Spekulasjonene har vært mange om hjernen bak Shakespeares verker virkelig kunne være den halvstuderte hanskemakersønnen fra Stratford-upon-Avon.
For snart femti år siden ble Algerie selvstendig. Feiringen skjedde uten vold mot de franskmennene som ennå var igjen i landet. Med unntak av Oran, der minst hundre pieds-noirs ble drept. I et halvt århundre har historien blitt fortalt fra et utelukkede europeisk perspektiv.
KONSEPTUELL POESI utfordrer den tradisjonelle forståelsen av poesien som lyrikk og som sang, men er ikke den beste poesien fortsatt lyrisk? Tidsskriftet Vagant og forlaget Attåt åpner opp diskusjonen om moderne poesi.
Fascismen og totalitarismen behøver ikke længere støvletramp og geværild for at gøre sig gældende. Den overvintrer som aldrig før i sproget, i kulturens og mediesamfundets stereotyper, i opdragelsen, i omgangsformen. Dette gør den polske forfatter Witold Gombrowicz mere aktuel end nogensinde.
Å tilby publikum så skarpe bilder som mulig synes å være det minste man kan kreve av en filmskaper. Teknisk kvalitet og klipping skal gjøre bildene utvetydige, rene, krystallklare, beroligende, i motsetning til virkeligheten.
Umberto Eco har skrevet en svært ambisiøs roman om den moderne antisemittismens røtter, Sions vises protokoller, for å vise hvordan en gitt mentalitet av løgn, fordreining og forfalskning kan lede til så vel massepsykose som privat psykose, og hvor mye djevelskap man kan være med på av opportunisme alene.
Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er fulle av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.
Mens SV har gått inn i regjering, har restene av AKP blitt hele venstresidens organer. Fire nylig utgitte bøker kaster nytt lys på den norske venstresidens nyere historie.
Kunsten har for længst forsøgt at bearbejde det onde og således overtaget religionens rolle. Heri er der intet nyt. Det nye er at en lind strøm af fagbøger om det onde og ondskaben i disse år ser dagens lys ofte med 11. september som naturlig baggrund.
Hvad karakteriserer relationen mellem skriften og dens mulige betydning for verden udenfor, hvad er relationen mellem litteraturen og fællesskabet? Skrivepraksisen til den franske forfatter Maurice Blanchot bringer oss nærmere et svar, mener Alexander Carnera.
Skammen er navnet på den impuls eller affekt som vi påfører os selv–en slags auto-affektion. Men det helt særlige ved skammen er at vi på én gang er henvist til os selv samtidig med at vi er tabt for os selv. Vi er splittet og fremmed for os selv. Mennesket er endnu ikke et selv, men splittet mellem to, mellem det levende væsen og det talende væsen, mellem menneskeligt og ikke-menneskeligt. Mennesket er i sin splittelse det væsen der kan overleve sig selv.
En krigsplanleggers varmedødsdrømmer og abstrakte papirmord på geriljagrupper i Irak har lite til felles med et falskt selvmord og et dusjmord der morderen er forkledd som en skrekkutgave av moren. I sin siste roman, Omegapunktet, skaper Don DeLillo en slående mangel på sammenheng mellom den nykonservative zen-fascisten og spekulative begrepsekstremisten Richard Elster og Hitchcocks Psy-cho.
Nobelprisvinner Mario Vargas Llosa er en profesjonell nykonservativ og ultraliberal agitator, som
Ett land, én forfatter.
Folkeretten har vunnet mer anerkjennelse etter at Pinochet ble arrestert for tolv år siden, sier Charlotte Dennett som i boka The People vs Bush går inn for å straffeforfølge Bush og hans nærmeste (
I USA er det vokst frem en folkebevegelse med aktivister og advokater som ønsker å stille tidligere president George W. Bush for retten for alvorlige lovbrudd. En nylig utgitt bok viser at president Barack Obama aktivt har lagt hindringer i veien for dem.
Kulturkritikeren Houshang Mahrouyan mener den iranske venstresiden lider under en tankedrepende tradisjon, men ønsker likevel å holde fast på Marx, som et redskap for å analysere Iran nyere historie. For Mahrouyan som vil gjeste Norsk Litteraturfestival på Lillehammer i slutten av mai.
Selv ikke den beste leser klarer å forklare hvorfor noen bøker passer til enkelte anledninger og andre ikke. På uutsigelig og mystisk vis møtes anledninger og bøker til fredelig samvær eller langvarig konflikt. Akkurat som menneskene, skriver forfatteren Alberto Manguel.
Poesi er en sjanger man gjør alt for å se der den ikke er–i solnedganger, i poesi-slam, i performance-poesi–og ikke se der den er, nemlig i møtet mellom poeten og språket. Poesiens økonomiske ubetydelighet dømmer den til et liv i skyggen, likevel dukker det stadig opp nye tidsskrifter og nettsteder viet den. Og poesien har fortsatt noen overraskelser på lager til dem som tar seg bryet med å gi seg i kast med den.
Siden finanskrisen slo ut for fullt i september 2008 har det kommet en strøm av bøker om krisens årsaker, virkninger og framtidige konsekvenser for verdensøkonomien. Le Monde diplomatique ser nærmere på årets krisebøker i Frankrike.
Stadig flere nasjonalbiblioteker kaster seg på bølgen Google startet og digitaliserer sine samlinger. E-boken har så langt vært en fiasko, men ting tyder på dette snart vil snu, og bokas samfunnsmessige og kulturelle rolle vil omdefineres.
For nøyaktig hundre år siden dukket det opp en artikkel av forfatteren Maurice Renard i tidsskriftet Le spectateur. «Du merveilleux-scientifique et de son action sur l'intelligence du progrès» (Om den vidunderlig-vitenskapelige roman og dens innvirkning på forståelsen av framskrittet) fungerte som rettesnor for alle franske science fiction-forfattere i mellomkrigstiden, før den ble glemt og siden gjenoppdaget på begynnelsen av 1990-tallet. I dag anses den som den første science fiction-teorien. Renard dissekerer den nye sjangerens estetikk og understreker at den må «innføre frivillig i rekken av påstander et eller flere underfundige elementer for å få et vesen, objekt eller en kjensgjerning til å virke vidunderlig (det vil si, som virker vidunderlig for oss i dag).
Milan Kunderas siste bok, Une rencontre, tar bare sporadisk opp politiske problemstillinger, akkurat som hans andre bøker. Men man trekker en altfor rask slutning dersom man benekter den politiske dimensjonen i hans verk.
For Frantz Fanon fra den franske øya Martinique var ikke de undertrykte og kolonisertes frigjøring «et resultat av en magisk operasjon, en naturlig omveltning eller en vennskapelig overenskomst». Den revolusjonære humanisten Fanon skapte en svart bevissthet uten å sperre den inne i en essensialisme, i en unik og frosset identitet.
Humorens politiske modstand består i at stille spørgsmålstegn til den moderne kapitalismens menneskesyn. Den efterspørger noget sandt menneskelig, der ikke behøver at måle sig på egenskaber, kompetencer eller en falsk idé om frelse og belønning. I Becketts berømte dramaer virker humorens styrke netop som modstand.