Leder– Side 8

Felles marked, felles valuta, og felles språk? Eurosedlene, med sine historiske portaler, bueganger og broer, symboliserer allerede hvordan handelen flyter fritt mellom forretningsmenn uten forankring og uten historie. Skal også studentene nå forlate hjemlandene uten ordbok? Med turistengelsk som det eneste språklige passet de trenger, særlig på de franske universitetene?

Hvis Europa kommer seg ut av dagens mer eller mindre permanent krisetilstand er det nærmest unison enighet om at dagens europeiske modell er truet av en gryende svøpe: en aldrende befolkning.

Alt var blitt umulig. Å øke skattene ville ta motet fra «gründerne». Å beskytte landet sitt mot dumping fra lavkostland ville vært et brudd mot frihandelsavtalene. Å innføre en (minimal) skatt på finanstransaksjoner ville forutsette at de fleste land sluttet opp om det. Å senke momsen ville kreve godkjennelse fra Brussel.

Krisen ingen har klart å finne den enkle løsningen på ruller videre i EUs utkanter.

Langt fra de store ordene om demokrati til Midtøsten har krigen i Irak bidratt til å svekke demokratiet og folkeretten globalt med sin fullstendig mislykkede plan om å få tilgang til noen av verdens største oljereserver.

Så å si alle i Tunisia mener at resultatene av revolusjonen er truet. Men av hvem? Av en «sekulær» opposisjon som nekter å innse at de konservative islamistene i Ennadha vant en overlegen seier i valget til grunnlovgivende nasjonalforsamling i oktober 2011? Av Ennadha-islamistene som ønsker å bruke valgseieren til å infiltrere staten innenfra samtidig som de spiller på frykten de salafistiske militsene skaper? Eller simpelthen av et politisk sirkus som minner om den fjerde franske republikken med sine parlamentariske blokkdannelser som sprakk så snart en representant ikke ble minister, med teatralske opptrinn som var glemt dagen etter, og de utallige smågruppene som stadig skiftet standpunkt? I mellomtiden faller gruveproduksjonen, turismen vakler, utryggheten brer om seg og hundrevis av unge tunisiere har dratt for å slåss sammen med jihadister i Syria, Algerie og Mali.

Det er først når det er for seint, når vi har vendt ryggen til de beste alternativene, at vi må velge mellom vondt og verre. Allerede ni dager etter 11. september-angrepene kom George W. Bush med trusselen: «Enten er dere med oss eller så er dere med terroristene.» To kriger fulgte, først i Afghanistan og så i Irak. I Mali haster det nok en gang med å velge mellom to like motbydelige alternativer.

Økonomien krymper, arbeidsledigheten stiger, i likhet med fattigdommen. Om det er vanskelig å se for seg hva som skal til for å få Hellas på fote igjen, er det et enda mer foruroligende spørsmål om Hellas er et særtilfelle eller framtiden for de såkalte i-landene.

Dagens framvoksende stormakter er ikke verdige arvtakere etter gårsdagens antikolonialister og antiimperialister.

Politiske og økonomiske eliter veksler mellom å male dystre framtidsutsikter og spå kommende vekst inn i himmelen. Lite tyder på at framtiden er lys, likevel er optimismen stor, skal vi tro «markedet».

Ingen land i verden ville akseptert at raketter sendt opp utenfor landets grenser regner ned over dets borgere.» Da Obama kom med denne selvfølgeligheten siktet han ikke til palestinerne i Gaza, som er hjelpeløse mål for israelske bomber og missiler, ofte skutt fra amerikanskproduserte F16-fly eller Apache-helikoptere.

Kyoto-avtalen løper ut ved årsskiftet. Representanter fra 200 land møtes i skrivende stund på klimatoppmøtet i Doha og forsøker å finne fram til en ny avtale, eller i det minste forlenge Kyoto-avtalen. Kyoto var i sin tid symbolsk viktig, som den første multilaterale bindende avtale om reduksjon av klimagassutslipp. Men regnskapet ved avtalens utløp viser at lite annet enn symbolikk har kommet ut av den.

Hva skal man si når folk er overbevist om at de folkevalgte har fjernet seg for mye fra folket, blitt for korrupte og har for mange bånd til oligarkiets interesser til å tjene fellesskapet?

Når Torbjørn Jagland begrunner nobelpristildelingen med at den skal være en påminnelse om hva som er oppnådd og kan gå tapt, er det vanskelig å forstå hva som menes: Er det et angrep på protestene mot et forfeilet økonomisk styre som er i ferd med fullstendig å kuppe EU-prosjektet eller at EU må gjenoppfinne seg som et annet politisk prosjekt enn en økonomisk union?

De som klager over manglende oppmerksomhet for sine hjertesaker og virke, blir ofte møtt med samme forklaring: «Vi har ikke lenger tid.» Vi har ikke lenger tid til å lese en lang bok, rusle i gata, besøke et museum eller se en film som varer lengre enn 90 minutter.

Koldbrannen i den amerikanske finanssektoren utløste en global økonomisk krise som vi alle kjenner resultatene av: arbeidsledighet, flere millioner bankerotte boligeiere, kutt i sosiale sikkerhetsnett. Likevel kan vi ikke fem år senere, som et enestående paradoks, utelukke at Mitt Romney kan komme til å flytte inn i Det hvite hus – en mann med en enorm formue skapt ved finansspekulasjon, utflytting av arbeidsplasser og skatteparadiset Cayman Islands.

I løpet av året skal Kinas kommunistparti holde sin 18. partikongress. Mye tyder på at landets lederskap både må fornye seg selv og sin samfunnsmodell.

I en berømt scene i Michael Curtiz’ kultklassiker Casablanca (1942) kommer den lokale politisjefen Renault for å stenge kafeen til Rick Blaine (Humphrey Bogart): «Jeg er sjokkert, virkelig sjokkert, over å oppdage at det foregår gambling her!» sier Renault. I neste øyeblikk rekker en croupier en bunke sedler til politisjefen: «Gevinsten din.» Renault visker «takk», stikker pengene i lomma og kommanderer: «Alle ut, fort!»

I finansskandalen om manipulering av referanserenta for de britiske bankene – London Interbank Offered Rate (Libor) – er det vanskelig å identifisere den skitne politimannen, fordi det er så mange potensielle kandidater.

Stadig nye avsløringer utvider en allerede endeløs liste av synder som får den internasjonale finanssektoren til å framstå stadig mer som en vaneforbryter.

De største katastrofene får de mest troende til å bli enda frommere. De europeiske føderalistene nekter å vende ryggen til den monetære, budsjettmessige og handelsmessige integrasjonspolitikken som har forverret og forlenget den økonomiske krisen. Snarere tvert imot vil de gi enda mer makt til de som har iverksatt denne politikken.

Omlegging til en grønn økonomi har de siste årene blitt lansert som løsningen på de fleste problemer, enten det gjelder det altoverskuende hovedproblemet med klimaendringer, den pågående økonomiske krisen, reindustrialisering av Vesten eller vekst i økonomi og levestandard i fattige land i sør.

Studentopprøret i Quebec viser det nok en gang: Sparepolitikk kan ikke lenger gjennomføres uten autoritære metoder. Da Jean Charests liberale regjering besluttet å øke semesteravgiften med 75 prosent på fem år, gikk mer enn en tredjedel av studentene i provinsen ut i streik.