Remi Nilsen

Langt fra de store ordene om demokrati til Midtøsten har krigen i Irak bidratt til å svekke demokratiet og folkeretten globalt med sin fullstendig mislykkede plan om å få tilgang til noen av verdens største oljereserver.

Økonomien krymper, arbeidsledigheten stiger, i likhet med fattigdommen. Om det er vanskelig å se for seg hva som skal til for å få Hellas på fote igjen, er det et enda mer foruroligende spørsmål om Hellas er et særtilfelle eller framtiden for de såkalte i-landene.

Politiske og økonomiske eliter veksler mellom å male dystre framtidsutsikter og spå kommende vekst inn i himmelen. Lite tyder på at framtiden er lys, likevel er optimismen stor, skal vi tro «markedet».

Kyoto-avtalen løper ut ved årsskiftet. Representanter fra 200 land møtes i skrivende stund på klimatoppmøtet i Doha og forsøker å finne fram til en ny avtale, eller i det minste forlenge Kyoto-avtalen. Kyoto var i sin tid symbolsk viktig, som den første multilaterale bindende avtale om reduksjon av klimagassutslipp. Men regnskapet ved avtalens utløp viser at lite annet enn symbolikk har kommet ut av den.

Når Torbjørn Jagland begrunner nobelpristildelingen med at den skal være en påminnelse om hva som er oppnådd og kan gå tapt, er det vanskelig å forstå hva som menes: Er det et angrep på protestene mot et forfeilet økonomisk styre som er i ferd med fullstendig å kuppe EU-prosjektet eller at EU må gjenoppfinne seg som et annet politisk prosjekt enn en økonomisk union?

USA går inn i siste fase av presidentvalgkampen. Om de store visjonene og håpet Obama spilte på i 2008 er borte, er pengene desto mer til stede. Svimlende 2,5 milliarder dollar har så langt gått inn i en valgkamp om et embete som blir stadig mer underlagt et riksmannsvelde.

I løpet av året skal Kinas kommunistparti holde sin 18. partikongress. Mye tyder på at landets lederskap både må fornye seg selv og sin samfunnsmodell.

Stadig nye avsløringer utvider en allerede endeløs liste av synder som får den internasjonale finanssektoren til å framstå stadig mer som en vaneforbryter.

Omlegging til en grønn økonomi har de siste årene blitt lansert som løsningen på de fleste problemer, enten det gjelder det altoverskuende hovedproblemet med klimaendringer, den pågående økonomiske krisen, reindustrialisering av Vesten eller vekst i økonomi og levestandard i fattige land i sør.

Middelklassen blir tilskrevet svært motstridende sosiale funksjoner, enten som stabiliserende i parlamentarisk-kapitalistiske samfunn eller som mer eller mindre smygrevolusjonær i autoritære framvoksende land som Kina.

Den 1. april trådte Det europeiske medborgerinitiativet (ECI) i kraft. Med en million signaturer fra statsborgere i minst en fjerdedel av medlemslandene kan EU-borgere be Europa-kommisjonen foreslå lovhandlinger innenfor de områdene medlemslandene har gitt EU makt. En rekke initiativ er allerede under utarbeiding, blant annet mot genmodifiserte organismer, for innføring av skatt på finanstransaksjoner, for endring av opphavsretten.

Hva skal vi leve av i framtiden? Spørsmålet stilles stadig og som oftest med retorisk intensjon om å skape skremselsbilder. Etter flere tiår med utflytting av produksjon til lavkostland har denne outsourcingen nå blitt et sentralt stridstema i presidentvalgkampene i USA og Frankrike. Insourcing er hovedbudskapet, industrien skal hentes hjem for å reparere skadene etter at finansindustrien utløste den økonomiske krisen i Vesten (se Gérard Duménil og Dominique Lévys artikkel på side 12–13).

Lønningene er under press i Europa med den tyske modellen. Og massearbeidsledighet er blitt et stadig mer dominerende fenomen. Tiden er inne for å drøfte arbeidets sosiale og omfordelende rolle.

Som grekerne får erfare finnes det to typer penger, de som brukes til å kjøpe allerede eksisterende produkter, og kapitalen som legger beslag på deres framtid.

Hva vil det si å være til venstre? Spørsmålet har sjeldent vært mer relevant enn de siste årene.

Obama gikk til valg på «endring», uten å presisere hva det gikk ut på. Når hans første periode nå går mot slutten, er det ikke mange tegn til endring. En annen bevegelse har imidlertid dukket opp i skuffelsen over tingenes tilstand i amerikansk politikk og samfunn.

Einmal ist keinmal, heter det. Det må en andre gang til for å innstifte første som realitet. Sommeren 2011 ligner en gjentakelse av 2008. Igjen faller børsene, det snakkes om «nervøse» markeder og advares om resesjon.

Noe er råttent i EU. Stéphane Hessel, motstandsmannen som var med å bygge opp den franske velferdsstaten etter andre verdenskrig og utarbeide FNs menneskerettighetserklæring, har gitt navn til bevegelser som langt overskrider den lille pamfletten Indignez-vous!