Efter World Social Forum i Mumbai i Indien, januar 2004 ligner det globale civilsamfund en vaskeægte succes. Denne politiske bevægelse har aldrig været stærkere og efter ti år i støbeskeen er den i dag en reel politisk kraft på globalt plan.
Som konsekvens av krigen i Irak og kampen mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble attentatene i Spania 11. mars en smertefull påminnelse om at verden ett år etter offensiven mot Bagdad fremstår som mer ustabil, mer voldelig og mer utrygg.Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, har den «forebyggende» konflikten i Mesopotamia ikke svekket den islamistiske terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av den katastrofale måten okkupasjonen i Irak føres på, utvides denne terroren til områder som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen rammet den på en avskyelig måte studenter og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om bord på forstadstog til Madrid. I tillegg til den betydningen disse forferdelige handlingene vil få på det internasjonale sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske sådanne – i forbindelse med de store endringene hendelsen har skapt i det spanske samfunnet. For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe ført til en helt ny type kjedekollisjon mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). Sjelden har man sett, i en demokratisk stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå hverandre og støter mot hverandre med så stor intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale tidsforløp og det politiske tidsforløp.Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt mediene har i våre «opinionsdemokratier». Etter attentatene i Madrid og det påfølgende valgresultatet, må vi kanskje begynne å snakke om «emosjonelle demokratier»?1 For det er åpenbart at følelsene knyttet til tragedien ved Atocha veide svært tungt hos velgerne da de gikk til valgurnene tre dager senere. Enda mer siden det nå er bevist at José Maria Aznars Partido Popular, som ledet alle meningsmålinger i forkant av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse følelsene gjennom å manipulere med informasjon, dekke over indisiene som gikk i retning islamistisk terror, og hardnakket anklage sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. Mens landet fortsatt var i sjokktilstand etter attentatene, ble valgkampen innstilt. Den ble imidlertid erstattet av en veritabel informasjonskrig. I den hensikt å føre opinionen bak lyset, tok Partido Popular i bruk hele arsenalet av slagkraftige regjeringsredskaper (spesielt de statlige tv-kanalene) i tillegg til det innflytelsesrike nettverket av samarbeidsvillige medier (spesielt dagsavisene El Mundo og La Razon, samt radiostasjonen Cope, blant andre).Store deler av befolkningen møtte denne offisielle informasjonen med skepsis, og denne kom til uttrykk i aviser som El Pais og El Periódico, samt radiostasjoner som SER. I tillegg formidlet folk sin tvil gjennom e-post og chat på internett, og gjennom millioner av tekstmeldinger sendt via mobiltelefon. Slik ble det bare i løpet av noen timer (det avgjørende kommunikasjonsmessige slaget fant sted om ettermiddagen lørdag 13. mars) etablert et svært effektivt nettverk av motstand mot løgnene og for spredning av motinformasjon, som klarte å mobilisere flere hundre tusen velgere. Deres stemmer sikret det spanske sosialistpartiet (PSOE) og José Luis Rodríguez Zapatero valgseieren. En av de moralske lærdommene som kan trekkes av dette, er borgernes eksepsjonelle følsomhet overfor manipulasjon i mediene. Folk, enten det er i Spania eller andre steder, aksepterer ikke lenger å bli lurt. Og de anser medienes løgnaktige utglidninger som et av de største problemene i dagens demokrati.Partido Popular misbrukte gjentatte ganger sin kontroll over informasjonen. Både for å spre
Lider vi europeere av en kronisk ulykkelig bevissthet?
Terrorisme er en spesielt avskyelig kampform fordi den angriper ikke-stridende sivile. Ingen sak, uansett hvor god den er, kan rettferdiggjøre så usle metoder. Attentatene 11. september 2001, i likhet med de nyere attentatene i Casablanca, Riyadh, Moskva, Haifa og Jerusalem, bør ikke vekke annet enn avsky. Det samme gjelder også enkelte regjeringers bruk av «statsterrorisme» forkledd som represalier.Rystet av de uventede og voldsomme 11. september-angrepene, har myndighetene i en rekke land hatt det travelt med å innføre lover som definerer nye forbrytelser, forbyr visse organisasjoner, begrenser sivile rettigheter og reduserer garantiene mot brudd på grunnleggende rettigheter.1Først ute var USA. Allerede 26.oktober 2001 vedtok Kongressen en lov med den beleilige forkortelsen «Patriot Act» (Provide Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism2). Denne loven gir politiet og etterretningen eksepsjonelt stor makt, reduserer forsvarets rolle i rettssystemet og habeas corpus-prinsippet3, som skal garantere individuelle rettigheter, trekkes i tvil. Loven åpner for fengsling, utvisning og isolering av mistenkte – og myndighetene kan arrestere og holde igjen utenlandske statsborgere på ubestemt tid. Det er ikke lenger nødvendig med spesielle juridiske fullmakter for å gjennomføre husundersøkelser, telefonavlytting og kontroll av brev og internett-kommunikasjon. Den 13. november 2001 fulgte George W. Bush dette «sikkerhetspolitiske» villsporet et stykke lenger gjennom å underskrive et dekret om etablering av spesielle militærdomstoler beregnet på utenlandske statsborgere. Fangeleiren i Guantanamo ble opprettet. Den 5. februar 2004 trådte også programmet «US Visit» i kraft, noe som betyr at alle utlendinger som ankommer USA med visum må legge venstre og høyre pekefinger på en digital fingeravtrykk-leser, samt la seg avfotografere.Dette arsenalet av tiltak er merkverdige i fredstid, og hører hjemme i totalitære stater. USAs modell er imidlertid svært raskt blitt kopiert i andre land. For å ta Storbritannia først: I 2001 vedtok britene en antiterrorlov som åpner for å fengsle utenlandske statsborgere på ubestemt tid, uten siktelse eller dom, dersom de mistenkes for å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Man valgte dermed å se bort fra artikkel fem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.4Innenriksminister David Blunkett ønsker å stramme til denne loven – den strengeste i Europa – ytterligere, gjennom å også gjøre den gjeldende for britiske statsborgere. Mistenkte skal kunne dømmes «preventivt» gjennom hemmelige rettssaker uten jury. Dommerne i disse spesialavdelingene av rettsvesenet, i likhet med advokatene, skal «velges ut» av de hemmelige tjenestene for å gjøre det lettere å dømme de mistenkte. Blunkett ønsker også at pass skal utstyres med datachips som kan lagre identifikasjon av netthinne og fingeravtrykk… I denne orwellske situasjonen har også den franske regjeringen innført sitt sikkerhetspolitiske arsenal. Først gjennom innføringen av Sarkozy-lovene5 (loven om sikkerhet i hverdagen fra november 2001 og loven om innenrikspolitisk sikkerhet fra februar 2003), og deretter Perben 2-loven.6 Sistnevnte er blitt kraftig kritisert av alle advokatforeningene, og kjennetegnes ved innstiftelsen av forhåndsetterforskning. Det vil si organisert granskning uten at personen det dreier seg om blir underrettet: en hemmelig, ikke kontradiktorisk prosedyre, av ubegrenset varighet. I følge denne loven kan personer som anholdes plasseres i varetekt opp til 96 timer. Politiet kan ta i bruk spesielle etterforskningsmetoder som avlytting, infiltrering og overvåking på nært hold gjennom utplassering av skjulte mikrofoner og kameraer på private steder. De kan også gjennomføre nattlige husundersøkelser uten at de mistenkte personene er tilstede.De mest undertrykkende regimer i verden lar seg inspirere av de demokratiske regjeringenes eksempel, og kaster seg
Norsk Utenrikspolitisk Institutt har innledet et nært samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt. Blant oppdragsgiverne er overvåkingsinstitusjonene Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Politiets sikkerhetstjeneste. Mange frykter at et slikt samarbeid kan så tvil om forskernes integritet.
Charing Cross, London 16. oktober 1660 Den 16. oktober 1660 klokken ni om morgenen hadde ti tusener av skuelystne londonere og middlesexere tatt oppstilling langs Fleet Street. En eiendommelig transport skulle finne sted gjennom hovedstadens prosesjonsgater denne høstmorgenen. Stemningen var karnevalesk og trengselen stor. Den som greide å presse seg vei igjennom massene av nysgjerrige tilskuere, ville bli belønnet med noen hastige glimt av dagens to hovedpersoner idet de bokstavelig talt feide forbi, delvis skjult i en oppvirvlet sky av gatestøv. Det var ikke de stivt dekorerte gardistene med kårder, skulderbørster og gullsnorer som utgjorde oppmerksomhetens sentrum, eller de blankstriglede hestene i kongelig garnityr. Blikkene syntes å gå i retning av gatenivå, nærmere bestemt mot et bevegelig punkt noen meter bak hestene. Her dinglet John Cooke og Hugh Peters. De to kongemorderne var i ferd med å bli slept fra Newgate-fengselet mot destinasjonsstedet, skafottet ved Charing Cross. Cooke og Peters var blant aktørene som hadde henrettet kong Charles den første i Westminster Hall i 1649, og slik ryddet veien for Oliver Cromwells puritanske republikk (protektoratet 1653–1659). I 1660 anmodet imidlertid Parlamentet etterfølgeren og sønnen til Charles den første, Charles den annen, å restituere tronen, hvorpå monarkiet var gjenopprettet og mellomregjeringstidens formelle status underkjent. Oppgjørets time var kommet for John Cooke og Hugh Peters. Charles den annen var selv til stede for å overvåke den detaljspekkete hevndemonstrasjonen. Transporten til retterstedet utgjorde en del av den idømte straffen og foregikk som nevnt ved sleping etter hest. Delinkventene var anbrakt på en rist av vidjefletting for å forhindre at de var altfor oppskrapete, blodige eller regelrett døde innen ankomsten til skafottet. Cooke var den heldigste. Han skulle eksekveres først. Peters ble tvunget til å bivåne det hele, som en generalprøve, før han selv måtte gjennomgå de samme pinsler. Selve henrettelsesritualet startet med levende hengning; det vil si oppheising og uten fallem. Cooke ble hengt med ansiktet vendt mot det skjebnesvangre Banqueting House of Westminster, hvor han noen år tidligere hadde vært med på å ta livet av forhenværende Charles den første. Halvkvelt ble han skåret ned igjen, bundet til en påle og kastrert med kniv. Videre sprettet bødlene opp buken hans og rev ut innvollene. Sammen med de avskårne privy members ble innvollene lagt på et fat og brent for den dømtes åsyn. Så ble han halshugget, før den hodeløse kroppen ble partert. Deretter var det Peters’ tur. Fra de såkalte State Trials er det utlagt en ordveksling mellom bøddelen og Peters. Den foregår idet Cooke klargjøres for partering. Peters blir ropt nærmere, og bøddelen spør med folkelig sarkasme mens han gnir to blodstenkte never mot hverandre: «Nå, hvordan liker du arbeidet, herr Peters?» Hvorpå Peters svarer bemerkelsesverdig sindig: «Min venn, det er uanstendig å trampe på en døende mann.” Tre dager tidligere hadde de domfeltes konspirasjonsfelle, generalmajor Thomas Harrison, gjennomlidd nøyaktig samme straffeprogram. Under en liknende hånlig bemerkning fra bøddelen, angivelig etter buksprettingen og utskrapingen av de indre organer, skal Harrison ha karet seg opp i halvt sittende stilling, samlet sine siste krefter og bokset bøddelen i øret. Til slutt ble hodene reist på staker, Cookes på nordøstsiden av Westminster Hall, til venstre for Harrisons, og Peters’ på London Bridge. Tre gråbleke, mimikkløse forræderansikter med sine døde blikk rettet mot City of London. 1600-tallsmennesket var langt mer fortrolig med synet av vold,
Tør voldtægtsofre stille sig op og fortælle om overgrebet? Hvorfor er kvinderne tavse?
Kvinderne kommer i overtal på en række uddannelser. Positivt for magtfordelingen, men uheldigt for universiteterne, mener kritiker af ?den feminiserede studiekultur?
FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettighetene vil reelt sett bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra:FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse:Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar.I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og
De som bidrar minst til klimaendringer, er de som rammes hardest. Små øystater og andre utkantstrøk er blant de mest utsatte. De stiller nå krav om raske endringer i den globale miljøpolitikken. Kan Kyotoavtalen bli et redskap for dem?
«Lenge leve den etikkstyrte handel!» «Lenge leve moralske tiltak!» Slik var tonen under Verdens økonomiske forum i Davos i slutten av januar. Disse utropene ga uttrykk for et ønske om at kapitalismen skulle ta av på nytt, på et sunnere grunnlag. Det vil imidlertid bli lettere sagt enn gjort. For samtidig som denne viljen til en ny start ble meddelt, eksploderte Parmalat-skandalen for alles øyne. Og denne finansskandalen – etter sigende den største Europa har sett siden 1945 – varsler om sjokkbølger på linje med de katastrofale konsekvensene energikonsernet Enrons bedragerske konkurs i desember 2001 førte med seg.Parmalat var kroneksemplet på suksess som følge av den liberale globaliseringens dynamikk. Fra å være en liten familiebedrift basert på distribusjon av pasteurisert melk, grunnlagt i området rundt byen Parma på 1960-tallet, vokste Parmalat seg til en økonomisk gigant takket være den dyktige grunnleggeren, Calisto Tanzi, samt raus økonomisk støtte fra EU. Fra 1974 ekspanderte selskapet utover Italias grenser, og installerte seg først i Brasil, deretter i Venezuela og Ecuador. Antall filialer ble mangedoblet og Parmalat etablerte underselskaper i områder med skattefordeler (Isle of Man, Nederland, Luxemburg, Østerrike, Malta), og deretter i rene skatteparadis (Cayman-øyene, jomfruøyene, de Nederlandske Antiller). I 1990 ble selskapet oppført på børsen – det bekreftet da sin stilling som Italias syvende største private foretak, og verdens største produsent av melk med lang holdbarhet. Denne økonomiske kolossen hadde rundt 37000 ansatte i over 30 land, og salgstallene var i 2002 på 7,6 milliarder euro, en sum som overgår bruttonasjonalproduktet i land som Paraguay, Bolivia, Angola og Senegal… Takket være denne enorme suksessen ble grunnlegger Calisto Tanzi betraktet som en sentral del av det italienske etablissementet – han ble medlem av styret i Cofindustria, den italienske arbeidsgiverforeningen. Og Parmalat-aksjene var en sikker vinner på børsen i Milano.Helt til den 11. november 2003. Da trekker regnskapskontrollører i tvil en investering på 500 millioner euro i Epicurum-fondet på Cayman-øyene. Byrået Standard & Poors senker straks noteringen på Parmalat-obligasjonene, og aksjekursene faller. Samtidig ber Avdelingen for markedsovervåking om klargjøring av hvordan Parmalat-gruppen vil betale gjeld som forfaller i slutten av 2003. Kreditorene og aksjonærene begynner å bli engstelige. For å berolige dem forteller da Parmalat-ledelsen at de har penger i bakhånd: 3,95 milliarder euro er plassert i en Bank of America-filial på Cayman-øyene. Dette blir bevist av et dokument fra banken som går god for så vel obligasjoner som likviditet (rede penger). Ledelsen i Parmalat spiller kvitt eller dobbelt. Enten roer alle seg ned, aksjekursene stiger og virksomheten kan fortsette som før – eller så vedvarer mistroen og konkursen truer.Det er i dette avgjørende øyeblikket, når Parmalat-gruppen tror den vil slippe unna uten alvorlige mén, at den får nådestøtet: Den 19. desember meddeler Bank of America at dokumentet som skulle bevise eksistensen av 3,95 milliarder euro er falsk! Brevhodet er bare tilnærmelsesvis likt Bank of Americas – en enkel forfalskning utført med skanner! Aksjekursene raser. I løpet av noen få dager mister aksjene nesten all verdi. Mer enn 115 000 investorer og småsparere er ribbet, noen av dem ruinert. Skandalen begynner å ta form. Parmalats gjeld er på 11 milliarder euro! Og denne gjelden har i flere år bevisst vært skjult ved hjelp av et system basert på uredelig bokføring, feilaktige oppgjør, forfalskede dokumenter, fingert profitt og komplekse pyramidestrukturer av offshoreselskap – så infiltrert i
«Deltakende budsjettering» studeres med stor interesse i radikale miljøer over hele verden. I Porto Alegre finnes selve modellen for deltakerdemokrati.
Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke, skriver Henri Peña-Ruiz, medlem av Stasi-kommisjonen.
HELSE: Den næsten totale mangel på en lægepraksis der på samme tid er nær, human, menneskelig og af høj kvalitet, en af vores tids største skandaler på det afrikanske kontinent. En kæmpeudfordring, som det haster alvorligt med at løfte. De epidemiologiske data for det afrikanske kontinent – som er både overordentlig ufuldstændige og langt fra sandheden – sætter dødelighedsprocenten en del højere end for resten af planeten. Det drejer sig ikke blot om specifikke sygdomme som AIDS og malaria, som medierne er fokuserede på, men langt i højere grad og helt generelt om en sundhedssituation som er katastrofal, også selvom visse fremskridt er opnået i de sidste årtier. Af mæslinger eller under fødslen dør f.eks. hundrede tusinder af børn og mødre, som i nordens lande ville have overlevet uden problemer. Der peges normalt på to hovedfaktorer, den ene økonomisk, den anden kulturel. På den ene side er der det alt for dårlige sundhedsnet på landet, de menneskelige og finansielle midlers utilstrækkelighed, den herskende armod i sundhedsuddannelserne. Med ét ord: «underudviklingen» – forstået som en forfærdende mangel på midler og finansiering. Denne er ansvarlig for alle disse dødsfald, som i andre økonomiske kontekster teknisk set er til at undgå. På den anden side anklages den lokale kultur for at vaner og skikke, de folkelige forestillinger og praksis, ja til og med befolkningernes «uvidenhed», for at tale de syge fra at henvende sig til de sociale instanser i tide, og i stedet forlade sig for meget på «traditionelle» behandlinger eller helbredere. Oven i disse to ubestridelige faktorer føjer sig en anden til, som man næsten aldrig taler om, men som også bærer et stort ansvar: en stor del af sundhedspersonalets upassende opførsel, deres mangelfulde fagviden, deres foragt for de syge. Ydmygelser, pengeafpresning, griskhed, «skideligeglad-holdning», vold, hyppigt arbejdsfravær, manglende motivation, «enhver er sig selv nærmest»-filosofi: alle disse onder, i deres tilknytning til en særligt svækket økonomisk og social kontekst, beretter brugerne («Man ser ikke engang på os» og «Sundhedspersonalet tænker kun på penge») og visse klartseende fagfolk om. Selvfølgelig møder man også i poli- og fødeklinikkerne et kompetent, hæderligt, samvittighedsfuldt og venligt sundhedspersonel. Men de er marginaliserede. Under sådanne forhold er under-frekventeringen af det offentlige sundhedsvæsen, de syges hyppige flugt, den manglende overholdelse af ordinationer direkte forbundne med denne næsten veterinære lægevidenskab som praktiseres af det officielle sundhedssystem i Niamy, i Abejdjan, såvel som i Dakar, Bamako eller Conakry. Når alt kommer til alt, er det ikke den moderne lægevidenskab, som befolkningerne forkaster. Dette vidner succesen for «apotekerne på jorden» om, dvs. markedsstandene med og dørsalget af moderne medikamenter, men som er tilvejebragt gennem smugling, svindlerier eller piratudgaver. Det samme vidner den spektakulære udbredelse af private, uformelle «lægepraksisser», som drives af en arbejdsaktiv sundhedsplejer (udenfor arbejdstiden, men ofte også indenfor) eller en pensioneret. Ligeledes er hjemmefødsler med en jordmoders hjælp eller i dennes hemmelige «arbejdsværelse» hyppige i byerne. I disse forskellig tilfælde søges, oprettes og praktiseres en ikke blot fysisk, men også social nærhed mellem patient og behandler. Dørsælgeren sælger de paracetamol og kloroquin stykvis, som der under hastige konsultationer – hvilke opnås efter megen tidsspilde – systematisk udskrives recepter på rundt omkring på poliklinikkerne. Desuden rådgiver dørsælgeren i et familiært hverdagssprog om hvad man skal tage i tilfælde af diaré, mavesmerter eller impotens…Denne type nærhedsbehandling i byområder, som efterspørgslen er stor på,
Hvis man først godtar prinsippet om at staten har en høyere, overindividuell verdi, finnes det til syvende og sist ingen grenser for hvor mange indre eller ytre «fiender» man aksepterer å ofre for «fellesskapet».
Frem til nå har det ikke vært tillatt å plante genmodifiserte organismer i Brasil, men store mengder genmodifiserte soyafrø er i lang tid blitt smuglet over grensen fra Argentina og plantet i de sørlige delstatene i Brasil. Gengiganten Monsanto ser for seg storsatsing i landet, mens regjeringen vakler.
Mens krigsforbrytere og diktatorer har grunn til å bekymre seg over utviklingen innen internasjonal rett, kan multinasjonale selskaper beholde roen. Deres forbrytelser er fortsatt utenfor rekkevidde for internasjonale rettsorganer. Det finnes likevel handlingsrom for å påvirke folkerettens utvikling på dette området.
Koblingen mellom skogsindustri og våpenhandel er sterk i flere afrikanske og asiatiske land, og ulovlig salg av tømmer har bidratt til å finansiere blodige kriger. Vestlige selskaper og stater har et stort ansvar som kjøpere av såkalt «konflikttre».
Spørsmålet er ikke hvorfor den globale økonomien er uunngåelig, men hvorfor nesten alle er enige om at den er det, skriver subcommandante Marcos.
Brorparten av den politiske, økonomiske og intellektuelle verden mener at samfunnsproblemene våre kun kan løses gjennom økonomisk vekst. I den grundige og skjellsettende boka The Growth illusion beskrev Richard Douthwaite allerede i 1999 ulempene ved dette dogmet. Han minnet om at viljen til vekst førte til den industrielle revolusjonen, kolonialismen, to verdenskriger, men også dannelsen av Det europeiske fellesskapet. Douthwaite undersøkte den økonomiske veksten i Storbritannia i perioden 1950-1980, og konklusjonen hans var lite flatterende. Forfatteren mente at veksten burde reduseres ved hjelp av en økonomisk nytenkning som fjernet seg fra «stadig mer»-religionen, ikke minst i Vesten som allerede har for mye. Temaet om redusert økonomisk vekst ble utviklet av økonomen Nicholas Georgescu-Roegen på 1990-tallet, og støtter seg til begrensningene som naturlovene pålegger. «Planeten vår er begrenset, og kan derfor ikke tåle et økonomisk system som er basert på ubegrenset vekst. Likevel har globaliseringen som prinsipp at stadig flere mennesker skal slutte seg til dette destruktive systemet,» skrev han. I en svært interessant bok som ble utgitt i 2003 av månedsavisen Silence, understreker flere bidragsytere at en reduksjon i den økonomiske veksten får oss til å stille spørsmålet: Hva vil vi med samfunnet vårt? Tanken på en slik reduksjon trekker dessuten i tvil troen på teknologien som en redning, samt at den griper forstyrrende inn i en tid hvor enkelte politikere synes å mene at forbruk er en borgerplikt. Men hvem er det som går imot strømmen? «Økologene beskyldes for å være bakstreverske. Det er imidlertid den moderne sivilisasjonen som går tilbake hver gang vi tynner ut ozonlaget, hver gang avskogingen øker enda litt til.» For forfatterne er ideen om bærekraftig utvikling kun en «retorisk figur som består i å sammenstille to ord som motsier hverandre.» Bidragsyterne beskriver hva en redusert økonomisk vekst betyr (endring av bilindustrien, energipolitikken, vårt forhold til andre, aksept for å betale det tingene faktisk er verdt, ta seg tid til å nyte livet…). På den måten vil livskvaliteten igjen få førsteprioritet. Etter først å ha risset opp hvilke økologiske problemer planeten vår sliter med, slutter også Yves Cochet og Agnès Sinaï seg til ideen om redusert materiell vekst, i sin bok Sauver la terre (Fayard, Paris, 2003). De to forfatterne har skrevet en bok som biter fra seg, og som tar oss med bak forhandlingskulissene i Verdens handelsorganisasjon og det siste miljøtoppmøtet i Johannesburg. De viser styrkeprøvene mellom atomlobbyistene. Boken gir dessuten en interessant analyse av politikernes fornektelse av den økologiske krisen i verden: I Johannesburg holdt Jacques Chirac «en høyst engasjert tale om bærekraftig utvikling, (men) ingenting er blitt gjort». Cochet og Sinaï understreker det faktum at det på verdensbasis ikke finnes noen instans «som er skikket til» å håndtere denne betydelige miljøkrisen. De kritiserer politikernes likegyldighet, og minner også om at både den marxistiske og den liberalistiske tankegangen «begrenser seg utelukkende til produksjons- og forbruksproblematikken». Disse retningene interesserer seg aldri for naturen annet enn som en «kilde til energi og råvarer». Forfatterne ønsker at det vil vokse frem «en homo oecologicus som vil danne grunnlaget for et samfunn preget av hengivenhet i stedet for individualisme. Hver enkelt av oss må arbeide i den retningen, og raskt. Situasjonen kan endre seg på to generasjoner. Om to generasjoner er det imidlertid for sent.»
Med A People’s History of the United States ville Howard Zinn skrive USAs historie sett nedenfra. Han ville trekke frem den skjulte historien om undertrykking og brutalitet i «nasjonens interesse», men også historiens mange eksempler på motstand og solidaritet på grunnplanet.
Norsk våpeneksport økte med 600 millioner kroner i fjor, totalt ble det solgt våpen for 2,4 milliarder kroner. Det er to viktige problemer med denne eksporten
Fra 10. til 12. desember 2003 ble verdens første verdenstoppmøte om informasjonssamfunnet avholdt i Genève. Initiativtaker til det tre dager lange møtet var FN, i kraft av den internasjonale telekommunikasjonsunionen (ITU). Dette var en viktig begivenhet. Innen teknologi og kommunikasjon, kan toppmøtet sammenlignes med miljøkonferansen i Rio i 1992, både når det gjelder omfang, virkninger og sakene som står på spill.Det er mindre enn ti år siden internett ble tilgjengelig for det store publikum. I løpet av denne korte tiden har det snudd opp ned på store deler av det politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle livet, samt organisasjonslivet. I så stor grad at vi nå kan si at internett representerer en «ny verdensorden», når det gjelder utviklingen av informasjon og kommunikasjon i verden.Ingenting er som før. Nettverkets hastighet og pålitelighet har ført til store forandringer i hvordan vi kommuniserer, studerer, kjøper og arbeider, samt måten vi skaffer oss informasjon, underholdning og dannelse på. E-post og konsultasjon av internett plasserer datamaskinen i sentrum for en utvekslingsmekanisme (som avløses av den nye telefonen som kan brukes til alt) som ryster alle sektorer i arbeidslivet. Denne omveltningen kommer imidlertid først og fremst de mest fremskredne landene til gode, land som allerede nyter fordelene av tidligere industrielle revolusjoner. Omveltningen forverrer det man kaller den «digitale kløften», denne stadig dypere avgrunnen mellom de som fråtser i informasjonsteknologi og alle de – flertallet – som er avskåret fra den. To tall illustrerer urettferdigheten: 19 prosent av innbyggerne på jorda utgjør 91 prosent av internettbrukerne. Den digitale kløften forsterker og tydeliggjør det tradisjonelle gapet mellom Nord og Sør og ulikheten mellom rike og fattige (husk at 20 prosent av verdens befolkning, bosatt i rike land, råder over 85 prosent av verdens inntekter). Hvis ingenting gjøres, vil eksplosjonen av ny datateknologi avstenge innbyggerne i de minst utviklede landene for godt, spesielt afrikanske land sør for Sahara (knapt en prosent internettbrukere, hvorav svært få kvinner).Ingen som ønsker en mer rettferdig verden, kan stille seg likegyldig til dette problemet. Det sto i sentrum for toppmøtet i Genève, der mer enn 10 000 delegater fra omtrent 175 land deltok, i tillegg til et femtitalls statsledere og regjeringssjefer. Som et tegn på endringene som er i gang, førte dette FN-toppmøtet for første gang sammen statlige representanter, næringslivsledere og ansvarlige fra ikke-statlige organisasjoner (NGO’er), som uttrykk for «sivilsamfunnet». Dette fungerte for øvrig ikke så godt, sistnevnte klaget over å ha blitt marginalisert, og over i stor grad ha fungert som alibi. Avslutningserklæringen klarer knapt å tilsløre toppmøtets nederlag når det gjelder de viktigste spørsmålene som var oppe til debatt. For det første, prosjektet som går ut på å opprette et «digitalt solidaritetsfond» førte ikke frem. De rike landene nektet å engasjere seg økonomisk i det. Senegals president, Abdoulaye Wade, som i lang tid har ivret for et slikt fond, foreslo å gå utenom statene ved å innføre et frivillig bidrag på en euro ved kjøp av datamaskiner. Andre foreslo å legge til en eurocent på alle telefonsamtaler, uansett varighet, for å bidra til «digitalt samhold» i verden.Et annet sentralt tema var flere autoritære staters (deriblant Kina) kontroll av internett, og «infiltreringen» av innbyggernes privatliv i mange demokratiske land (deriblant USA) etter 11. september 2001, gjennom overvåking av deres aktivitet på nettet, og med kamp mot terrorisme som påskudd. Ingen fremskritt på dette området
Harvard-professoren Samuel Huntington, som er mest kjent for sin teori om «sivilisasjonenes sammenstøt», hadde allerede på 1960-tallet liten tro på spredning av «amerikansk demokrati» til fattige land i den tredje verden.
