Politikk – Side 63

Økonomien og mennesket

Pøbelen vil ha alt gratis. Inntekten er himmel. Pøbelen er som økonomen som ikke forstår at det er til kostnadene det kan være knyttet vilje og livsrikdom. I en eksistensiell verden er kostnader livsinnhold, ikke såre utgifter som kunne vært spart, klokt syltet ned i puten som skal ta av for livets støt.

august 2003

Hvordan fortelles Europas historie?

Ifølge EUs fremtidige grunnlov skal Europas folk forme sin felles skjebne. Kan de enkelte land da fortsette å beholde en nasjonalistisk oppfatning av fortiden? Hvordan fortelles historien om Europa ved minnesmerker som blir besøkt av millioner av mennesker? Christian De Brie har reist rundt for å se etter, og fant først og fremst de nasjonale seierherrenes historie.

august 2003

Feriens historie

Den som vil skrive feriens historie vil legge merke til likhetene mellom dagens rundreise og den middelalderske pilegrimsreisen. Vesten gir turisten en tilnærmet hellig status, hvor han eller hun er unntatt fra det verdslige hverdagslivet.

august 2003

Et demokrati uten spilleregler

Bush og hans kampfeller utviste en usedvanlig forakt for demokratiske verdier under forberedelsene til krigen i Irak og korstoget for «demokrati» i Midtøsten. En forakt de også avkrevde av alle potensielle allierte.

august 2003

En kannibalindustri

Profesjonell fotball fungerer som et diktatur. Fotballsjefene hersker fra toppen av FIFA-slottet sitt, mens spillerne risikerer å dø av utmattelse. Da kan den brasilianske klubben Corinthians være et forbilledlig eksempel. Spillerne tok over styringen i to år på 1980-tallet, hvor flertallsbeslutninger og demokratiske diskusjoner skapte glitrende fotball.

august 2003

Tre hundre uoppklarte mord

Journalisten Sergio Gonzáles Rodrígues har gjennom flere år fulgt denne saken, og antyder at forbindelsene mellom visse kriminelle miljøer og den økonomiske og politiske makten er det som hindrer en reell etterforskning og oppklaring av disse drapene, som i stor grad rammer fattige kvinner.

august 2003

Journalistikkens neste utfordring

Den politiske journalistikken i Norge går enda en EU-utfordring i møte. Neste stortingsvalg kan bli et «EU-valg». I enda større grad enn i 1994 blir dette en prøvestein på den journalistiske kvaliteten i norske medier.

juli 2003

Statsløgner

Historien om «frigjøringen» av den amerikanske soldaten Jessica Lynch vil stå i fremtidens historiebøker om krigspropaganda. Løgnene vi ble servert i forkant av og under Irak-krigen, føyer seg inn i en lang tradisjon av statsløgner.

juli 2003

Velferdsgode eller handelsvare

Titalls millioner barn under fem år dør hvert år. 80 prosent kunne ha vært reddet hvis de hadde hatt tilgang på livsnødvendige medisiner. Hvem eier legemidlene – den som har fremstilt dem, pasienten som trenger dem, eller mellomleddet som kjøper dem og selger dem videre?

«En fryktelig ro som kjennetegner den sosiale døden»

I 1932 utga forskerne Marie Jaboda og Hans Zeisel, under ledelse av Paul Lazarsfeld, en rapport om arbeidsledige i den østerrikske småbyen Marienthal, som hadde mistet sin hjørnesteinsbedrift. Rapporten fra en tid preget av massearbeidsledighet, skrevet like før Hitler kom til makten, er blitt en sentral referanse. Men forskerne selv motsatte seg lenge at rapporten skulle oversettes til andre språk, ettersom de ikke var helt fornøyd med arbeidet, som de så som et litt for uferdig nybrottsarbeid.

juni 2003

Et tilbaketrukket tilbakeblikk

Den tidligere amerikanske diplomaten John Brady Kiesling trakk seg fra sin stilling som politisk rådgiver ved USAs ambassade i Aten i protest mot den planlagte Irak-krigen. Kiesling var en av deltakerne på Fredskonferansen i Oslo, 28.-29-mai, og .Le Monde diplomatique bringer her hans innlegg på konferansen, hvor han reflekterer over konsekvensene av krigen.

Frihet som varemerke

Det største som har skjedd i media de siste tjue årene er ikke kabel-TV, Internett og Madonna. Det er konsentrasjonen av makt i en global medie- og kulturindustri.

juni 2003

Den fengslende tenkemåten

I løpet av 90 minutter drepes fem hundre mennesker – langt over halvparten er landsbyens barn, spedbarn og gamle. Ingen slapp unna blodtørsten til angriperne. Den ansvarlige amerikanske offiseren for massakren «henrettet» egenhendig hundre av dem. My Lai-massakren i 1969 under Vietnamkrigen ble kjent ved en tilfeldighet. Amerikanske løytnant Calley ble dømt som ansvarlig for drapet på vietnameserne, men slapp allerede ut etter tre og et halvt år i fengsel. Massemorderen ble så regnskapsfører hos en juvelhandler i Georgia . Urettferdig? Skulle mannen hatt amerikansk livstidsdom? Hyttende never mot Calleys tilfelle i Vietnamdemonstrasjonene, både i Oslo og San Francisco den gang, viste at man nok ønsket mannen innesperret for livet. Men hvor legitim er enhver tids gjeldende moralske rettferdighetsfølelse? Var det eksempelvis rettferdig av det norske Storting å innføre dødsstraff tidlig i mai 1945? Krenkes rettferdighetsfølelsen i samfunnet, så kan det føre til opptøyer – som med Rodney King-saken i Los Angeles i 1992, der fire hvite politimenn ble frikjent. Først når to av dem likevel fikk fengselsdom, roet gemyttene seg. Ser man på den generelle økningen i antall fanger i verdens fengsler, så er troen på fengselsstraff som løsning stor. I USAs fengselsindustri fordoblet antall fengslede seg til to millioner fanger i Clintons åtteårsperiode. Men er Norge noe bedre? Norge fengsler flest i Norden – de andre nordiske landene sender langt flere på alternative soningsformer utenfor fengsel. I mars 2002 ble det også åpnet for samfunnsstraff i Norge med Straffegjennomføringsloven. Men det er i dag ennå ikke registrert økt bruk av dette fra Norges justisminister Dørum og nedover i straffesystemet – justisministeren uttalte nå i mai at han bare er positiv til samfunnsstraff når Kriminalomsorgen kan bevise at den fungerer. Til forskjell fra hans kollega i Danmark som vurderer bruk av ekstraordinær benådning for mindre alvorlig økonomisk kriminalitet, for å dempe presset på de overfylte fengslene. Man glemmer lett at denne fengslende tenkemåten ofte har urealistiske forestillinger om nytten av straff – og politi. Norsk rettshistorie viser nok av eksempler på lovgivere som ville løse sosiale problemer med straffelovens hjelp. Eksempelvis ble alkoholproblemet forsøkt løst med Løsgjengerloven fra 1900, men straff og tvangsarbeid og senere alkoholforbud ble til slutt opphevet – det stred mot folks rettsoppfatning. I moderne tid er narkotikalovgivningen like mislykket. Dessverre ble fjorårets mer liberale straffegjennomføringslov avvist av justisminister Dørum. Den tidligere liberaleren er i dag opportunt fengslet av det politisk-høyrekristelige samarbeidet. Hyklersk nulltoleranse og hyppig varetekt der politimakt autoritært tilfredstiller en ullen redsel for de farlige «andre». Et forsøk på å «straffe» seg ut av et sosialt helseproblem. Ikke bare innesperres de narkomane, de gis også en inhuman «kroppsstraff» med stadige vagina- og anus-undersøkelser på spesialtoaletter, anvendelse av klyster, brekkmidler og røntgen. Gjaldt ikke fengsel opprinnelig de som skadet andre? I fengsel blir innsatte i tillegg «påført» ytterligere skade: I USA er det nå kjent at fengslede utsettes for farlige sykdommer som HIV og Hepatitt C. Når homoseksualitet, narkotika og tatovering er forbudt – har fangene heller ikke kondomer, rene sprøyte- eller tatoveringsspisser. Tatovering er en også en stor kilde til HIV-smitte. Og i russiske fengsler smittes 10% av tuberkulose. I utviklet form koster den 5 millioner kroner å kurere – millionen Norge nylig ga til legehjelp hjelper derfor ikke mye. Det er heller fengselet som er problemet. Denne fengslende tenkemåten viser seg også der

juni 2003

De dør på jobben

Oversett av de store mediene har et dokument gått fullstendig upåaktet hen, nemlig en rapport utgitt av Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) om helse og sikkerhet i arbeidslivet. Rapporten avslører at 270 millioner lønnstakere verden over blir utsatt for arbeidsulykker hvert år, mens 160 millioner pådrar seg sykdommer i forbindelse med arbeidet. Studien viser også at antallet arbeidere som dør på jobb, overstiger to millioner i året. Hver dag tar altså arbeidet livet av 5000 mennesker! «Og disse tallene er for lavt anslått i forhold til virkeligheten», understrekes det i rapporten. Ifølge den franske trygdekassen skjer det hvert år 780 arbeidsrelaterte dødsfall i Frankrike, altså mer enn to hver dag! Også her «er de reelle tallene undervurdert». Det skjer omtrent 1 350 millioner arbeidsulykker hvert år i Frankrike, og det tilsvarer 3700 ofre hver dag – med åtte timers arbeidsdag betyr det åtte skadede hvert minutt… «Blodskatt», kalte folkets forsvarere før i tiden denne tause lidelsen, dette offeret på vekstens og konkurranseevnens alter. Med dagens oppmerksomhet rundt spørsmålet om pensjonsordningene, bør vi legge oss denne avgiften på minnet. Og vi bør tenke på de mange hundre tusen lønnstakerne som blir nedslitt, mørbanket og ødelagt innen de når frem til livets siste fase. Uten å kunne nyte godt av sine gamle dager. Når levealderen øker, gir det seg også utslag i en eksplosjon av pensjonistlidelser som henger sammen med yrkesaktiviteten: kreft, hjerte- og karsykdommer, depresjoner, hjerneslag, nedsatte sansefunksjoner, leddsykdommer, senilitet, Alzheimer, og så videre. Dette gjør angrepet på pensjonsordningene spesielt avskyelig. Det dreier seg om et samordnet angrep styrt av drivkreftene bak den liberale globaliseringen: G8, Verdensbanken og OECD. Helt siden 1970-årene har disse kreftene ført en offensiv rettet mot trygdesystemet og velferdsstaten. De har fått støtte av EU, hvor stats- og regjeringssjefene (herrene Chirac og Jospin for Frankrikes vedkommende) bestemte seg for å øke pensjonsalderen med fem år på toppmøtet i Barcelona i mars 2002. Det vil si et alvorlig sosialt tilbakeskritt. Og det vil si at man oppgir ideen om å bygge et mer balansert og mer egalitært samfunn. Mens vanlige mennesker blir valset ned og utarmet, fortsetter rikdommene å hope seg opp på toppen. For 30 år siden fikk en bedriftsleder omtrent 40 ganger gjennomsnittslønnen for en arbeider. I dag tjener han tusen ganger så mye. Og bedriftslederen kan se pensjonisttilværelsen bekymringsfritt i møte, noe som langt fra er tilfellet for vanlige lønnstakere – spesielt ikke for lærerne. Mange hundre tusen av dem har derfor lagt ned arbeidet i Italia, Tyskland, Hellas, Østerrike og Frankrike, for å protestere mot raseringen av pensjonssystemet. Dette systemet trenger riktignok å reformeres, fordi antallet yrkesaktive synker mens antallet pensjonister øker – og fordi pensjonene, som i dag utgjør 11,5 % av brutto nasjonalprodukt, kommer til å utgjøre 13,5 % i 2020 og 15,5 % i 2040 – en belastning staten ikke vil kunne klare. På grunn av børskrisen har pensjonsfondene tapt over 20 % av sin verdi. Likevel er det ingen som foreslår å gå bort fra å finansiere pensjonene med oppsparte midler; og når man skal reformere systemet, er det ingen som foreslår noe annet enn at det må gå ut over lønnstakerne. Som om det bare var snakk om et teknisk problem, uten konsekvenser for samfunnet som helhet. Alle variablene (trygdeavgiftenes størrelse og fordeling, pensjonsalderen, pensjonsutbetalingenes størrelse) forandres systematisk på lønnstakernes

juni 2003

Et sosialmedisinsk mareritt

Smittsomme sykdommer florerer i de mange og overfylte fengslene i USA. Statistikk og forskning på området viser en urovekkende mangel på oppfølging av innsatte som enten allerede er smittet når de kommer inn eller blir det mens de soner. Ironisk nok er de innsatte i fengslene den eneste gruppen i USA som faktisk har krav på medisinsk behandling.

juni 2003

Kraftig kritikk av verdens helsesjef

Neste måned går Gro Harlem Brundtland av etter fem år som generaldirektør i Verdens Helseorganisasjon.  Hun har ført en omstridt politikk, og er blitt kritisert for unnfalølenhet overfor legemiddelindustrien. Fattiges tilgang til billige medisiner har ikke vært noen kampsak for Brundland i WHO.

Utrygghet, deltidsarbeid og fattige arbeidere

I USA steg antallet arbeidsledige med nesten 5% fra januar til april 2003. Tyskland har 10,7% arbeidsledige. I Frankrike er tilsvarende tall 9,3%. Europarekorden holder Spania med 11,9% av den yrkesaktive befolkningen uten arbeid. Tallene pynter på virkeligheten for antall deltidsarbeidere er i ferd med å eksplodere, samt at ubekvem arbeidstid brer om seg. I dagens Frankrike tjener nesten hver sjette lønnstaker mindre enn den lovfestede minstelønnen. Fattige arbeidere, som oftest kvinner, er ikke lenger bare et amerikansk fenomen.

juni 2003

Små og store reformer

Det finnes mange hypoteser for hvordan man litt etter litt kan arbeide seg frem mot en avvikling av fengselsvesenet. Historien har lært oss at de store reformene krever kollektive bevisstgjøringsprosesser av progressiv, kulturell og ideologisk karakter, som tar lærdom av kampene, det vil si de små reformene. Prøveløslatelser må prioriteres, for disse representerer gjensidige og helt avgjørende garantier for en kontrakt som binder sammen de to partene. Løslatelsen gjør det mulig for dem å søke støtte i hverandre, og på den måten å oppnå en kollektiv «frigjøring» via dem som har opplevd og forvaltet fengselslivet (den dømte og fengselsadministrasjonen): en kan ikke lenger godta begrepet «straff». Samtlige sanksjoner må ha en begrenset varighet som muliggjør konkrete perspektiver, prosjekter, fremtidsutsikter og en organisering av nåtiden innenfor rammen av en tidsmessig kontinuitet, hvor verken fortiden eller fremtiden er skjult. Planlegging muliggjør regulering. Uten planlegging finnes intet engasjement. Staten kan ikke ekskludere uten også å legge forholdene til rette for en «gjen-inkludering».

juni 2003

Arbeidet i den postindustrielle æra

Arbeidet er for den moderne sosialfilosofen selve symbolet på deltagelsen i samfunnsfellesskapet. Men for grekerne tar friheten, og derfor mennesket, til der hvor arbeidet og livets nødvendigheter slutter. Dette essayet tar for seg forsjellige betydninger av «arbeid» gjennom tidene – både i samfunnet og for individet.

Meningsløs våpenklassifisering

Hovedproblemet under gisseldramaet i Moskva i oktober 2002 var å finne ut om gassen som drepte over 117 mennesker var forbudt eller ikke av den internasjonale konvensjonen om kjemiske våpen. Spørsmålet er nå – i en tid da våpenproduksjonen benytter seg av blant annet genteknologi – hvordan man skal kunne klassifisere lovlige og ulovlige våpen og hvordan man skal unngå at konvensjoner systematisk overskrides?