I SUB ROSA forsøger den danske forfatter Mikkel Thykier at gentænke litteraturens arv som kritisk praksis. Etter en gradvis tilbagetrækning fra de litterære kredsløb siden 2004 viser han her sit forsvar for en position der er i stand til at håndtere ensomheden uden at falde tilbage på en allerede genkendelig identitet.
Kanskje er det først nå mulig å nærme seg en balansert versjon av historien om den kalde krigen. Oliver Stone har alliert seg med historiker Peter Kuznick for å rekonstruere en alternativ historie om USA og Sovjetunionen.
Science fiction viser tendensene og mulighetene som skjuler seg i nåtiden, og antyder hvordan framtiden kan bli på godt og vondt. I Afrika blomstrer sjangeren med en ny generasjon som har fått tilgang til en teknologi og et univers som var nærmest utenkelig for kun få år siden.
Paul Auster og J.M. Coetzee er berømte og begavede forfattere. I brevvekslingen Her og nå tar de opp norske juletradisjoner, militæraksjonen i Libya, kunstfilm, vennskap, finanskrisen og pengeøkonomiens ubestemmelige forhold til faktiske verdier. Men det er noe uhyggelig de ikke evner å kommunisere.
Mennesket har et dybt behov for det, der er noget andet end det selv. Det vil ikke leve i en verden hvor det kun møder sig selv, skriver idéhistoriker Jørgen Dehs i sin nye bog Det autentiske – Fortællinger om nutidens kunstbegreb. Men spørgsmålet om autenticitet må tage udgangspunkt i en kritisk mistro til det, som påberåber sig at være autentisk.
Tre nye norske bokutgivelser om høyreekstremisme betrakter det som et relativt marginalt fenomen i vår tid. Samtidig gjør 1900-tallets historie det rimelig å spørre hvor det ble av det segmentet av befolkningen som sympatiserte med fascismen og nazismen. Det er på tide å vende blikket mot norsk nazisme i etterkrigstiden.
Paris har et par tusen år lang historie. Utfordringen er å feste den til papiret.
Få bøker har merket en generasjon intellektuelle så mye som Frantz Fanons Jordens fordømte, med sitt berømte forord av Jean-Paul Sartre som glorifiserte de undertryktes vold. Fanons tenkning, der erfaringen som politisk engasjert psykiater var avgjørende, fortjener å bli tatt opp igjen i lys av borgerkrigen som herjet i Algerie på 90-tallet.
Den amerikanske sociolog Richard Sennett hævder at konkurrencesamfundets jagt på kompetencer står i fare for at tabe den erfaringssans der knytter sig til det at arbejde med et materiale. Mesterlæren kan fungere som et billede på et sted hvor den skabende aktivitet anses som en særlig erfaringsform, en proces som konfronterer os med den vi kan blive.
Hvordan skal vi forstå venstresidens totalitære lengsel og voldelige kamp mot staten i det forrige århundret? Tre nye norske bokutgivelser gir ansporinger til et svar.
Eva Joly har begått en krimroman, Liras øyne. Hvorfor det, kan man spørre seg. Krim kan hun, men kan hun krimroman?
Fra sit litteraturkritiske gennembrud Mot fortolkning og frem til Om at betragte andres lidelser, var Susan Sontags skriveværksted et utrætteligt bidrag til en nyudvikling af litteraturen og kunsten, som en kritisk opmærksomhedskunst.
Spekulasjonene har vært mange om hjernen bak Shakespeares verker virkelig kunne være den halvstuderte hanskemakersønnen fra Stratford-upon-Avon.
For snart femti år siden ble Algerie selvstendig. Feiringen skjedde uten vold mot de franskmennene som ennå var igjen i landet. Med unntak av Oran, der minst hundre pieds-noirs ble drept. I et halvt århundre har historien blitt fortalt fra et utelukkede europeisk perspektiv.
KONSEPTUELL POESI utfordrer den tradisjonelle forståelsen av poesien som lyrikk og som sang, men er ikke den beste poesien fortsatt lyrisk? Tidsskriftet Vagant og forlaget Attåt åpner opp diskusjonen om moderne poesi.
Fascismen og totalitarismen behøver ikke længere støvletramp og geværild for at gøre sig gældende. Den overvintrer som aldrig før i sproget, i kulturens og mediesamfundets stereotyper, i opdragelsen, i omgangsformen. Dette gør den polske forfatter Witold Gombrowicz mere aktuel end nogensinde.
Å tilby publikum så skarpe bilder som mulig synes å være det minste man kan kreve av en filmskaper. Teknisk kvalitet og klipping skal gjøre bildene utvetydige, rene, krystallklare, beroligende, i motsetning til virkeligheten.
Umberto Eco har skrevet en svært ambisiøs roman om den moderne antisemittismens røtter, Sions vises protokoller, for å vise hvordan en gitt mentalitet av løgn, fordreining og forfalskning kan lede til så vel massepsykose som privat psykose, og hvor mye djevelskap man kan være med på av opportunisme alene.
Han er Ukrainas mest kjente samtidsforfatter, men skriver på russisk. Romanene hans er fulle av depressive pingviner og ville visjoner, men handler likevel alltid om politiske spørsmål. Andrej Kurkov følger Gogol: Når virkeligheten er for absurd, må fiksjonen vise sannheten.
Mens SV har gått inn i regjering, har restene av AKP blitt hele venstresidens organer. Fire nylig utgitte bøker kaster nytt lys på den norske venstresidens nyere historie.
Kunsten har for længst forsøgt at bearbejde det onde og således overtaget religionens rolle. Heri er der intet nyt. Det nye er at en lind strøm af fagbøger om det onde og ondskaben i disse år ser dagens lys ofte med 11. september som naturlig baggrund.
Hvad karakteriserer relationen mellem skriften og dens mulige betydning for verden udenfor, hvad er relationen mellem litteraturen og fællesskabet? Skrivepraksisen til den franske forfatter Maurice Blanchot bringer oss nærmere et svar, mener Alexander Carnera.
Skammen er navnet på den impuls eller affekt som vi påfører os selv–en slags auto-affektion. Men det helt særlige ved skammen er at vi på én gang er henvist til os selv samtidig med at vi er tabt for os selv. Vi er splittet og fremmed for os selv. Mennesket er endnu ikke et selv, men splittet mellem to, mellem det levende væsen og det talende væsen, mellem menneskeligt og ikke-menneskeligt. Mennesket er i sin splittelse det væsen der kan overleve sig selv.
En krigsplanleggers varmedødsdrømmer og abstrakte papirmord på geriljagrupper i Irak har lite til felles med et falskt selvmord og et dusjmord der morderen er forkledd som en skrekkutgave av moren. I sin siste roman, Omegapunktet, skaper Don DeLillo en slående mangel på sammenheng mellom den nykonservative zen-fascisten og spekulative begrepsekstremisten Richard Elster og Hitchcocks Psy-cho.
