Skiftende kroppsbilder
Den engelskfødte, amerikanske fotografen Peter Moore (1932-1993) anså seg selv som dokumentarfotograf og fotojournalist. Han ønsket å bruke fotografi til å skape grundig historisk dokumentasjon og takket være den innstillingen sitter i dag hans arvtagere på et enormt materiale av uerstattelige fotografier. Typisk for dette arbeidet var hans avfotografering av rivningsprosessen av gamle Pennsylvania Togstasjon på Manhattan. Rivningen av dette enorme, historiske byggverket ble avfotografert gjennom mer enn 30 fotosesjoner i løpet av tre år (1963-66). Mest kjent er han imidlertid for sin systematiske dokumentasjon av avantgarde danse- og performance miljøet i New York på 60-, 70- og 80-tallet. Et miljø han kom i kontakt med i 1962 – først med Judson Dance Theatre, senere med Fluxusbevegelsen. Han uttalte den gang at «Dersom jeg ikke gjør opptak av dette, går det tapt.» Det var andre fotografer som var inne på det samme, men det spesielle med Peter Moore var at han fortsatte med det de neste 30 årene. Bildene er tatt i Judson danseteater (tidligere Judson Memorial Church), i museer, gallerier, i låver og kunstnerloft, og ute i byen. De dokumentariske tilnærmelsene og mangel på fotografisk iscenesettelse og lyssetting, gir disse bildene en historisk dimensjon. Man får et direkte innblikk i det miljø og de omgivelser denne kunsten ble skapt i. Gjennom slike bilder kjenner vi bl.a. Trisha Browns berømte arbeider, som «Walking on the Wall» (1971), «Man Walking Dowen the Side of A Building» (Performed by Joseph Schlichter, 1970) og Robert Rauscenbergs «Pelican» fra 1965. Mye av poenget med den nye dansen var at den skulle undersøke de vanlige og grunnleggende bevegelsesstrukturene i menneskekroppen. Det var et bevisst ønske å distansere seg fra den avanserte moderne balletten, som krevde spesialtrenede dansere. Den nye dansen hadde en alternativ koreografi og de ble ofte utført av billedkunstnere og andre uten danseutdannelse.Noe av bevegelseskunsten fra denne perioden ble filmet eller tatt opp på video, og det kan virke noe paradoksalt at vi i dag nærmer oss den gjennom stillbilder. Men det er i dette paradokset den kunstneriske verdien av Peter Moores fotografier kommer frem. De er dokumenter og de gir en innsikt i tidens kontekst, noe man nesten alltid mangler når man ser på maleri og skulptur fra samme periode i et museum. Men bildene har også en egenverdi, gjennom at Peter Moore som deltagende observatør har fulgt bevegelser og skiftende kroppsbilder og fanget opp de posisjoner som har vært spesielt potente. Det finnes i dans et skulpturalt og figurativt element, nemlig hvordan kroppsdelene avtegner seg som frosne silhuetter mot gulv og rom. Dette elementet er noe som vedvarer gjennom dansens og opptrinnets varighet, men det er i hvert øyeblikk en rest av bevegelsesenergi som gir en kraft til neste bevegelse. Og det er i de mest potente øyeblikkene, der en bevegelse, en vridning, en vending, er i ferd med å skje, eller at en bevegelse er ført helt ut i sin konsekvens, at Peter Moore fanger bildet. Derfor er disse bildene noe vi både kan se som stillbilder og noe vi kan lese potensiell dansebevegelse ut av. At et ikonisk avtrykk på filmrullen har en nær fortid og en nær fremtid, kan vi se av danserens blikk, kroppenes samspill, muskulaturens spenning og avspenning, og kroppsdelenes retning i deres aksjonsfelt og virkerom.
