Voksen frykt for ungdomstiden
Netflix-serien Adolescence har blitt hyllet for å ta opp de mange utfordringene dagens tenåringer opplever med en digital verden som blir stadig mer giftig. Men den snakker først og fremst til engstelige foreldre.
Zeitgeist og maskespill
Min pappa Toni Erdmann er en boblende morsom film med sterke surrealistiske spor og et verdifullt forsvar for fantasiens pregning av tidsånde
Flyvende dialektikk
Kinesiske kampsportfilmer handler om rettferdighet og verdighet, om et individ, en klasse eller et folk som reiser seg og gir en mektig tyrann en omgang juling.
Et barn er født i Hønefoss
Et forladt barn, der søger efter sin mor er omdrejningspunktet i Sara Johnsens velspillede men rigeligt skematiske Rosemari.
Det var en gang en terrier
Våre kjæledyr kan stimulere så mangt. Når matmor heter Laurie Anderson, bør det ikke overraske noen at observasjoner og refleksjoner munner ut i en film om hunden og verden rundt den.
Fugleperspektiv
Fugler i alle land, foren dere! Hitchcocks klassiker The Birds var i sin tid et stort kreativt løft. En lydsterk film uten musikk, hvor sterke psykoanalytiske undertoner møter gryende miljøsymbolikk.
Edle motiver
Fernando León de Aranoas film om hjelpearbeidere på Balkan har noen regigrep som nok vil irritere enkelte. A Perfect Day har likevel sitt å by på, ikke minst en historie som er verd å fortelle, fra en krig for ikke så veldig lenge siden, i et område ikke så veldig langt unna.
Fromhed og fald
Småfugler er en intim og dybfølt granskning af pubertetslivet subtilt signeret af Rúnar Rúnarsson.
O’hoi!
Det lages bedrøvelig få filmer om båt og vann, men de siste årene har vi fått et par franske og et amerikansk bidrag som bøter på savnet: et forlis med Robert Redford, en soloregatta med François Cluzet, og en daff mann i kano, kleinkunstneren Bruno Podalydès.
Å tåle og holde ut
Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.
Passiv perfeksjonering
I The Assassin balanserer den anerkjente taiwanske regissøren Hou Hsiao-Hsien dvelende kontemplasjon med spenning og eksplosive kampscener.
Livsvarig, livsfarlig ungdomsforelskelse
Mine beste dager dyrker det fortrylleriske unntak, og viser en god porsjon forståelse for forførelsens hemmeligheter.
Menneskelige immigranter
Ved at bruge amatørskuespillere og et dokumentarisk formsprog giver Middelhavet et yderst vellykket og dybt menneskeligt indblik i to immigranters komplekse liv.
Film for verdensborgere
Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.
Nerdenes passive revolusjon
«Nerd» har siden 1950-tallet betegnet den del av kullet som ikke regnes som med i de varierende ungdomsbevegelser. Selv om termen fremdeles brukes nedsettende, sørger tv-serier som Chuck Lorres Big Bang Theory for at flere regner vår tid som nerdenes tidsalder. Hva har skjedd?
Sandheden skal frem
Ønsker du at blive klogere på journalistiske klicheer vil Truth måske være et syn værd. Ellers bør du holde dig langt væk.
Intim kjøkkenrealisme
Anna Muylaerts Min andre mor er et stykke velgjort realistisk kammerspill om livsvalg og det brasilianske klassesamfunnet.
Nærgående, intenst og skremmende
En natt i Berlin er en ikke-moraliserende variant av crime doesn’t pay, en som fokuserer på at forbryterne er tapere i utgangspunktet. Og alt er filmet i én tagning.
Forsvundne soldater … og et par høje hæle
Årets udgave af filmfestivalen i Cannes må nok karakteriseres som en af de svagere, men i sidekonkurrencerne var der engagerede film, hvor kunsten og den politiske virkelighed forenedes i et frugtbart møde.
Utstrakt hånd, ladd gevær
Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.
Lys! Kamera! Sensasjon!
Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.
Moi non plus
Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.
Alt for mange ord
Olivier Assayas’ Sils Maria tematiserer aldring og forfald, men filmen lider under for mange ord og et skuespil, der nærmer sig det selvglade.
Vertigo i Berlin
Christian Petzolds Phoenix følger en kvinne som skal gjenskape seg selv etter å ha overlevd nazistenes dødsleir. Resultatet
er et svimlende identitetsspill med melankolsk klangbunn.
Håpefull Halle
Det finnes en veldig stor kraft i fiksjon, mener filmskaper Mariken Halle. Hun håper at hennes siste film Verden venter kan utfordre stivnet tankegods.