Aktivister har ofte en sofistikert kritikk og analyse av dagens samfunn. Alternativene har imidlertid ikke stått like høyt på dagsordenen. Flere sentrale radikale skribenter har nå begynt å adressere dette spørsmålet. Det er velkommen lesning.
Det slår meg stadig oftere: Jeg leser en bokkritikk eller kunstanmeldelse, og sitter igjen etter endt lesning usikker på om boken eller kunstverket jeg har lest om angår meg, usikker på om det er godt eller dårlig, om jeg faktisk bør lese boken, gå og se utstillingen eller la være. Anmelderen kan ytre seg både positivt og negativt om verket, også vise frem kunnskaper om den tekniske utførelsen, men under anmeldelsen ligger det et slags forbehold, eller en slags fravær av investering i skriften, en slags tilbaketrekning fra ordenes utsagn som får meg til å tvile på hva anmelderen vil meg, ja, om hun i det hele tatt vil meg noe. Av nysgjerrighet leser jeg boken eller går og ser utstillingen, og forholdet gjentar seg forstørret; boken kan i og for seg være godt skrevet, bildet, installasjonen eller videoen teknisk godt utført, men samtidig er det som om den skjønnlitterære forfatteren trekker seg tilbake fra utsagnene som formuleres i boken, estetiske eller faktiske, maleren sår tvil om eller underminerer sitt eget bilde, om ikke også rett frem ugyldiggjør dets eksistens. Undring, tvil og usikkerhet er fruktbare og legitime forholdningssett i møtet med kunstverket, og utgjør helt nødvendige strategier i den skapende prosessen. Men det er noe annet enn fruktbar undring, tvil eller usikkerhet jeg erfarer i møtet med samtidens seriøse kunst og i omtalen av den. Jeg erfarer noe dypere: jeg erfarer et fravær av begrunnelse for selve verket, hvorfor det er skapt. Som om verken kunstner eller anmelder tror på det de selv gjør. En forfatterkollega jeg møtte for ett år siden sa: Jeg har lagt ned pennen for godt; det har vært helt tørt i over fire år nå, jeg har prøvd alle tenkelige utveier, jeg får det ikke til, men nå tror jeg at jeg forstår årsaken; jeg vet ikke lenger hvem som er der ute, hvem jeg skriver til. Flytende samfunn skaper flytende identiteter. Registrert er også at kunstens bilder etter følsomhetens lange reise gradvis er blitt mer diffuse, abstraksjon på abstraksjon, brudd på brudd, at kunstluften er blitt tynnere og tynnere. Våre bilder av oss selv har en lang historie. Med sine røtter i den greske og jødisk-kristne tanke- og forestillingsverden er de omdannet og overlevert oss i generasjoner, i uavbrutt form fra åttehundretallet, i identifiserbar form med Dante og Giotto, fra tidlig renessanse. Med disse bilende har vi forstått og tolket oss selv. Vi har ikke andre. Den naturvitenskapelige metode, som vokste frem i den sene renessansen, har med sitt røntgenblikk ubønnhørlig svekket disse bildene gjennom de siste tre hundre år; rene fakta har avløst forestillinger. Vi ønsket det. I løpet av forrige århundre lot også kunsten seg utsette for vitenskapen ved å la fremtredeleseform, innhold og kontekst dissekeres ned til siste nakne bestanddel. Men vel så avgjørende for skjebnen til vårt bilde av oss selv – billedtapet – var kanskje forrige århundrets to kriger, folkemord og terror. Sterke nok til å overleve trettiårskrigen, kolonialisering og slavehandel, viste det seg at bildet av oss selv ikke bar over forrige århundres barbari, rammet som det ble i sin egen kjerne. I siste halvdel av det forrige århundret snakket man om den siste, lille resten, det udefinerbare, som var igjen i kunstverket etter at alt var analysert sønder og sammen og tilintetgjørelsen inntruffet, en siste udefinerbar
«Krigen mot terror» har gitt spektakulære militære seire, men politisk befinner USA seg i en hengemyr, både i Afghanistan og Irak. Kaoset råder, og befolkningen får ikke dekket grunnleggende behov.
WTOs ministerkonferanse er en ypperlig anledning til å sette opp et detaljert regnskap over konsekvensene av åtte års liberalisering med WTO som drivkraft.
«Før i tiden hadde ingen regjering makt til å holde befolkningen under konstant overvåking. Nå overvåket Tankepolitiet alle, hele tiden.» George Orwell, 1984 De som har tenkt å tilbringe sommerferien i USA skal vite at i kraft av en avtale mellom Europakommisjonen og de føderale myndighetene, vil flyselskapet de reiser med uten deres samtykke gi visse personlige opplysninger om dem til det amerikanske tollvesenet. Før de i det hele tatt går ombord i flyet, vil amerikanske myndigheter være informert om deres navn, alder, adresse, pass- og kredittkortnummer, helsetilstand, matpreferanser (som kan si noe om deres religion), tidligere reiser, navn og adresse til personer som reiste sammen med dem, organisasjoner som finansierte noen av reisene, og så videre. Alle disse opplysningene leveres videre til et filtreringssystem som kalles CAPPS (Computer Assisted Passenger Pre-Screening) og utpeker eventuelle mistenkelige personer. Ved å kontrollere identiteten til hver enkelt passasjer og krysse den med informasjonen politiets opplysningstjeneste, Statsdepartementet (Department of States), justisministeriet og bankene sitter med, vurderer CAPPS passasjerenes farlighetsgrad og gir dem ulike fargekoder: grønn for de ufarlige, gul for de tvilsomme og rød for de som blir nektet adgang til flyet og pågrepet. «Immigrasjonsmyndighetene og Statsdepartementet samarbeider for å identifisere individer som må overvåkes ved eller før ankomst til USA,» har justisminister John Ashcroft advart. «Vi vurderer hver enkelt besøkende for å avgjøre hvor stor risikoen er for at han eventuelt er innblandet i terrorvirksomhet.»1 Hvis den besøkende er muslim eller kommer fra Midtøsten, vil han straks bli tildelt den gule koden for tvilsomme personer. Og Programmet for grensesikkerhet gir tollbetjentene tillatelse til å fotografere vedkommende og ta fingeravtrykk av ham. Latinamerikanerne er også under nøye oppsikt. 65 millioner meksikanere, 31 millioner colombianere og 18 millioner sentralamerikanere er blitt registrert i USA, uten at de visste om det og uten tillatelse fra deres regjering.2 For hver enkelt av dem var det registrert fødselsdato og -sted, kjønn, foreldres identitet, fysisk beskrivelse, sivilstand, passnummer og oppgitt yrke. Ofte lagres også andre konfidensielle opplysninger som privatadresse, telefon-, bankkonto- og bilnummer, samt fingeravtrykk. Litt etter litt vil alle latinamerikanere bli klassifisert av Washington på denne måten. «Målet er å skape en tryggere verden. Vi må være informert om hvilken risiko de menneskene som kommer inn i landet vårt representerer», erklærte nylig James Lee, en av de ansvarlige for ChoicePoint, bedriften som kjøper disse opplysningene for å selge dem videre til USAs administrasjon.3 Amerikansk lov forbyr at personlige opplysninger blir lagret – men ikke at regjeringen gir et privat selskap i oppdrag å gjøre det. ChoicePoint-selskapet har base i Atlanta, og er ikke noen ukjent bedrift. Under valget i Florida i 2000 hadde staten engasjert selskapets filial Database Technologies (DBT) for å omorganisere velgerlistene. Resultat: tusenvis av personer mistet stemmeretten, noe som endret utfallet av valget, som George W. Bush vant med et forsprang på bare 537 stemmer. Seieren i Florida gjorde det som kjent mulig for ham å bli president.4 Selv om attentatene 11. september 2001 har ført til økt rasisme, er det ikke bare utlendinger som blir gjort til gjenstand for sterkere overvåking . Amerikanske statsborgere slipper heller ikke unna dagens paranoia. Nye kontroller med hjemmel i Patriot Act-loven rokker ved retten til privatliv, post- eller telefonhemmeligheter og informasjonsfrihet. Det er ikke lenger nødvendig å innhente tillatelse for telefonavlytting. Etterforskerne kan få tilgang til personlige opplysninger
Tilbakeviser Internett påstanden om at krigens første offer er sannheten?
Byene våre gjenspeiler den økte fleksibiliteten i de større bedriftene og står i fare for å reduseres til sentra for velstående yrkesnomader.
Pøbelen vil ha alt gratis. Inntekten er himmel. Pøbelen er som økonomen som ikke forstår at det er til kostnadene det kan være knyttet vilje og livsrikdom. I en eksistensiell verden er kostnader livsinnhold, ikke såre utgifter som kunne vært spart, klokt syltet ned i puten som skal ta av for livets støt.
Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.
Den som vil skrive feriens historie vil legge merke til likhetene mellom dagens rundreise og den middelalderske pilegrimsreisen. Vesten gir turisten en tilnærmet hellig status, hvor han eller hun er unntatt fra det verdslige hverdagslivet.
Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.
Profesjonell fotball fungerer som et diktatur. Fotballsjefene hersker fra toppen av FIFA-slottet sitt, mens spillerne risikerer å dø av utmattelse. Da kan den brasilianske klubben Corinthians være et forbilledlig eksempel. Spillerne tok over styringen i to år på 1980-tallet, hvor flertallsbeslutninger og demokratiske diskusjoner skapte glitrende fotball.
Journalisten Sergio Gonzáles Rodrígues har gjennom flere år fulgt denne saken, og antyder at forbindelsene mellom visse kriminelle miljøer og den økonomiske og politiske makten er det som hindrer en reell etterforskning og oppklaring av disse drapene, som i stor grad rammer fattige kvinner.
Den komplekse virkeligheten på bakken i Nigeria.
Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 prosent kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?
Både politikere og intellektuelle drømmer mye for tiden.
Å lytte, å lete, å skape nytt – og å støtte de organisasjonene som kjemper mot den nyliberale politikken.
Den politiske journalistikken i Norge går enda en EU-utfordring i møte. Neste stortingsvalg kan bli et «EU-valg». I enda større grad enn i 1994 blir dette en prøvestein på den journalistiske kvaliteten i norske medier.
De forente nasjoner ble satt på prøve i forbindelse med Irak-krigen. For at FN skal fungere, må det også finnes regionale organisasjoner som arbeider med fred og sikkerhet. Den relativt nyopprettede afrikanske unionen (AU) ønsker å være en slik aktør.
Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.
Vi støter stadig på problemer, men nettopp slik beviser vestlig økonomi at den vandrer ufortrødent på fremskrittets vei, og det på alle nivåer?
Neste måned går Gro Harlem Brundtland av etter fem år som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon. Hun har ført en omstridt politikk, og er blitt kritisert for unnfalølenhet overfor legemiddelindustrien. Fattiges tilgang til billige medisiner har ikke vært noen kampsak for Brundland i WHO.
I USA steg antallet arbeidsledige med nesten 5% fra januar til april 2003. Tyskland har 10,7% arbeidsledige. I Frankrike er tilsvarende tall 9,3%. Europarekorden holder Spania med 11,9% av den yrkesaktive befolkningen uten arbeid. Tallene pynter på virkeligheten for antall deltidsarbeidere er i ferd med å eksplodere, samt at ubekvem arbeidstid brer om seg. I dagens Frankrike tjener nesten hver sjette lønnstaker mindre enn den lovfestede minstelønnen. Fattige arbeidere, som oftest kvinner, er ikke lenger bare et amerikansk fenomen.
Arbeidet er for den moderne sosialfilosofen selve symbolet på deltagelsen i samfunnsfellesskapet. Men for grekerne tar friheten, og derfor mennesket, til der hvor arbeidet og livets nødvendigheter slutter. Dette essayet tar for seg forsjellige betydninger av «arbeid» gjennom tidene – både i samfunnet og for individet.
