«Perspektivmangfold» er et løfterikt begrep. I ferieskildringen The White Lotus blir mangfoldet derimot til et kalas av friksjoner deltagerne imellom. I mediesatiren Succession blir enhver alternerende synsvinkel redusert til kun et verktøy blant andre.
François Ozons I de beste hjem skildrer samspillet mellom fortellernivåene når fortelleren påvirker de han forteller om. Når etikken hules ut av poetikken åpnes det for temmelig bredbent satire.
Science fiction viser tendensene og mulighetene som skjuler seg i nåtiden, og antyder hvordan framtiden kan bli på godt og vondt. I Afrika blomstrer sjangeren med en ny generasjon som har fått tilgang til en teknologi og et univers som var nærmest utenkelig for kun få år siden.
Tegneserienes fremste kosmopolitt er gjest på årets Oslo Comics Expo. Med en tradisjonsbrytende fusjonsstil er Paul Pope en nyskapende tegner og forbilde. Serienes ideologiske liberalisme er mindre fornyende.
Paul Auster og J.M. Coetzee er berømte og begavede forfattere. I brevvekslingen Her og nå tar de opp norske juletradisjoner, militæraksjonen i Libya, kunstfilm, vennskap, finanskrisen og pengeøkonomiens ubestemmelige forhold til faktiske verdier. Men det er noe uhyggelig de ikke evner å kommunisere.
På 70-tallet var film ren underholdning på Filippinene, til diktaturets store glede. Helt til Lino Brocka dukket opp og skapte et kritisk publikum, på det estetiske planet så vel som det politiske.
Killing Them Softly er gennemført gangsterunderholdning i arven fra Scorsese og Tarantino, men eftertænksomhed skal man lede længe efter.
Rufus Norris’ debutfilm Broken forsøger at matche Englands tradition for at lave socialrealistiske ungdomsdramaer, men den falder desværre til jorden i sit forsøg på at kombinere depressiv handling med lyriske passager.
Marina Abramović: The Artist is Present er en god omend rigeligt beundrende introduktion til den kendte performancekunstneren.
Tittelen Army of God var nok til at amerikanske myndigheter mente dokumentartegneserien om Joseph Kony var hvitvasking av penger til terror, og konfiskerte forskuddet fra utgiveren.
Teateret kan være en gjenoppbyggende kraft, når industriene som skal fortelle fortellingen om verden legger seg flate for krav om lønnsomhet, skriver direktør for teateret Schaubühne i Berlin, Thomas Ostermeier.
I Paradis: Håp setter Ulrich Seidl tenåringsjenters famlende grublerier opp mot de voksnes vaklende selvbeherskelse. Seidl avstår fra å forklare dem og godt er det.
Olivier Assayas’ Etter revolusjonen følger skjebnen til opprørerne etter mai 1968 i en forvirrende tid, der militantismen blir holdt kunstig i live.
En nasjons kollektive hukommelse former dens forventninger. Dialogen mellom fortiden og nåtiden er implisitte i Patrico Guzmans filmer om Chiles nylige fortid, mens både meksikanske Diego Gutiérrez og kanadiske Sarah Polley tar opp sine egne og sine foreldres minner. Sannheten virker rensende, men vi trenger alle noen fortolkninger eller omskrivinger for å takle det altfor virkelige.
Den canadiske film Rebelle tematiserer afrikanske børnesoldater på en facon, der er filmisk dragende men som ikke formår at levere mange nuancer eller psykologisk og politisk indsigt.
Mennesket har et dybt behov for det, der er noget andet end det selv. Det vil ikke leve i en verden hvor det kun møder sig selv, skriver idéhistoriker Jørgen Dehs i sin nye bog Det autentiske – Fortællinger om nutidens kunstbegreb. Men spørgsmålet om autenticitet må tage udgangspunkt i en kritisk mistro til det, som påberåber sig at være autentisk.
Nuka K. Godtfredsens arkeologiske firebindsverk er ikke bare et uttrykk for at den kontinentale historisk-episke tegneserietradisjonen har overvintret i Arktis. Tegneserien om Grønlands gamle historie er også nasjonsbygging.
Tre nye norske bokutgivelser om høyreekstremisme betrakter det som et relativt marginalt fenomen i vår tid. Samtidig gjør 1900-tallets historie det rimelig å spørre hvor det ble av det segmentet av befolkningen som sympatiserte med fascismen og nazismen. Det er på tide å vende blikket mot norsk nazisme i etterkrigstiden.
Kina er i ferd med å bli et individsentrert samfunn. Kineserne er nå blant de mest deprimerte i verden, og selvhjelpslitteratur har overtatt for Maos Lille røde på bestselgerlistene.
Årets prisvinner ved festivalen i Angoulême, tegneserienes Cannes, er en fransk Borgen med humor. Quai D’Orsay forteller om forløpet opp mot Irak-krigen som vi aldri har lest det før, skrevet av en tjenestemann under pseudonym.
Undertrykkelse kan ta mange former. Et knippe av filmene vist under årets Berlinale i februar tematiserer ulike kvinneskjebner.
Matrix-brødrene har med Cloud Atlas komponeret en symfonisk film på tværs af tid og rum, men desværre også en rigeligt banal fortælling om menneskehedens forbundenhed.
Paris har et par tusen år lang historie. Utfordringen er å feste den til papiret.
Lenge var kinesisk fotografi begrenset til å idealisere den revolusjonære realismen. Samtidens kinesiske fotografi viser nå det som har vært utelatt fra nasjonens selvbilde siden den kommunistiske revolusjonen, eller en falsk og iscenesatt hypervirkelighet.
Spørsmålet om sukring av pillen er bare en av mange utfordringer reklamemannen René påtar seg når han går med på å lede opposisjonens mediekampanje mot Augusto Pinochet.
