Macron er «pengekongen», sier Marine Le Pen, som hevder hun forsvarer franskmenns «arbeidsplasser og kjøpekraft». I den økonomiske politikken har Front national få problemer med å overta venstresidens retorikk, men bare innenfor Frankrikes grenser.
Før folkeavstemningen om EU ligner britisk politikk på landets kjøkken: De underligste kombinasjoner er tillatt, for eksempel Labour-leder Jeremy Corbyn og statsminister David Cameron.
Den greske gjelden er har de siste seks årene økt med femti prosent på tross av en drakonisk innstrammingspolitikk. Historien viser at det finnes langt mer bærekraftige og fornuftige måter å løse gjeldsproblemer på.
Ny politisk kraft i Spania. Podemos har overgått alle forventninger. Suksessen skyldes en strategi om å snakke så folk forstår. I år kan partiet bli valgvinner.
Dette snakker lobbyistene, arbeidsgiverne og de politiske lederne om når de møtes på luksushotell for å diskutere TTIP.
I den kristne middelalderen trodde man djevelen lå i den forminskede kvinten. Mange år senere opphøyde jazzen den til the blue note.
Over hele det politiske spekteret er søramerikanerne enig: Landene bør forene seg for å frigjøre seg fra USAs innflytelse. Arbeidsgivere og fagforeninger, sosiale bevegelser og myndigheter stiller seg alle bak ideen. Men det kan raskt ende med å skape en ny hegemonisk stormakt.
Den venezuelanske presidenten innledet bølgen som forvandlet Latin-Amerika. I motsetning til de markedsliberale venstrelederne i Europa, begynte han som moderat og ble radikal i presidentpalasset.
I Brasil eier mediekonsernet Globo 61 prosent av tv-kanalene og 40 prosent av avisopplaget. I Argentina eier Clarín nesten 60 prosent av mediesektoren. Venstreregjeringene forsøker å skape et mer balansert medielandskap, men fristes til å regulere innholdet eller å skape alternativer som er like ensporede som de dominerende mediene.
Befolkningen på Cuba visste at Fidel Castro hadde gitt presidentvervet til sin bror Raúl. 22. mars oppdaget de at broren også hadde ledet kommunistpartiet i fem år. Kommunistpartiets første kongress på 14 år i slutten av april, ga løfter om reformer. Men det er usikkert hvilket samfunn reformene vil skape. Le Monde diplomatique har besøkt et Cuba i endring.
Irland går dystre tider i møte. Myndighetene i Dublin må konstatere at sparetiltakene som skal forsikre investorene, forverrer situasjonen og beroliger ikke finansmarkedene. Det er ikke bare den gode eleven som ser skammekroken i hvitøyet, en hel mytologi rundt den «irske modellen» er i ferd med å falle i knas.
13. mai 2010 inngikk de konservative og liberaldemokratene en «historisk» allianse. Toryene framhever en ideologisk fornyelse som sterkt medvirkende til valgseieren. En modernisert retorikk i sosiale spørsmål har fjernet dem fra arven etter Thatcher, men de har på ingen måten vendt den ryggen.
Da finanskrisen bygde seg opp mente president Lula at Brasil ikke ville bli rammet, fordi landene i «periferien» var i ferd med å frikoble seg fra «sentrum». Noen måneder senere slo krisen innover landet for fullt. Hvis vi ser bort fra Lulas villedende retorikk, er Brasil et skoleeksempel på hvordan drømmen om økonomisk uavhengighet har blitt forvandlet til sin motsetning.
20. april ble «De fattiges biskop» Fernando Lugo valgt til president i Paraguay. Dermed endte han hegemoniet Coloradopartiet har hatt siden 1947. Alliansen han gikk til valg med innholdt flere venstrepartier som ikke er redde for å kalle seg «sosialistiske». Likevel støttet de øverste sosiale sjiktene Lugo. Vil nok et søramerikanske land vendes mot venstre? Le Monde diplomatique har besøkt Paraguay.
En meksikaner har overtatt rollen som spekulasjonskapitalismens store helt. Carlos Slim har skjøvet Bill Gates ett hakk ned på listen og regnes nå som verdens nest rikeste. I mediene framstår han nøktern, arbeidsom og altruistisk. Men hva er den egentlig hemmeligheten bak mannen som eier halve Mexico?
Presidentvalget i Guatemala i september domineres av oligarkiet i landet. Den private sektoren har et fast grep om mediene. I mediene dreier valget seg først og fremst om en hegemonisk høyreside. En mengde kandidater stiller. Men dette innebærer ikke et bredt politiske spekter. Tvert imot skyldes det en intern maktkamp innad i oligarkiet. Etter fredsavtalen i 1996 har lite forandret seg for landets mange fattige. 4 prosent av befolkningen står for mer enn 50 prosent av forbruket, 58 prosent av landets befolkning i fattigdom og 2 prosent av befolkningen eier nesten 70 prosent av jorden. Men en ny venstreside er i ferd med å våkne til liv. Vil Guatemalas oligarki gi etter for folkets ønsker om politisk suverenitet, og dermed unngå en ny voldsspiral? Le Monde diplomatique har besøkt Guatemala i forkant av valget.
I den bolivarske «prosessen» er folkelig deltagelse det viktigste verktøyet for å endre statsapparatet. Lokale samfunnsråd er en mulig løsning på problemene med byråkrati og korrupsjon. Bare på noen måneder har flere tusen slike samfunnsråd blitt opprettet i hele Venezuela.
