Populærkulturens populisme
Er den beste kunsten den som folk vil ha?
Ordet, forkledd som kjøtt
Skrift kan hetse og rase og gnage, men den kan ikke drepe, og den kan ikke bli drept. Den kan være fornuftig, men den kan kalle frem den største ufornuft, nettopp der hvor den er på sitt mest fornuftige. Alt er mulig, skriver Elfriede Jelinek.
Rabalder om nobelpris
Det er rabalder omkring «Sveriges Riksbanks økonomipris til minne om Alfred Nobel», som sist år gikk til nordmannen Finn E. Kydland. Vitenskapsfolk krever at prisen løsrives fra Nobel-navnet eller legges ned. Nobels etterkommer kritiserer prisen for å være en tilsnikelse.
Kunstskatter på avveie
Omsetning av stjålne kunstskatter er en industri i sterk vekst, og land i Sør er spesielt hardt rammet av at kulturminner føres ulovlig ut av landet. De havner som oftest på museer og i samlinger i Nord.
Traumatiske utopier
Det tyske fotografekteparet Bernd og Hilla Becher har siden slutten av 50-tallet fotografert industriarkitektur. Kanskje først og fremst som vitnesbyrd over tapte utopier, og dessuten traumet knyttet til deres sammenbrudd.
Folkets ekspertise
Alle samfunnsborgere kan ta avgjørelser i viktige spørsmål, bare de får nok kunnskap. Det er tanken bak såkalte innbyggerpanel eller konsensuskonferanser.
Vrengte visjoner
Den polske kunstneren Wilhelm Sasnal (født 1972) lager malerier som ofte refererer til fotografier og andre allerede eksisterende bilder. De uttrykker samtidig en høyst subjektiv erfaring av den visuelle virkeligheten.
Tanker om frihet i en mørk tid
Nylig mottok Julia Kristeva Holbergprisen i Norge. I dette utdraget fra hennes foredrag ved prisutdelingen, reflekterer hun over frihetens betydning i to typer kulturer, den europeiske og den nordamerikanske.
Ideologisk språkpolitikk
Det engelske språket står i sentrum for et globalt system der det spiller samme rolle som dollaren i det internasjonale valutasystemet. Derfor er obligatorisk engelskundervisning, på bekostning av andre språk, et høyst politisk spørsmål.
Den postkommunistiske situasjon
Å snakke om den postkommunistiske situasjon betyr å ta kommunismen på alvor som en historisk hendelse. Hvilke spor har kommunismen etterlatt seg, og i hvilken utstrekning preger erfaringen med kommunismen vår egen samtid?
Guide til språkgalaksen
Den nederlandske lingvisten Abram de Swaan har i sine arbeider – som er videreført av franskmannen Louis-Jean Calvet – fremsatt en «gravitasjonell» eller «galaktisk» funksjonsmodell for det globale språksystemet.1 I sentrum av dette systemet står det engelske språket. Modellen er ikke tatt ut av intet; den er et historisk resultat av maktforhold, kriger, invasjoner, folkeforflytninger, koloniherredømmer, og så videre. I nyere tid har den også sammenheng med økonomiske, og ikke minst ideologiske, styrkeforhold: Erobringen av bevisstheten er på dette området mer avgjørende enn erobringen av territorier.Modellen tar utgangspunkt i omtrent 6000 språk, hvorav 90 prosent snakkes av minst 5 prosent av verdens befolkning. Disse språkene kalles periferiske. Anslagsvis 500 av dem brukes av mindre enn 100 personer. Innad i en enkelt stat kan man noen ganger finne flere hundre språk – rekorden har Papua Ny-Guinea med 850 språk, etterfulgt av Indonesia (670), Nigeria (410) og India (380).For ikke å bli fullstendig isolert språklig sett, kan et periferisk språksamfunn knytte seg horisontalt til sine naboer gjennom tospråklige innbyggere, men dette er et sjeldent fenomen. Vanligvis kommuniserer medlemmer av disse språkgruppene med hverandre via et felles språk som ligger ett nivå høyere: som quechua i Latin-Amerika eller wolof, lingala og bambara i Afrika. Dette språket karakteriseres som «sentralt språk». Det finnes omtrent hundre slike sentrale språk, og rundt dem kretser fra ett–to til flere titalls periferiske språk. De sentrale språkene er offisielle eller nasjonale språk, de som brukes i administrasjon, rettsvesen og som skriftspråk generelt, samt i elektronisk kommunikasjon. Alle de europeiske språkene er sentrale i forhold til regionale språk og «minoritetsspråk» på et gitt nasjonalt territorium: nederlandsk i forhold til frisisk, norsk/svensk/finsk i forhold til samisk, dansk i forhold til færøysk, engelsk i forhold til kornisk2, skotsk, walisisk og irsk, og fransk i forhold til alsasisk, baskisk, bretonsk, korsikansk og oksitansk.Selv om alle disse språkene er sentrale innenfor en stat, er noen av dem mer sentrale enn andre, fordi de inngår i konstellasjoner sammen med andre sentrale «utenlandske» språk. Disse språkene kalles «supersentrale». Abram de Swaan har identifisert tolv slike språk: tysk, arabisk, kinesisk, engelsk, spansk, fransk, hindi, japansk, malisk, portugisisk, russisk og swahili. Louis-Jean Calvet på sin side, mener at tysk og japansk ikke kan betraktes som supersentrale fordi de ikke har et betydelig antall andre språk i kretsløp rundt seg – selv om antallet mennesker som snakker disse språkene overstiger hundre millioner. De supersentrale språkene er de som brukes for kommunikasjon i et regionalt eller internasjonalt område – som ofte stammer fra kolonitida (engelsk, spansk, fransk og portugisisk).Men når en kineser og en russer møtes, er det små sjanser for at en av dem snakker eller forstår den andres språk – med mindre de begge to har vært på solidaritetsbrigade til Cuba og dermed kan kommunisere på spansk. De vil mest sannsynlig ty til forbindelsesspråket mellom de supersentrale språkene, hvis de behersker det: altså engelsk, det såkalt «hypersentrale» språket.Slik ser vi hvordan kommunikasjonsmulighetene fra periferi til sentrum sikres trinnvis gjennom mangfoldige kjeder av personer som behersker to eller flere språk – fra de aller minste språkene i Latin-Amerika eller Afrika til engelsk.1 Abram de Swaan, Words of the World, Polity Press, Cambridge, 2001. Boken inkluderer en omfattende bibliografi, med oversikt blant annet over de Swaans tidligere verker. Louis-Jean Calvet, Pour une écologie des langues du monde, Plon, Paris, 1999.
The Corporation
I denne tankevekkende kanadiske dokumentaren blir kapitalismens fascistiske sider avdekket. Bedriften blir definert som begrep og dens utvikling og betydning i vårt moderne samfunn blir kartlagt og analysert gjennom tre deler. Den første delen tar for seg den historiske utviklingen, som førte til at Bedriften fikk en juridisk status som person, med en persons rettigheter, men uten menneskenes forpliktelser. Her tar dokumentaren en humoristisk vending, som likner Michael Moores måte å belyse misforhold på. Konsekvensene av bedriftenes manglende forpliktelser blir kartlagt, på en indirekte, men morsom måte. Begrepet Bedriften får gjennomgå en psykologisk test og med eksempler fra virkeligheten analyseres bedrifters ulike handlinger. I del to belyses Bedriftens innflytelse i menneskenes liv og samfunn, og hvordan stadig nye områder av vår natur, kropp og vårt samfunns fellesgoder blir gjort tilgjengelige for markedet, også det menneskelige DNA. Dokumentaren viser hvordan fellesressurser og -tjenester blir gjerdet inn med stengsler og rettigheter for å sikre en god profitt for de få. Dokumentaren viser også her på konsekvensene; lokalsamfunn som blitt plyndret og ødelagt, miljøødeleggelser og økende fattigdom. Del tre beskriver Bedriftens forhold til demokrati. I 1934 prøvde en gruppe bedriftseiere å fjerne Rosevelt med et stats kupp, på grunn av hans reform «The New Deal», som ville begrense markedet. I dag sikrer deres gjennomgripende innflytelse i samfunnet dem en markedsvennlig politikk. Med eksempler fra historien til idag viser dokumentaren at de fleste bedrifter er opportunister og vil utnytte markedet der det gir god avkastning uavhengig av politisk styre. Et rystende eksempel er IBM som spesialdesignet og vedlikeholdt datasystemet som ble brukt av nazistene for å organisere jødeutryddelsen under annen verdenskrig. Eller børsmekleren i Twin Towers som den 11. september jubler over at gullprisen vil gå opp, før han redder seg utav byggningen. Jennifer Abbot og Mark Achbar har brukt syv år på å lage dokumentaren, som er et grundig journalistisk arbeid, basert på intervjuer, fakta og casestudier. Kjente antikapitalister som Noam Chomsky, Naomi Klein og Michael Moore blir intervjuet, men også markedsførere, bedriftspioner og toppsjefene i IBM, Shell, Body Shop og Pfizer. Dokumentaren har fått mye oppmerksomhet internasjonalt og flere priser. Den ble vist på Oslo dokumentarfestival i høst og er nå tilgjengelig som norsk utgivelse på DVD på Norsk filminstitutt.
Et familieanliggende
Den tradisjonelle løsningen på språkbarrierer er å bruke et lingua franca. I Europa i dag er dette som regel engelsk, men det finnes andre måter å fjerne språkbarrierer på, en av dem er gjensidig forståelse mellom språk som er i slekt.
Skammens etik
Filosoffen Adorno var en af de første til at fremføre påstanden om, at Auschwitz er den højeste test for tanken og politikkens integritet. I praksis betyder dette at tanken må lægge sine kort på bordet og imødekomme de krav der stilles af sådanne ekstreme begivenheder. Men tanken kan naturligvis aldrig imødekomme sådanne krav og den må aldrig hævde at den gør det. Men kan vi midt i konfrontation med babariet, f.eks med Auschwitz bekræfte humanismen og politikkens krise ved at vende krisen mod os selv og gøre den konstitutiv for en kollektiv frihedspraksis? Forfattere som Agamben og Deleuze har med udgangspunkt i Primo Levis forfatterskab gjort ideen om skammen til en forskningsstrategi for at tænke, for at skrive idet, skammen er det der tvinger filosofien til at blive politisk. Man er her oppe imod store kræfter eftersom enhver voldsom lidenskab uværligt vil stå i dommens og tribunalets sted. De store lidenskaber inderliggør affekterne og gør dem hurtigt til vage følelser, der derefter kan bruges til at dominere andre. I stedet for at redegøre for bødlens grusomhed og (for)dømme dem i sandhedens, i retfærdighedens og i frihedens navn, forsøger Levi i sine fortællinger at komme til større forståelse af de affekter der karakteriserer følelsen af «skam». Det er Levis afvisning af moralismens fristelse der er så vital og netop ved at bekræfte krisen som krise, undgår han at gøre barbariet, herunder Auschwitz, til en omsættelig, konsumeret følelse, til noget vi kan møde med en nyttig reaktion. På trods af sit selvmord er Levi den multitude der i tankens anstrengelse bekræfter krisens momentum. I en tid hvor der ikke er udsigt til substantielle politiske og sociale fællesskaber er krisen permanent men den er også den immaterielle arbejders chance, dvs. både tanken og det civile livs chance: Forfatteren eller det tænkende menneskes følelse af ikke at være hjemme i verden bliver det chok der bevæger tanken, det som er tankens kraft. Krisen bliver vendt mod ham selv på en skabende måde der gør hans bøger om Auschwitz til et våben. Levi viser at der midt i krisen er en kraft der får os til at tænke, skammen er trumfkortet men målet er at gøre livet politisk uden at reducere det.1 Levis meditation over skammen er en måde at intensivere krisen på og forfatteren bliver her selv vidne fordi han har set noget der er for stort, for grusomt, noget der overstiger hans erfaring. Den skamfulde vender tilbage med røde øjne, men dette er også tankens øje, for man tænker ikke uden at være blevet noget andet, som Deleuze skriver. Vi ved fra starten af, at det præcis er en række begreber Levi ønskede at producere, fordi han tilbyder sine erindringer ikke for «at formulere nye beskyldninger» men snarere for at «fremlægge et vidnesbyrd til brug for en besindig undersøgelse af visse aspekter af den menneskelige natur».2 Skammen bliver en grænsetest for mennesket. Levis forfærdelige oplevelser fik ham til at konkludere, at kun mennesket føler skam, kun mennesket kan handle skændigt, eller hvad mere er, det er kun mennesket der kan dømmes af mennesket. Koncentrationslejrene adskilte menneskene fra sig selv og reducerede dem udelukkende til en nøgen overlevelsesadfærd, der i Levis øjne ikke kan analyseres, endnu mindre dømmes udfra kriterier fastsat udenfor lejrene selv. Derfor bliver hans meditation om skammen så vital, eftersom den
Generasjonsskifte i afrikansk litteratur
Franskspråklig afrikansk litteratur har en sterk tradisjon for politisk engasjement og antikolonialisme. Dagens unge forfattere søker imidlertid mer mot det universelle og det selvrefleksive–med globalisering og emigrasjon som bakteppe.
Med kamera som våpen
Mens politisk dokumentarfilm står sterkt internasjonalt, har norsk dokumentarfilm vært preget av det navlebeskuende og nasjonale. Dette kan være i ferd med å endre seg. Nylig ga institusjonen Fritt Ord 12 millioner kroner til debattskapende dokumentar, mens Margreth Olins film Ungdommens råskap setter søkelys på norsk skolepolitikk.
Maleriet som krise
Gerhard Richters motstand mot stil er knyttet til hans innbitte avsky mot politiske ideologier. Han har gjort stilbruddet til eneste gjeldende stilprinsipp.
Agamben
Om borgeres politisk-juridiske status i såkaldt demokratiske samfund – en introduktion til den italienske filosof Giorgio Agamben.
Den permanente undtagelsestilstand
At være udenfor og samtidig tilhøre. Dette er undtagelsestilstandens grundvilkår. Vi har at gøre med et komplekst begreb, der befinder sig på grænsen mellem politik og jura.
Om en mangel ved vår samfunnsorden
Utdrag fra Michel de Montaignes Essays.
Radikal subjektivisme
Nobelprisvinderen i litteratur 2004, østrigeren Elfriede Jelinek, skriver prosa, der går ret imod Østrigs selvforherligelse. Jelinek bruger selv betegnelsen «pornografi» om sit forfatterskab, men måske er det rettere obskøne værker, der råber såvel «hold kæft» som «gør hvad de vil».
Adjø til Jacques Derrida
Jacques Derrida er død. Den verdenskjente franske filosofen døde natt til den niende oktober etter lengre tids sykdom. Med ham forsvant den siste representanten for en usedvanlig begavet og produktiv generasjon med franske filosofer og tenkere.
Anti-kolonialisten Sartre
Den franske filosofen Jean-Paul Sartre engasjerte seg kraftig for Algeries uavhengighet under krigen som varte i åtte blodige år, fra 1954 til 1962. «Vi er personlig medskyldige i forbrytelsene som begås i vårt navn», skrev han henvendt til den franske befolkningen, «fordi vi har makten til å stoppe dem».
Mellom drøm og virkelighet
Dekonstruksjon av sionismens opprinnelsesmyter er et sentralt tema for israelske kunstnere. I politisk eksplisitte verk viser de brutale sider ved det som i Israel kalles «situasjonen»–konflikten mellom Israel og Palestina.