Vestens lammende fascinasjonen for den «islamistisk-fascistiske» faren skygger for de avgjørende spørsmålene verden står overfor. I stedet for å vise vei ut av miljø- og samfunnsproblemene verden står overfor, har Europa blitt forført av forestillinger om en «sivilisasjonskonflikt». Er Vesten i ferd med å sakke akterut?
Migrasjon, integrasjon og teknologi har brakt ulike raser, kulturer og etniske grupper nærmere hverandre ved å bryte ned gamle stengsler og skape nye virkeligheter. På samme måte er det mange i Vesten som fordømmer islam som en ekstremismens og voldens religion, på tross av en historie med samkvem der handel, samarbeid og kulturell utveksling har spilt minst like stor rolle som konflikter.
Samarbeidet mellom EU og Russland ble i 1994, men EU hjemsøkes nå av frykten for at Putin skal splitte unionen. For russerne er EU en økonomisk gigant, men politisk dverg. For EU er Russland en regional stormakt som fortsetter å se på seg selv som en global supermakt.
På tross av høyeste u-hjelp i verden opplever territoriene i Stillehavet alvorlige økonomiske og sosiale problemer.
USAs politikk overfor den arabiske verden bestemmes ikke av en prinsipiell avvisning av fundamentalisme eller en ubetinget støtte til demokrati, men av hva som er den beste måten å sikre USAs dominans på. Ifølge en rapport fra FNS utviklingsprogram, påpekes det at den arabiske «regionens intellektuelle og politiske avantgarde» har et spesielt ansvar, og at de hittil har «latt være å spille sin samfunnsmessige rolle som nasjonens bevissthet og lederskap». Men man kan ikke forstå fundamentalistenes suksess uten å ta inn over seg i hvor stor grad religion, klassespørsmål og problemer knyttet til kultur og politikk går over i hverandre.
I dag reagerer man fra Beijing til Sao Paolo og fra Seoul til New Delhi med en økonomisk og politisk patriotisme, en fast vilje til å forsvare sin uavhengighet.
Selv om Den internasjonale domstolen er det eneste FN-organet som har myndighet til å vurdere lovligheten til militære aksjoner, benyttes den sjelden. I stedet fortsetter Sikkerhetsrådet å handle, eller avstå fra å handle, ut fra politiske fremfor juridiske hensyn.
Den tradisjonelle forestillingen om Asia er europeisk. 1700- og 1800-tallets filosofer og historikere beskrev Asia som et omvendt speilbilde av Europa. I globaliseringens tidsalder er det på tide å definere Asia på nytt.
Under innvielsen av en ny russisk militærbase i Tadsjikistan i fjor høst uttalte president Vladimir Putin: «Vår militære tilstedeværelse i Tadsjikistan vil ikke bare være en garanti for våre investeringer, men også en garanti for stabilitet i regionen.»1 Faktisk gav Putin løfter om investeringer på to milliarder dollar i landet i løpet av de neste fem årene. Etter et tiår med synkende innflytelse i Sentral-Asia, er Russland i ferd med å gjøre comeback – med økende militær tilstedeværelse og økte investeringer i infrastruktur og energisektor.I nabolandet Kirgisistan har Moskva styrket sin militærbase ved flybasen i Kant, med 1000 nye tjenestemenn og flere fly. Kant ligger bare 20 kilometer fra Manas flyplass ved hovedstaden Bisjkek, der USA har sine militære anlegg. President Putin gav i sin tid grønt lys for amerikanske styrker i de tidligere sovjetrepublikkene først og fremst fordi han ikke hadde noe valg. Men det var også fordi han ønsket velkommen kampen mot Taliban og andre militante grupper som Usbekistans islamske bevegelse (IMU), som truet Russlands allierte i Sentral-Asia. For øvrig har Moskva offisielt erklært at så snart Afghanistan er stabilisert, skal USAs styrker trekkes tilbake.Men i praksis har USAs militærbaser i Usbekistan og Kirgisistan større sammenheng med USAs nye militære strategi enn med kampen mot Taliban. USA vil omplassere rundt 70 000 militære fra Europa til flere nye baser på Balkan, i Midtøsten og i Sentral-Asia. Dette handler om å etablere en rask intervensjonsstyrke, og de nye basene i Sentral-Asia spiller en strategisk rolle i disse planene – ikke bare har de militær betydning for regionens sikkerhet, de kontrollerer også strategiske posisjoner mellom Sør-Asia, Russland og Kina. Det er altså mulig å forstå USAs militære strategi i regionen, men deres politiske praksis er vanskeligere å bli klok på. USA kuttet utviklingsfond beregnet på Usbekistan i 2004 på grunn av manglende fremskritt når det gjelder menneskerettigheter i landet. Samtidig er det militære samarbeidet med Usbekistan på topp. En slik politikk forvirrer både venner og fiender i landet. Washingtons støtte til korrupte og undertrykkende regimer gjør at befolkningen stiller seg skeptisk til enhver form for vestliginspirert demokratisk bevegelse. Usbekiske ledere er også mistenksomme etter avsettelsen av Saddam Hussein og Eduard Sjevardnadse – den ene med makt og den andre med mer fredelige midler – for ikke å snakke om valgprosessen i Ukraina. I Usbekistan har nå alle USA-støttede prosjekter og NGOer (ikke-statlige organisasjoner) nylig blitt lagt ned, av frykt for deres mulige innflytelse i valgperioder. «Vesten gav ikke nok hjelp til Afghanistan etter krigen, og nå har Vesten mistet sitt strategiske initiativ i Sentral-Asia,» sier Vyacheslav Khamisov fra Det internasjonale instituttet for strategiske studier i Bisjkek.Samtidig er Kinas innflytelse i Sentral-Asia økende – etter å ha vært ikke-eksisterende det siste århundret. Dette får alarmklokkene til å ringe både i Moskva og i Washington. Man ser stadig flere kinesiske forhandlere i Almaty og Bisjkek, og en ny veiforbindelse knytter sammen Khorog i Tadsjikistan og Kashi i Xinjiang, nordøst i Kina.I tillegg kommer kinesiske statsfunksjonærer til Sentral-Asia på jakt etter olje og gass fra Kasakhstan og Turkmenistan for å dekke den voksende kinesiske økonomiens energibehov. I mai 2004, etter sju år med forhandlinger, ble Kina og Kasakhstan enige om å bygge en 1000 kilometer lang rørledning fra Karanda-regionen i sentrum av Kasakhstan til Xinjiang-regionen i Kina. Kina er også aktiv på diplomatisk
En «naturlig» konsekvens av flodbølgekatastrofen bør være sletting av de rammede landenes utenlandsgjeld. En annen å trekke lærdommer knyttet til de menneskeskapte sidene ved denne typen katastrofer.
«Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne av Folkeforbundet, oppløsningen av det i april 1946. Men Folkeforbundets president, norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: «Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, og at vi har handlet der det ville ha vært mer fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, den frittalende Joseph Paul-Boncour, mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes – problemet var at regjeringene ikke hadde greid å heve seg over sine egne særinteresser. Og for å minne om «suksessen» fra forbundets første år nevnte man forebygging av konflikter på Balkan, hjelp til gjenoppbyggingen av den østerrikske økonomien, arbeidet med å skape grunnlag for en solid avvæpningspolitikk … Her «glemte» man Folkeforbundets maktesløshet da Japan angrep Kina i 1933 og da Mussolini invaderte Etiopia i 1935, for ikke å snakke om fremveksten av Nazi-Tyskland (1933) og den mislykte avvæpningspolitikken. «Jeg støtter de sterke og bringer de svake til taushet uten blodsutgytelser» – dette valgspråket mente Albert Einstein ville passe som inskripsjon utenfor Folkeforbundets hovedkvarter. Ved krigserklæringen i 1939 bestemte Folkeforbundet seg for å utsette sine møter inntil det ble fred … Men «antibolsjevismen fikk en i 1939 til å huske at det fantes et Folkeforbund» (Paul-Boncour). Organisasjonen ville faktisk samles igjen for å ekskludere Sovjetunionen på grunn av angrepet på Finland i november 1939. Etter trusler fra Tyskland lovte forberedelseskommisjonen at Forbundet bare ville ta opp denne ene konflikten, noe som innebar at både invasjonen av Tsjekkoslovakia, invasjonen av Albania og angrepet på Polen ble forbigått i stillhet. Etter dette begrenset Folkeforbundet seg til «tekniske» aktiviteter: beskyttelse av flyktninger, studier av fremtidig gjenoppbygging og så videre. Da Vichy-regimets Frankrike i sin tur gikk ut av Folkeforbundet (som ikke våget å erstatte det med det frie Frankrike, som ikke var anerkjent av «stormaktene»), deltok verken Tyskland, Italia, Japan, USA (der Senatet helt siden 1919 hadde nektet å delta) eller Sovjetunionen lenger i dette «tomme skallet.» Woodrow Wilson, jurist og president i USA, hadde imidlertid i utgangspunktet hatt en stor visjon etter første verdenskrig. Etter at Storbritannia og Frankrike seiret med støtte fra USA, ønsket han å opprette en grunnleggende rettferdighet gjennom Folkeforbundet, mens Frankrike, den andre seierherren, ønsket en fred med oppreisning. Ved å innlemme dette prosjektet i selve fredstraktaten, håpet Wilson å erstatte den dødbringende rivaliseringen mellom nasjonalstater med et nasjonenes fellesskap. Dette nye Folkeforbundet skulle dessuten være en seier over stormaktene for de små statene som endelig var frie – blant andre Tsjekkoslovakia, Ungarn, de baltiske statene, Hedjaz og Syria. Wilson la imidlertid til at verden hadde behov for et enhetlig styre, og det skulle USA stå for. Ved begynnelsen av det tredje årtusen hører vi et ekko av dette når de amerikanske lederne som gode redningsmenn forsikrer oss om at de «er de rikeste og sterkeste, og derfor de beste til å styre». Den samme messianismen er der fortsatt, bortsett fra at da Folkeforbundet ble opprettet, ville Clemenceau at Frankrike skulle få oppreisning for de skadene landet hadde lidd, mens Wilson motsatte seg dette for den fremtidige fredens sak. I dag er det USA som ikke vil være avhengig av FN for å gå til aksjon, og Frankrike som har motsatt seg unilateralisme … Da Folkeforbundet ble oppløst i 1946,
I 30 år har Trilateral Commission samlet mektige næringslivsledere, politikere og akademikere fra USA, Europa og Japan bak lukkede dører. Medieoppmerksomheten er liten, men innflytelsen er stor.
Professor i internasjonal politikk, Adam Roberts, var nettopp i Oslo og holdt tre svært engelske forelesninger om verdenssituasjonen. På tross av Irak-krisens diplomatiske rystelser, ga han et velbegrunnet forsvar for folkerettens og hele den liberale visjons fortsatte funksjon i internasjonal politikk.
Det internasjonale rettsvesen står overfor store utfordringer. Det skal både sikre folkeretten og verdensfreden og ivareta nasjonal suverenitet. Kan den nyopprettede internasjonale straffedomstolen (ICC) bidra til at krigsforbrytere – også om de kommer fra USA eller Storbritannia – blir dømt?
