På tross av en offensiv sosialpolitikk har Venezuela fortsatt en av verdens høyeste mordrater. Hva skyldes den vedvarende volden som Chàvez’ regjering lenge har ignorert og motstanderne, internt så vel som eksternt, ikke nøler med å bruke mot det sittende styret?
Livet er den nye vekstindustrien. 20. mai i år annonserte forskeren Craig Venter at han hadde laget det første «syntetiske livet», en bakterie med et kunstig genom. Femti år etter at DNA-et ble oppdaget er syntetisk biologi i ferd med å bli et stort marked for alt fra energiproduksjon til opprydning av forurensning. Hvordan forhindre at det kunstige livet fortrenger det «naturlige», eller avler nye våpenformer i feil hender?
Svensk våpeneksport er mer enn firedoblet det siste tiåret. Dokumentarboka En hjälpande hand setter våpenaffærene på spissen, med en blanding av satirisk drama og fakta om det globale våpenmarkedet.
«Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon,» sa bankierenes og regnskapsførernes skytsengel, apostelen Matteus. To tusen år senere gjør paven sitt for å motbevise apostelens påstand.
Den arabiske verden figurerer titt og ofte på verdens forsider. Her presenteres den enten i et geopolitisk perspektiv eller så framheves demokratiske og sosiale problemer. Verdensregionens kulturelle mangfold og energi forblir derimot i skyggen.
I juni stoppet den srilankiske regjeringen en FN-delegasjon som skulle granske anklager om brudd på menneskerettighetene da hæren knuste Tamiltigrene i 2009. President Mahinda Rajapaksa har styrket sin makt og avviser enhver dialog med tamilene, som frykter de vil bli kolonisert av den singalesiske buddhistmajoriteten.
I det avindustrialiserte Skottland fylles bankkontoene til de rike, mens fattigdommen brer om seg. I Glasgow er det hele 28 år i forskjell i forventet levealder mellom de rike og de fattige bydelene. I enkelte bydeler er forventet levealder nede i 54 år for menn. Da er det bra at byen har nok av rike filantroper som kan veilede de «fordervede» fattige. Er dette løsningen statsminister Cameron håper skal veie opp for budsjettkuttene?
Et ras av avsløringer sjokkerer Frankrike. Politiske ledere pleier støtt og stadig – og i full vennskapelighet – kontakt med næringslivsledere. De sistnevnte finansierer partiene og valgkampene til de førstnevnte. Som takk får de hjertelige skatteletter. Enda mer sjokkerende er det at skattenedgang for høye inntekter (nærmere 100 milliarder euro på ti år) framfor alt har vært til fordel for … de høye inntektene, som siden 2006 har vært beskyttet av et skreddersydd «skatteskjold». Og for å erfare på kroppen hvor vanskelige kår de rike har, engasjerer de styrende (og deres familier) seg i næringslivet snarere enn i fagforeningsarbeid. Bettencourt-skandalen har bare gjort synlig det som allerede er virkeligheten. Sov gravejournalistene, og dydsmenneskene i april i år, da Jacques Chiracs kone Bernadette trådte inn i styret til LVMH, luksuskonsernet som eies av Frankrikes rikeste, Bernard Arnault? På nøyaktig samme tid fikk kona til arbeidsminister Éric Woerth, Florence Woerth, en direktørstilling hos Hermès. Før dette hadde hun tatt seg av formuen til Liliane Bettencourt, Frankrikes nest rikeste, uten at det skapte noe som helst ståhei. Éric Woerth har reagert slik på anklagene om rollesammenblanding: «Jeg er også minister for likestilling, derfor ville det vært feil av meg å bremse karrieren til min kone […] parallelt med min.» Ingen mistenkte ham virkelig for å bremse konas yrkesmessige utvikling, men varsellampene lyste heller ikke for «parallellismen» mellom karrieren til en forvalter av en stor formue som var opptatt av «skatteoptimalisering» på Seychellene, og karrieren til en sosialminister som gjorde seg klar til å amputere pensjonen for de fattige. Alt dette skjedde før «Bettencourt-skandalen». Relasjonene mellom penger og makt var akkurat de samme da som i dag. Men på den tiden var det tydeligvis ikke noe problem. At dette nå har blitt en «skandale» ligger kanskje i de drepende detaljene: en ung og ærgjerrig statssekretær for arbeid (Laurent Wauquiez) benytter anledningen under en offisiell reise til London til å be aksjemeglerne i City om å finansiere minipartiet hans, kalt «Nouvel Oxygène»; en inntektsskatt på mellom én og seks prosent i året i tilfellet med Bettencourt (skatteskjoldet fungerer); en kjendisjournalist som klarte å få til et intervju med L’Oréal-arvingen Bettencour på tv-kanalen TF1, forklarer hvorfor: «Jeg ble kjent med henne og hennes ektemann i et middagsselskap hos felles venner. Siden har vi møttes på forskjellige utstillinger.» For at denne fangarmaffæren skal bli til en «halsbåndprosess» for det nye franske oligarkiet, må den i det minste ende med slutten på svingdøren mellom privat og offentlig, for ikke å glemme «journalisthjemmene» som via ekteskap og vennskap knytter forpliktende relasjoner til pengemakten. Alt maset den siste måneden har derimot ikke tjent til noe, hvis håpet om å rense lufta for eimen av dekadanse i keiserriket bare fører en siamesisk tvilling av Nicholas Sarkozy til presidentpalasset. For eksempel lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn. De rike vil feire seieren til denne næringslivssosialisten på samme måte som de feiret Sarkozys i 2007. Og alt vil begynne på nytt igjen. Oversatt av R.N.
Oppgaven å klippe sammen NRK-filmen Kjære Haiti, hva nå? et halvt år etter jordskjelvet, bød på en del utfordringer. Framfor å lage en typisk dramatisk fortelling, ble valget et filmessay av inntrykk som henleder til vår ofte noe montasjeaktige måte å oppfatte eller forestille oss virkeligheten på.
Armadillo fremstiller de danske soldater som en flok drengerøve, der præget af ungdommelig hovmod og umodenhed likviderer og gør grin med de afghanske ofre. Alligevel er det svært at føle anstød over filmen. For krig er vel bare sådan?
I en tid med krig, kriser og reformer er «ekspertene» den enkleste (og billigste) løsningen for tv-kanalene. De skravler i vei i studioene, slenger ut analyser og råd. Ekspertene framstilles som uavhengige og nøytrale, men er i virkeligheten ofte betalt av de store selskapene de ivrig forsvarer.
15. juli vedtok det amerikanske senatet «den mest omfattende reformen av finanssystemet i USA siden 1930-tallet». Selv om loven er blitt relativt beskjeden, er den utvilsomt en politisk suksess for Obama.
Det lukkede og sterkt forurensede Svartehavet oppfattes ofte som et geopolitisk utkantstrøk, men det står i virkeligheten i sentrum for en strategisk redefinering av styrkeforholdet mellom EU, Russland, Tyrkia, Kaukasus, Sentral-Asia og Midtøsten.
Det nylig avsluttede fotballmesterskapet i Sør-Afrika ga en flom av avisartikler som hyllet det afrikanske kontinentet som et eldorado for vestlige bedrifter. Men økende sosiale forskjeller sår tvil om hvorvidt den gryende middelklassen vil bli en demokratisk faktor.
