Gjennom kameraøyet
En generasjon algeriske filmskapere som er utdannet og bosatt i Europa, kaster nytt lys over hjemlandets virkelighet, selv om det nødvendigvis dreier seg om et blikk som kommer utenfra.
Verdensborgerskap
Vi bringer et utdrag av siste kapittel av nyutkomne Imperiet. «Mængden» er begrepet for det nye skapende proletariat og dets potentielle politiske makt.
Fra arbeid til samarbeid
Hvilke vilkår foreligger for politisk motstand i dagens fremvoksende kontrollsamfunn? Vi har møtt Michael Hardt for en kritisk samtale, en av forfatterne bak boken Imperiet.
Rammet av den Annen
Det var først mot slutten av sitt lange akademiske liv at Asbjørn Aarnes (f. 1923) virkelig fattet dyp interesse for den franske etikeren, Emmanuel Levinas (1906-95), en meget toneangivende skikkelse innen etterkrigstidens filosofi. Her hjemme har Aarnes selv slått an ganske mange toner, hvorav en del synes å stamme fra Levinas: – Det er den Annen og den Annens Ansikt som står i sentrum. Som etisk subjekt har vi et grunnleggende Ansvar for våre medmennesker. Den Annen rammer oss, Ansiktet bønnfaller oss. Ingen kan ta dette ansvaret for meg. – Må ikke det karakteriseres som et revolusjonerende budskap – at jeg har et ansvar, som rammer meg før jeg er klar over det? Og at min humanisme utgår fra den Annen? Vi er jo lært opp til å tenke at vi som rasjonelle, frie subjekter bevisst velger våre handlinger? – Ja, jeg er enig med deg. Det virket revolusjonerende – hvis jeg skal bruke et så sterkt ord – å komme under innflytelse av den tanken. Jeg vil si at Kafka har for meg alltid vært en fascinerende forfatter – særlig med dette brennende spørsmålet: hvorfor er jeg i verden? Og jeg tenkte tidligere at ingen kunne svare på det. Men Levinas synes å ha et svar likevel: Jeg er i verden for den Annen! Det er ikke dermed sagt at man kan etterleve det, men dette er blitt en ny redning for tanken. Og her legger Levinas liksom en avgrunn mellom all tidligere tenkning og seg selv. – Det er innen lege- og sykepleieryrket disse tankene har fått størst gjennomslag. For eksempel disputerer Elin Berg i Tromsø over avhandlingen «Det kreative mellomrommet mellom lege og pasient». Hun satt som allmennpraktiker i 25 år, og så tok hun innover seg impulsen fra Levinas, og la redskapene til side. Da kom pasienten til henne, da gjorde han inntog hos henne. Det var ikke slik som før at hun hele tiden overveide, kontrollerte ham. – Du kan si at det hun opplevde, var at pasienten fylte hele rommet, det ble på en måte ikke plass for henne. Og det er jo nærmest en absurd situasjon for en lege. Jeg holdt en gang et foredrag for en del leger på Soria Moria i Oslo. Og der var det et par kirurger som sa: «Vi forstår at det skjer noe før-rasjonelt, at det skjer et menneskelig møte før det skjer et møte mellom lege og pasient». De lurte imidlertid på hvilken betydning dette kunne ha, for når de skulle operere, måtte de jo forholde seg objektivt og rasjonelt til situasjonen for å gjøre et skikkelig arbeid. – Må man bruke instrumentell fornuft i en del situasjoner? – For meg var hovedsaken at de innrømmet at det fant sted et slags før-fornuftig, før-instrumentelt møte. Men det var mange som protesterte på dette, det var en del uenighet på det punktet. Det er jo mange som sier at Levinas’ filosofi virker veldig paralyserende når man tar inn over seg at man har et uendelig ansvar. Det er ingen smutthull ut av dette ansvaret. Mange klarer ikke å gjøre noe når ansvaret blir så stort, men man må prøve å definere seg et lite felt hvor man faktisk kan gjøre noe, da blir det mulig å begynne. – I forhold til økonomisk globalisering og nyliberalisme hevder mange at den økonomiske tenkningen nå gjennomsyrer hele
Hva betyr medmenneske?
Vi bringer i forbindelse med julefeiringen et nyskrevet bidrag om den franske filosofen Emmanuel Levinas – en fornyer av jødisk-kristen spiritualitet.
Globaliseringens vold
For å forstå hatet resten av verden føler overfor Vesten, må man snu opp ned på alle perspektiver. Det er ikke hatet til dem man har fratatt alt uten å gi noe tilbake, men hatet til dem man har gitt alt bortsett fra muligheten til å gi noe tilbake. Det er altså ikke frarøvelsens og utbyttingens hat, men ydmykelsens hat, skriver Jean Baudrillard.
Hvilken innflytelse har fransk tenkning i Norge?
Fransk filosofi og åndsliv har satt dype spor i europeisk historie. Vårt kontinent hadde sett annerledes ut uten den franske revolusjonen og menneskerettserklæringen. Fransk litteratur og kultur har en høy stjerne verden over. Vi spør oss likevel hvordan situasjonen er for fransk tenknings innflytelse i Norge. I en intervjuserie snakker vi med sentrale norske tenkere, som alle har et nært forhold til Frankrike.
Det kritiske ethos
Kritikk er den intellektuelles raison d?être. Den franske filosofen Michel Foucault insisterte på at kritikk må tenkes som en livsstil, og at denne livsstilen er en form for intellektuell verneplikt for den politiske enheten man er en del av.
Imperialismens høyeste stadium
På hvilken måte skiller kapitalismens system for verdensdominans seg fra imperialismen slik den er blitt definert av den marxistiske tradisjonen? Hvilke økonomiske, teknologiske, sosiale og politiske transformasjoner av verden er denne utviklingen et svar på? Dette er noen av de sentrale spørsmålene som tas opp i boken Empire, som nylig er kommet i dansk oversettelse.
Avkolonisere romanen
Som romanforfatter vil jeg gjerne komme med noen bemerkninger om hvilket forhold romaner og det å skrive romaner har til det stedet og den tiden vi lever i. Hva er det jeg og andre forfattere gjør når vi skriver de lange prosaverkene som kalles romaner, har jeg lyst til å spørre. Som forfattere er vi mennesker som skaper vår egen historie, gjennomlever vår tids historie eller gjennomgår historiens mareritt, alt etter hvordan man ser det. Forsøker vi å unnslippe den historiske virkeligheten, eller engasjerer vi oss tvert imot i den på en spesiell måte – en måte som kanskje krever visse forklaringer og et visst forsvar? Jeg skulle gjerne snevre inn feltet en hel del og snakke om romanen og historien i dagens Sør-Afrika. Særlig skulle jeg gjerne ta opp det jeg betrakter som en tendens, en sterk og kanskje til og med en dominerende tendens. Man innordner nemlig romanen under historien, man leser romaner som noe jeg litt omtrentlig vil kalle fantasifulle granskninger av virkelige, historiske krefter og av virkelige, historiske omstendigheter. Omvendt mener man at romanene mangler seriøsitet hvis de ikke utfører denne granskningen av det man anser som reelle, historiske krefter og omstendigheter. Nå gjelder den diskusjonen jeg ønsker å ta opp, bare i perifer utstrekning sannheten, den store eller lille sannheten. Det er en diskusjon om supplementaritet, og jeg vil fremstille det slik: I tider med sterkt ideologisk press, slik som nå, blir det rommet hvor romanen og historien normalt sameksisterer som to kuer på det samme beitet som passer sine egne saker, klemt sammen til nesten ingen ting. Dermed får romanen bare to valgmuligheter, så vidt jeg forstår: supplementaritet eller rivalisering. Romanen kan ikke være både selvstendig og supplementær. Romanen kan ta sikte på å gi leseren en vikarierende første hånds opplevelse av å leve i en viss historisk tid, den kan levendegjøre motstridende krefter i form av motstridende romanpersoner og fylle opplevelsene våre med en viss betraktningstetthet. Hvis romanen ser dette som sitt mål, mens resten – det jeg vil kalle dens hovedstrukturering – avhenger av historiemodellen, kommer forholdet til historien selvfølgelig i annen rekke. Hva ville vi derimot mene med en roman som inntar en selvstendig plass, det vil si det jeg kaller en rivalisering med historien? Jeg mener (for å si det så sterkt som mulig) en roman som opererer med sine egne fremgangsmåter og spørsmål for å komme frem til sine egne konklusjoner, og ikke en roman som opererer med historiens fremgangsmåter og munner ut i konklusjoner som kan kontrolleres av historien – slik barnets skolearbeid kontrolleres av en lærer. Jeg tenker spesielt på en roman som utvikler sine egne paradigmer og myter. Underveis – og det er her den virkelige rivaliseringen, eller til og med fiendskapet, kanskje kommer inn i bildet – går den muligens så langt at den demonstrerer historiens mytiske status, det vil med andre ord si at den avmytologiserer historien. Kan jeg spesifisere nærmere? Ja: En roman som er villig til å la seg utarbeide utenfor rammen av klassiske konflikter, rasekonflikter, kjønnskonflikter eller noen andre av de motsetningene som historien og historiefagene stiger opp fra. Hvorfor skal en romanforfatter, nemlig jeg selv, snakke her om det fiendtlige forholdet til historiens diskurs? Fordi historiediskursens kolonisering av romanen i Sør-Afrika som tidligere antydet foregår med skremmende fart. Derfor snakker
Med kamera som knyttneve
Filmer fra Quebec når sjelden europeiske kinosaler, til tross for en rik filmtradisjon og en oppblomstring av nye filmskapere de siste årene. Mange av disse tar i bruk grep fra «direct cinema»-tradisjonen og tilpasser dem til dagens politiske kamper knyttet til globaliseringen.
En forfatter mellom to verdener
John Maxwell Coetzee vil den 10. desember motta Nobelprisen i litteratur. Årets vinner er en reisende mellom to verdener, Sør-Afrika hvor han vokste opp, og Europa. I sin siste bok definerer han forfatteren som «det usynliges sekretær».
Den skapende prosessen
Hélène Cixous er blant Frankrikes viktigste forfattere og mest innflytelsesrike intellektuelle. Hun har hele tiden kretset rundt eksistensielle spørsmål knyttet til den skapende prosessen i litteratur, kunst og tenkning, med det kvinnelige og det kroppslige som et tilbakevendende tema.
Når gjøglerne streiker
Sommeren i Frankrike ble preget av at kulturarbeidere streiket mot kutt i systemet for utbetaling av arbeidsledighetstrygd til frilansere. Flere store festivaler ble avlyst på grunn av streiken. I franske medier ble de streikende ofte redusert til irrasjonelle følelsesmennesker, og konflikten omtalt som et «selvmord». Fordi det dreide seg om kunstnere?
Vi som trekker stigen opp etter oss
Ministere fra 146 land møttes i den mexikanske badebyen Cancun, under Verdens Handelsorganisasjon (WTO) femte ministermøte. Målet er å komme frem til en global handelsavtale. Men veien frem er lang og kontroversiell. Steinar Alsos rapporterer fra Cancun.
Fenomenet iransk film
Iransk film har høstet priser på internasjonale filmfestivaler de siste årene. Landet har en lang filmtradisjon, men den virkelige oppblomstringen startet i etterkant av den islamske revolusjonen i 1979.
Den urene, blandede kunsten
«Kære Ven, du inviteres hermed til at opleve ½ machine». Jeg var i den Grå Hal i Københavns Christiania, der 150 kunstnere fra Danmark, Europa og USA skapte kunst ut fra temaet «sammensmeltningen menneske og maskine».1 Gikk rundt i halvmørket. Kastet meg til siden for ikke å bli truffet av en roterende dansers kjole av blikk. En annen «menneskehybrid» ble heist opp og ned under det 15 meters høye fabrikkhalltaket – i «englesvævebanen» styrt av oss med fjernkontrollen. Andre drev butohdans med kjøkkenmaskiner. Jeg var omringet av roboter – én tegnet på gulvet når vi skrek til den, en annen fremførte dikt. Omgivelsene var fylt av elektroniske fugler, flyvende 16mm film, sensorer, gamle computere, low-tech, elektronisk skrap, samt telefoner nettet opp overalt i hallen. Hallen var fylt til randen, og den gigantiske robot-trommeslagerens støykonsert fylte luften. Med en åpen innstilling kan man gå opp i en slik utstilling. I Grå halls «eksperimentarium» dreier det seg om det urene. En opplevelse i symbiosen av dansere og maskiner der vi selv også kunne være medskapende. Altså et København hinsides sommerens norsk-pietistiske Klassekampen-serie om kunsten enten skal være autonom eller overgitt det kommersielle. Tabloide problemstillinger av typen enten-eller – basert på et kunstbegrep med for stor K og en ideell himmelsk dualisme à la sannhet/fiksjon. For kunsten er for lengst blitt, eller har alltid vært, uren. Plasserer vi føttene godt på jorda, ser vi at vi heller beveger oss i gradvise «sammensmeltninger» – som den mellom maskin/menneske. Vi «oppholder» oss her mentalt i en verden full av fortolkninger, fortellinger og forestillinger. Samtidig er vi innsauset i fordommer. Eksempelvis om hva som skal være kunst og ikke. Vi er forutinntatte, feller dommer på forhånd – slik teknisk-mekaniske innretninger for noen er absolutt alt annet enn kunst. Den førforståelse vi mennesker alltid-allerede er preget av, er en dyptsittende forståelseshorisont vi møter alt nytt med. Til rådighet har vi gjerne en rekke begreper dannet av mennesker som betraktet verden på alt for stor avstand – de trodde den sto stille. Så også med kunstautonomiens riddere. Eller gammelmodige kall etter Skjønnheten som oppdragelsesaspekt for den politiske verden. Men «menneskets estetiske oppdragelse» (Schiller, 1795) kan gjerne bli for høyverdig til å øve opp til moralsk sinnelag eller medmenneskelig omtanke. Interessant i denne sammenheng er fjorårets enorme kunstmønstring i tyske Kassel, Documenta11. Hovedkurator Okwui Enwesor på Norgesbesøk nå i august ga oss et tilbakeblikk på kritikken utstillingen fikk. Spørsmålet var om dokumentasjon egentlig er kunst. Gjør et videokamera enhver til kunstner? Å dokumentere har da andre formål enn hva kunsten har? Vitnesbyrd fra virkeligheten skal dokumentere nettopp den – virkeligheten. På behørig avstand, upartisk, udramatisert, og såpass objektivt at det opprettholder sin autoritet som kilde for fakta. En dokumentarfilm skal overlate til publikum å felle moralske dommer, dokumentaristen skal ikke lage propaganda. Et annet tilfelle er filmskaperen Leni Riefenstahl som selv mener hun laget kunst, mens offentligheten fordømte henne for å lage propaganda for Hitler. Okwui Enwezor fremhevet en side ved dokumentaren med begrepet vérité – i betydningen sann, ekthet, naturtro, å være sann mot livet i kunsten. For dokumentaren bevitner ikke bare om hendelser, men kan avdekke, undersøke, analysere og diagnostisere. Så hvorfor skulle ikke en kunstner være politisk i kunsten, redigere virkelighetens råmateriale til ny sanselig erkjennelse? Enwesor viste oss en kunstvideo av rettsaken mot Adolf Eichmann
Kunsten å sample
Problematikken rundt opphavsrettigheter er blitt et sentralt tema i samtidskunsten. I dag er gjenbruk av andres åndsverk blitt en strafferettslig handling på linje med vold og hærverk
Sansenes logikk
Logic of Sensation foreligger endelig for et engelskspråklig publikum.
Adornos aktualitet
11. september har siden terrorangrepet på Manhatten stått som en svart merkedag. I år kan datoen imidlertid også knyttes opp mot 100-årsjubileet for filosofen, sosiologen og musikkteoretikeren Theodor W. Adornos fødsel. I Norge markeres dette blant annet med en internasjonal forskerkonferanse, samt en utgivelse av en samling av Adornos tekster om musikk, som ikke tidligere har vært tilgjengelig på norsk.
Bildet av oss selv
Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens. Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør. En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til. Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere. Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre. Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar
Absolutt mannssjåvinisme
Bokhandleren i Kabul av Åsne Seierstad ble nylig utgitt i fransk oversettelse. Vi bringer her Le Monde diplomatiques omtale av boka.
Dataspill som propagandavåpen
Det lages stadig flere spill som er direkte inspirert av virkelighetens kriger, hvor deltakeren spiller en amerikansk soldat på «frigjøringstokt». Den amerikanske hæren rekrutterer soldater gjennom gratis krigsspill på sine nettsider. Til tross for gjentatte debatter om vold i dataspill, har krigsspillene møtt bemerkelsesverdig lite kritikk.
De offentliga inrättningarnas genealogi
CERFI