«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
Den svartelistede manusforfatteren Dalton Trumbo blir i Jay Roachs Trumbo gjenstand for en habil og velspilt, om enn noe traust historieleksjon. Filmen gir samtidig et interessant innsyn i de prosaiske forutsetningene for noen av Hollywoods store etterkrigsfilmer.
I The Assassin balanserer den anerkjente taiwanske regissøren Hou Hsiao-Hsien dvelende kontemplasjon med spenning og eksplosive kampscener.
Mine beste dager dyrker det fortrylleriske unntak, og viser en god porsjon forståelse for forførelsens hemmeligheter.
Ved at bruge amatørskuespillere og et dokumentarisk formsprog giver Middelhavet et yderst vellykket og dybt menneskeligt indblik i to immigranters komplekse liv.
Tre nye «planetære filmer» – Planetary, Unity og Human – balanserer et distansert fugleperspektiv og en engasjert propaganda i det godes tjeneste. De ender opp midt mellom vellykket folkeopplysning og dokumentarisk kitsch.
«Nerd» har siden 1950-tallet betegnet den del av kullet som ikke regnes som med i de varierende ungdomsbevegelser. Selv om termen fremdeles brukes nedsettende, sørger tv-serier som Chuck Lorres Big Bang Theory for at flere regner vår tid som nerdenes tidsalder. Hva har skjedd?
Ønsker du at blive klogere på journalistiske klicheer vil Truth måske være et syn værd. Ellers bør du holde dig langt væk.
Anna Muylaerts Min andre mor er et stykke velgjort realistisk kammerspill om livsvalg og det brasilianske klassesamfunnet.
En natt i Berlin er en ikke-moraliserende variant av crime doesn’t pay, en som fokuserer på at forbryterne er tapere i utgangspunktet. Og alt er filmet i én tagning.
Årets udgave af filmfestivalen i Cannes må nok karakteriseres som en af de svagere, men i sidekonkurrencerne var der engagerede film, hvor kunsten og den politiske virkelighed forenedes i et frugtbart møde.
Solidaritet forklares som evnen til å sette seg i den andres sted. Georgiske Mandariner gir en sober formulering av prosessen. Noen må megle, tillit må oppnås. Den nølende forsoning har tøffe vilkår.
Bærer man over med et vel dominerende lidelsestrykk i enkelte partier av Jordens salt, vil Wim Wenders’ portrett av fotografen Sebastião Salgado by på erfaringer man har med seg en stund.
Nyromanens frontfigur Alain Robbe-Grillet var en stilsikker skøyer på filmlerretet. I filmene fra hans mest aktive regissørperiode snur han om på alle fortellerkunstens regler.
Olivier Assayas’ Sils Maria tematiserer aldring og forfald, men filmen lider under for mange ord og et skuespil, der nærmer sig det selvglade.
Christian Petzolds Phoenix følger en kvinne som skal gjenskape seg selv etter å ha overlevd nazistenes dødsleir. Resultatet
er et svimlende identitetsspill med melankolsk klangbunn.
Det finnes en veldig stor kraft i fiksjon, mener filmskaper Mariken Halle. Hun håper at hennes siste film Verden venter kan utfordre stivnet tankegods.
I Origins er en ambitiøs, men også alvorligt rodet og rodløs science fiction-film, der både ønsker at være romance, thriller, videnskabskritik og sikkert også noget fjerde.
For kinesere flest er Deng Xiaoping kommunistlederen som åpnet landet for velstand og kapitalisme. Dette bildet gjør landets ledere alt for å holde fast på. Det siste er en overraskende populær tv-serie.
Få filmer fra begynnelsen av forrige århundre framstår i dag som en treffende kommentar til det 21. århundret, bortsett fra filmene til en grenseløs klovn.
Utstillingen A Grin Without a Cat på Kunstnernes hus i Oslo viser et reflektert historisk vitnesbyrd over de revolusjonære bevegelsene på 60- og 70-tallet gjennom kameralinsen til den franske filmskaperen Chris Marker.
Silvered Water, Syria Self-Portrait er en poetisk skildring av syrernes lidelser.
Solveig Melkeraaen har med Flink pike skabt en personlig og intelligent formet dokumentarfilm om sin depression.
Christian Clavier bidrar med den gemyttlighet en jovial komedie trenger. Det kommer godt med, når avsmaken for de andre figurene demper trivselen.
I sin siste film spiller Philip Seymour Hoffman en syrlig antiterrorsjef i Hamburg, i filmatiseringen av John Le Carrés spionthriller A Most Wanted Man.
