Øst-Europa – Side 3

Patriotenes dilemma

Fortsette «revolusjonen» eller slåss mot separatistene? De nye makthaverne i Kiev forsøker å omdirigere protestene mot de korrupte institusjonene til en patriotisk krig mot separatistene i øst og Russland. Men noen «patrioter» har ikke gitt opp kampen.

september 2014

Ikke alle opprør er revolusjoner

Ukraina fra et oligarki til et annet. Den nye ukrainske regjeringen står overfor en katastrofal økonomisk og sosial situasjon. Oligarksystemet som har fått rotfeste de siste tjue årene har skapt fattigdom, bitterhet og frykt. Og ingenting tyder på at framtiden er blitt lysere etter Maidan.

Ukraina er ikke verdens undergang

De gode, de onde og Russland. For å forstå en krise må man se på historien, kulturen, økonomien og geografien, og ikke minst aktørenes ulike oppfatninger. Men i de vestlige regjeringskontorene foretrekker man grove forenklinger og moralisme.

april 2014

Ultranasjonalistene i Ukraina

Mens Putin rasler med sablene, har høyreradikale og høyreekstremister inntatt maktposisjoner i Kiev. Høyreradikale Svoboda har fått sentrale posisjoner i overgangsregjeringen, mens det mer ekstreme Pravij Sektor patruljerer gatene.

mars 2014

Ny atomblokk i Øst

Mens Tyskland stenger sine atomkraftverk for å satse på fornybar energi, bygger naboene i øst nye atomreaktorer med støtte fra folket og russiske penger. Målet er å bli uavhengig av gass fra et Russland som mer enn gjerne selger dem sine gamle reaktorer.

Skarpe grenser mot øst

Polen har fått 66 milliarder euro fra EU for å modernisere grenseområdene øst i landet. Men Schengen-muren avskjærer regionen fra naboene i øst og hindrer det polske «økonomiske mirakelet» i å bevege seg østover.

Det overflødiges sjarm

Odessa, den store havna ved Svartehavet, er en forunderlig by full av fantasi og humor, skriver historiefortelleren Irena Wiszniewska om sitt forsøk på å vinne innpass i byens og innbyggernes sjel.

april 2012

Ukrainske eventyr

Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er fulle av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.

juni 2011

Fra havn til havn i Svartehavet

Det lukkede og sterkt forurensede Svartehavet oppfattes ofte som et geopolitisk utkantstrøk, men det står i virkeligheten i sentrum for en strategisk redefinering av styrkeforholdet mellom EU, Russland, Tyrkia, Kaukasus, Sentral-Asia og Midtøsten.

august 2010

Ukraina på vei tilbake i den russiske folden

Etter å ha blitt hardt rammet av finanskrisen fikk Ukraina nylig nok et kriselån på to milliarder euro fra Det internasjonale pengefondet (IMF). Myndighetene frykter de ikke vil være i stand til å utbetale pensjoner og lønninger til offentlig ansatte. Derfor inngikk Ukraina like før årsskiftet en ny og mer innbringende avtale med Russland om oljetransport, men farene for en ny «gasskrig» er ikke over i forkant av presidentvalget 17. januar.

januar 2010

Håpet er det siste som dør

Den såkalte finanskrisen rammer forskjellig verden over, alt etter graden av sosiale sikkerhetsnett og statlig kontroll. I månedene som kommer vil Le Monde diplomatique undersøke krisens realitet i en gjennomsnittlig by i Europa, Asia, Afrika, Nord- og Sør-Amerika. Først ut er denne reportasjen fra byen Kherson i et Ukraina som allerede før finanskrisen led under en mislykket privatisering av landets industri.

juni 2009

Nasjonalistenes medvirkning i Holocaust

Takket være nytt arkivmateriale, nylesning av gammelt, og rikelig med undersøkelser i området, vet vi i dag langt mer enn tidligere om utslettelseskrigen Nazi-Tyskland og dets allierte i Øst-Europa førte mot Sovjetunionen. Blant de avslørte «tabuene» finner vi de lokale nasjonalistene rolle, særlig i Baltikum og Ukraina, som lenge ble holdt skjult av Sovjetunionen på grunn av skammen over denne «kollaborasjonen», i likhet med de som i dag rehabiliterer den. Etter første verdenskrig ble Ukraina delt mellom Sovjetunionen (sentral og øst), Polen (Galicia og Volhyni), Romania (Bukovin) og Tsjekkoslovakia (Rutheni eller subkarpatisk Ukraina). Det er i Vest-Galicia, under – og mot – det polske regimet, at Ukrainas militære organisasjon (UVO) blir dannet i 1920, og senere, i 1929, Organisasjonen av ukrainske nasjonalister (OUN). Grunnleggeren, Jevhen Konovaletz, kompanjongen til Simon Petliura, tar kontakt med Adolft Hitler fra 1922. Organisasjonenes ideolog, Dimitrij Dontsov, erklærer en konservativ og elitistisk «helhetlig nasjonalisme». Han setter Ukrainas «europeiske» karakter opp mot Russlands «asiatiske». Nazistrategen Alfred Rosenberg – etterfulgt av Abwher (den militære etterretningstjenesten), fra 1933 – støtter OUN. Dette tyske Baltikum lover «autonomi» til de baltiske, ukrainske, og georgiske nasjonalistene og muslimene i Kaukasus, med det mål for øyet å knuse Sovjetunionen og isolere Russland. Men alliansen mellom Berlin og OUN kommer til å bli turbulent. I 1938 blir Konovaletz drept av en sovjetisk agent. Andriy Melnik overtar rollen som leder av OUN, med støtte fra Andriy Sjeptytskyij, metropolitt og provinsbiskop i den gresk-katolske kirken, Galicias «åndelige leder», som i 1939 går over til det sovjetiske regimet. Dermed er det den radikale Stepan Bandera som gjør opprør i 1940. 22. Juni 1941 former Banderas OUN-b to Wehrmacht-bataljoner, «Nachtigall» og «Roland», for å delta i Tysklands og dets alliertes kamp mot Sovjetunionen. Umiddelbart følger en bølge av jødeforfølgelser. Ifølge Berlin skal «jøde-bolsjevikene» (kommunister, kommissærer fra Den røde arme, jøder) først «spontant» ha blitt drept av nasjonalistene og de lokale befolkningene. I Lviv, 25. juli, ble menneskejakten døpt «Petliura-dagene». Det dreide seg om «hevn» for henrettelsen av fanger utført av NKVD, som jødene visstnok skulle være tilknyttet. I virkeligheten ble disse «handlingene» igangsatt av Einsatzgruppene, som fullførte jobben. Fra juli-august går disse målrettete mordene, på ordre fra Berlin, over til en massiv og uttilslørt jødeutryddelse. De rumenske troppene til diktatoren Ion Antonescu tar seg av slaktingen i Sør (deriblant Odessa) og troppene til den ungarske diktatoren Miklós Horthy tar seg av jødene i Subkarpatisk Ukraina, som transporteres til Kamenetz-Podolsk for å bli henrettet. I begynnelsen av 1942, bare seks måneder etter at Wehrmacht gikk inn i Sovjetunionen, er over 900 000 jøder utryddet. 30. juni 1941 utroper OUN-b en ukrainsk stat, hvor den første regjeringen ledes av Jaroslav Stetsko. Et av hans slagord var: «All ære til den tyske hæren og Føreren Adolf Hitler!» Berlin avviste denne nye staten og internerte Bandera og Stetsko. Tysklands politikk var ikke forenlig med drømmene til de ukrainske uavhengighetstilhengerne, som nazistene – sammen med resten av den slaviske befolkningen – betraktet som untermenschen. IFØLGE NAZILEDERNES GENERAL OSTPLAN («generelle plan for Øst») måtte 30 millioner sovjetere dø, og 30 andre deporteres til Østen for å gi plass til nybyggere av «den nordisk rase» og muliggjøre en «modernisering» av Tysklands nye lebensraum. Planen feilet: 7. desember 1941 stanset den røde hær den tyske offensiven rett før Moskva. Massedeportasjoner etterfulgte, men mot arbeids- eller utryddelsesleire

august 2007

Revolusjonen i Ukraina er ikke lenger fullt så oransje

Vil Ukraina klare å komme seg ut av landets kronisk ustabile politiske situasjon? De «oransje» lederne har opptrådt som tuskhandlere, og heftet seg med detaljer i stedet for å stå for en visjon som kunne endre samfunnet til det bedre. Det samme kan for øvrig sies om hele den post-«revolusjonære» perioden. Ubesluttsomhet, initiativløshet og krangel har preget regjeringen. Før prisøkningene subsiderte Russland ukrainsk økonomi gjennom gasseksporten alene med 3-5 milliarder dollar i året. USAs økonomiske bistand til Ukraina i året som etterfulgte oransjerevolusjonen beløp seg til ikke mer enn 174 millioner dollar.4 Nye tiltak vil kreve samarbeid med EU-institusjonene og omfattende økonomisk og teknisk hjelp fra vestlige land.

september 2006

Å flykte til den nye verden

Den globale utopi om kosmopolitisk tilhørighet har hittil blitt inkarnert av en håndfull intellektuelle, politikere og forretningsfolk, som føler seg hjemme hvor som helst i verden–der de har utviklet en egen internasjonal kultur. Men mange andre ressursfattige lar seg friste til utvandring, slik en bulgarsk vits lød

mai 2006

Historisk mulighet?

Fra 1945 til 1990 opplevde Hviterussland rask økonomisk utvikling og intens industrialisering. Deres president er en nostalgiker som fremdeles drømmer om sovjettiden.Kontoret til tidsskriftet Nacha Niva i sentrum av Minsk er som en bikube der alle aktørene i den hviterussiske nasjonalbevegelsen møtes. Studenter følger kveldskursene til Folkeuniversitetet (som er blitt forbudt av myndighetene), mens frivillige medarbeidere pakker inn eksemplarer av tidsskriftet. Som alle uavhengige media, er Nacha Niva utelukket fra det offentliges distribusjonssystem. Tidsskriftets unge sjefsredaktør Andrei Dynko presiserer: «16 aviser er blitt forbudt. Nesten alle uttrykte seg på hviterussisk.»Etter Sovjetunionens fall førte Hviterussland en politikk som søkte å fremme nasjonalt språk og nasjonal identitet, men dette fikk en brå slutt da Aleksandr Lukasjenko kom til makten. Han sørget for å gjeninnføre russisk som offisielt språk ved siden av hviterussisk.1 Likestillingen av de to språkene er imidlertid langt fra reell. Rett nok er et par offisielle tekster redigert på hviterussisk, men statsadministrasjonen og alle offentlige media bruker nærmest utelukkende russisk, som også er det dominerende språket i den private sfære, i det minste i de store byene.Lukasjenko uttrykker seg på russisk, med visse innslag av hviterussiske termer. Så har han da også uttalt at de eneste to språkene som er i stand til å tilpasse seg vår samtid, er russisk og engelsk.Historien til den videregående skolen Det hviterussiske humanistiske lyceum er et megetsigende eksempel på språksituasjonen i landet. Denne alternative institusjonen så dagens lys i november 1990, og var en naturlig fortsettelse av et nettverk av søndagskurs, organisert i all hemmelighet på 80-tallet, der alle kunne lære seg eller forbedre seg i hviterussisk. Under grunnleggeren Vladimir Kolas’ ledelse hadde skolen et svært godt renommé – staten ga til og med skolens lærere i oppgave å gi ut skolebøker på hviterussisk. Da Lukasjenko to måneder etter valget i 1994 utstedte sitt første dekret i utdanningssammenheng, var det nettopp disse lærebøkene som var målet: Uten nærmere forklaring ønsket presidenten å forby alle skolebøker utgitt etter 1991. Prosjektet var imidlertid ugjennomførbart: Det var rett og slett ikke nok lærebøker igjen fra sovjettiden.På tross av regelmessige demonstrasjoner der lærere, foreldre og elever deltok, samt støtte fra flere hviterussiske intellektuelle, ble skolen stengt i juni 2003. «I dag risikerer vi alt fra seks måneder til to års fengselsstraff for deltakelse i en uregistrert forening. Vi har likevel bestemt oss for å opprettholde driften av skolen», forteller en av skolens ledere. De siste to årene har vært vanskelige: Skolen hadde ikke faste lokaler, og undervisningen fant sted i private leiligheter, som i all hemmelighet ble omgjort til klasserom. Nå leier skolen et lite hus i en forstad et godt stykke utenfor Minsk sentrum. Elever og lærere bruker et par timer på å komme seg til skolen. Disse problemene har imidlertid ikke tatt motet fra elevene: «Vi er her for å lære på vårt eget språk», sier en av dem.Femten år etter uavhengighetserklæringen har den hviterussiske identiteten fremdeles ingen sentral plass i det hviterussiske samfunnet. I Middelalderen var Hviterussland en del av storhertugdømmet Litauen, og senere inngikk landet i Den polsk-litauiske union, som på 1500-tallet ble til Det polsk-litauiske samveldet. Russland, Prøysen og Østerrike delte samveldet seg i mellom i tre omganger, i 1772, 1793 og 1795, og Tsarimperiet tok dermed full kontroll over det hviterussiske området. Russifiseringen av Hviterussland kunne begynne.Mot slutten av 1800-tallet så en

Ny kald krig?

Seieren til Viktor Justsjenko i tredje runde av det ukrainske presidentvalget betyr ikke nødvendigvis at landet faller rett i armene på Europa og USA. Justsjenko har blikket rettet vestover, men har ikke råd til å miste Putins Russland av syne.

februar 2005

Pendling mellom øst og vest

Ukraina har den siste tiden nærmet seg Russland, mens ambisjonene om en plass i det gode selskap i Vesten er satt på vent. Hvilken vei vil den ukrainske pendelen svinge etter presidentvalget i oktober?

oktober 2004