Leder– Side 9

Menneskerettighetene respekteres ikke stort bedre i Saudi-Arabia enn i Iran. Er det dermed det wahhabistiske kongedømmets status som verdens største oljeeksportør og USAs allierte, som mirakuløst nok gjør at det spares av «det internasjonale samfunnet»?

Lønningene er under press i Europa med den tyske modellen. Og massearbeidsledighet er blitt et stadig mer dominerende fenomen. Tiden er inne for å drøfte arbeidets sosiale og omfordelende rolle.

I 1997 introduserte denne avisen ideen om å skattlegge finanstransaksjoner.¹ Disse transaksjonene var på den tiden 15 ganger større enn den årlige globale produksjonen. I dag er de nesten 70 ganger større.

Det ene mislykkede EU-toppmøtet avløser det andre. Det hvite hus og Kongressen krangler uten å komme noen vei. «Markedene» har forstått dette og behandler nå de folkevalgte som hodeløse ender, kraftleketøy de selv har skapt, men ikke lenger klarer å kontrollere. Samtidig er det snart presidentvalg – i Russland, Frankrike og USA. Offentligheten og mediene oversvømmes av valgstoff og skaper en uvirkelig følelse der ord er fullstendig frakoblet handling.

De tidligere bankmennene Lucas Papademos og Mario Monti må håndtere konkurstrussel og frykt for kaos når de nå har tatt over roret i Athen og Roma. Ingen av dem er apolitiske teknokrater, men høyremenn og medlemmer i Den trilaterale kommisjon, kjent for å ha anklaget vestlige land for å være for demokratiske.

Som grekerne får erfare finnes det to typer penger, de som brukes til å kjøpe allerede eksisterende produkter, og kapitalen som legger beslag på deres framtid.

Europeiske venstrepartier våger ikke å utfordre den rådende økonomiske orden. I beste fall lover de å lappe sammen systemet, men som oftest forsøker de å vise «ansvarlighet» med å anbefale de samme hestekurene som høyresiden. Hvor lenge kan dette politiske spillet vare etterhvert som folkets sinne stiger?

Hva vil det si å være til venstre? Spørsmålet har sjeldent vært mer relevant enn de siste årene.

Obama gikk til valg på «endring», uten å presisere hva det gikk ut på. Når hans første periode nå går mot slutten, er det ikke mange tegn til endring. En annen bevegelse har imidlertid dukket opp i skuffelsen over tingenes tilstand i amerikansk politikk og samfunn.

Mindre enn et år etter selvmordet til Mohammed Bouazizi i Sidi Bouzid, som startet de arabiske opprørene, begir tunisierne seg til stemmeurnene 23. oktober. En forvirrende valgkamp finner nå sted på et bakteppe av sosial nød.

Krangelen mellom Barack Obama og det republikanske flertallet i Kongressen om hvordan man skal få redusert den amerikanske gjelden, tilslører det som her er det vesentligste: At Obama har gitt etter for utpressingen fra sine politiske motstandere og gått med på at mer enn tre fjerdedeler av budsjettinnstrammingene de ti neste årene, det vil si 3000 milliarder dollar, skal komme fra kutt i sosialbudsjettene. Den amerikanske høyresiden kunne sagt seg fornøyd med denne seieren, men de krever stadig mer. Selv om deres mangel på fleksibilitet risikerer å skade deres popularitet.

Noe er råttent i EU. Stéphane Hessel, motstandsmannen som var med å bygge opp den franske velferdsstaten etter andre verdenskrig og utarbeide FNs menneskerettighetserklæring, har gitt navn til bevegelser som langt overskrider den lille pamfletten Indignez-vous!

Enhver som tillater seg å rakke ned på oligarkiets privilegier, den økende korrupsjonen hos de herskende klasser, gavepakkene som gis til bankene, frihandel, lønnskutt med henvisning til konkurransedyktigheten, vil straks få slengt etter seg at han er «populist». Og man spiller ballen over til høyreekstremistene, legges det til.

Bin Laden er død. Den mytiske skikkelsen, symbolfiguren som var argumentet for to kriger og en udefinert og selvmotsigende «global krig mot terrorisme», som har innevarslet et endelikt for den liberale orden, som nettopp ble presentert som Al-Qaidas mål.

Fire år har gått siden finanskrisen brøt ut. Gjentatte avsløringer av i beste fall umoralske praksiser hos de store bankene har ikke ledet til en eneste større straffesanksjon.

Atomalderen lot til å være over. På tross av snakk om atomkraft som en nødvendighet for å unngå klimaendringer, har det vært lite utbygging av nye anlegg de siste årene.

I flere måneder har den arabiske opprørsbølgen stokket om på de politiske, diplomatiske og ideologiske kortene i regionen. Undertrykkingen av opprøret i Libya truet med å bryte denne utviklingen. Nå har den vestlige, FN-godkjente krigføringen skapt
en ny situasjon, med uante konsekvenser.

Oppvåkningen i den arabiske verden har satt Vesten på sidelinjen ideologisk, realpolitisk og begrepsmessig.

Det afrikanske paradokset–landene er svært rike på ressurser, men befolkningen blir bare fattigere–skaper stadig mer uro i Afrika. Mye av bakgrunnen for opprørene som nå sprer seg i Nord-Afrika, ligger i fallende kjøpekraft. Prisene stiger raskere enn inntektene til brorpar-ten av befolkningen.

En sekulær revolusjon er underveis i de arabiske landene. Men etter å ha snakket om demokrati og rettferdighet, er vestlige ledere nå plutselig bekymret.