Film – Side 27

En enke har ifølge hinduenes hellige skrifter tre valg. Hun kan la seg brenne sammen med sin avdøde ektemann, hun kan, hvis dette godkjennes av familiene, gifte seg med mannens yngre bror, eller hun kan vie sitt liv til asketisk selvfornektelse. Da Deepa Mehtas skulle begynne å filme Vann i den hellige byen Varanasi i 2000, ble hun møtt av to tusen demonstranter som stormet og satte fyr på settet før de kastet det i Ganges. Filmens kjærlighetsintrige balanserer hårfint mellom å være et politisk-religiøst frigjøringsprosjekt og et Bollywoodsk melodrama.

Media Mutandis: a NODE.London Reader, Marina Vishmidt (red. med Francis, Walsh og Sykes) Node.London, London 06, s. 299 NODE.London (står for «Networked, Open, Distributed, Events, London) er en horisontal struktureret organisation dedikeret til at styrke mediekunstens infrastruktur og synlighed i London – med en særligt fokus på politiske og socialkulturelle aspekter. I marts i år kulminerede organisationens arbejde i den hidtil mest omfattende serie af projekter under titlen march ’06. På forskellige mailinglister har man kunne følge, og tage del i, den intensive og heterogene diskussion af realiseringen af march ’06 som et virkeligt interessant eksempel på en nutidig kollektiv netværksbaseret produktionsform. Og i forlængelse af march ’06 har NODE.London også udgivet en såkaldt «reader», en guide til organisationens praksisformer og teoretiske/konceptuelle fundering. Readeren afspejler organisationen mangfoldige interessefelt (de er tekster af mere end 40 aktører!), men den er også inddelt i et par tematiske kapitler, såsom «fremtiden for trådløse netværker» og «åben kongres». Et par håndfulde af teksterne har man kunne læse i andre antologier (en af dem også i Le Monde Diplomatique!), men det er nu alligevel værd at bestille et eksemplar af udgivelsen for at få indblik i de enkelte projekter og den generelle diskurs som de udspringer af og udvikler. Publikationen kan (selvfølgelig) læses online og vokser hele tiden i omfang i et samspil med besøgende på organisationens hjemmeside.

I Matthias Glasners Den frie vilje utvises en kynisk fatalisme som undergraver velferdsstatens muligheter til å ta hånd om, eller kanskje ha kontroll over, individet. Hovedpersonens skjebne problematiserer vårt forhold til skyld og straff, ja til vår generelle rettsfølelse overhodet. Er Glasner en manikeistisk inspirert Augustin mot Pelagius, en Luther opp mot Erasmus, eller kanskje en Freud mot rasjonalisme og positivisme?

Tenk deg et klassebilde fra ungdomsskolen der over halvparten av elevene har nasjonalistiske slagord, «Hitler was right» eller hakekors på t-skjorten. Et par gjør heil-hilsen. Nederst til høyre sitter læreren og smiler. Dette er ikke et absurd motiv fra en skolerevy ut av satirisk kontroll, men et tankevekkende stykke svensk bygderomantikk. «Tredje riket på Österlen» har debutanten Liv Strömquist kalt en av hovedhistoriene i tegneserieboken Hundra procent fett (Ordfront Galago 2006). Ut fra egne skoleerfaringer skildrer hun oppsvinget for rasisme og nazisme i Sverige på begynnelsen av 90-tallet. Nasjonalt kom naziboomen til uttrykk gjennom Ny Demokratis valgoppslutning, Lasermannens drap på innvandrere i Stockholm og en stor ungdomskultur rundt «Vit Makt»-musikk. Strömquist forteller både analyserende og humoristisk om hvordan dette artet seg i Skåne. Det var svært mange nynazister på skolen, de var uniformerte og stemningen var truende med stadige voldsepisoder. Et hovedpoeng hos Strömquist er at oppslutningen for nynazistene i mindre grad var en direkte reaksjon mot innvandrerne. I Skåne fantes det nesten ingen innvandrere, bare uhorvelig mange rasister. Hun ser naziboomen mer som et uttrykk for sosial frustrasjon og det etablerte Sveriges unnvikenhet overfor stemningsbølgen. Uniformeringsforbudet, som ble innført etter et års bruduljer og forbød nazistiske symboler, førte til at de åpne nazistene forsvant fra Strömquists skole. Ny Demokrati falt ut av riksdagen ved neste valg. Det var igjen ro i folkhemmet. Strömquists røffe strek røsker imidlertid i den selvtilfredse fasaden: de nazistiske symbolene er trengt vekk, men de politiske holdningene mener hun holder stand – for eksempel ved at Socialdemokraterna adopterte og gjennomførte mye av Ny Demokratis flyktningepolitikk. Det er sjelden Strömquist er direkte selvbiografisk, som i «Tredje riket på Österlen», men hun har alltid et tydelig personlig utgangspunkt for sin politiske satire. Hun har beskrevet seg selv om anarkist og feminist. I et intervju med nettsiden Ung & Galen (www.ungochgalen.nu/reportage/intervju-med-liv-stromquist) erklærer hun at feminismen «räddade mitt liv». På videregående var hun sammen med en gutt som ødela selvtilliten hennes; han var aktiv og kreativ, hun skulle være stille og søt. Det trasige ungdomsforholdet er nok bakgrunnen for serien «Tre bergsäkra strategier för att bryta ner din flickväns psyke och göra henne besatt av dig», en besk selvhjelpsmanual for manipulerende menn. Hun tar også for seg temaet i den vittige «Min oskuld och den Europeiska Unionen». Mesteparten av seriene i boken er hentet fra Strömquists fanzine Rikedomen, som hun har tegnet en fem års tid. Dette er fanzineserier på sitt beste: oppriktig og umiddelbar, røff og freidig – slarvete men aldri slurvete. Politiske fanziner brister ofte fordi de blir for programmatiske eller lettvinte. Hundra procent fett er ensidig og agiterende, men med substansielle kunnskaper, snert og humor. Strömquist argumenterer interessant i en slags tegneseriekronikker, både om skjønnhetsideal (serien «Riots not diets») og imperialisme («Bengt äter barn»). Enda bedre er hun når hun fabulerer fritt, som i den utrolige «Män som aldrig borde fått ha sex» om kvinnebedårerne Jean-Paul Sartre, Ingmar Bergman og Timbuktu. Strömquist har levert en av årets friskeste svenske tegneseriebøker. Til sin egen frustrasjon har hun opplevd at også politiske motstandere elsker seriene og humoren. Hun tror det har å gjøre med at vi leser tegneserier på en annen måte enn prosa; snakkeboblene betyr at vi ikke tar det som sies på alvor. Det har hun nok mye rett i, men denne fordomsfulle lesemåten betyr også

Mark Tribe/Reena Jana med Uta Grosenick (red.)Taschen, Køln 2006, s. 99 Den måtte jo komme. En let tilgængelig håndbog om «new media art» fra Taschen, forlaget som specialiserer sig i at lave forholdsvis billige gennemillustrerede bøger (billedsiden er altid af imponerende kvalitet og i sidste ende det som sælger bøgerne) om alverdens kulturfænomener, fra klassisk europæisk højkultur til kitschet amerikansk pop. Intet er for fint eller for lavt for forlaget. Og nu er turen altså kommet til den del af samtidskunsten, der arbejder med computeren som medie. Til det formål har man bedt Mark Tribe, der var med til at starte platformen Rhizome.org, og kritikeren Reena Jana om at udvælge og skrive om et par dusin af de vigtigste værker inden for dette felt (udvalget er sikkert, i den forstand at det holder sig til den etablerede kanon). Hvert værk får et opslag med en sides tekst og info og så en illustration på den modsatte side. Ganske enkelt og konsekvent. Teksterne kommer selvsagt ikke i dybden med værkerne, men virker godt som appetitvækkere og giver en nænsom indføring i en æstetik, som de fleste nok stadig er fremmedgjorte over for. Derudover indledes publikationen med et fint essay, hvor de Tribe og Jana blandt andet pointerer væsentlige historiske forbindelser mellem den amerikanske koncept- og popkunst og det de kalder «kunsten i den digitale distributions tidsalder». New Media Art skal læses med en computer i nærheden, så man kan se værkerne i deres sande element, på nettet. Gør man det udgør publikationen et slags udstillingskatalog eller måske snarere en udstillingsguide, hvor man i eget tempo kan stifte bekendtskab med en kunstform, der indgående og udfordrende afspejler en afgørende dimension i vores samtid, nemlig teknologiens stadigt mere omfattende betydning for vores tilværelse. © norske Diplo

Også bilder kan lyve. Den russiske flåten i Panserkrysseren Potemkin var faktisk tysk. Hitlers håndtrykk ble rekonstruert. General de Gaulles triumfmarsj i 1944. Filmhistorien er full av montasjer eller rent ut forfalskede bilder. Og da Den røde armé nådde fram til Auschwitz-Birkenau 27. januar 1945, trengte de fanger som jublende kunne hilse frigjørerne velkommen. Man rekrutterte derfor statister fra nabolandsbyen Oswiecim.

Digitale medier engasjerer igjen hånden og fantasien. I filmen Mission to Earth arbeider han her med tydelige referenser til filmhistorien. Kritikk av globaliseringens ideologiske konsensus preger både Godards og Manovichs film. Soft Cinema, Texas, bygger på en stadig skiftende sammenstilling av bilder fra utvalgte verdensbyer. Manovichs har en idé om databasen som den dominerende kulturelle formen i vår tid

Marie Antoinette er fortellingen om en Pop-dronning fra 1700-tallet. Marie Antoinette dukker ned i denne melankolske fortapelsen som alt er karakteristisk for Sofia Coppolas tidligere heltinner. Coppola overfører vår tids hippe livsfølelse til 1700-tallet.

Den «nye britiske filmen» svømmer i et farvann som er rikt på sosiale gnisninger, men fattig på politiske perspektiver.

Vietnamkrigen er et av de kapitlene i USAs nyere historie som har satt dypest spor i det amerikanske samfunn. Fra og med slutten av 60-tallet begynte uavhengige filmskapere å lage politiske dokumentarfilmer for å avsløre grusomhetene og forbrytelsene som USAs krigføring i Vietnam førte til. De var blant de første til å framlegge Vietnamkrigen råskap. Eksempelvis viste filmen Winter Soldier hvor dypt traumatisert USA var av konflikten. Her forteller soldatene om grusomhetene de begikk så snart de var forvandlet til roboter

Peace, Propaganda and the Promised land er en glimrende DVD samling for de som vil vite mer om Israel/Palestina-konflikten. Samlingen består av to DVD med en hovedfilm, flere og utvidede intervjuer, nyhetsklipp, kortfilmer, historiske kart over området, samt en pedagogisk gjennomgåelse av konfliktens historie.

Mellom 5.- 15. oktober arrangeres filmfestivalen Film fra Sør i Oslo. Dette er en årlig kulturbegivenhet for mennesker som ønsker å se film fra verden utenfor Europa og Nord-Amerika. På programmet i år er det en rekke fiksjons- og dokumentarfilmer fra Midtøsten, spesielt fra Iran.

Denne filmen, laget av Davis Guggenheim, kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt. Etter Katrina-katastrofen har folk i USA fått opp øynene for at den globale oppvarmingen kan være mer enn bare en debatt og et tema i aviser. Det viser seg nå at orkanen fikk ekstra energi på grunn av ekstremt høye temperaturer i det Karibiske hav. Filmen er basert på Al Gores forelesninger rundt om i USA, hvor han på en populær måte forklarer fenomenet gjennom vitenskapelige fakta forankret i klimaforskningen rundt om i verden. I filmen følger Guggenheim Al Gores liv og den blir også et personlig portrett av en mann som med lidenskap opprettholder sin kamp mot klimaendringene gjennom hele livet. I filmen viser Al Gore, med en smertende klarhet, at det ikke lenger er mulig å avverge konsekvensene av vårt høye forbruk av fossile brensel. De er allerede utbredt over hele verden, i form av blant annet ekstremvær som slår alle rekorder. Videre viser han hva konsekvensene som allerede er i full utvikling, vil føre til hvis vi ikke gjør noe for å snu utviklingen. Al Gore slår fort sprekker i myten om at det er forskjellige meninger i forskningsverden. Han kan vise til dokumenter fra oljelobbyen hvor det klart fremgår at strategien var å så tvil, også tvil som ikke eksisterte i den vitenskapelige verden. Filmen avdekker flere sjokkerende sannheter: Den viser oljeindustriens lange armer inn i statsapparatet, helt opp til Bush, klimarapporter som har blitt sensurert for å passe den rådende politikken i USA og eksperter som har blitt tvunget til å godta endringer i rapporter de faglig sett ikke kan akseptere. USA står for 33 prosent av klimautslippene og Bush får flerrende kritikk av Al Gore i filmen når han nekter å signere Kyoto-avtalen. Gore stiller seg også kritisk til Bushs oljekrig i Midtøsten, som forverrer problemene med store utslipp av fossilt brensel. Videre kritiserer han Krigen mot terror, som han mener stjeler mye ressurser fra andre viktigere problemer – som konsekvensene av klimaendringene. Dette er kritikk som også kom fra andrehold etter Katrina katastrofen. Men på tross av det alvorlige budskapet, er En ubehagelig sannhet også positiv og preges av en tro på at menneskeheten, bare den får vite sannheten, skal ta sin fornuft til fange. Den peker på løsninger som finnes for å bremse utviklingen og redde oss fra en global katastrofe og på vei ut av kinosalen får du lyst til å gjøre det som må til. Liselott Säll