Dyreverngeriljaens frigjøringskamp
I USA advares farmasøytiske laboratorier og bioteknologiselskap mot mulige angrep fra dyrevernsaktivister. FBIs nye moteord for disse radikale aktivistene er «økoterrorister».
Økonomisk vekst er folkets nye opium
Må utvikling nødvendigvis knyttes til vekst og de ødeleggelser den fører med seg? Er det ikke snarere på tide å arbeide for at de to begrepene løsrives fra hverandre?
Den sunne fornuft
Vår verden er syk. Den lider av ustadighet og hjelpeløshet. For ikke å snakke om følgende grusomme sykdom: mangel på rom for dialog og samarbeid. Hvor kan vi finne en møteplass der utveksling av ideer ennå er mulig? Kanskje kan vi begynne vårt søk i den sunne fornuft – denne dyrebare forståelse vi i våre dager så sjelden støter på. La oss ta et eksempel: utgifter til militær virksomhet. Hver dag går det på verdensbasis med 2,2 milliarder dollar til å produsere død. Mer presist kan vi si at verden benytter denne astronomiske summen til å fremme en jakt av gigantisk omfang, der jeger og bytte tilhører samme art, og vinneren er den som har tatt flest artsfrender av dage. Et beløp tilsvarende militærutgifter for ni dager ville vært tilstrekkelig til å gi mat, utdanning og legehjelp til alle jordens barn som er dette foruten. Ved første øyekast vil disse økonomiske utskeielsene synes fullstendig fornuftsstridige. Er det virkelig slik? Den offisielle versjonen rettferdiggjør denne sløsingen som et ledd i krigen mot terrorisme. All sunn fornuft sier oss imidlertid at terroristene bare er ytterst takknemlige for en slik utvikling. Man trenger ikke være noe geni for å slå fast at krigene i Afghanistan og Irak har gitt en ny betydelig giv til terrorismen. Disse krigene er regelrette uttrykk for statsterrorisme, og statsterrorismen bruker terrorisme fra ikke-statlige aktører som unnskyldning, og vice versa. Det er nylig blitt klart at USAs økonomi tar seg opp igjen, og veksten er på ny tilfredsstillende. Ifølge ekspertene ville denne veksten vært betydelig svakere uten utgiftene i Midtøsten. Krigen mot Irak var på et vis en strålende nyhet for økonomien. Men hva med ofrene, hva med de døde? Er den sunne fornuft å finne i de økonomiske statistikkene eller i en sønderknust fars fortvilte utsagn: «Forbannet være denne krigen! Forbannet være alle kriger!»? Verdens fem største våpenprodusenter og -selgere (USA, Russland, Kina, Storbritannia og Frankrike) er de fem statene som har vetorett i FNs sikkerhetsråd. Er det ikke en fornærmelse mot den sunne fornuft at de som skal være en garanti for verdensfreden samtidig er klodens største våpenleverandører? Når sannhetens time ringes inn, er det disse fem landene som står ved roret. De styrer også Det internasjonale pengefondet (IMF), og flesteparten figurerer i tillegg blant de åtte statene som tar de avgjørende beslutningene i Verdensbanken og Verdens handelsorganisasjon (WTO). Her er vetoretten fastsatt, men aldri benyttet. Burde ikke kampen for demokrati i verden begynne med en demokratisering av disse organisasjonene som hevder å være internasjonale? Hva kan den sunne fornuft fortelle oss? Det er ikke lagt til rette for at den skal kunne gi sin mening. Den sunne fornuft har ikke stemmerett, og heller ingen særlig talerett. En stor del av verdens grusomste forbrytelser og verste urett begås med disse såkalt internasjonale organisasjonenes (IMF, Verdensbanken, WTO) medvirkning. Deres ofre er de «frafalne»: Ikke de som er gått tapt i grusomme militærdiktaturers endeløse natt, men «demokratiets frafalne». De siste årene har man i mitt hjemland Uruguay, som overalt ellers i Sør-Amerika og resten av verden, sett arbeidsplasser, lønninger, pensjoner, fabrikker, jord og elver forsvinne. Selv våre egne barn er forsvunnet. De har måttet emigrere for å finne det de har mistet, og reiser nå langs den veien deres forfedre engang tok, men i motsatt retning. Er vi, i den sunne
Idrett som geopolitikk
Fra 13. til 29. august vil De olympiske leker i Aten få minst like omfattende mediedekning som langt viktigere begivenheter, som for eksempel krigen i Irak. For noen er OL et symbol på innsatsvilje og vennskap mellom folkeslag. For andre er idretten «det nye opium for folket».
Muslimske kvinner debatterer islam
De siste tiårene har kvinners posisjon i muslimske land vært i sterk endring, men hvert fremskritt møter motstand, og tradisjonelle tankesett er ofte vanskeligere å endre enn lovverket. I Marokko og Iran debatteres forholdet mellom islam og kvinners rettigheter i mangfoldige organisasjoner og fora.
Folkeforbundets fallitt
«Folkeforbundet er dødt, leve FN!» Slik kommenterte Lord Cecil, en av de ivrigste tilhengerne av Folkeforbundet, oppløsningen av det i april 1946. Men Folkeforbundets president, norske Carl Hambro, hadde allerede erklært: «Vi innrømmer at vi ofte har manglet moralsk mot, at vi ofte har nølt der vi burde ha handlet, og at vi har handlet der det ville ha vært mer fornuftig å vente.» Men Frankrikes representant, den frittalende Joseph Paul-Boncour, mente ikke at Folkeforbundet hadde mislyktes – problemet var at regjeringene ikke hadde greid å heve seg over sine egne særinteresser. Og for å minne om «suksessen» fra forbundets første år nevnte man forebygging av konflikter på Balkan, hjelp til gjenoppbyggingen av den østerrikske økonomien, arbeidet med å skape grunnlag for en solid avvæpningspolitikk … Her «glemte» man Folkeforbundets maktesløshet da Japan angrep Kina i 1933 og da Mussolini invaderte Etiopia i 1935, for ikke å snakke om fremveksten av Nazi-Tyskland (1933) og den mislykte avvæpningspolitikken. «Jeg støtter de sterke og bringer de svake til taushet uten blodsutgytelser» – dette valgspråket mente Albert Einstein ville passe som inskripsjon utenfor Folkeforbundets hovedkvarter. Ved krigserklæringen i 1939 bestemte Folkeforbundet seg for å utsette sine møter inntil det ble fred … Men «antibolsjevismen fikk en i 1939 til å huske at det fantes et Folkeforbund» (Paul-Boncour). Organisasjonen ville faktisk samles igjen for å ekskludere Sovjetunionen på grunn av angrepet på Finland i november 1939. Etter trusler fra Tyskland lovte forberedelseskommisjonen at Forbundet bare ville ta opp denne ene konflikten, noe som innebar at både invasjonen av Tsjekkoslovakia, invasjonen av Albania og angrepet på Polen ble forbigått i stillhet. Etter dette begrenset Folkeforbundet seg til «tekniske» aktiviteter: beskyttelse av flyktninger, studier av fremtidig gjenoppbygging og så videre. Da Vichy-regimets Frankrike i sin tur gikk ut av Folkeforbundet (som ikke våget å erstatte det med det frie Frankrike, som ikke var anerkjent av «stormaktene»), deltok verken Tyskland, Italia, Japan, USA (der Senatet helt siden 1919 hadde nektet å delta) eller Sovjetunionen lenger i dette «tomme skallet.» Woodrow Wilson, jurist og president i USA, hadde imidlertid i utgangspunktet hatt en stor visjon etter første verdenskrig. Etter at Storbritannia og Frankrike seiret med støtte fra USA, ønsket han å opprette en grunnleggende rettferdighet gjennom Folkeforbundet, mens Frankrike, den andre seierherren, ønsket en fred med oppreisning. Ved å innlemme dette prosjektet i selve fredstraktaten, håpet Wilson å erstatte den dødbringende rivaliseringen mellom nasjonalstater med et nasjonenes fellesskap. Dette nye Folkeforbundet skulle dessuten være en seier over stormaktene for de små statene som endelig var frie – blant andre Tsjekkoslovakia, Ungarn, de baltiske statene, Hedjaz og Syria. Wilson la imidlertid til at verden hadde behov for et enhetlig styre, og det skulle USA stå for. Ved begynnelsen av det tredje årtusen hører vi et ekko av dette når de amerikanske lederne som gode redningsmenn forsikrer oss om at de «er de rikeste og sterkeste, og derfor de beste til å styre». Den samme messianismen er der fortsatt, bortsett fra at da Folkeforbundet ble opprettet, ville Clemenceau at Frankrike skulle få oppreisning for de skadene landet hadde lidd, mens Wilson motsatte seg dette for den fremtidige fredens sak. I dag er det USA som ikke vil være avhengig av FN for å gå til aksjon, og Frankrike som har motsatt seg unilateralisme … Da Folkeforbundet ble oppløst i 1946,
Oppdelingen av Det osmanske riket
Mellom 1916 og 1922 var Det osmanske riket gjenstand for intens hestehandel mellom franskmennene og britene. Etter 1918 inntok USA rollen som dommer, «i befolkningenes navn», men disse ble aldri spurt til råds.
Fotografi og presse i utakt
Da fargebildet kom på slutten av 1950-tallet, oppsto en estetisk kløft mellom den skapende bildeproduksjonen og bilder publisert i pressen. Denne kløften er ikke blitt mindre. Et mangfold av bilder eksisterer side om side med visuell uniformering.
Falske forbilder på Olympen
Denne sommeren er høysesong for store sportsbegivenheter, europamesterskapet i fotball, sykkelrittet Tour de France og De olympiske leker. Kommersialiseringen og brutaliseringen som gjennomsyrer disse arrangementene, skjules bak en maske av humanistiske verdier.
Kald mig Max Weber
Det er hundrede år siden, den tyske sociolog Max Weber udgav Den protestantiske etik og kapitalismens ånd.
USA satser i Afrika
De siste årene har USA forsterket sitt militære engasjement på det afrikanske kontinentet. Engasjementet har hovedsakelig bestått i treningsprogrammer for lokale hærer, som forventes å gjøre sin del i «krigen mot terror».
Mot en ny oljekrise
OLJEMARKEDET: Sabotasjeaksjoner mot oljeanlegg i Irak og attentater i den saudiarabiske oljesektoren skaper uro på oljemarkedet. Men det er ikke bare terrorfrykt som skaper høye oljepriser. I bakgrunnen lurer trusselen om en kommende knapphet. Hva er årsakene til den kraftige økningen i oljeprisen den siste tiden? Er det et midlertidig konjunkturfenomen eller begynnelsen på en syklus med varig økning av energiprisene? Eller er det, som noen frykter, et forvarsel om en ny og stor oljekrise, fremprovosert av at tilbud og etterspørsel utvikler seg i forskjellig takt? Disse spørsmålene og bekymringene er svært aktuelle etter at oljemarkedet begynte å koke to måneder etter invasjonen av Irak i mars 2003. Enkelte eksperter håpet på at invasjonen ville medføre en rask vekst i irakisk oljeproduksjon og en nedgang i oljeprisen til rundt 20 dollar fatet. Den totalt uventede stigningen i oljekursen begynte å gå enda raskere tidlig på våren 2004, i en periode da etterspørselen på verdensbasis opplevde en produksjonsnedgang på rundt to millioner fat per dag. Nedgangen i oljeprisene i etterkant av OPEC-møtet 3. juni 2003 og nyheten om at oljelagrene i USA vokser, var ikke nok til å få bekymringene til å forsvinne. Etterspørselen i verden vil vokse igjen i månedene som kommer, og faktorene som fikk oljeprisen til å eksplodere og komme opp i mer enn 40 dollar fatet, er i all hovedsak fortsatt tilstede. Disse faktorene berører både den geopolitiske situasjonen i verden og markedets mekaniske spill. Hvis situasjonen i Irak hadde vært annerledes og Saudi-Arabia fortsatt var skånet for attentater, ville oljeprisen naturligvis ikke ha skutt i været så raskt som den har gjort. I Irak har mangelen på sikkerhet og gjentatte sabotasjeaksjoner mot oljeinstallasjoner ført til at produksjonen falt til 1,33 millioner fat per dag i 2003 (mot 2,12 millioner fat per dag i 2002, året før krigen brøt ut). Til tross for en økning til 2,3 millioner fat per dag i mai 2004, ligger produksjonen fortsatt godt under nivået fra perioden 1999-2001. For øvrig er kontrakter som ble inngått av det gamle regimet med en rekke internasjonale selskaper lagt på is. Disse kontraktene dreide seg om utnytting av nye oljeforekomster med sikte på en fordobling av produksjonen i løpet av seks til åtte år. I Saudi-Arabia, verdens fremste oljeeksporterende land, har flere attentater den siste tiden skapt sjokkbølger, spesielt attentatene rettet mot et petrokjemisk kompleks og oljeområder. Rekken av attentater skaper naturlig nok frykt for gjentakelse i Saudi-Arabia, Irak og andre steder i Golfen, med forstyrrelser og avbrudd i eksporten som mulige konsekvenser. Den store forskjellen i forhold til det som skjedde i 1973 og i 1979 er at det i dag ikke er snakk om noen embargo fra de sittende regjeringenes side, eller et politisk regimeskifte som i Iran etter revolusjonen i 1979. I dag dreier det seg om fullstendig uforutsigbare terroraksjoner, gjennomført av ansiktsløse grupper. Og det som verre er: Truslene om destabilisering som saudiarabiske styresmakter nå konfronteres med, svekker landets muligheter til å fortsatt spille en dominerende rolle i å dekke verdens oljebehov. I det store og hele er spenninger som følge av den forverrede situasjonen i Irak og i Saudi-Arabia for en stor del årsak til den siste økningen i oljeprisen – et «risikotillegg» som anslås til mellom 6 og 10 dollar fatet, avhengig av omstendighetene. Dette inkluderer like mye økningen i
Populismens psykologi
Populismens oppblomstring de siste 20 årene er et tegn på krise i det representative demokratiet. Men hva kjennetegner egentlig populismen som politisk og psykologisk fenomen?
Bilder og bødler
«Det er USAs plikt å gjøre slutt på tortur på verdensbasis. Vi fører an i denne kampen, og går foran som et godt eksempel. Jeg oppmoder alle regjeringer om å slå seg sammen med USA og fellesskapet av rettstater for å forby, etterforske og straffe all form for tortur, og forhindre andre ondskapsfulle og uvanlige former for avstraffelse.»George W. Bush i Washington Post, 27. juni 2003 Kolonikrigens felle er i ferd med å lukke seg over Iraks erobrere. I likhet med de franske styrkene i Algerie, de britiske i Kenya, belgierne i Kongo, portugiserne i Guinea-Bissau (for ikke å glemme israelerne i Gaza i dag), er de amerikanske styrkene nødt til å ta inn over seg at deres knusende overmakt ikke kan hindre kidnappinger, bakholdsangrep og andre dødelige attentater… For de amerikanske soldatene i Irak likner okkupasjonen mer og mer en nedstigning i dødsriket.Et typisk trekk ved koloniale konflikter er okkupantenes arroganse, deres overbevisning om å tilhøre en høyere stand (mer «sivilisert» og mer «fremskreden») og deres forakt for de okkuperte. Iblant nekter de til og med å betrakte dem som mennesker.1 Okkupanten fremstiller sitt oppdrag som «hellig og høyverdig» (forsvare det Gode mot det Onde, beskytte sivilisasjonen, innføre demokrati), og denne «koloniale selvtilfredsheten» leder okkupanten til å misbruke sin makt. Et klart eksempel på dette er massakrene i Falluja i begynnelsen av april: som reaksjon på den avskyelige skjendingen av likene til fire sikkerhetsvakter som ble drept i et attentat, bombet amerikanske styrker flere boligstrøk og drepte rundt 600 sivile, deriblant flere titalls barn… Det var i denne fastlåste situasjonen at den amerikanske tv-kanalen CBS brøt mediestillheten. Den 28. april offentliggjorde programmet 60 minutes de første bildene av irakiske fanger som blir mishandlet av amerikanske fangevoktere i fengselet i Abu Ghraib. Disse trofé-lignende bildene sjokkerte en hel verden. CBS-reportasjen var et bevis for at det foregår tortur i Irak. Reportasjen hadde vært klar siden begynnelsen av april, men press fra Pentagon forsinket sendingen med omtrent tre uker. General Richard Myers, USAs forsvarssjef, grep personlig inn overfor produsent Dan Rather, og ba ham utsette sendingen. Den kunne visstnok sette livet til de soldatene som var innblandet i «kampen om Falluja» i fare…Presset fra offentlige myndigheter ble mangedoblet for å få CBS til å skrinlegge reportasjen. Da CBS hørte at The New Yorkers journalist Seymour Hersch2 skulle publisere flere bilder sammen med deler av general Antonio Tubagas knusende rapport3, bestemte tv-kanalen seg imidlertid for å vise sin reportasje. De store mediene, som frem til da hadde bøyd seg for regjeringens instruks om ikke å vise bilder av amerikanske soldater som hadde mistet livet i Irak,4 sensurerte til å begynne med torturbildene, som de anså for å være «lite patriotiske». Bill O’Reilly, programleder i TV-kanalen Fox News, kom for eksempel med følgende uttalelse: «CBS har gitt USAs fiender et mektig våpen ved å vise disse torturbildene. Og det er sjokkerende.»President Bush sa seg også sjokkert, mens Donald Rumsfeld på sin side nektet for å ha noen som helst kjennskap til slike overtramp. Begge to mente disse grusomhetene var begått av isolerte «sorte får». De lyver. Akkurat som de løy om Iraks påståtte masseødeleggelsesvåpen. Akkurat som de løy om den påståtte forbindelsen mellom Saddam Hussein og Osama Bin Laden. USAs praksis for mishandling av fanger var allerede viden kjent. Rapporter fra det Internasjonale
Grænser for ny teknologi
Moral og etik bruges kun til at trække grænser, når det gælder ny teknologi. Det afsporer debatten, siger filosof Kasper Lippert-Rasmussen.
Den indre emigration
Måske det var på tide igen at diskutere i det offentlige og private rum, alle de ting som vi fortrænger for husfredens og lykkens skyld. Eller ønsker vi blot uforstyrrede at kunne fortsætte tilværelsen i Felix Hafnia, fortsætte det indre eksil på sikker afstand af verden?
Stat og privat i utviklingsland
Med GATS-avtalen trenger ikke privatiseringene å være «effektive» for å bli obligatoriske.
Frihandel for hvem?
Transnationale selskabers andel af verdenseksporten har været støt stigende op gennem 1990-erne. Det indebærer en demokratisk pris. Men spørgsmålet er, om øget frihandel giver økonomisk fremgang for de fattige lande.
Veikartet for privatisering
Over hele Europa privatiseres bedrifter og tjenester som tidligere har hørt inn under offentlig sektor.
Retten til å slappe av
Latskap som dødssynd, lediggang som roten til alt ondt, arbeidet som dyd. Er mennesket skapt for å arbeide? Hva med uvirksomhetens frihet?
Genmodifiserte organismer: Ein økologisk sunn idé
Ei vurdering kan vise at genmodifiserte organismer ikkje i seg sjølve er antiøkologiske.
Et skadelig tilbakeskritt
Det finnes urovekkende tegn til økende antisemittisme i den arabiske verden. Heldigvis er også motkreftene tilstede.
Ny historisk fase for menneskeheden
At forene menneskehedens behov indbyrdes bliver en større udfordring end at få menneskehedens og jordens behov forenet.
Feminismens utfordringer
En av de viktigste utfordringene for feminismen i dag er å gi kvinner anledning til å definere sin egen frigjøring gjennom utveksling av felles erfaringer av undertrykking. Vår farligste fiende er myten om at kampen er vunnet.