LMD2 – Side 59

Det kritiske ethos

Kritikk er den intellektuelles raison d?être. Den franske filosofen Michel Foucault insisterte på at kritikk må tenkes som en livsstil, og at denne livsstilen er en form for intellektuell verneplikt for den politiske enheten man er en del av.

november 2003

Imperialismens høyeste stadium

På hvilken måte skiller kapitalismens system for verdensdominans seg fra imperialismen slik den er blitt definert av den marxistiske tradisjonen? Hvilke økonomiske, teknologiske, sosiale og politiske transformasjoner av verden er denne utviklingen et svar på? Dette er noen av de sentrale spørsmålene som tas opp i boken Empire, som nylig er kommet i dansk oversettelse.

november 2003

Avkolonisere romanen

Som romanforfatter vil jeg gjerne komme med noen bemerkninger om hvilket forhold romaner og det å skrive romaner har til det stedet og den tiden vi lever i. Hva er det jeg og andre forfattere gjør når vi skriver de lange prosaverkene som kalles romaner, har jeg lyst til å spørre. Som forfattere er vi mennesker som skaper vår egen historie, gjennomlever vår tids historie eller gjennomgår historiens mareritt, alt etter hvordan man ser det. Forsøker vi å unnslippe den historiske virkeligheten, eller engasjerer vi oss tvert imot i den på en spesiell måte – en måte som kanskje krever visse forklaringer og et visst forsvar? Jeg skulle gjerne snevre inn feltet en hel del og snakke om romanen og historien i dagens Sør-Afrika. Særlig skulle jeg gjerne ta opp det jeg betrakter som en tendens, en sterk og kanskje til og med en dominerende tendens. Man innordner nemlig romanen under historien, man leser romaner som noe jeg litt omtrentlig vil kalle fantasifulle granskninger av virkelige, historiske krefter og av virkelige, historiske omstendigheter. Omvendt mener man at romanene mangler seriøsitet hvis de ikke utfører denne granskningen av det man anser som reelle, historiske krefter og omstendigheter. Nå gjelder den diskusjonen jeg ønsker å ta opp, bare i perifer utstrekning sannheten, den store eller lille sannheten. Det er en diskusjon om supplementaritet, og jeg vil fremstille det slik: I tider med sterkt ideologisk press, slik som nå, blir det rommet hvor romanen og historien normalt sameksisterer som to kuer på det samme beitet som passer sine egne saker, klemt sammen til nesten ingen ting. Dermed får romanen bare to valgmuligheter, så vidt jeg forstår: supplementaritet eller rivalisering. Romanen kan ikke være både selvstendig og supplementær. Romanen kan ta sikte på å gi leseren en vikarierende første hånds opplevelse av å leve i en viss historisk tid, den kan levendegjøre motstridende krefter i form av motstridende romanpersoner og fylle opplevelsene våre med en viss betraktningstetthet. Hvis romanen ser dette som sitt mål, mens resten – det jeg vil kalle dens hovedstrukturering – avhenger av historiemodellen, kommer forholdet til historien selvfølgelig i annen rekke. Hva ville vi derimot mene med en roman som inntar en selvstendig plass, det vil si det jeg kaller en rivalisering med historien? Jeg mener (for å si det så sterkt som mulig) en roman som opererer med sine egne fremgangsmåter og spørsmål for å komme frem til sine egne konklusjoner, og ikke en roman som opererer med historiens fremgangsmåter og munner ut i konklusjoner som kan kontrolleres av historien – slik barnets skolearbeid kontrolleres av en lærer. Jeg tenker spesielt på en roman som utvikler sine egne paradigmer og myter. Underveis – og det er her den virkelige rivaliseringen, eller til og med fiendskapet, kanskje kommer inn i bildet – går den muligens så langt at den demonstrerer historiens mytiske status, det vil med andre ord si at den avmytologiserer historien. Kan jeg spesifisere nærmere? Ja: En roman som er villig til å la seg utarbeide utenfor rammen av klassiske konflikter, rasekonflikter, kjønnskonflikter eller noen andre av de motsetningene som historien og historiefagene stiger opp fra. Hvorfor skal en romanforfatter, nemlig jeg selv, snakke her om det fiendtlige forholdet til historiens diskurs? Fordi historiediskursens kolonisering av romanen i Sør-Afrika som tidligere antydet foregår med skremmende fart. Derfor snakker

november 2003

En forfatter mellom to verdener

John Maxwell Coetzee vil den 10. desember motta Nobelprisen i litteratur. Årets vinner er en reisende mellom to verdener, Sør-Afrika hvor han vokste opp, og Europa. I sin siste bok definerer han forfatteren som «det usynliges sekretær».

november 2003

Med kamera som knyttneve

Filmer fra Quebec når sjelden europeiske kinosaler, til tross for en rik filmtradisjon og en oppblomstring av nye filmskapere de siste årene. Mange av disse tar i bruk grep fra «direct cinema»-tradisjonen og tilpasser dem til dagens politiske kamper knyttet til globaliseringen.

november 2003

Globaliseringens vold

For å forstå hatet resten av verden føler overfor Vesten, må man snu opp ned på alle perspektiver. Det er ikke hatet til dem man har fratatt alt uten å gi noe tilbake, men hatet til dem man har gitt alt bortsett fra muligheten til å gi noe tilbake. Det er altså ikke frarøvelsens og utbyttingens hat, men ydmykelsens hat, skriver Jean Baudrillard.

november 2003

Den skapende prosessen

Hélène Cixous er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema.

Når gjøglerne streiker

Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?

oktober 2003

Vi som trekker stigen opp etter oss

Ministere fra 146 land møttes i den mexikanske badebyen Cancun, under Verdens Handelsorganisasjon (WTO) femte ministermøte. Målet er å komme frem til en global handelsavtale. Men veien frem er lang og kontroversiell. Steinar Alsos rapporterer fra Cancun.

oktober 2003

Den urene, blandede kunsten

«Kære Ven, du inviteres hermed til at opleve ½ machine». Jeg var i den Grå Hal i Københavns Christiania, der 150 kunstnere fra Danmark, Europa og USA skapte kunst ut fra temaet «sammensmeltningen menneske og maskine».1 Gikk rundt i halvmørket. Kastet meg til siden for ikke å bli truffet av en roterende dansers kjole av blikk. En annen «menneskehybrid» ble heist opp og ned under det 15 meters høye fabrikkhalltaket – i «englesvævebanen» styrt av oss med fjernkontrollen. Andre drev butohdans med kjøkkenmaskiner. Jeg var omringet av roboter – én tegnet på gulvet når vi skrek til den, en annen fremførte dikt. Omgivelsene var fylt av elektroniske fugler, flyvende 16mm film, sensorer, gamle computere, low-tech, elektronisk skrap, samt telefoner nettet opp overalt i hallen. Hallen var fylt til randen, og den gigantiske robot-trommeslagerens støykonsert fylte luften. Med en åpen innstilling kan man gå opp i en slik utstilling. I Grå halls «eksperimentarium» dreier det seg om det urene. En opplevelse i symbiosen av dansere og maskiner der vi selv også kunne være medskapende. Altså et København hinsides sommerens norsk-pietistiske Klassekampen-serie om kunsten enten skal være autonom eller overgitt det kommersielle. Tabloide problemstillinger av typen enten-eller – basert på et kunstbegrep med for stor K og en ideell himmelsk dualisme à la sannhet/fiksjon. For kunsten er for lengst blitt, eller har alltid vært, uren. Plasserer vi føttene godt på jorda, ser vi at vi heller beveger oss i gradvise «sammensmeltninger» – som den mellom maskin/menneske. Vi «oppholder» oss her mentalt i en verden full av fortolkninger, fortellinger og forestillinger. Samtidig er vi innsauset i fordommer. Eksempelvis om hva som skal være kunst og ikke. Vi er forutinntatte, feller dommer på forhånd – slik teknisk-mekaniske innretninger for noen er absolutt alt annet enn kunst. Den førforståelse vi mennesker alltid-allerede er preget av, er en dyptsittende forståelseshorisont vi møter alt nytt med. Til rådighet har vi gjerne en rekke begreper dannet av mennesker som betraktet verden på alt for stor avstand – de trodde den sto stille. Så også med kunstautonomiens riddere. Eller gammelmodige kall etter Skjønnheten som oppdragelsesaspekt for den politiske verden. Men «menneskets estetiske oppdragelse» (Schiller, 1795) kan gjerne bli for høyverdig til å øve opp til moralsk sinnelag eller medmenneskelig omtanke. Interessant i denne sammenheng er fjorårets enorme kunstmønstring i tyske Kassel, Documenta11. Hovedkurator Okwui Enwesor på Norgesbesøk nå i august ga oss et tilbakeblikk på kritikken utstillingen fikk. Spørsmålet var om dokumentasjon egentlig er kunst. Gjør et videokamera enhver til kunstner? Å dokumentere har da andre formål enn hva kunsten har? Vitnesbyrd fra virkeligheten skal dokumentere nettopp den – virkeligheten. På behørig avstand, upartisk, udramatisert, og såpass objektivt at det opprettholder sin autoritet som kilde for fakta. En dokumentarfilm skal overlate til publikum å felle moralske dommer, dokumentaristen skal ikke lage propaganda. Et annet tilfelle er filmskaperen Leni Riefenstahl som selv mener hun laget kunst, mens offentligheten fordømte henne for å lage propaganda for Hitler. Okwui Enwezor fremhevet en side ved dokumentaren med begrepet vérité – i betydningen sann, ekthet, naturtro, å være sann mot livet i kunsten. For dokumentaren bevitner ikke bare om hendelser, men kan avdekke, undersøke, analysere og diagnostisere. Så hvorfor skulle ikke en kunstner være politisk i kunsten, redigere virkelighetens råmateriale til ny sanselig erkjennelse? Enwesor viste oss en kunstvideo av rettsaken mot Adolf Eichmann

september 2003

Kunsten å sample

Problematikken rundt opphavsrettigheter er blitt et sentralt tema i samtidskunsten. I dag er gjenbruk av andres åndsverk blitt en strafferettslig handling på linje med vold og hærverk

september 2003

Adornos aktualitet

11. september har siden terrorangrepet på Manhatten stått som en svart merkedag. I år kan datoen imidlertid også knyttes opp mot 100-årsjubileet for filosofen, sosiologen og musikkteoretikeren Theodor W. Adornos fødsel. I Norge markeres dette blant annet med en internasjonal forskerkonferanse, samt en utgivelse av en samling av Adornos tekster om musikk, som ikke tidligere har vært tilgjengelig på norsk.

september 2003

Bildet av oss selv

Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens. Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør. En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til. Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere. Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre. Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar

september 2003

Dataspill som propagandavåpen

Det lages stadig flere spill som er direkte inspirert av virkelighetens kriger, hvor deltakeren spiller en amerikansk soldat på «frigjøringstokt». Den amerikanske hæren rekrutterer soldater gjennom gratis krigsspill på sine nettsider. Til tross for gjentatte debatter om vold i dataspill, har krigsspillene møtt bemerkelsesverdig lite kritikk.

september 2003

De offentliga inrättningarnas genealogi

CERFI1 var en aktiv forskningsgrupp i Paris från sent sextiotal till slutet av sjuttiotalet. Én kritik handlade om at staden fixerar populationen kring en industriell funktion, at staden som helhet kan ses som en «offentlig inrättning för territoriell fixering», och Familjen som ett investerat objekt–ett nytt objekt som produceras vid den industriella kapitalismens begynnelse.

Krisen i samtidskunsten

Var vi på 1900-tallet vitner til at kunsten, i likhet med den tause majoritet, mistet stemmen og ble stum? Mediekulturens ståk har tvunget frem en taushet som stadig blir dypere. Derfor skriker samtidskunsten, i et forsøk på å bli hørt.

juli 2003

Psykogeografi Oslo 2003

Våren 2000 tok de første kunstnerne i bruk Hausmania i Oslo; huset som senere skulle bli et selvdrevet kulturhus i leide lokaler langs kulturaksen Akerselva. Gjennom egeninnsats og noe økonomisk støtte fra det offentlige, ble bygningene pusset opp til å holde et minimum av kvalitet. I dag brukes Hausmania av ca. 70 grupper og foreninger – et variert og unikt kulturtilbud i Oslo. Nå i juni skal eiendommen selges og miljøet kastes ut. I 1958 skrev Constant Nieuwenhuis en artikkel han kalte «En annen by for et annet liv». Artikkelen tar et oppgjør med datidens byplanideal, som gikk under det klingende navnet Brutalisme.Et utdrag fra teksten lyder slik: «Til hvilken nytte er de ekstraordinære tekniske oppfinnelsene verden nå har til disposisjon, dersom omgivelsene ikke benytter dem, hvis de ikke tilfører fritiden noe og dersom oppfinnsomhet mangler?» Nieuwenhuis var medlem av Situasjonistene; l’Internasjonale Situationniste (IS), et fransk kunstnernettverk som politiserte kunstscenen på 1950-, 60- og 70-tallet, og som blant annet trekkes fram som en av inspirasjonskildene for 68’er-opprøret. Grunnlaget for å sitere IS i dag er ikke et ønske om å harselere over 50-tallets teknologiske status eller Attacs slagord «En annen verden er mulig», men at det tema som bevegelsen problematiserte fremdeles er aktuelt både med hensyn til innhold og form. Situasjonistene var opptatt av samfunnsutviklingen fra et demokratisk perspektiv. Det typiske var tema som konsum, urbanisme, media og fremmedgjøring. Tegningen av arbeideren som kommer hjem etter en lang dag for så å tilbringe resten av kvelden foran TVn, drømmende om rikdom og berømmelse, illustrerer Situasjonistenes holdning til kulturindustri og klasse. Som tilfellet var for tidligere kunstavantgardister forlot Situasjonistene galleriet og institusjonen til fordel for performance-aksjonisme, tegneserier og plakatkunst i det offentlige rom. Mange av dagens radikale nettverk, hvorav Adbusters er ett, kan betraktes som arvtakere og forlengere av IS-tradisjonen. Hvilken oppfinnsomhet eksisterer så i dagens Oslo – en by i utvikling? Store deler av havnefronten med sine åpenbare kvaliteter skal transformeres. Området er viktig med hensyn til infrastruktur og i form av sitt utviklingspotensial, som legger premisser for oppfattelsen av byen for øvrig. Planene som er lagt frem overbeviser ikke om at de evner å skape omgivelser som tilfører fritiden noe – ser man bort fra de som kommer til å gå i operaen i Bjørvika. Kommersialisering er motoren for byutviklingen, og franchisefilialer av de store butikkjedene antas å innta de nye bydelene med selvfølgelighet sammen med kinoen – rommet som sterkest formidler kombinasjonen av underholdning og reklame. Å frykte at fellesskapsinteresser som allmenn tilgjengelighet og bruksrett ofres på bekostning av private interessers krav til sikkerhet og kontroll, er ikke å overdramatisere. Spesielt ikke dersom en tar i betraktning studier av adferd som viser at overvåkning genererer lavterskel for frykt med tilhørende selvsensur. Situasjonistene begrepsfestet dette emne som «Psykogeografi»; studier av den effekten som geografiske omgivelser, bevisst organisert eller ikke, har på individers følelser og oppførsel. Motivet for denne analysen var ønsket om Dérive; en tilstand av eksperimentell oppførsel i samsvar med bysamfunnets betingelser. Drøfter man byutviklingen i Oslo kan en spørre seg om det planlegges omgivelser som skal absorbere urban ungdomskultur og steder for Dérive i ikke-kommersielle sosiale rom. Ungdomsmiljøers erfaringer med hensyn til lokalisering er dårlige på grunn av ustabile avtaler med det offentlige eller private. Det er lenge siden okkupasjon hadde en politisk misjon! En konsekvens av

juli 2003

En ny type intellektuell: dissidenten

Dette essayet ble første gang publisert som et redaksjonelt forord til en utgave av Tel Quel viet feministisk teori (1977). I det samme nummeret av Tel Quel stod forøvrig Kristevas Stabat Mater for første gang på trykk. Mot slutten av dette essayet kommer Kristeva inn på Hegels lesning av Antigone, der Hegel gjør Antigone til representant for den guddommelige Lov i motsetning til den menneskelig Lov. For Hegel representerer den guddommelige Lov døden, og det å ta seg av og sørge for de døde. Kristeva ønsker å utvide dette til også gjelde for fødsel og reproduksjon. Kristeva motsetter seg ikke Hegels plassering av kvinnene på det partikulæres side, men drøfter om ikke dette utgjør en radikal annethet, en feminin dissens og et mulig utgangspunkt for forandring. Kristeva avviser essensialismen og ontologiseringen av «kvinnen», men denne teksten viser at Kristeva samtidig insisterer på kjønnsforskjellen. Dette gjør hun ved å ta utgangspunkt i det ved kvinner som er udiskutabelt forskjellig fra menn, nemlig reproduksjonsevnen.

juli 2003

En politisk analys av begäret

CERFI var en aktiv grupp i Paris från sent sextiotal till slutet av sjuttiotalet. I 1965 grundade Félix Guattari Société de psychothérapie institutionnelle (SPI) och Fédération des groupes d'études et de recherches institutionnelles (FGERI), ett nätverk av trehundra psykiatriker, psykologer, lärare, stadsplanerare, arkitekter, ekonomer, filmskapare, akademiker och andra som var intresserade av en generell analys av förtryckets institutionella former.

juli 2003