mot nyliberalismen, har ikke venstresiden fått større oppslutning i vestlige land. Årsaken er at moderniteten kulturelt sett gir forrang til høyresiden, mener den italienske filosofen Simone Raffaele.

Et nytt marked for fossiler har åpnet seg i Europa. Men fossilene som blir solgt kan være som mangt, et dinosaurskjelett består sjeldent av bein fra samme individ, eller samme utviklingsstadium.

Høsten 1999 tok Günter Grass imot Pierre Bourdieu i sitt hus i Lübeck. Den tyske forfatteren og den franske sosiologen gikk gjennom samtidens sosiale og intellektuelle tilstand. Med dystre miner. Plutselig ble det liv i dialogen. Bourdieu: «De sier til oss: ’Dere er ikke morsomme’. Men tidsalderen er virkelig ikke morsom! Virkelig, det finnes ingenting å le av.» Grass: «Jeg har aldri gitt inntrykk av at vi lever i en morsom tid. Den infernalske latteren, som slippes løs med litterære midler, er også en protest mot den sosiale tilstanden.»Mikhail Bakhtin, L’Oeuvre de François Rabelais et la culture populaire au Moyen Age et sous la Renaissance, Gallimard, Paris, 1965. Hvis ikke annet er oppgitt er sitatene hentet herfra og oversatt til norsk. Grass som var godt kjent med Gargantua og viddet til François Rabelais, trakk bevisst fram protestaspektet i den hånlige holdningen. Advarsel: den «infernalske latteren» har ingenting til felles med underholdingen til de som selger et øyeblikks avkobling, eller den kyniske kaklingen mellom folk med stilltiende avtaler, og heller ikke med den kritiske latteren til folk som bygger seg et rykte ved å ruinere de mektiges anseelse. Det dreier seg om den opprørske latteren, en latter som har en tusenårig lang tradisjon. Når kan latteren bli et redskap for de undertrykte? Når den har et fundament i folket, når latterutbruddet slipper løs et helt verdenssyn og snur opp ned på relasjonene i den rådende samfunnsordenen. Disse tre momentene analyserte litteraturhistorikeren Mikhail Bakhtin i sitt berømte essay om François Rabelais, «Rabelais og den folkelige kulturen i middelalderen og renessansen», som ble publisert på midten av 1960-tallet. I hele det middelalderske Europa opplevde humorkulturen en voldsom utvikling. Verken føydalmaktens kontroll over kroppene eller Kirkens makt over sinnene klarte å forhindre kollektive feiringer. Karneval, pandemonium, banketter, komiske fester med røtter i de romerske saturnalia og opptog som parodierte den katolske religionsdyrkelsen mobiliserte massene. Kjemper og dverger, monstre og klovner strømmet ut på torgene og satte rytmen for livet på landet (innhøstingsfest), årstidenes gang, før og etter fasten. I andre spøker som var mer eller mindre knyttet til Kirken – som dårefesten, eselfesten, påskelatteren – krevde geistlig deltakelse. Her valgte man en «dårepave» mens utkledde prester sang obskøniteter og diakoner spiste blodpølser på altaret. Her holdt soknepresten den berømte «eselmessen» foran den firbeinte gjesten og avsluttet med et tredobbelt eselskrik i stedet for det vanlige «amen». DISSE UOFFISIELLE, MEN tolererte festene varte til sammen flere uker i året, og opptil tre måneder i de store byene. En sikkerhetsventil? Sikkert og visst. Men de kan ikke reduseres til det. For «de virker å ha konstruert ved siden av den offisielle verden, en annen verden og et annet liv, der alle menneskene i middelalderen mer eller mindre ble blandet sammen, en verden der de levde på bestemte datoer. Det ga verden en dualitet,» forklarer Bakthin. Det var ikke bare en intern subversjon av makten, men flyktige iscenesettelser av en utopi, i en historisk epoke da utviklingen til de økonomiske og sosiale kreftene ikke ga utsikter til en omveltning av samfunnsordenen. Denne andre verdenen var aldri så håndgripelig som under karnevalet, knutepunktet i middelalderens komiske kultur. Den offentlige plassen var karnevalets sted. I motsetning til den moderne gata, fantes det der alltid et potensielt publikum, en verden som alltid allerede var det. Lærde og idioter, bønder og

Helt fra perserkrigenes dager har Vesten skapt et forvrengt bilde av Østen, der Vesten er demokratiets og frihetens vugge, mens Østen representerer barbari, slaveri og undertrykking. Etter 11. september 2001 har denne dualismen blitt trukket fram på nytt og spilt rollen som bakteppe for krigene i Irak og Afghanistan. Le Monde diplomatique har sett på noen av de sivilisasjonshistoriske bøkene som har kommet ut de siste årene.

Hvordan forstå 68? I disse dager gis det ut en nærmest uendelig mengde artikler og bøker om hendelsene for førti år siden. Mai 68 har blitt fortolket på alle mulige måter, som revolusjon, sammensvergelse, ødipal trass. Men hendelsene som tydeligvis fortsatt hjemsøker Europa, motsetter seg slike reduktive og ideologisk motiverte fortolkninger.

Hvordan skal man forstå rekkevidden av den russiske revolusjonen i 1917? 90 år etter er det fortsatt mange aspekter som gjenstår å belyse. Revolusjonen var et svar på et voksende kaos og på utsikten til at Russland kunne forsvinne som nasjonalstat. Det fantes ingen reell statsmakt. Den provisoriske regjeringen som ble innsatt etter tsarens fall i februar 1917, var bare staffasje. Bolsjevikene vant, men det seirende partiet satt til å begynne bare ved makten i navnet. Det revolusjonære partiet ble raskt omformet til en klasse av administratorer. Med Stalin forsvinner revolusjonens ånd, i hans stadige kamp mot den revolusjonære fortiden, i hans kamp for en sjåvinistisk, storrussisk Sovjetunion. Én ting kan man slå fast om Sovjetunionen–sosialistisk var den ikke. Men det var de som ledet oktoberrevolusjonen. Ideene de trodde på er i dag like livskraftige som den gang.

Belgias betydning under 2. verdenskrig er uløselig knyttet til Kongo. Nærmere 85 prosent av ressursene den belgiske regjeringens disponerte under krigen kom fra landets kronkoloni. Mens kongolesiske soldater kjempet for å bevare Belgias økonomiske og industrielle interesser, slo kolonimakten hardt ned på protester fra lokalbefolkningene. I dag er Kongos bidrag til de alliertes seier fremdeles ukjent for de fleste.

Hva var grunnen til at Europa lyktes? Europas egenart var det spesielle samspillet mellom politikk, økonomisk aktivitet og framgang kombinert med en veltilpasset våpenproduksjon. Men viktig også framveksten av et sosialt nettverk som utviklet seg raskt i Europa og Nord-Amerika på 1700-tallet.