Siden Sovjetunionens sammenbrudd har Russland og Ukraina konstruert motstridende historiske fortellinger. Der den russiske er nyimperialistisk, er den ukrainske nasjonalistisk, men begge har en avvisning av den kommunistiske fortiden til felles.
Krigen i Ukraina har skapt et sjeldent samhold i EU. Kan det bli begynnelsen på en tettere integrasjon? Mens Frankrike ønsker å løsrive EUs forsvars- og utenrikspolitikk fra USA, kvier mange EU-land seg for å forlate den amerikanske paraplyen.
Invasjonen av Ukraina er en seier for en russisk tankestrømning som siden Sovjetunionens fall har forfektet militær og kulturell konfrontasjon med Vesten. Ideologi alene forklarer ikke angrepet, men den økende innflytelsen til disse russiske haukene har spilt en ikke ubetydelig rolle.
Å bevare statusen som supermakt har vært USAs eksplisitte mål i tretti år. Den kaotiske uttrekningen fra Afghanistan har ikke endret dette overordnede målet. Det viser USAs resolutte linje i Ukraina og anstrengelsene for å hindre Kinas framvekst.
Mens FN er paralysert, er mangelen på en internasjonal instans som er i stand til å løse uenigheter og konflikter før de utarter, blitt enda mer påtakelig.
De vestlige landene forsøkte å stanse Russlands militære opptrapping og invasjon av Ukraina med stadige trusler om økonomiske straffetiltak. Selv om sanksjoner sjelden har vist seg å fungere, har det blitt USAs og EUs foretrukne våpen.
Europeerne frykter et mulig russisk angrep mot Ukraina, men har likefullt overlatt forhandlingene med Russland til USA, og igjen latt Europa bli et konfliktområde for de to maktene.
Den sittende presidenten i republikken Transnistria vant ikke overraskende valget i desember. I denne pro-russiske utbrytertregionen er få opptatt av politikk, særlig de unge, som er lei av å bo i en ikke-anerkjent stat.
Siden 2014 har Ukraina avviklet over hundre banker for å bekjempe den utbredte korrupsjonen i landet. Men oppryddingen har snarere ført til en omfordeling av rikdommen innad i landets oligarki, og ruinert mange tusen småsparere.
Aleksandr Lukasjenko har i lang tid framstilt seg som den strenge landsfaderen. Presidentens retorikk og personkult har mistet sin kraft, men veien er fortsatt lang for hviterusserne som har gått lei av regimets valgfusk og paternalisme.
Kreml ser Hviterussland som en uunnværlig buffer mot NATO, men for øyeblikket er det lite som tyder på at Russland vil redde Lukasjenko for enhver pris.
I desember vekket Paris-toppmøtet nytt håp om en løsning på konflikten i Donbass. Men de beskjedne resultatene antyder at Øst-Ukraina vil forbli en frossen konflikt.
I kampen mot arbeidsledighet hos unge har Hviterussland en heller uvanlig løsning i Europa: Myndighetene garanterer en første jobb til nyutdannede.
Antisemittismen fikk fritt spillerom i den russiske borgerkrigen (1917–1922), spesielt i Ukraina hvor de kontrarevolusjonære styrkene var gjennomsyret av konspirasjonsteorien om jødebolsjevismen. Det hindret ikke de vesteuropeiske landene i å støtte dem.
Siden konflikten i Ukraina brøt ut i 2014 har flere lover blitt vedtatt for å svekke «aggressorens språk» i skoleverket og mediene. Nå forsvarer også den nyvalgte presidenten og mange andre russisktalende ukrainsk av patriotiske grunner.
Etter at Viktor Janukovitsj ble styrtet i 2014, lovet de nye makthaverne å reformere Ukrainas korrupte politivesen. Men de har bare erstattet trafikkbetjentene, uten å gjøre noe med klanene på toppen av statsapparatet.
Etter maktskiftet i Ukraina har Hviterussland forsøkt å unnslippe spenningene mellom Russland og EU, og distansere seg fra Russland, men uten å provosere Kreml.
Handelsblokade fra nasjonalistmilitser tvinger Ukraina til å ta et valg.
Tre år etter konflikten mellom Kiev og utbryterregionen Donbass er fortsatt ingen løsning i sikte, mens hverdagen vender tilbake i et stadig mer uavhengig Donetsk.
Nazi-kollaboratører sår tvil om Ukrainas nye nasjonale fortelling.
Klarer EU å være en selvstendig utenrikspolitisk aktør? Vestlige ledere boikottet Russlands 70-årsmarkering for seieren over Nazi-Tyskland på grunn av konflikten i Ukraina. Den tidligere franske ministeren Jean-Pierre Chevènement møtte Putin i fjor på forespørsel fra Frankrikes president. Her beskriver han hva som ledet til mistroen og hvordan man kan komme ut av den.
På tross av to avtaler pågår det ennå kamper mellom ukrainske styrker og prorussiske separatister. Etter et år med kollaps har verken regjeringen i Kiev eller opprørerne nådd noen av målene sine.
Regjeringen i Kiev har mistet tilgangen til kullreservene i Donbas og Gazprom truer med å strupe gassforsyningene. Derfor satser landet alt på atomenergi. Men atomreaktorene fra sovjettiden er avhengige av brensel fra Russland.
