Kvindelige studerende erobrer universiteterne
Kvinderne kommer i overtal på en række uddannelser. Positivt for magtfordelingen, men uheldigt for universiteterne, mener kritiker af ?den feminiserede studiekultur?
En forbrydelse uden vidner
Tør voldtægtsofre stille sig op og fortælle om overgrebet? Hvorfor er kvinderne tavse?
Symboler som splitter
Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke, skriver Henri Peña-Ruiz, medlem av Stasi-kommisjonen.
Det store hykleriet
FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettighetene vil reelt sett bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra:FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse:Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar.I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og
Parmalat-skandalen
«Lenge leve den etikkstyrte handel!» «Lenge leve moralske tiltak!» Slik var tonen under Verdens økonomiske forum i Davos i slutten av januar. Disse utropene ga uttrykk for et ønske om at kapitalismen skulle ta av på nytt, på et sunnere grunnlag. Det vil imidlertid bli lettere sagt enn gjort. For samtidig som denne viljen til en ny start ble meddelt, eksploderte Parmalat-skandalen for alles øyne. Og denne finansskandalen – etter sigende den største Europa har sett siden 1945 – varsler om sjokkbølger på linje med de katastrofale konsekvensene energikonsernet Enrons bedragerske konkurs i desember 2001 førte med seg.Parmalat var kroneksemplet på suksess som følge av den liberale globaliseringens dynamikk. Fra å være en liten familiebedrift basert på distribusjon av pasteurisert melk, grunnlagt i området rundt byen Parma på 1960-tallet, vokste Parmalat seg til en økonomisk gigant takket være den dyktige grunnleggeren, Calisto Tanzi, samt raus økonomisk støtte fra EU. Fra 1974 ekspanderte selskapet utover Italias grenser, og installerte seg først i Brasil, deretter i Venezuela og Ecuador. Antall filialer ble mangedoblet og Parmalat etablerte underselskaper i områder med skattefordeler (Isle of Man, Nederland, Luxemburg, Østerrike, Malta), og deretter i rene skatteparadis (Cayman-øyene, jomfruøyene, de Nederlandske Antiller). I 1990 ble selskapet oppført på børsen – det bekreftet da sin stilling som Italias syvende største private foretak, og verdens største produsent av melk med lang holdbarhet. Denne økonomiske kolossen hadde rundt 37000 ansatte i over 30 land, og salgstallene var i 2002 på 7,6 milliarder euro, en sum som overgår bruttonasjonalproduktet i land som Paraguay, Bolivia, Angola og Senegal… Takket være denne enorme suksessen ble grunnlegger Calisto Tanzi betraktet som en sentral del av det italienske etablissementet – han ble medlem av styret i Cofindustria, den italienske arbeidsgiverforeningen. Og Parmalat-aksjene var en sikker vinner på børsen i Milano.Helt til den 11. november 2003. Da trekker regnskapskontrollører i tvil en investering på 500 millioner euro i Epicurum-fondet på Cayman-øyene. Byrået Standard & Poors senker straks noteringen på Parmalat-obligasjonene, og aksjekursene faller. Samtidig ber Avdelingen for markedsovervåking om klargjøring av hvordan Parmalat-gruppen vil betale gjeld som forfaller i slutten av 2003. Kreditorene og aksjonærene begynner å bli engstelige. For å berolige dem forteller da Parmalat-ledelsen at de har penger i bakhånd: 3,95 milliarder euro er plassert i en Bank of America-filial på Cayman-øyene. Dette blir bevist av et dokument fra banken som går god for så vel obligasjoner som likviditet (rede penger). Ledelsen i Parmalat spiller kvitt eller dobbelt. Enten roer alle seg ned, aksjekursene stiger og virksomheten kan fortsette som før – eller så vedvarer mistroen og konkursen truer.Det er i dette avgjørende øyeblikket, når Parmalat-gruppen tror den vil slippe unna uten alvorlige mén, at den får nådestøtet: Den 19. desember meddeler Bank of America at dokumentet som skulle bevise eksistensen av 3,95 milliarder euro er falsk! Brevhodet er bare tilnærmelsesvis likt Bank of Americas – en enkel forfalskning utført med skanner! Aksjekursene raser. I løpet av noen få dager mister aksjene nesten all verdi. Mer enn 115 000 investorer og småsparere er ribbet, noen av dem ruinert. Skandalen begynner å ta form. Parmalats gjeld er på 11 milliarder euro! Og denne gjelden har i flere år bevisst vært skjult ved hjelp av et system basert på uredelig bokføring, feilaktige oppgjør, forfalskede dokumenter, fingert profitt og komplekse pyramidestrukturer av offshoreselskap – så infiltrert i
Lavere vekst, høyere livskvalitet
Brorparten av den politiske, økonomiske og intellektuelle verden mener at samfunnsproblemene våre kun kan løses gjennom økonomisk vekst. I den grundige og skjellsettende boka The Growth illusion beskrev Richard Douthwaite allerede i 1999 ulempene ved dette dogmet. Han minnet om at viljen til vekst førte til den industrielle revolusjonen, kolonialismen, to verdenskriger, men også dannelsen av Det europeiske fellesskapet. Douthwaite undersøkte den økonomiske veksten i Storbritannia i perioden 1950-1980, og konklusjonen hans var lite flatterende. Forfatteren mente at veksten burde reduseres ved hjelp av en økonomisk nytenkning som fjernet seg fra «stadig mer»-religionen, ikke minst i Vesten som allerede har for mye. Temaet om redusert økonomisk vekst ble utviklet av økonomen Nicholas Georgescu-Roegen på 1990-tallet, og støtter seg til begrensningene som naturlovene pålegger. «Planeten vår er begrenset, og kan derfor ikke tåle et økonomisk system som er basert på ubegrenset vekst. Likevel har globaliseringen som prinsipp at stadig flere mennesker skal slutte seg til dette destruktive systemet,» skrev han. I en svært interessant bok som ble utgitt i 2003 av månedsavisen Silence, understreker flere bidragsytere at en reduksjon i den økonomiske veksten får oss til å stille spørsmålet: Hva vil vi med samfunnet vårt? Tanken på en slik reduksjon trekker dessuten i tvil troen på teknologien som en redning, samt at den griper forstyrrende inn i en tid hvor enkelte politikere synes å mene at forbruk er en borgerplikt. Men hvem er det som går imot strømmen? «Økologene beskyldes for å være bakstreverske. Det er imidlertid den moderne sivilisasjonen som går tilbake hver gang vi tynner ut ozonlaget, hver gang avskogingen øker enda litt til.» For forfatterne er ideen om bærekraftig utvikling kun en «retorisk figur som består i å sammenstille to ord som motsier hverandre.» Bidragsyterne beskriver hva en redusert økonomisk vekst betyr (endring av bilindustrien, energipolitikken, vårt forhold til andre, aksept for å betale det tingene faktisk er verdt, ta seg tid til å nyte livet…). På den måten vil livskvaliteten igjen få førsteprioritet. Etter først å ha risset opp hvilke økologiske problemer planeten vår sliter med, slutter også Yves Cochet og Agnès Sinaï seg til ideen om redusert materiell vekst, i sin bok Sauver la terre (Fayard, Paris, 2003). De to forfatterne har skrevet en bok som biter fra seg, og som tar oss med bak forhandlingskulissene i Verdens handelsorganisasjon og det siste miljøtoppmøtet i Johannesburg. De viser styrkeprøvene mellom atomlobbyistene. Boken gir dessuten en interessant analyse av politikernes fornektelse av den økologiske krisen i verden: I Johannesburg holdt Jacques Chirac «en høyst engasjert tale om bærekraftig utvikling, (men) ingenting er blitt gjort». Cochet og Sinaï understreker det faktum at det på verdensbasis ikke finnes noen instans «som er skikket til» å håndtere denne betydelige miljøkrisen. De kritiserer politikernes likegyldighet, og minner også om at både den marxistiske og den liberalistiske tankegangen «begrenser seg utelukkende til produksjons- og forbruksproblematikken». Disse retningene interesserer seg aldri for naturen annet enn som en «kilde til energi og råvarer». Forfatterne ønsker at det vil vokse frem «en homo oecologicus som vil danne grunnlaget for et samfunn preget av hengivenhet i stedet for individualisme. Hver enkelt av oss må arbeide i den retningen, og raskt. Situasjonen kan endre seg på to generasjoner. Om to generasjoner er det imidlertid for sent.»
Vaklende motstand mot genmodifisering
Frem til nå har det ikke vært tillatt å plante genmodifiserte organismer i Brasil, men store mengder genmodifiserte soyafrø er i lang tid blitt smuglet over grensen fra Argentina og plantet i de sørlige delstatene i Brasil. Gengiganten Monsanto ser for seg storsatsing i landet, mens regjeringen vakler.
Ny verdensorden med internett
Fra 10. til 12. desember 2003 ble verdens første verdenstoppmøte om informasjonssamfunnet avholdt i Genève. Initiativtaker til det tre dager lange møtet var FN, i kraft av den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU). Dette var en viktig begivenhet. Innen teknologi og kommunikasjon, kan toppmøtet sammenlignes med miljøkonferansen i Rio i 1992, både når det gjelder omfang, virkninger og sakene som står på spill.Det er mindre enn ti år siden internett ble tilgjengelig for det store publikum. I løpet av denne korte tiden har det snudd opp ned på store deler av det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle livet, samt organisasjonslivet. I så stor grad at vi nå kan si at internett representerer en «ny verdensorden», når det gjelder utviklingen av informasjon og kommunikasjon i verden.Ingenting er som før. Nettverkets hastighet og pålitelighet har ført til store forandringer i hvordan vi kommuniserer, studerer, kjøper og arbeider, samt måten vi skaffer oss informasjon, underholdning og dannelse på. E-post og konsultasjon av internett plasserer datamaskinen i sentrum for en utvekslingsmekanisme (som avløses av den nye telefonen som kan brukes til alt) som ryster alle sektorer i arbeidslivet. Denne omveltningen kommer imidlertid først og fremst de mest fremskredne landene til gode, land som allerede nyter fordelene av tidligere industrielle revolusjoner. Omveltningen forverrer det man kaller den «digitale kløften», denne stadig dypere avgrunnen mellom de som fråtser i informasjonsteknologi og alle de – flertallet – som er avskåret fra den. To tall illustrerer urettferdigheten: 19 prosent av innbyggerne på jorda utgjør 91 prosent av internettbrukerne. Den digitale kløften forsterker og tydeliggjør det tradisjonelle gapet mellom Nord og Sør og ulikheten mellom rike og fattige (husk at 20 prosent av verdens befolkning, bosatt i rike land, råder over 85 prosent av verdens inntekter). Hvis ingenting gjøres, vil eksplosjonen av ny datateknologi avstenge innbyggerne i de minst utviklede landene for godt, spesielt afrikanske land sør for Sahara (knapt en prosent internettbrukere, hvorav svært få kvinner).Ingen som ønsker en mer rettferdig verden, kan stille seg likegyldig til dette problemet. Det sto i sentrum for toppmøtet i Genève, der mer enn 10 000 delegater fra omtrent 175 land deltok, i tillegg til et femtitalls statsledere og regjeringssjefer. Som et tegn på endringene som er i gang, førte dette FN-toppmøtet for første gang sammen statlige representanter, næringslivsledere og ansvarlige fra ikke-statlige organisasjoner (NGO’er), som uttrykk for «sivilsamfunnet». Dette fungerte for øvrig ikke så godt, sistnevnte klaget over å ha blitt marginalisert, og over i stor grad ha fungert som alibi. Avslutningserklæringen klarer knapt å tilsløre toppmøtets nederlag når det gjelder de viktigste spørsmålene som var oppe til debatt. For det første, prosjektet som går ut på å opprette et «digitalt solidaritetsfond» førte ikke frem. De rike landene nektet å engasjere seg økonomisk i det. Senegals president, Abdoulaye Wade, som i lang tid har ivret for et slikt fond, foreslo å gå utenom statene ved å innføre et frivillig bidrag på en euro ved kjøp av datamaskiner. Andre foreslo å legge til en eurocent på alle telefonsamtaler, uansett varighet, for å bidra til «digitalt samhold» i verden.Et annet sentralt tema var flere autoritære staters (deriblant Kina) kontroll av internett, og «infiltreringen» av innbyggernes privatliv i mange demokratiske land (deriblant USA) etter 11. september 2001, gjennom overvåking av deres aktivitet på nettet, og med kamp mot terrorisme som påskudd. Ingen fremskritt på dette området
Den skjulte historien
Med A People’s History of the United States ville Howard Zinn skrive USAs historie sett nedenfra. Han ville trekke frem den skjulte historien om undertrykking og brutalitet i «nasjonens interesse», men også historiens mange eksempler på motstand og solidaritet på grunnplanet.
Økonomisk kriminalitet uten straff
Mens krigsforbrytere og diktatorer har grunn til å bekymre seg over utviklingen innen internasjonal rett, kan multinasjonale selskaper beholde roen. Deres forbrytelser er fortsatt utenfor rekkevidde for internasjonale rettsorganer. Det finnes likevel handlingsrom for å påvirke folkerettens utvikling på dette området.
Norsk våpeneksport
Norsk våpeneksport økte med 600 millioner kroner i fjor, totalt ble det solgt våpen for 2,4 milliarder kroner. Det er to viktige problemer med denne eksporten
Trelasthandelens skyggesider
Koblingen mellom skogsindustri og våpenhandel er sterk i flere afrikanske og asiatiske land, og ulovlig salg av tømmer har bidratt til å finansiere blodige kriger. Vestlige selskaper og stater har et stort ansvar som kjøpere av såkalt «konflikttre».
Ideer er også våpen
Spørsmålet er ikke hvorfor den globale økonomien er uunngåelig, men hvorfor nesten alle er enige om at den er det, skriver subcommandante Marcos.
Å dø for staten?
Hvis man først godtar prinsippet om at staten har en høyere, overindividuell verdi, finnes det til syvende og sist ingen grenser for hvor mange indre eller ytre «fiender» man aksepterer å ofre for «fellesskapet».
Informations- eller videnssamfund?
Første del af «Verdenstopmødet om informationssamfundet» finder sted i Geneve mellem den 10-12. december under protektion af FN’s specialorganisation, den Internationale Telekommunikation Union (ITU). Tre forberedende konferencer har været afholdt, hvor aktører fra den private sektor såvel som civilsamfundet har været indbudt til aktiv deltagelse. Det handler om at «nå til en fælles og harmonisk forståelse af informationssamfundet» som bekræftes ved en «Erklæring» og udarbejdelse af en «handlingsplan for velovervejet udvikling».
Sult og skam som kontrol af kvinden
Kristendommen står alene med sit historiske billede af kvinden som seksuelt skamløs.
Huntingtons politiske orden
Harvard-professoren Samuel Huntington, som er mest kjent for sin teori om «sivilisasjonenes sammenstøt», hadde allerede på 1960-tallet liten tro på spredning av «amerikansk demokrati» til fattige land i den tredje verden.
Når barn får barn
Hvilke holdninger har de ulike vestlige landene til ungdom og seksualitet? Og hvilke følger får disse holdningene for antallet graviditeter blant unge jenter? Forskningen viser at det er de landene med mest restriktiv politikk som har flest unge mødre.
Fanget i Irak
«Et opprør kan ledes av 2 prosent aktive og 98 passive sympatisører.» T.E. Lawrence
Beijing hevder seg i Asia
For et USA med stadig større budsjettunderskudd, fremtrer Kina som en økonomisk trussel. Landet er i vekst, og den regionale handelen i Asia øker. Amerikanske økonomer og politikere frykter muligheten for en uavhengig asiatisk blokk som kan skaffe seg en sterk posisjon i verdensøkonomien. Den pågående offensiven mot Beijing må ses i lys av et slikt scenario.
Kjøttets metamorfoser i globaliseringens tidsalder
Fastfood-restaurantene serverer et parodisk og ulegemliggjort kjøtt, som blir iscenesatt, iført forkledning og omdøpt. Dette avspeiler og avslører vestens svært tvetydige forhold til denne matvaren.
Utfordringer for de sosiale foraene
Det andre europeiske sosiale forum arrangeres i Paris i november, og vil samle tusener av mennesker til diskusjon om alternativene til dagens nyliberalistiske globalisering. Siden Verdens sosiale forum ble arrangert for første gang i Porto Alegre i Brasil i 2001, har det fått flere avleggere og blitt et sentralt politisk fenomen.
For et kooperativt verdensfond for vann
Det er ikke nødvendig å vente på radikale endringer i det internasjonale systemet for å sørge for at alle har tilgang til vann innen 2020. Et kooperativt verdensfond for vann kan faktisk opprettes allerede i dag, skriver Riccardo Petrella.
Reform eller revolusjon i landbruket?
Utviklingslandene presser på i WTO for at EU og USA skal kutte sine landbrukssubsidier, som de mener hindrer balanse i det globale handelssystemet. Bør globaliseringskritikerne støtte opp om dette kravet?