Leder – Side 6

Det dukker opp stadig flere forsøk på å bryte med nyliberal politikk. Etter Syriza i Hellas, kan det uventende valget av Jeremy Corbyn som Labour-leder i Storbritannia kanskje smitte over på Spania. Disse forsøkene fører ikke alltid fram, det så vi i Athen i juli. Men i det minste er noen av hindringene nå blitt tydelige: finansmarkedene, de multinasjonale selskapene, ratingbyråene, eurogruppen, Det internasjonale pengefondet (IMF), Den europeiske sentralbanken (ESB), den tyske pengepolitikken og dens sosialliberale håndlangere. Makten til disse aktørene, og deres felles interesser, forklarer delvis hvorfor noen av forsøkene er beskjedne og kapitulerer, mens andre nøler og lider under det. Denne diagnosen er treffende, men ufullstendig. For den mangler et avgjørende element som ofte blir analysert i denne avisens spalter, men i stor grad ignorert de fleste andre steder, spesielt av de politiske kreftene som burde ha det som en sentral prioritering. I Athen viste dette elementet hvor skadelig det er, da Syriza motsatte seg diktatene fra EU. I London gikk det raskt til angrep på den nye Labour-lederen Jeremy Corbyn. I Madrid vil vi se det samme hvis Podemos vinner valget i desember. Hva snakker jeg om? Jo, måten mediemaskineriet fininnstilles for å diskvalifisere alle prosjekter som kan gå imot aksjonærenes makt. Og hvorfor skulle det være annerledes, når de som eier mediene stadig oftere også er de som står bak næringslivskonsentrasjoner og tjener store summer på børsoppføringer? I Frankrike, for eksempel, tilhører nå seks av de ti største formuene folk som eier mediekonsern. En av medieeierne, Patrick Drahi, er også Israels rikeste. Mediesektoren er sentral for offentlig debatt, økonomi, kultur, fritid og utdannelse, men det er vanskelig å se noen politiske forsøk på å motvirke faren som ligger i denne utviklingen. Litt som om alle sier til seg selv: Vi vil se når den tid kommer, nå har vi andre prioriteringer, andre saker som haster. Et ideologisk parti Vi vil se? Vi har sett. Regjeringen til Alexis Tsipras, som kom til makten i Hellas i januar, satset litt ubetenksomt på at solidariteten mellom de europeiske folkene som var utsatt for sparepolitikken, ville gjøre det lettere å motsette seg den tyske staheten. Syrizas allierte på kontinentet er splittede og svake av mange grunner, og det er en av forklaringene på hvorfor dette håpet feilet. Likevel må et viktig moment ikke utelates. I seks måneder fordreide medienes behandling av grekerne debatten som var underveis. Og de forsøkte å hisse opp den europeiske opinionen med påstander om hva en gresk gjeldslette ville koste hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. De store nyhetsmediene – inkludert de som elsker å komme med prekener om at nasjonalstatene tilhører fortiden – finner i de samme nasjonalstatene et middel til å forhindre en kontinental solidaritet med den greske venstresiden. I en annen medieverden ville Hellas kanskje ikke blitt framstilt som en dårlig betaler som vil skape ytterligere problemer for kreditorene, men som fortroppen i en europeisk kamp mot en mislykket sparepolitikk. Fellesskapets kostnader ved skattelettene som de rikeste skattebetalerne har fått i tretti år, eller redningspakkene for de private bankene, har aldri blitt beregnet – og angrepet – med samme iherdighet for hver tysker, franskmann, spanjol, italiener og slovak. 27. august gikk de vestlige kreditorene, som var så urokkelige når det gjaldt den greske gjelden, med på å slette deler av Ukrainas gjeld.

Det er forunderlig hvordan politiske nykommere og utfordrere til de rådende partiene skaper krasse reaksjoner.

I 2012 brukte Barack Obama og Mitt Romney én milliard dollar hver på valgkampene sine. I stedet for å gi penger til en kandidat i 2016, har New York-milliardæren Donald Trump bestemt seg for å stille selv: «Jeg tjener 400 millioner dollar i året, så hvilken forskjell gjør det for meg?» I 1992 lovet en annen milliardær, Ross Perot, «å kjøpe Det hvite hus for å gi det tilbake til amerikanerne som ikke lenger har råd til det». I likhet med Perot, vil Trump sannsynligvis mislykkes, men ikke uten å ha, på sitt vis, avdekket hvordan det amerikanske politiske systemet fungerer: «Jeg er en forretningsmann. Jeg gir til alle. Når de ringer meg, gir jeg. Og vet dere hva, hvis jeg trenger noe fra dem to år senere, ringer jeg dem. Da er de der for meg.» Tidligere senator for New York og kandidat i demokratenes primærvalg, Hillary Clinton, var «der» også: «Jeg ba henne komme til bryllupet mitt og hun gjorde det. Vet dere hvorfor? Hun hadde ikke noe valg, fordi jeg ga penger til stiftelsen hennes.» Hvis man vil ha en ubestikkelig president, foreslår Trump, må man velge en av de som korrumperer! En dom i USAs høyesterett i 2010 fjernet de fleste begrensningene på politiske pengegaver. Siden har de superrike fått dele ut penger nærmest uhindret. New York Times forklarer det rekordstore antallet republikanske kandidater i primærvalget (17) med at «nesten alle kandidatene i primærvalget har en milliardær i ryggen, noe som betyr at valgkampen deres nå er skilt fra deres evne til å samle inn midler fra velgerne.» Jeb Bush har allerede omdefinert kategorien «små pengegaver»: For de fleste kandidatene er det mindre enn 200 dollar, for ham er det mindre enn 25 000 dollar. Tre milliardærer – Charles og David Koch, og Sheldon Adelson – er blitt republikanernes hovedsponsorer. Koch-brødrene som avskyr fagforeninger, sier de vil bruke 889 millioner dollar på neste års presidentvalg, samme sum til begge de to store partiene. Wisconsin-guvernøren Scott Walker synes å være deres favoritt, men tre av konkurrentene har svart på invitasjonen deres med håp om å få noen øre. Walker forsøker også å forføre Sheldon Adelson, landets åttende rikeste person og en stor beundrer av Israels statsminister Benjamin Netanyahu. Men Walker er ikke den eneste som smisker med den åttiårige milliardæren. For to år siden mente Adelson at USA burde sende atomraketter mot Iran snarere enn å forhandle med landets ledere. De 17 republikanske kandidatene hadde kanskje denne uttalelsen i hodet under debatten 6. august, der de alle var mot den nye avtalen mellom USA og Iran. Oversatt av R.N.  

Flyktninger fra borgerkrigen i Syria har sluttet seg til strømmen av migranter mot Europa og skapt enda mer akutte problemer for et Europa som i lang tid har forsøkt å gjøre grensene ugjennomtrengelige for uønskede. Krisen er symptomatisk for en delt verden og krever et helhetlig syn på migrantene og murene Europa bygger. Borgerkrigen i Syria har krevd over 300 000 liv og gjort større deler av landet ulevelig for de 22 millioner innbyggerne landet hadde før krigen brøt ut. 7,6 millioner er drevet på flukt og 3,9 millioner har søkt tilflukt i nabolandene, som ikke har kapasitet til å dekke deres behov. Mange av dem søker dermed til Europa for å unnslippe de elendige forholdene i nabolandene. Borgerkrigen synes ikke å gå mot noen ende og heller ikke å ha særlig mange gode utfall. Det som startet som et folkeopprør mot diktaturet til Bashar al-Assad har i stadig større grad blitt en uoversiktlig krig mellom Assad og ulike jihadistmilitser som Al-Nusra (Al-Qaidas gren i Syria) og Den islamske stat (IS). Assads brutale tønnebomber og forakt for sivile liv har brent alle broer for regimet og en fredelig overgang, mens jihadistene knapt kan kalles et bedre alternativ. Samtidig har de progressive delene av Den frie syriske hær i lang tid tapt terreng. Den store kompliserende og forverrende faktoren har vært ekstern innblanding både med tilstrømmingen av utenlandske kriger til IS og stedfortrederkrigene til de mange landene i regionen – Saudi-Arabia, Qatar, Iran, Tyrkia – som har støttet de ulike partene. Og få har vært interessert i forhandlingsløsninger. I tillegg kommer stormaktsspillet. «Et vendepunkt» sa amerikanske diplomater etter at Tyrkia gikk med på å la USA bruke tyrkiske baser til å utføre bombeangrep mot IS i Syria, og samtidig fikk Tyrkia til å engasjere seg mer i krigen mot IS. Tyrkia lanserte da sin «synkrone krig mot terror», det vil si mot både IS og kurderne i PKK. Men så langt har de bare utført en håndfull angrep mot IS, men over 300 hundre mot PKK-baser i Irakisk Kurdistan. Tyrkia har tidligere hatt tvilsomme bånd til jihadistene og mye tyder på at USA har blitt lurt, mener den erfarne midtøstenreporteren Patrick Cockburn: «Det er tegn på en grynende erkjennelse i Washington om at tyrkerne førte USA bak lyset, eller i beste fall at forhandlerne lurte seg selv når de gikk med på avtalen med Ankara. Amerikanske militærledere protesterer anonymt i amerikanske medier at de ikke visste at Tyrkia bare lot som om de gikk etter IS mens de i praksis planla en offensiv mot landets 18 millioner kurdere.» Kurderne i syriske PYD, som har bånd til PKK, har siden i fjor høst erobret store områder nordøst i Syria og kan være en modell for et framtidig Syria med sin sekulære og progressive ideologi. Tyrkias angrep synes nettopp å ville svekke kurderne i Syria, som ikke bare er en av få progressive krefter som vinner terreng i Syria, men også en viktig styrke på bakken i kampen mot IS. Tyrkias handlinger gjør dermed utsiktene enda dystrere i Syria, og i tillegg kommer faren for en destabilisering av Tyrkia hvis offensiven mot kurderne eskalerer. Destabiliseringen av Midtøsten slår nå tilbake på Europa. Migrantstrømmen vil ikke avta før politikken endres. Europas stengning av grensene har de siste femten årene sammenfalt med en ekstern politikk

Oppheves embargoen John F. Kennedy innførte mot Cuba i 1962, vil det korrigere et brudd på folkeretten som nesten alle landene på planeten fordømmer hvert år.

Vestlige politikere vil verken innrømme eller avvise at intervensjonene både i Afghanistan, Irak og Libya har vært mislykkede. I stedet kommer de stadig tilbake til dette veiskillet: Hva skulle vi ellers ha gjort?

Angrepet mot Charlie Hebdo.

Neste år starter testflygningene av det norske forsvarets storsatsing: det autonome våpensystemet Joint Strike Missile. Forsvarets hjertebarn normaliserer en unntakstilstand der lov og rett ikke lenger gjelder.

I krisetider er det ikke hverdagskost at en statsleder blir gjenvalgt for en tredje periode i første valgomgang. Når Evo Morales blir gjenvalgt med hele 61 prosent av stemmene, fortjener det mer oppmerksomhet.

Lar vi Frontex bare bekjempe immigranter uten å sikre menneskerettighetene, kommer mange flere til å dø

Det er et dårlig tegn for offentlig debatt om begreper som «hjertevarme» og «raushet» blir redusert til politisk korrekthet og moralisme.

Den nye kalde krigen vil bli skumlere enn den forrige, fordi den møter ingen motstand.

Sexkjøpsdebatten forholder seg til prostitusjon på et rent abstrakt plan: som en enkel og frivillig byttehandel der alle involverte parter er like. Sex for penger, tjeneste mot tjeneste.

Når det kommer til Israel og Palestina er ord og virkelighet diametrale motsetninger hos de fleste vestlige ledere.

I konflikten i Midtøsten, hvor skylden ikke er likt fordelt, innebærer «balansert» å glemme hvilken part som er okkupasjonsmakten.

Sammen med femti andre land, under det komiske navnet Really Good Friends of Services, forhandler Norge om en ny handelsavtale som vil forby regulering av finansindustrien.

I 2002 ville ikke Obama «helle bensin på bålet i Midtøsten». Vil han være like klarsynt i månedene som kommer?

Hvis frihandelsavtalen TTIP blir en realitet, står selve politikkens essens i fare.

Hva har den europeiske drømmen endt opp som? Et straffeinstrument. Når dette instrumentet nå perfeksjoneres, får man en følelse av at de vekslende elitene bruker hver krise til å innføre en enda strammere sparepolitikk og sette opp sin føderale luftspeiling. Bedriftsstyrene og avisredak-sjonene slutter opp om denne todelte målsetningen. Men selv om man plusser på noen tyske rentenister, luxemburgske stråselskaper og flesteparten av de franske sosialdemokratene, utvider man ikke det folkelige fundamentet for dagens «europeiske prosjekt». EU irettesetter uavlatelig medlemsland som ikke reduserer budsjettunderskuddene, også når arbeidsledigheten stiger i været. Siden de generelt avlyder uten å mukke, påtvinger EU dem raskt et korrigeringsprogram med målsettinger ned til millimeteren, ledsaget av en detaljert gjennomføringsplan. Når derimot stadig flere europeiske pasienter avstår å søke medisinsk behandling fordi de ikke har råd, når spedbarnsdødeligheten stiger og malaria dukker opp igjen, som i Hellas, har de nasjonale regjeringene aldri måttet frykte tordentale fra Kommisjonen i Brussel. «Konvergenskriteriene» er ekstremt strenge når det dreier seg om underskudd og gjeld, men ikke-eksisterende for sysselsetting, utdannelse og helse. Men disse henger unektelig sammen: Å kutte offentlige utgifter innebærer nesten alltid å redusere antallet leger på sykehusene og rasjonere tilgangen til medisinsk behandling. Det er ikke så mye «Brussel», alle misfornøydes syndebukk, men to politiske krefter som har gjort om de monetaristiske dogmene til frivillig underkastelse. I flere tiår har sosial-demokrater og liberalere delt på makten og postene i Europaparlamentet, i EU-kommisjonen og de fleste nasjonale regjeringene på kontinentet. Ultraliberalisten José Manuel Barroso, som i sin tid var for Irak-krigen, ble dessuten enstemmig gjenvalgt til presi-dent for EU-kommisjonen for fem år siden av de 27 medlemslandenes statsledere og EUs regjering, også sosialdemokratene, selv om alle er på det rene med hvor sjokkerende middel-mådig han har utført embetet sitt. Nå konkurrerer den tyske sosialdemokraten Martin Schulz og den luxemburgske kristeligdemokraten Jean-Claude Juncker om å overta etter ham. De «utfordret» hverandre i en tv-sendt debatt 9. april. Hvem av dem mente at «innstramming er nødvendig for å gjenvinne tilliten»? Og hvem repliserte at «budsjettdisiplin er uunngåelig»? Det hele endte med at Schulz, som mener at de nådeløse «reformene» til kameraten Gerhard Schröder er «modellen» som må følges, fikk seg til å si: «Jeg vet ikke hva som skiller oss.» Garantert ikke viljen til å lukke Europas økonomiske straffeleir. Oversatt av R.N.

Ytringsfriheten finnes bare når den også gjelder ytringer man avskyr. Angrepene mot den overlever dessuten lenge etter at angriperne er glemt. I en nesten panisk stemning etter terrorangrepene 11. september 2001, var det bare én amerikansk senator, Russel Feingold, som stemte mot Patriot Act og lovens arsenal av frihetsfiendtlige tiltak som ble vedtatt av en samlet Kongress under påskudd om krig mot terror. 13 år og én president senere er disse unntaksbestemmelsene fortsatt i kraft i USA. Vi vet at innenriksministre bryr seg mer om orden og sikkerhet enn om frihet. Hver trussel driver dem til å kreve nye repressive tiltak som en nervøs eller rasende befolkning vil støtte. I januar forbød Frankrike, i preventivt øyemed, flere folkemøter og kulturarrangementer som krenker «respekten for menneskets verdighet». Innenriksminister Manuel Valls reagerte på de antisemittiske tiradene til den kontroversielle komikeren Dieudonné, «som ikke lenger er morsom» og gjør noe som «ikke lenger er kreativt», og truet: «Jeg vil ikke utelukke noe, inkludert strengere lover.» Men en demokratisk stat bør ikke så lett akseptere at ministeren med ansvar for politiet offisielt bestemmer hva som er morsomt og kreativt – selv når det verken er det ene eller det andre. I juli 1830 utstedte Charles 10 et dekret som fjernet pressefriheten. En av støttespillerne hans forsvarte den gang gjeninnføringen av forhåndssensur, som erstattet domstolenes etterhåndssensur, slik: «Når loven grep inn, var skaden gjort; langt fra å reparere skaden, skapte straffen også debatt og skandale.» Dagen etter det kongelige dekretet, ble avisene likevel gitt ut uten forhåndsgodkjennelse, takket være ulike smutthull. Folk strømmet til for å lese og diskutere dem. Like etter ble Charles 10s regime styrtet i en revolusjon. Nå har rebellene og de fordømte tusenvis av følgere på Twitter. Med Youtube kan de arrangere folkemøter henslengt på sofaen i stua. Hvis vi forbyr kulturarrangementer eller offentlige møter, fordi de krenker «menneskets verdighet», må vi ikke også straffe spredning av det samme budskapet på sosiale medier? Det ville gitt de profesjonelle provokatørene en aura av å være ofre for «systemet». Og gitt næring til deres mest paranoide anklager. En tidligere sosialistisk minister har reagert på Valls’ initiativ og er bekymret for et «stort tilbakeskritt som innfører et slags preventivt regime, det vil si en moralsk forhåndssensur av det frie ord». Sympatisk nok avsluttet han med å si at: «I denne saken har avskyen og sinnet mot det skjendige fått de beste sinn til å vakle.» Oversatt av R.N.

Hos de som forsvarer overvåkingen ser vi at sikkerhet blir et argument som overskygger alle andre hensyn, samfunnet må beskyttes med alle midler, om det så innebærer en grunnleggende endring av forholdet mellom stat og borger.

Kan en avtale mot Benjamin Netanyahu, de ultrakonservative iranerne, den pro-israelske lobbyen som dikterer den amerikanske kongressen og Saudi-Arabia være en dårlig ting? Er Israel riktig land til å belære det iranske regimet når de ikke har signert Ikkespredningsavtalen (TNP), har atombombe og har brutt flere FN-resolusjoner enn noe annet land i verden?