Keynes og fredens pris
Versaillestraktaten nevnes vanligvis for de påståtte konsekvensene, nemlig at fredsoppgjøret kvalte Tyskland og skapte grobunn for nazismen. Hvordan denne antakelsen oppsto er derimot mindre kjent.
Versaillestraktaten nevnes vanligvis for de påståtte konsekvensene, nemlig at fredsoppgjøret kvalte Tyskland og skapte grobunn for nazismen. Hvordan denne antakelsen oppsto er derimot mindre kjent.
Vi lever i en kapitalistisk tidsalder, hvor stadig flere samfunnsområder blir fanget inn av pengenes verdivurdering. Et av de tidligste pengesamfunn finner vi i de greske bystatene på 500-tallet f.Kr. Hvordan påvirket innføringen av penger tenkningen og kulturen? Og er det i det hele tatt mulig å forestille seg et samfunn uten penger etter at de er innført?
For åtti år siden ga to demokratier, Storbritannia og Frankrike, Tsjekkoslovakia til Nazi-Tyskland. I iveren etter å isolere Russland, blidgjorde de Tyskland og banet vei for andre verdenskrig.
Globalhistorien har tilført historiefaget et etterlengtet ikke-vestlig perspektiv. Men spørsmålet gjenstår om hvorfor nettopp Europa gjorde verden global?
I dag er eieren strafferettslig ansvarlig hvis en hund dreper et barn. I middelalderen måtte dyret selv møte i retten.
Fem tiår etter at Martin Luther King ble drept, er den revolusjonære pastorens samfunnskritikk blitt begravd under et lass av offisielle hyllester og kommersielt misbruk.
Ideen om at bedriften er samfunnets kjerne blir vanligvis forbundet med dagens nyliberalisme. Men tanken strekker seg tilbake til klostrene på 1200-tallet.
Frihetens hjemland har erklært krig mot barbariet.
På begynnelsen av 1900-tallet ble amerikanere som søkte livsforsikring rangert etter «skavanker» og «risikofaktorer». Forsikringsselskapenes maniske innsamling av persondata førte til en skummelt gjenkjennelig kvantifisering av enkeltindivider.
Er vold et resultat av arv eller miljø? Nyere antropologisk og arkeologisk forskning gir et svar på dette eldgamle spørsmålet. Krigen dukker først opp med produksjonsøkonomien og de sosiale omveltningene for ti tusen år siden.
Mange mener at allmenn stemmerett er demokratiseringens endepunkt, og at en reversering av prosessen er umulig. Men ferden mot stemmerett har aldri vært en lineær prosess.
Masseturisme på grusomhetens steder. Siden slutten av 90-tallet har antallet minnesteder skutt i været. Og alle vil ha Unescos stempel, fordi det trekker turister.
I 1936 grunnla den tidligere kommunistlederen og metallarbeideren Jacques Doriot Det franske folkeparti (PPF). Partiet skulle kjempe mot både kommunismen og kapitalismen, både Stalin og Hitler, men endte opp som forsvarer av den tyske okkupasjonsmakten.
Skuddene i Sarajevo er blitt et påskudd for å omskrive historien.
Den vestlige turisten er i identitetskrise. Er det mulig å være turist og samtidig redde verden? En omdefinering av turismen krever et nytt forhold til rom og tid.
Greske og buddhistiske statuer smiler i de store museene i Europa og USA. Men disse kulturskattene har blitt anskaffet på heller tvilsomt vis.
Historien siden den franske revolusjonen viser middelklassen som en viktig, men ustadig maktfaktor. Dens vingling mellom overklassen og arbeiderklassen er fortsatt det uløste problemet for enhver idé om politisk endring.
Endre politikken, skape likestilling, oppfinne nye styringsformer, deltakelse fra folket. I 1871 gjorde pariserne opprør for å gi konkret innhold til disse i dag forslitte slagordene.
På begynnelsen av 1980-tallet reformerte revolusjonslederen Thomas Sankara, «Afrikas Che», Burkina Faso. Det kostet ham livet.
Industrimagnaten Henry Ford ville realisere sin drøm om det dydige småby-Amerika i Amazonas.
Revolusjoner er enkelte ganger smittsomme, slik som i Europa i 1848.
På tross av finanskrisen og stadig mer skepsis mot nyliberalismen, har ikke venstresiden fått større oppslutning i vestlige land. Årsaken er at moderniteten kulturelt sett gir forrang til høyresiden, mener den italienske filosofen Simone Raffaele.
Et nytt marked for fossiler har åpnet seg i Europa. Men fossilene som blir solgt kan være som mangt, et dinosaurskjelett består sjeldent av bein fra samme individ, eller samme utviklingsstadium.
Høsten 1999 tok Günter Grass imot Pierre Bourdieu i sitt hus i Lübeck. Den tyske forfatteren og den franske sosiologen gikk gjennom samtidens sosiale og intellektuelle tilstand. Med dystre miner. Plutselig ble det liv i dialogen. Bourdieu: «De sier til oss: ’Dere er ikke morsomme’. Men tidsalderen er virkelig ikke morsom! Virkelig, det finnes ingenting å le av.» Grass: «Jeg har aldri gitt inntrykk av at vi lever i en morsom tid. Den infernalske latteren, som slippes løs med litterære midler, er også en protest mot den sosiale tilstanden.»Mikhail Bakhtin, L’Oeuvre de François Rabelais et la culture populaire au Moyen Age et sous la Renaissance, Gallimard, Paris, 1965. Hvis ikke annet er oppgitt er sitatene hentet herfra og oversatt til norsk. Grass som var godt kjent med Gargantua og viddet til François Rabelais, trakk bevisst fram protestaspektet i den hånlige holdningen. Advarsel: den «infernalske latteren» har ingenting til felles med underholdingen til de som selger et øyeblikks avkobling, eller den kyniske kaklingen mellom folk med stilltiende avtaler, og heller ikke med den kritiske latteren til folk som bygger seg et rykte ved å ruinere de mektiges anseelse. Det dreier seg om den opprørske latteren, en latter som har en tusenårig lang tradisjon. Når kan latteren bli et redskap for de undertrykte? Når den har et fundament i folket, når latterutbruddet slipper løs et helt verdenssyn og snur opp ned på relasjonene i den rådende samfunnsordenen. Disse tre momentene analyserte litteraturhistorikeren Mikhail Bakhtin i sitt berømte essay om François Rabelais, «Rabelais og den folkelige kulturen i middelalderen og renessansen», som ble publisert på midten av 1960-tallet. I hele det middelalderske Europa opplevde humorkulturen en voldsom utvikling. Verken føydalmaktens kontroll over kroppene eller Kirkens makt over sinnene klarte å forhindre kollektive feiringer. Karneval, pandemonium, banketter, komiske fester med røtter i de romerske saturnalia og opptog som parodierte den katolske religionsdyrkelsen mobiliserte massene. Kjemper og dverger, monstre og klovner strømmet ut på torgene og satte rytmen for livet på landet (innhøstingsfest), årstidenes gang, før og etter fasten. I andre spøker som var mer eller mindre knyttet til Kirken – som dårefesten, eselfesten, påskelatteren – krevde geistlig deltakelse. Her valgte man en «dårepave» mens utkledde prester sang obskøniteter og diakoner spiste blodpølser på altaret. Her holdt soknepresten den berømte «eselmessen» foran den firbeinte gjesten og avsluttet med et tredobbelt eselskrik i stedet for det vanlige «amen». DISSE UOFFISIELLE, MEN tolererte festene varte til sammen flere uker i året, og opptil tre måneder i de store byene. En sikkerhetsventil? Sikkert og visst. Men de kan ikke reduseres til det. For «de virker å ha konstruert ved siden av den offisielle verden, en annen verden og et annet liv, der alle menneskene i middelalderen mer eller mindre ble blandet sammen, en verden der de levde på bestemte datoer. Det ga verden en dualitet,» forklarer Bakthin. Det var ikke bare en intern subversjon av makten, men flyktige iscenesettelser av en utopi, i en historisk epoke da utviklingen til de økonomiske og sosiale kreftene ikke ga utsikter til en omveltning av samfunnsordenen. Denne andre verdenen var aldri så håndgripelig som under karnevalet, knutepunktet i middelalderens komiske kultur. Den offentlige plassen var karnevalets sted. I motsetning til den moderne gata, fantes det der alltid et potensielt publikum, en verden som alltid allerede var det. Lærde og idioter, bønder og