
Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Ken Loachs Guldpalme-vinder Jeg, Daniel Blake fungerer fortrinligt i dens vekslen mellem håb og fortvivlelse. Systemkritikken har dog en noget banal karakter.
For ikke så længe siden fik tv-serien West World premiere på HBO Nordic. Da serien er en genfortælling og en videreudvikling af filmen West World (1973), er det en oplagt mulighed for at se lidt nærmere på de forskelle, der er imellem de to formater. Hvad er det serieformatet kan? Og hvor er det, at filmmediet faktisk kan være serieformatet overlegent? Inden vi dykker nærmere ind i den diskussion, vil jeg kort lige skitsere plottet i begge fortællinger. West World er navnet på begge værker, og så er det samtidig også navnet på den ekstremt højteknologisk indrettede forlystelsespark, hvori både serie og film tager sit udgangspunkt. West World er stedet, hvor voksne mennesker kan komme og udleve deres drømme og lyster. Forlade kontorliv og hamsterhjul for en uge eller to for at agere cowboy, charlatan, saloon-ejer eller en anden arketypisk karakter fra dengang Vesten stadig var vild. Det hele er sindrigt indrettet med komplekse narrativer, man kan tage del i og naturligvis et væld af mytiske locations. I parken skilles der mellem to entiteter: dels de rigtige mennesker, der kommer og besøger parken for store beløb, og dels alle de aktører, der er hjemboende i parken og som vel at mærke er maskiner, der dog er så virkelighedstro, at ingen rigtig kan skelne. I både serie og film begynder maskinerne at opføre sig mere og mere menneskeligt. De får en egen, fri vilje, og drømmer. De går imod de opstillede fortællinger og agerer på egen hånd. Hvori består da de mest betydningsfulde forskelle? To elementer springer i øjnene. Det ene har at gøre med længde, og det andet er af mere strukturel karakter. Længden på serien er sammenlagt langt større end filmens spilletid på 90 minutter. Dette giver nogle fortællemæssige muligheder for at udvikle flere plottråde og i al fald ideelt set raffinere karakterskildringer mere end filmen. Større længde er dog bestemt ikke lig med højere kvalitet. Et problem ved serien – som slet ikke fandtes ved filmen – er at den repeterende karakter (som naturligvis også er funderet i selve tematikken om at have en forlystelsespark, hvor hver visit påbegynder narrativer i cyklus igen og igen) bliver et kedsommeligt element. Vi oplever gang på gang, at fortællingen er stillestående og plaget af gentagelser på en helt anden facon, end tilfældet var med filmen, hvis styrke netop ligger i, at den er et overskueligt, afrundet hele. Seriens struktur, der er opdelt i afsnit og sæsoner, er ligeledes et tveægget sværd. På den ene side kan det medføre en højere grad af kompleksitet, men hvis serieskaberne i for høj grad tager hensyn til, at også nye seere kan stige om bord uanset hvor i afsnittet eller i sæsonerne, vi er kommet, vil det naturligvis kede den seer, der har været med fra start. Der er ingelunde et entydigt svar på, om film eller serie principielt er bedst, men der er ingen tvivl om, at hvert format har sine karakteristika og bør behandles forskelligartet. Steffen Moestrup. © norske LMD Første sæson af West World kan ses på HBO Nordic, og serien er netop blevet forlænget til minimum en sæson yderligere.
Religionskritikken løber som subtil understrøm i Anne Fontaines fintfølende Agnus Dei.
Middagsgjestene i Perfekte fremmede starter en selskapslek der ærlighet og fortrolighet kolliderer. Konflikter oppstår. Noen av dem virker gjennomtenkt fra filmskaperens side.
Min pappa Toni Erdmann er en boblende morsom film med sterke surrealistiske spor og et verdifullt forsvar for fantasiens pregning av tidsånde
Kinesiske kampsportfilmer handler om rettferdighet og verdighet, om et individ, en klasse eller et folk som reiser seg og gir en mektig tyrann en omgang juling.
Et forladt barn, der søger efter sin mor er omdrejningspunktet i Sara Johnsens velspillede men rigeligt skematiske Rosemari.
Våre kjæledyr kan stimulere så mangt. Når matmor heter Laurie Anderson, bør det ikke overraske noen at observasjoner og refleksjoner munner ut i en film om hunden og verden rundt den.
Fugler i alle land, foren dere! Hitchcocks klassiker The Birds var i sin tid et stort kreativt løft. En lydsterk film uten musikk, hvor sterke psykoanalytiske undertoner møter gryende miljøsymbolikk.
Fernando León de Aranoas film om hjelpearbeidere på Balkan har noen regigrep som nok vil irritere enkelte. A Perfect Day har likevel sitt å by på, ikke minst en historie som er verd å fortelle, fra en krig for ikke så veldig lenge siden, i et område ikke så veldig langt unna.
Småfugler er en intim og dybfølt granskning af pubertetslivet subtilt signeret af Rúnar Rúnarsson.
Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.
Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.
I The Assassin balanserer den anerkjente taiwanske regissøren Hou Hsiao-Hsien dvelende kontemplasjon med spenning og eksplosive kampscener.
Mine beste dager dyrker det fortrylleriske unntak, og viser en god porsjon forståelse for forførelsens hemmeligheter.
Ved at bruge amatørskuespillere og et dokumentarisk formsprog giver Middelhavet et yderst vellykket og dybt menneskeligt indblik i to immigranters komplekse liv.
Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.
«Nerd» har siden 1950-tallet betegnet den del av kullet som ikke regnes som med i de varierende ungdomsbevegelser. Selv om termen fremdeles brukes nedsettende, sørger tv-serier som Chuck Lorres Big Bang Theory for at flere regner vår tid som nerdenes tidsalder. Hva har skjedd?
Ønsker du at blive klogere på journalistiske klicheer vil Truth måske være et syn værd. Ellers bør du holde dig langt væk.
Anna Muylaerts Min andre mor er et stykke velgjort realistisk kammerspill om livsvalg og det brasilianske klassesamfunnet.
En natt i Berlin er en ikke-moraliserende variant av crime doesn’t pay, en som fokuserer på at forbryterne er tapere i utgangspunktet. Og alt er filmet i én tagning.
Årets udgave af filmfestivalen i Cannes må nok karakteriseres som en af de svagere, men i sidekonkurrencerne var der engagerede film, hvor kunsten og den politiske virkelighed forenedes i et frugtbart møde.
Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.
Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.