Politikk – Side 62

Merkevaren Fjordbyen

Fjordbyens prestige prosjekt, utbyggingen av Bjørvikaområdet, kan i bysammenheng karakteriseres som ubrutt jord. Mulighetene var derfor mange da byplanleggere og arkitekter, satte seg ned med blanke ark og fargestifter. Ville man tegne hus med lett tilgjengelige innganger, benker som er gode både å sitte og ligge på, eller ville man kanskje introdusere bybåten? Den ferdige tegningen viser et bilde av en by for de heldige få, som kan sitte en etasje over de fleste og kaste skygge over resten av Oslos østkant. Konstruksjonen av Bjørvikas rom bærer preg av å være en del av en strategi for økonomisk vekst. Byen som en maskin for vekst, heller enn arena for dens ulike beboere synes å prege utbyggerne; Oslo kommune og aktører fra det private næringsliv. Når folkevalgte og kapitalister går sammen om å konstruere byens rom, er det både en del av, og et svar på en endret økonomisk virkelighet. Liberalisering av verdensøkonomien og økt kapitalmobilitet skapte ikke kun postindustrielle spøkelsesbyer, men har og fremkalt store strukturelle endringer i vestlige byers politikk. I kampen om den mobile kapitalen har byers myndigheter oppgitt velferdsorientering til fordel for entreprenørstrategier og partnerskap med det private næringsliv. Hvordan byers politikk for profitt konkret tar form avhenger av sted, tid og selvfølgelig byens historie. Den enkelte bys strategi bærer likevel preg av å skulle inngå i en konkurranse med andre byer, der man konkurrerer med samme metoder som bedrifter. Konstruksjon og manipulasjon av byens rom for å gjøre de attraktive for mobil kapital er et av byplanleggigens mest omfattende virkemidler. Arkitektur, infrastruktur og institusjoner som skal representere et sted i vekst og framgang preger derfor byfornyelsen, heller enn sosiale hensyn og deltagelse. I Bjørvikas tilfelle var nok arket derfor ikke så blankt likevel; for de som skulle skape Bjørvika var premissen om vekst satt før tegnestiftene kom på bordet. Gamlebyens ønske om en tilgjengelig nabo er blitt satt bak høyhus og argumenter om arealutnytting. Miljøhensyn må vike for kommende travle bilister. Konflikten om bruk av byens rom og maktforholdet mellom de som strides om kontrollen av rommet, kan ofte leses som en konflikt mellom forestillinger om de aktuelle rom. For våre illusjoner om byen, våre mentale bilder på hvordan den er og kan brukes, preger vårt eierforhold og makt i den. Utformingen av byggningers innganger er for eksempel kilde til forestillinger om tilgjengelighet. En dør som innbyr til å dra et nøkkelkort og taste en hemmelig kode innbyr ikke til å ringes på. At byrommene kommuniseres som sted for konsum av kultur, som i Bjørvika, påvirker byens innbyggeres forestilling om egen tilhørighet i bydelen. For å være inkludert i Bjørvika må man kunne kjøpe det bydelen tilbyr; luksuriøse boliger, en billett til operaen, parkeringsplass og andre dyre saker. Å skape og markedsføre forestillingen om Bjørvika som ett rom for konsum sikrer utbyggerne sin intensjon om profitt og undergraver den opprinnelige visjonen om en bydel for hele Oslos befolkning og et løft for den underprioriterte østkanten. Utbyggernes våte drømmer om klingende mynt i kassa og en ny vestkant på østkanten er langt på vei oppfylt i reguleringsplanen for Bjørvika. De 25 prosentene av boligmassen som skulle utnyttes til billige boliger er redusert til mellom fem og ti prosent. Argumentasjonen om utnyttelsesgrad har vunnet frem og antall etasjer på husene har vokst langt over politikernes hoder. Miljøvernere har

september 2003

Historisk oversikt

2000 11.-14. juli: Etter to uker med forhandlinger mislykkes Camp David-toppmøtet mellom USAs president Bill Clinton, den israelske statsministeren Ehud Barak, og presidenten for de palestinske selvstyremyndighetene, Yassir Arafat. 28. september: Likud-partiets leder Ariel Sharons besøk på Haram al-Sharif (høyden hvor al-Aqsa-moskeen ligger) i Jerusalem utløser den andre intifadaen. 2001 21.-27. januar: Samtaler mellom israelere og palestinere i Taba i Egypt avsluttes uten resultat. 6. februar: Ariel Sharon blir valgt til statsminister i Israel med 62,5 prosent av stemmene. Hans regjering innsettes av Knesset 7. mars. 21. mai: Mitchell-kommisjonen oppfordrer til stans i byggingen av jødiske bosettinger på Vestbredden og i Gaza, og til fengsling av palestinske terrorister, for å forsøke å få en slutt på åtte måneder med voldshandlinger. 9. august: Selvmordsbombe i Øst-Jerusalem, den mest alvorlige siden intifadaen startet (17 døde, 90 sårede). Islamsk Jihad tar på seg ansvaret. 2002 8. mars: Den blodigste dagen siden intifadaen startet, med 46 drepte (40 palestinere og 6 israelere) 29. mars: Etter en måned med attentater med israelske sivile ofre, og to dager etter et spesielt blodig angrep i Netanya, lanserer den israelske hæren operasjon «Forsvarsskjold». I løpet av denne offensiven, den største siden krigen i juni 1967, gjenokkuperer hæren palestinske selvstyrte byer på Vestbredden. 2. mai: Arafat slipper ut av sitt hovedkvarter i Ramallah etter mer enn en måneds israelsk beleiring. 16. juni: Israel starter byggingen av en mur mellom Israel og Vestbredden. 24. juni: Under en tale i Det hvite hus erklærer president Bush at opprettelsen av en palestinsk stat er avhengig av «en ny palestinsk ledelse» som kan gjennomføre «virkelige reformer». 20. desember: «Veikartet for fred», ny internasjonal fredsplan for Midtøsten, tilsluttes i Washington av Kvartetten (USA, Russland, EU og FN). 2003 9. mars: Mahmoud Abbas (Abu Mazen) utnevnes til palestinernes statsminister. 30. april: «Veikartet» blir offisielt overrakt israelerne og palestinerne. 4. juni: Toppmøte mellom Bush, Sharon og Abbas i Akaba (Jordan) om iverksettelsen av «veikartet». 29. juni: Hamas og islamsk Jihad erklærer tre måneders våpenhvile, hvor angrepene mot sivile israelere skal opphøre. 19. august: Ny selvmordsaksjon i Jerusalem, med 20 mennesker drept. 21. august: Hamas-lederen Ismail Abu Shanab blir drept under et luftangrep fra israelske helikoptre i Hebron. Hamas erklærer at de ikke lenger er bundet av våpenhvilen. I følge avisen Le Monde (4. august 2003) er 3 388 personer blitt drept i løpet av den andre intifadaen – 2 553 palestinere og 774 israelere.

september 2003

Humanisme eller barbari

Forenklinger og forfalskninger om «de andre» preger mer enn noensinne den globale offentligheten. Humanistisk kritikk kan imidlertid åpne opp for fortolkninger som er basert på forståelse og sameksistens.

september 2003

Kaos fra Afghanistan til Irak

«Krigen mot terror» har gitt spektakulære militære seire, men politisk befinner USA seg i en hengemyr, både i Afghanistan og Irak. Kaoset råder, og befolkningen får ikke dekket grunnleggende behov.

september 2003

Bildet av oss selv

Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens. Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør. En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til. Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere. Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre. Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar

september 2003

I møtet med nye teknologier

Nye kommunikasjonsteknologier har t fått et betydelig oppsving. Denne måten å overføre beskjeder på fremmer kortere utvekslinger og brevsamtaler, især via elektroniske meldinger. Dessuten gir de den tilgjengelige informasjonsmassen en eksponentiell økning. Noe som er både fascinerende og foruroligende. Fascinerende fordi man godt kan merke at svært positive endringer innenfor opplæring og undervisning nå er innen rekkevidde. Foruroligende fordi alt dette avtegner en verden som heretter trues av avhumanisering og manipulasjoner. Hvilke nye problemstillinger har oppstått som følge av disse teknologienes eksplosjonsartede utvikling? Er mulig å gjøre motstand mot dem uten å bli bakstreversk?

september 2003

En kannibalindustri

Profesjonell fotball fungerer som et diktatur. Fotballsjefene hersker fra toppen av FIFA-slottet sitt, mens spillerne risikerer å dø av utmattelse. Da kan den brasilianske klubben Corinthians være et forbilledlig eksempel. Spillerne tok over styringen i to år på 1980-tallet, hvor flertallsbeslutninger og demokratiske diskusjoner skapte glitrende fotball.

august 2003

Hvordan fortelles Europas historie?

Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.

august 2003

Et demokrati uten spilleregler

Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.

august 2003

Tre hundre uoppklarte mord

Journalisten Sergio Gonzáles Rodrígues har gjennom flere år fulgt denne saken, og antyder at forbindelsene mellom visse kriminelle miljøer og den økonomiske og politiske makten er det som hindrer en reell etterforskning og oppklaring av disse drapene, som i stor grad rammer fattige kvinner.

august 2003

Feriens historie

Den som vil skrive feriens historie vil legge merke til likhetene mellom dagens rundreise og den middelalderske pilegrimsreisen. Vesten gir turisten en tilnærmet hellig status, hvor han eller hun er unntatt fra det verdslige hverdagslivet.

august 2003

Totalovervåking

«Før i tiden hadde ingen regjering makt til å holde befolkningen under konstant overvåking. Nå overvåket Tankepolitiet alle, hele tiden.» George Orwell, 1984 De som har tenkt å tilbringe sommerferien i USA skal vite at i kraft av en avtale mellom Europakommisjonen og de føderale myndighetene, vil flyselskapet de reiser med uten deres samtykke gi visse personlige opplysninger om dem til det amerikanske tollvesenet. Før de i det hele tatt går ombord i flyet, vil amerikanske myndigheter være informert om deres navn, alder, adresse, pass- og kredittkortnummer, helsetilstand, matpreferanser (som kan si noe om deres religion), tidligere reiser, navn og adresse til personer som reiste sammen med dem, organisasjoner som finansierte noen av reisene, og så videre. Alle disse opplysningene leveres videre til et filtreringssystem som kalles CAPPS (Computer Assisted Passenger Pre-Screening) og utpeker eventuelle mistenkelige personer. Ved å kontrollere identiteten til hver enkelt passasjer og krysse den med informasjonen politiets opplysningstjeneste, Statsdepartementet (Department of States), justisministeriet og bankene sitter med, vurderer CAPPS passasjerenes farlighetsgrad og gir dem ulike fargekoder: grønn for de ufarlige, gul for de tvilsomme og rød for de som blir nektet adgang til flyet og pågrepet. «Immigrasjonsmyndighetene og Statsdepartementet samarbeider for å identifisere individer som må overvåkes ved eller før ankomst til USA,» har justisminister John Ashcroft advart. «Vi vurderer hver enkelt besøkende for å avgjøre hvor stor risikoen er for at han eventuelt er innblandet i terrorvirksomhet.»1 Hvis den besøkende er muslim eller kommer fra Midtøsten, vil han straks bli tildelt den gule koden for tvilsomme personer. Og Programmet for grensesikkerhet gir tollbetjentene tillatelse til å fotografere vedkommende og ta fingeravtrykk av ham. Latinamerikanerne er også under nøye oppsikt. 65 millioner meksikanere, 31 millioner colombianere og 18 millioner sentralamerikanere er blitt registrert i USA, uten at de visste om det og uten tillatelse fra deres regjering.2 For hver enkelt av dem var det registrert fødselsdato og -sted, kjønn, foreldres identitet, fysisk beskrivelse, sivilstand, passnummer og oppgitt yrke. Ofte lagres også andre konfidensielle opplysninger som privatadresse, telefon-, bankkonto- og bilnummer, samt fingeravtrykk. Litt etter litt vil alle latinamerikanere bli klassifisert av Washington på denne måten. «Målet er å skape en tryggere verden. Vi må være informert om hvilken risiko de menneskene som kommer inn i landet vårt representerer», erklærte nylig James Lee, en av de ansvarlige for ChoicePoint, bedriften som kjøper disse opplysningene for å selge dem videre til USAs administrasjon.3 Amerikansk lov forbyr at personlige opplysninger blir lagret – men ikke at regjeringen gir et privat selskap i oppdrag å gjøre det. ChoicePoint-selskapet har base i Atlanta, og er ikke noen ukjent bedrift. Under valget i Florida i 2000 hadde staten engasjert selskapets filial Database Technologies (DBT) for å omorganisere velgerlistene. Resultat: tusenvis av personer mistet stemmeretten, noe som endret utfallet av valget, som George W. Bush vant med et forsprang på bare 537 stemmer. Seieren i Florida gjorde det som kjent mulig for ham å bli president.4 Selv om attentatene 11. september 2001 har ført til økt rasisme, er det ikke bare utlendinger som blir gjort til gjenstand for sterkere overvåking . Amerikanske statsborgere slipper heller ikke unna dagens paranoia. Nye kontroller med hjemmel i Patriot Act-loven rokker ved retten til privatliv, post- eller telefonhemmeligheter og informasjonsfrihet. Det er ikke lenger nødvendig å innhente tillatelse for telefonavlytting. Etterforskerne kan få tilgang til personlige opplysninger

august 2003

Økonomien og mennesket

Pøbelen vil ha alt gratis. Inntekten er himmel. Pøbelen er som økonomen som ikke forstår at det er til kostnadene det kan være knyttet vilje og livsrikdom. I en eksistensiell verden er kostnader livsinnhold, ikke såre utgifter som kunne vært spart, klokt syltet ned i puten som skal ta av for livets støt.

august 2003

Statsløgner

Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.

juli 2003

Journalistikkens neste utfordring

Den politiske journalistikken i Norge går enda en EU-utfordring i møte. Neste stortingsvalg kan bli et «EU-valg». I enda større grad enn i 1994 blir dette en prøvestein på den journalistiske kvaliteten i norske medier.

juli 2003

Velferdsgode eller handelsvare

Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 prosent kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?