Éric Rohmers filmografi skriver seg tilbake til begynnelsen av sekstitallet, ofte med moral som erklært tematikk. Filmene hans minner oss om våre synsvinkler, selvbedrag og fordommer, men presenterer det med en hverdagslig vitalitet og sjarme.
Noen har filmet noe og sendt det videre. Overgrepet blir ikke spesifisert som en voldtekt. Likevel er det åpenbart rape revenge-motivet som driver Emerald Fennells debutfilm, der subsjangeren har fått en tidsmessig oppgradering av struktur og miljø.
The Covid Diaries, videodagbøkene til fem unge mennesker i New York, kan sies å være en bagatell, men ikke desto mindre en sympatisk sådan.
François Ozons Sommeren ’85 og HBO-serien It’s a Sin tar oss tilbake til åttitallet og tidens vilkår for homofil kjærlighet. It’s a Sin har dessuten aids på dagsorden, og viser hva den nifse sykdommen gjorde med liv, helse og omgangsform.
Gammelfuturistiske Flukten fra New York er restaurert for nypremiere. John Carpenters dystopi fra 1980 var del av en klynge filmer som responderte på forfall og hverdagskriminalitet i 1970-tallets New York, hvor Walter Hill satte tonen året før med The Warriors.
Bryan Cranston har snart gjort det til en egen kunstart å gestalte den vanlige mann på altfor dypt vann, en som må balansere infernalsk motstridende hensyn, med tilværelsen og til tider livet som innsats.
David Finchers Mank viser oss manusforfatteren under arbeid med Citizen Kane, som skulle bli et av filmkunstens kanoniserte verk. Likevel blir skildringen mer av en sosiologisk ekspedisjon enn noen kikk inn i trollmannens skriveverksted.
Det kan tenkes at en ny art er i ferd med å innta verdens finanssentre. Det kan også være at originaliteten til serien Industry simpelthen ligger i det at vi ikke har sett tv-serier om unge mennesker som jobber i en investeringsbank tidligere. Det var uansett på høy tid.
Det sies at krig gjør alle parter til tapere. Patria viser at det kan stemme.
Ennio Morricone red inn i den aller største solnedgangen i sommer. Filmkomposisjonene han etterlot oss brakte inn fremmede klanger i sin tid. De endte med å fortone seg som essensen i sjangeren.
Coastal Elites er en samling koronabetingede «henvendelser hjemmefra». Novellefilmene fungerer best gjennom menneskene vi møter, mer enn i kraft av deres åpenbare felles uvilje mot USAs sittende president.
Gjenoppstandelsen til den en gang konkursrammede byen Stockton i California er en prosess det sikkert er mye å lære av. Dokumentaren Stockton On My Mind prioriterer byens unge ordfører og hans nærmeste.
I’ll Be Gone in the Dark gir et myldrende bilde av kriminaljournalisten og -forfatteren Michelle McNamara og drapsmannen hun forsket på. De seks episodene hadde sikkert tålt en siste runde i klipperommet, men lykkes langt på vei med å sirkle inn begge uten å tape oversikten.
Korrupsjonen som avdekkes i kjølvannet av en brann på en nattklubb er hinsides det meste som er å se i fiksjonsfilmer om det samme. Alexander Nanaus dokumentar følger en avisredaksjons møysommelige arbeid med en sak som vokser til en spennende filmfortelling, på godt og vondt.
De beste HBO-seriene har over årene gitt oss sympatisk og overbevisende dramatikk med utgangspunkt i de såkalt hverdagslige helters strev. Derek Cianfrances I Know This Much is True er et siste tilskudd til en ærverdig tradisjon.
HBO-dokumentaren Kill Chain presenterer muligheten for at valgresultatene i flere amerikanske valgkretser kan ha blitt fordreid av, i beste fall, systemsvikt og tekniske svakheter.
I forrige århundre var bruk av cannabis gjerne skildret som samfunnsnedbrytende virksomhet. Mye har endret seg de siste tiår. Guy Ritchies The Gentlemen og HBO-serien High Maintenance tar for seg hver sin ende av næringskjeden.
Kolombianske Monos om geriljaens lærlinger blir ofte en lyrisk oppdagelsesreise i frodig natur. Lojalitet og splid ungdommene imellom utgjør de drivende konflikter, og forholdet til deres overordnede settes på prøve. Og bakom suser helikoptrene.
Sørkoreanske Bong Joon-ho byr på en lekker filmfortelling av et snedig manus om utspekulerte bedragere. Oppfinnsomheten er imidlertid såpass hensynsløs at det tærer på innlevelsen. Det kan være et godt tegn.
Mafiaens virksomhet er en altfor velkjent fortelling. Den formelpregede dramatikken står alltid i fare for å størkne, men Camorraens barn viser at mye kan unngås med ungdommers temperament og sensasjonslyst.
Peter Morgan holder opp et smigrende speil for sin dronning, en monumental hyllest som bekostes av hennes nærmeste. De får jobben med å gestalte den menneskelige dårskap hun holdes for god for i The Crown.
Den middelaldrende alenemoren Eve Fletcher er sympatisk nok, men har et uspennende liv. Det forsøker hun å gjøre noe med når sønnen flytter ut. Serien Mrs. Fletcher er hverdagslig på grensen til banal, og samtidig så nærgående at den byr på store overraskelser.
Det er et misforhold mellom de nesten overeksponerte opptakene av selve terrorangrepet og den heller beskjedne plass ofrenes vitnesbyrd har hatt i offentligheten. I In the Shadow of the Towers snakker noen som var på skolen rett rundt hjørnet om den skjebnesvangre formiddagen.
The Righteous Gemstones er satire som ikke går for gapskratten, men heller det pussige, småkjeklende familiedramaet og renkespillet i kulissene bak de pompøse seremoniene.
