LMD2 – Side 58

I likhet med de store ideologiene på 1900-tallet, vil nyliberalismen skape et «nytt menneske» – et nytt filosofisk subjekt. Bak et skinn av frihet foregår en dyptgripende omforming av menneskets tankesett.

I lyset af Madrid 11. marts rejser sig atter spørgsmålet, hvad en krisetilstand er.

«Når jeg blir kalt 'Mrs. Spivak', må jeg korrigere dette. Det er en undertrykkende betegnelse som markerer at man er en kvinne som blir seksuelt tilfredsstilt av bare én mann,» sier Gayatri Chakravorty Spivak. Hun gjestet nylig Oslo. Hun er kritisk til vestlig feminisme og dens stereotype fremstilling av kvinner i den tredje verden.

Når småunger skriker «Du lovet meg!» eller «Du fikk mer enn meg!» vet de allerede hva et løfte eller rettferdighet er. Så er moral noe vi er født med?Den norske filosofen Knut Erik Tranøy tok opp spørsmålet om medfødt moral på seminaret som nylig markerte hans 85-årsdag. Han har snart 40 års virke med allmennmoral, medisinsk etikk og forskningsetikk. Og har fulgt sine barn og barnebarns utvikling.Småbarns sans for rettferdighet er avansert lenge før skolealderen. Når en skader en annen kan vi høre: «Det var ikke min skyld!», «Jeg kunne ikke noe for det!», eller «Han gjorde det med vilje!». De forholder seg allerede til spørsmålet om skyld – ting vi i lovverket deler opp i uaktsomhet, forsett eller overlegg. De små kjenner også forskjellen på å eie, låne, eller stjele. Og vet forskjell på sannhet og løgn. Men hvor oppstår moralen? Ifølge Tranøy kommer moralen med morsmålet – språk og etikk er intimt forbundet med hverandre. Når man lærer å snakke, følger levereglene med. Barn imiterer, gjentar en regel eller regle, danner seg en meningsfull virkelighet. Det er fullt alvor – vi kjenner det når de korrigerer andres talefeil. Moralen forankrer seg i likhet med morsmålet dypt i vår måte å være på – i vår eksistens eller væremåte.For Aristoteles blir man et moralsk menneske ved innsosialisering i moralske praksiser, ved å ta etter, eller etterligne forbilder. Så også med barnet og morsmålet. En innføring og deltakelse i en kulturs verdier og normer, nedfelles derfor ikke i en endelig lære – men i en inneforstått klokskap. Poenget kan understrekes i nylig utgitte Å være underveis – Introduksjon til Heideggers filosofi skrevet av Rune Fritz Nicolaisen. Boken er velskrevet, og vitner om en forfatter som i en årrekke har arbeidet med den vanskelige tyske filosofen. Overraskende er bokens poeng at Heidegger faktisk drev med etikk:Hovedverket Væren og Tid (Sein und Zeit, 1927) betegnes av Nicolaisen som «et etisk prosjekt som igjen og igjen skal redde oss fra oss selv.» Heidegger mener at logos eller «talen» i «samvittighetens rop» forteller oss hvor vi befinner oss – om vår tilhørlighet til verden, vår tid og kultur. Slik vi angås og moralsk berøres i forhold til hvordan livet leves. Men her ligger også det ansvaret som hviler på enhver generasjon til kritisk å forsøke å forstå seg selv og sin tilværelse i verden. Sagt med Heidegger: «…ethos betyr oppholdsstedet, stedet hvor man bor.» Det dreier seg om handlingens klarhet, jakten på ekte muligheter, en eksistenskunst – et radikalt sokratisk «Erkjenn deg selv.» Slik er filosofi og etikk det samme. Da det alltid dreier seg for mennesket om å være til, om ens tilværelse, må man ta på seg byrden og ansvaret for denne – som en slags skyld. Man er således alltid allerede skyldig, slik moralen følger med oppvekstens tilværelse. «Samvittighetens rop» som Kierkegaard og Heidegger referer til, minner nettopp om barnets muntlige morsmålsmoral – eller farsmoral slik Kierkegaard omtalte sitt samvittighetskall «Du skal lære!» Moralen overskrider enkeltmennesket, en skyldighet umulig å kontrollere ved etisk allmenne regler. Sosiale formasjoner stemmer mennesket fra morsmålet og fremover – «samvittighetens rop». En gang det greske «Erkjenn deg selv!», så det romerske «Vær herre over deg selv!», før vi ble preget av det kristne «Benekt deg selv!». Sistnevnte lar skylden anta sitt vrengebilde. Kants moralske imperativ –