LMD2 – Side 58

På sykeleiet

Boken På sykeleiet – sykdom og medisin i litteraturen har som mål å utdype og nyansere sykdomsbegrepet. Den representerer en ny måte å tenke rundt både litteratur og sykdom på, og er et viktig bidrag til alle som forholder seg til sykdom privat eller i sitt arbeid. Denne månedens bokutdrag er hentet fra innledningen til denne boken, som utkommer i april.

Blindt spor

Nogle tilsyneladende dokumentariske film er såkaldte mockumentaries, altså snyd. Andre opererer i en grænseegn mellem sandt og falsk, hvilket kan være endnu mere frustrerende.

april 2004

Picasso og hans kritikere

Pablo Picassos fænomenale kunstneriske produktion tiltrak sig opmærksomhed fra forfattere og kritikere helt tilbage til hans tidligste udstillinger i Spanien og frem til slutningen af en knap firsårig karriere, der hovedsagelig udspillede sig i Frankrig. Picasso illustrerer apriludgaven av Le Monde diplomatique.

april 2004

Bourdieu, mediene og de intellektuelle

Den franske sosiologen Pierre Bourdieu (1930-2002) var en vitenskapsmann med glødende politisk engasjement. Mange har kritisert ham for denne påstått umulige kombinasjonen. Verken før eller senere i sin karriere tenkte Bourdieu at man måtte velge mellom jakten på objektiv kunnskap og krav om politisk og sosial handling.

Farlig lidenskap?

Mel Gibsons nye film The Passion of Christ kritiseres for å være både ondskapsfull og antisemittisk. Mye av kritikken mot filmen uttrykker vår tids redsel for religiøs lidenskap, eller for lidenskap overhodet.

mars 2004

«Verdenslitteraturens» diktatur

Den 24. bokmessen i Paris finner sted i en omtumlet bokverden, preget av monopolisering. For hver dag som går blir bransjen stadig mer fristet av metodene til de store amerikanske forlagshusene. Det betyr trøbbel for bøker som selges langsomt.

mars 2004

Mod nye utopier

Den internationale festivalen transmediale.04 lancerede i månedsskiftet januar/februar utopiens genkomst i en verden i krise. Med Antonio Negri på plakaten.

mars 2004

Feministisk forskjellstenkning

«Når jeg blir kalt 'Mrs. Spivak', må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak. Hun gjestet nylig Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden.

SPINOZA: Postfordisme

Spinozas filosofi har opplevd en internasjonal renessanse de siste årene. Nyskapende Spinoza-fortolkerne har gitt viktige bidrag til forståelsen av den såkalte postfordistiske produksjonsmåte.

februar 2004

Litteraturens Che Guevara

Julio Cortázar var en forfatter som blandet det politiske og det hverdagslige med det fantastiske. Han fremholdt selv at «vi trenger mer enn noensinne språkets Che Guevara'er, og litteraturens revolusjonære mer enn revolusjonens litterater».

februar 2004

Historier om kronoper og famøser

Julio Cortázar anses som en av de viktigste representantene for den fantastiske litteraturen. Lekende omgang med det absurde preger store deler av hans forfatterskap, i særdeleshet kortprosasamlingen Historier om kronoper og famøser (Historias de cronopios y de fames) som kom ut i 1962. Vi bringer her tre tekster fra dette verket, som nylig kom ut i dansk oversettelse (Historier om kronoper og famøser, Forlaget Basilisk, Købehavn, 2003. Oversettelse til dansk ved Peer F. Bundgård.)

februar 2004

En stjerne på mode: Efterklangens filosof

Fransk filosofi og åndsliv har satt dype spor i europeisk historie. Vårt kontinent hadde sett annerledes ut uten den franske revolusjonen og menneskerettighetserklæringen, og fransk litteratur og kultur har en høy stjerne verden over. Men hvilken posisjon har fransk tenkning i Norden?

januar 2004

Slag mot imperiet?

I dagens informasjonssamfunn er spørsmålet om å «ta makten» irrelevant ettersom det ikke lenger finnes noe sentralt maktapparat som spiller en avgjørende rolle. Makten selv endres, desentraliseres og mangfoldiggjøres.

januar 2004

Gjennom kameraøyet

En generasjon algeriske filmskapere som er utdannet og bosatt i Europa, kaster nytt lys over hjemlandets virkelighet, selv om det nødvendigvis dreier seg om et blikk som kommer utenfra.

januar 2004

Algerisk kulturmylder

En rekke kunstnere og intellektuelle er blitt drept eller drevet i eksil i løpet av de siste tiårene. En ny generasjon skaper nå nye initiativer innenfor teater, musikk, litteratur og kunst. Samtidig handler det om å finne tilbake til en kulturarv som har fått hard medfart.

januar 2004

Morsmålets moral

Når småunger skriker «Du lovet meg!» eller «Du fikk mer enn meg!» vet de allerede hva et løfte eller rettferdighet er. Så er moral noe vi er født med?Den norske filosofen Knut Erik Tranøy tok opp spørsmålet om medfødt moral på seminaret som nylig markerte hans 85-årsdag. Han har snart 40 års virke med allmennmoral, medisinsk etikk og forskningsetikk. Og har fulgt sine barn og barnebarns utvikling.Småbarns sans for rettferdighet er avansert lenge før skolealderen. Når en skader en annen kan vi høre: «Det var ikke min skyld!», «Jeg kunne ikke noe for det!», eller «Han gjorde det med vilje!». De forholder seg allerede til spørsmålet om skyld – ting vi i lovverket deler opp i uaktsomhet, forsett eller overlegg. De små kjenner også forskjellen på å eie, låne, eller stjele. Og vet forskjell på sannhet og løgn. Men hvor oppstår moralen? Ifølge Tranøy kommer moralen med morsmålet – språk og etikk er intimt forbundet med hverandre. Når man lærer å snakke, følger levereglene med. Barn imiterer, gjentar en regel eller regle, danner seg en meningsfull virkelighet. Det er fullt alvor – vi kjenner det når de korrigerer andres talefeil. Moralen forankrer seg i likhet med morsmålet dypt i vår måte å være på – i vår eksistens eller væremåte.For Aristoteles blir man et moralsk menneske ved innsosialisering i moralske praksiser, ved å ta etter, eller etterligne forbilder. Så også med barnet og morsmålet. En innføring og deltakelse i en kulturs verdier og normer, nedfelles derfor ikke i en endelig lære – men i en inneforstått klokskap. Poenget kan understrekes i nylig utgitte Å være underveis – Introduksjon til Heideggers filosofi skrevet av Rune Fritz Nicolaisen. Boken er velskrevet, og vitner om en forfatter som i en årrekke har arbeidet med den vanskelige tyske filosofen. Overraskende er bokens poeng at Heidegger faktisk drev med etikk:Hovedverket Væren og Tid (Sein und Zeit, 1927) betegnes av Nicolaisen som «et etisk prosjekt som igjen og igjen skal redde oss fra oss selv.» Heidegger mener at logos eller «talen» i «samvittighetens rop» forteller oss hvor vi befinner oss – om vår tilhørlighet til verden, vår tid og kultur. Slik vi angås og moralsk berøres i forhold til hvordan livet leves. Men her ligger også det ansvaret som hviler på enhver generasjon til kritisk å forsøke å forstå seg selv og sin tilværelse i verden. Sagt med Heidegger: «…ethos betyr oppholdsstedet, stedet hvor man bor.» Det dreier seg om handlingens klarhet, jakten på ekte muligheter, en eksistenskunst – et radikalt sokratisk «Erkjenn deg selv.» Slik er filosofi og etikk det samme. Da det alltid dreier seg for mennesket om å være til, om ens tilværelse, må man ta på seg byrden og ansvaret for denne – som en slags skyld. Man er således alltid allerede skyldig, slik moralen følger med oppvekstens tilværelse. «Samvittighetens rop» som Kierkegaard og Heidegger referer til, minner nettopp om barnets muntlige morsmålsmoral – eller farsmoral slik Kierkegaard omtalte sitt samvittighetskall «Du skal lære!» Moralen overskrider enkeltmennesket, en skyldighet umulig å kontrollere ved etisk allmenne regler. Sosiale formasjoner stemmer mennesket fra morsmålet og fremover – «samvittighetens rop». En gang det greske «Erkjenn deg selv!», så det romerske «Vær herre over deg selv!», før vi ble preget av det kristne «Benekt deg selv!». Sistnevnte lar skylden anta sitt vrengebilde. Kants moralske imperativ –

januar 2004

Rammet av den Annen

Det var først mot slutten av sitt lange akademiske liv at Asbjørn Aarnes (f. 1923) virkelig fattet dyp interesse for den franske etikeren, Emmanuel Levinas (1906-95), en meget toneangivende skikkelse innen etterkrigstidens filosofi. Her hjemme har Aarnes selv slått an ganske mange toner, hvorav en del synes å stamme fra Levinas: – Det er den Annen og den Annens Ansikt som står i sentrum. Som etisk subjekt har vi et grunnleggende Ansvar for våre medmennesker. Den Annen rammer oss, Ansiktet bønnfaller oss. Ingen kan ta dette ansvaret for meg. – Må ikke det karakteriseres som et revolusjonerende budskap – at jeg har et ansvar, som rammer meg før jeg er klar over det? Og at min humanisme utgår fra den Annen? Vi er jo lært opp til å tenke at vi som rasjonelle, frie subjekter bevisst velger våre handlinger? – Ja, jeg er enig med deg. Det virket revolusjonerende – hvis jeg skal bruke et så sterkt ord – å komme under innflytelse av den tanken. Jeg vil si at Kafka har for meg alltid vært en fascinerende forfatter – særlig med dette brennende spørsmålet: hvorfor er jeg i verden? Og jeg tenkte tidligere at ingen kunne svare på det. Men Levinas synes å ha et svar likevel: Jeg er i verden for den Annen! Det er ikke dermed sagt at man kan etterleve det, men dette er blitt en ny redning for tanken. Og her legger Levinas liksom en avgrunn mellom all tidligere tenkning og seg selv. – Det er innen lege- og sykepleieryrket disse tankene har fått størst gjennomslag. For eksempel disputerer Elin Berg i Tromsø over avhandlingen «Det kreative mellomrommet mellom lege og pasient». Hun satt som allmennpraktiker i 25 år, og så tok hun innover seg impulsen fra Levinas, og la redskapene til side. Da kom pasienten til henne, da gjorde han inntog hos henne. Det var ikke slik som før at hun hele tiden overveide, kontrollerte ham. – Du kan si at det hun opplevde, var at pasienten fylte hele rommet, det ble på en måte ikke plass for henne. Og det er jo nærmest en absurd situasjon for en lege. Jeg holdt en gang et foredrag for en del leger på Soria Moria i Oslo. Og der var det et par kirurger som sa: «Vi forstår at det skjer noe før-rasjonelt, at det skjer et menneskelig møte før det skjer et møte mellom lege og pasient». De lurte imidlertid på hvilken betydning dette kunne ha, for når de skulle operere, måtte de jo forholde seg objektivt og rasjonelt til situasjonen for å gjøre et skikkelig arbeid. – Må man bruke instrumentell fornuft i en del situasjoner? – For meg var hovedsaken at de innrømmet at det fant sted et slags før-fornuftig, før-instrumentelt møte. Men det var mange som protesterte på dette, det var en del uenighet på det punktet. Det er jo mange som sier at Levinas’ filosofi virker veldig paralyserende når man tar inn over seg at man har et uendelig ansvar. Det er ingen smutthull ut av dette ansvaret. Mange klarer ikke å gjøre noe når ansvaret blir så stort, men man må prøve å definere seg et lite felt hvor man faktisk kan gjøre noe, da blir det mulig å begynne. – I forhold til økonomisk globalisering og nyliberalisme hevder mange at den økonomiske tenkningen nå gjennomsyrer hele

desember 2003

Imperialismens høyeste stadium

På hvilken måte skiller kapitalismens system for verdensdominans seg fra imperialismen slik den er blitt definert av den marxistiske tradisjonen? Hvilke økonomiske, teknologiske, sosiale og politiske transformasjoner av verden er denne utviklingen et svar på? Dette er noen av de sentrale spørsmålene som tas opp i boken Empire, som nylig er kommet i dansk oversettelse.

november 2003