Iran – Side 2

I følge det statlige fjernsynet i Iran skal flere av demonstrantene som er blitt arrestert de siste ukene ha tilstått at de opptrådte «under påvirkning av BBC og Voice of America». De offisielle mediene fordømmer til det kjedsommelige vestlig innblanding–i første rekke fra Storbritannia, som har fått to diplomater utvist. Man kunne se dette utelukkende som propaganda fra en stat som utpeker syndebukker til folkets allmenne fordømmelse. Bortsett fra at i det iranske folkets kollektive hukommelse har landets nyere historie vært brennmerket av nettopp utenlandsk intervensjon og forsøk på oppstykking. I første rekke i regi av det «svikefulle Albion», som i dag utpekes til fiende nummer én, selv foran USA.

I likhet med det iranske presidentvalget i 2005 vil denne månedens valg i stor grad dreie seg om interne problemer. «Reformistkandidatene» tapte for fire år siden fordi de ikke hadde noen klar løsning på de sosiale problemene, mens Mahmoud Ahmadinejad lovte å «legge oljepengene på folkets bord». Nå må han svare for sin økonomiske politikk overfor et stadig mektigere iransk næringsliv.

USA VS. IRAN: For tiden er Iran i USAs øyne den store fienden. USAs språkbruk blir stadig mer aggressiv. Men er Iran virkelig dette skumle, mangehodete uhyret som Washington melder om? Hvor stor er atomfaren? I over 15 år har amerikanske rapporter meldt at Iran ville få atombomben i løpet av to eller tre år. Men Iran besitter fortsatt ikke atomvåpen. I tillegg er landets presteskap splittet over Irans styreform. Bruker Bush Iran som en avledningsmanøver for problemene i Irak?

CIA har det siste tiåret utført hemmelige operasjoner mot regimet i Teheran. Men fram til nå har de måtte gå gjennom stedfortredere, som Pakistan og Israel. Bush har nå formalisert disse operasjonene gjennom et «hemmelig» direktiv. Hva vil opptrappingen føre til?

Den kvindelige instruktør Sharareh Attari har fået tilladelse af Ministeriet for Islamisk Retledning og Kultur til at vise sin film om transseksuelle i hjemlandet. Men kun én gang. Iran har siden revolution i 1979 været underlagt islamisk lovgivning, og aktive homoseksuelle kan idømmes dødsstraf. Hvordan kan Irans dybt konservative præstestyre støtte et så kontroversielt fænomen som kønsskifteoperationer? Ud fra et traditionelt islamistisk synspunkt burde et kønsskifte være den ultimative manifestation af en dekadent vestlig kultur.

Med president Ahmadinejad har maktforholdene i Iran gjennomgått omfattende endringer. Hele det politiske og institusjonelle hierarkiet er fullstendig omrokert, og flere tusen stillinger er blitt besatt av nye embetsmenn. Regimet er helt klart anti-demokratisk. Denne måneden er det regionalvalg og valg til Vokterrådet i Iran. Dermed er det igjen duket for nye konfrontasjoner mellom konservative og reformister. Mens presidentperioden til Khatamis (1997-2005) var svært fordelaktig for de rikeste og middelklassen, lovet president Mahmoud Ahmadinejad derimot et bedre liv for de fattige og kamp mot de rikes mafia. Men prisene på livsnødvendige varer har skutt i været og rammer de fattige. Økningen i oljeprisen de siste årene har også gitt mye makt Irak og deres nye middelklasse. Geopolitisk har dessuten Washington paradoksalt nok gitt Teheran større politisk og militær makt ved å eliminere Irans tradisjonelle fiender (Saddam Hussein i Irak og Taliban i Afghanistan). Irans myndigheter vil nå også erstatte alliansen med Vesten ved å nærme seg «Moskva-Beijing-aksen».

Misnøyen med makthaverne i Teheran har spredt seg langt utover rekkene av desillusjonert ungdom som rammes av arbeidsløshet og fratas grunnleggende friheter. Presidentvalget av den 48 år gamle ikke-geistlige Mahmoud Ahmedinejad oppfattes av mange som et generasjonsvalg. Likevel. Den demokratiske bevegelsen i Iran ble lammet av de revolusjonære omveltningene og lenket til skyttergravene av Saddam Husseins Irak. Tidligere president Rafsanjani (70) er styrtrik og knyttet til den korrupte mullah-eliten som sitter på kapitalen. Fordeling av penger og privilegier i «rentenist-staten» Iran, der hoveddelen av budsjettet stammer fra oljeinntekter, har skapt en ny kategori av statsprofitører. Motsatt fremstår Ahmedinejad som en asketisk og hengiven islamist som mener mange av idealene fra revolusjonen i 1979 er blitt fordervet. Den gang fikk Ayatolla Khomeini sin religiøse legitimitet ved i lang tid å stå for gudstjenesten og lede teologiske seminarer der tusenvis av geislige ble utdannet–som i sin tur ble innflytelsesrike. Vi tar her for oss den såkalte «sjiamuslimske halvmåne».

Land som Iran burde skaffe seg atomvåpen så fort som mulig, skriver Slavoj Zizek. Her forklarer han hvorfor.

I Teherans vakre gater, tilstoppet av apokalyptiske trafikkorker, kan man ikke se noen redsel for et eventuelt militært angrep fra USA, som nå er tilstede både i Afghanistan og i Irak – på dørstokken til Iran. Ingen uro på flyplassene, der sikkerhetstiltakene virker bemerkelsesverdig avslappede sammenlignet med omstendelige prosedyrer på flyplasser i Europa og i USA. Lokale medier forsøker heller ikke å helle bensin på bålet, de bruker spaltene på andre saker: president Khatamis reise i Afrika, rettssaken mot Charles Graner, «torturisten fra Abu Ghraib», og valget i Irak.Men bak den tilsynelatende roen ligger engstelsen på lur. Iransk presse nølte ikke med å gjengi Seymour Hershs artikkel «The Coming Wars» i sin helhet.1 Her hevder Hersh at etter Irak vil «krigen mot terrorisme» fortsette med et angrep mot Iran. Etter råd fra «den sivile ledelsen i Pentagon» (herrene Donald Rumsfeld, Paul Wolfowitz og Douglas Feith) skal George W. Bush ha gitt klarsignal for hemmelige operasjoner i Iran. Ved hjelp av israelsk og pakistansk etterretning skal amerikanske kommandogrupper siden juli i fjor ha jaktet på informasjon om over 30 aktuelle mål knyttet til det iranske atomprogrammet, samt kjemiske programmer og rakettprogrammer. Om ikke lenge vil presisjonsangrep fra amerikanske spesialstyrker kunne sikte seg inn mot disse målene.Pentagon dementerte ikke opplysningene Seymour Hersh kom med. Og da president Bush ble spurt av tv-kanalen NBC om han avviste en militæraksjon mot Iran, svarte han slik: «Jeg håper vi kan løse dette på diplomatisk vis. Men jeg utelukker ingenting.» De vi snakker med i Teheran holder hodet kaldt, enten de er offisielle representanter eller regimekritikere. En av dem, professor Mahmood Kashani, moderat opposisjonell, sier: «Nå har USA hatt Iran i sikte i 25 år. I 1995 erklærte Washington handelsboikott mot Iran, som siden ble forsterket av Amato-loven.2 Deretter har Bush innlemmet oss i ‘ondskapens akse’ og den nye utenriksministeren Condoleezza Rice har nylig beskrevet Iran som en av ‘tyranniets forposter’ i verden. Vi er vant til fiendtlighet fra den kanten. Atomspørsmålet er bare en ny unnskyldning.» Den iranske forsvarsministeren Ali Shankhani har vært mer kontant i sine uttalelser: «Vi kan i dag hevde at vi har så stort styrkenivå at ingen land har interesse av å angripe oss. Ingen av våre motstandere vet nøyaktig hvor stor vår militære kapasitet er, og heller ikke vår evne til å iverksette helt nye strategier. Vi har i løpet av kort tid produsert utstyr som gir oss stor avskrekkingsevne.»3Iran har hele tiden hevdet at landets atomprogram kun er sivilt og holder seg innenfor rammene av ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, som Iran har underskrevet.4 I november i fjor gikk Iran med på å stanse sine forsøk med anriking av uran etter forhandlinger med Storbritannia, Tyskland og Frankrike. Disse tre stormaktene sto denne gangen sammen om et felles diplomatisk initiativ for å få Iran til å gå bort fra enhver ambisjon om militær atomkapasitet, og dermed forhindre en opptrapping lik den som i mars 2003 førte til invasjonen av Irak.5Men Israel er overbevist om at det iranske atomprogrammet snart vil ha nådd et nivå der det ikke er noen vei tilbake. «Hvis ingenting gjøres, kan Iran produsere anriket uran i løpet av seks måneder, slik at de vil kunne produsere sin første atombombe innen 2008,» hevdet general Aharon Zeevi, sjef for Israels militære etterretningstjeneste, 12. januar. Han understreket til og med at

Renault-konsernets beslutning om å gjøre store investeringer i Iran illustrerer i hvilken grad landet har forandret seg i løpet av de 25 årene som er gått siden revolusjonen i 1979. Andre selskaper er i ferd med å følge etter.

20. februar skal iranerne gå til stemmeurnene og velge ny nasjonalforsamling. Hvor mange unge velgere kommer til å delta i valget?

Vi værdsætter ikke debat. Det, der har værdi for os, er en stor leder, vi kan følge, mener iransk filminstruktør. Og en iransk født politolog mener, at jo mere de kulturelle helte dyrkes, jo mere dyrkes ubevidst de samme strukturer, som muliggør vores storhedsvanvittige tyranniske diktatorer

Hvilke konsekvenser vil det ha for internasjonale strategiske forhold dersom Iran utvikler seg til å bli en militær atommakt? Landet er omgitt av atommakter, og det er spesielt faren for et sammenstøt med Israel som opptar iranske ledere nå. Samtidig tilspisses USAs trusler mot Iran.

De iranske lederne blir stilt overfor stadig kraftigere amerikanske trusler, samtidig som opprørsbevegelsen i landet byr på store interne utfordringer. Kan Bush-administrasjonen lykkes med å ta misnøyen med regimet til inntekt for sine egne planer?