Sauras mintgrønne allegorier
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Carlos Saura regisserte flere av sine beste filmer på 1960- og 1970-tallet. En serie psykoseksuelle kammerspill der general Francos autoritære regime opptrer som ytre kulisse og indre inventar.
Poesi er en sjanger man gjør alt for å se der den ikke er – i solnedganger, i poesi-slam, i performance-poesi – og ikke se der den er, nemlig i møtet mellom poeten og språket.
Alain Resnais er i sitt åttiåttende år en forbløffende vital filmskaper. Etter to velspilte og billedskjønne, men middels minneverdige filmer på 2000-tallet, er det gledelig å se at hans nye film – og aller første romanadaptasjon – Les Herbes folles, har noe av den samme dristigheten som de tidlige mesterverkene Hiroshima, min elskede og I fjor i Marienbad.
Partir illustrerer på skræmmende omend lidt selvsmagende vis, hvordan kvinder fortsat er dybt afhængige–også på en negativ måde–af deres mænd.
Filmfotofestivalen Camerimage i Polen er nærmest eneste i sitt slag blant 370 filmfestivaler verden over. Både festival og by imponerte meg. Men hvor i all verden kommer denne ubotelige trangen til å se stadig flere bilder fra?
Den snart 78-årige tyske filminstruktør, forfatter, samfundstænker og advokat, Alexander Kluge har lavet et ambitiøst ni timer langt epos over Karl Marx’ berømte hovedværk Kapitalen.
Hiroshima skapes om til et katastrofelandskap og USA til en fiende i det ytre rom. Det er gjennom tegnefilmene at fortellingen om andre verdenskrig virkelig har blitt fortalt, hevder Anne Thelle i Norges første fagbok om japansk animasjon. Det har hun nok rett i, og analysen treffer også tegneseriene.
Også i år samlet Copenhagen International Documentary Film Festival (CPH:DOX) en imponerende vifte af film. I år har man, ikke overraskende, satset på klimafilm. Men det er et beslægtet tema om urbane landskaber i forandring, om megabyer i vækst, der imponerer, vækker til eftertanke og sætter de klimamæssige og miljømæssige spørgsmål ind i en interessant ramme.
Pier Paolo Pasolini var en rasende samtidskommentator. En ny rekonstruert film gir oss nå et innblikk i mye av hans kritikk–om krig, medier, skjønnhet, arbeidet og religionen. Selv om han også ble hatet og latterliggjort, kan han fremdeles berøre oss.
Yojiro Takitas japanske Oscar-vinder Depatures er en fredfyldt og værdig film, der på elegant vis mimer det på engang makabre og dog smukke arbejde, filmens hovedperson bestrider. Sentimentalitet og patos truer dog filmen og gør den indimellem en anelse selvsmagende.
Michael Hanekes Det hvite båndet presenterer seg som en allegori over årsakene til nazismens utbrudd i Tyskland, der det lutheranske disiplineringsregimet gir stoff til en besynderlig krimgåte.
To amerikanske seriebiografier tegner vidt forskjellige bilder av revolusjonshelten Ernesto «Che» Guevara. Mens den ene serien nøytraliserer Che ved å flytte fokus fra personen til hendelsene omkring ham, bruker den andre ikoniske motiver for å finne personen bak symbolene.
Opphavsretten drepes sakte av medienes utvikling. Nå kaster også filmskapere seg på samplebølgen.
Franske filmer har i år oversvømt norske kinoer, etter noen år med påfallende fravær. Vi har sett på noen av de nye franske filmene som kommer på kino i november. Har fransk filmkunst blitt mer aktuell?
Endnu en fransk film prøver at udforske skolevæsenet. Det slipper den ikke specielt godt afsted med. Derimod står den stærkt i sin skildring af en ung piges opvækst i et parisisk arbejdermiljø.
Skapte tegneserieklassikere som Asterix, Tintin og Sprint et kulturelt «festning Europa»? Ja, hevder boken History and Politics in French-Language Comics and Graphic Novels.
Siden finanskrisen slo ut for fullt i september 2008 har det kommet en strøm av bøker om krisens årsaker, virkninger og framtidige konsekvenser for verdensøkonomien. Le Monde diplomatique ser nærmere på årets krisebøker i Frankrike.
Ikke bare er det vanskelig å forstå Haiti uten Europa, man forstår heller ikke omfanget og begrensningene til den europeiske frigjøringsprosessen uten Haiti, skriver filosofen Slavoj Zizek i dette utdraget fra hans kommende bok First As Tragedy, Then As Farce.
Steven Soderbergh er en svært uforutsigbar regissør med så stilistisk og innholdsmessig ulike filmer som Sex, Lies and Videotape, Kafka, Ocean’s Thirteen og filmatiseringen av Che Guevaras liv som revolusjonær. Utvider The Informant!, som handler om en av USAs mest profilerte varslere, repertoaret enda mer?
Forfatteren John Berger var i London på langfredag i 2008. Der gikk han tidlig på morgenen på The National Gallery og så på Antonello da Messinas Korsfestelsen. Her følger en rapport fra hendelsene som utspilte seg under galleribesøket.
Den danske kunstner Claus Beck Nielsen erklærede sig for død i 2001, op av askerne steg Das Beckwerk, omfattende projekt der har som sin mission at problematisere både kunst og politik og deres indbyrdes forhold. Das Beckwerk ønsker at gøre en forskel, at forandre verden derude. Men bruger Das Beckwerk kunst som middel til forandring eller er det kunsten selv der er forandringen, spørger Alexander Carnera.
Fire år etter orkanen Katrina, er naturkatastrofen tema for amerikanske Josh Neufelds nye dokumentarserie A.D.: New Orleans After the Deluge. Boka viser hvordan orkanen også var åsted for mange personlige dramaer, og ikke minst en politisk krise. Gjennom sju personers opplevelser får vi føle uværet, mangelen på beredskap og solidariteten på kroppen.
I sin granskning af begrebet normalitet falder The Soloist til jorden. Den står lidt stærkere som skildring af skizofreni, men ikke desto mindre er helhedsindtrykket en noget kedsommelig og ligegyldig affære.
Går menneskeheten den sikre undergang i møte? En rekke bøker som har kommet ut i det siste antyder at det er svært sannsynlig.