Politikk – Side 60

Naturressurser finansierer

En modell for ideen om en samfunnslønn finnes i Alaska. Der innførte man allerede i 1983 en type borgerinntektssystem, en såkalt dividende (utbytte). The Alaska Permanent Fund, som ble etablert for å sikre befolkningens felles arverettigheter til olje- og andre naturressurser, fordeler hvert år deler av overskuddet fra investeringer i aksjer, obligasjoner og statlig eiendom. Mottakerne er samtlige kvinner, menn og barn som har vært bosatt i Alaska i minst ett år. Det årlige utbyttet varierer, og i 2003 ble det utbetalt 1107 dollar, den laveste dividenden på mange år. I 2000 var beløpet i underkant av 2000 dollar per person. Det betyr at en familie på fire mottok tilsvarende rundt 75.000 kroner. I Sør-Afrika har det også vært omfattende diskusjoner rundt forslaget om å innføre en månedlig grunninntekt på 100 rand (omtrent 100 kroner) til alle mellom 7 og 65 år. Fattigdommen i Sør-Afrika er omfattende og arbeidsløsheten er høy. Derfor har fagforeninger kjempet for den konstitusjonelle rettigheten til en universell ytelse til alle fra vugge til grav. En slik ytelse vil løfte 22 millioner mennesker ut av dyp fattigdom. Også i Brasil skjer det en lignende utvikling. Den 8. januar i år signerte president Lula en oppsiktsvekkende lov som skal utrydde sult og utjevne sosiale forskjeller i en av verdens minst egalitære stater. Det handler om det ambisiøse prosjektet om å etablere en «betingelsesløs grunninntekt, eller borgerinntekt» for alle brasilianske statsborgere og utlendinger som har bodd i Brasil i fem år eller mer. Inntekten skal utbetales månedlig med samme beløp til alle, og «dekke minimumsutgifter til mat, bolig, utdannelse og helseomsorg». Loven trer i kraft i 2005 og vil realiseres trinnvis ved å gi prioritet til de mest trengende lagene av befolkningen. Lovens ambisjon er likevel å gradvis erstatte de behovsprøvde ordningene som i dag er lite sjenerøse. Disse fungerer også dårlig ettersom over 50 prosent av den aktive befolkningen arbeider utenfor det offisielle arbeidsmarkedet. De fanger dermed ikke opp de reelle behovene. Finansieringen av borgerinntekten skal blant annet baseres på renter av investeringer i Brasils naturressurser. Den kan med andre ord betraktes som et utbytte basert på felles goder.

mai 2004

Massakrenes mekanismer

Motsetningene som blusset opp igjen i Kosovo i slutten av mars understreker de væpnede «løsningenes» nederlag. Samtidig, ti år etter tragedien i Rwanda, blir Vestens ansvar fortsatt underslått. Hvordan utløses voldsspiralen som fører til massakrer? Forskere som arbeider med dette advarer mot en for lettvint bruk av begrepet folkemord, og forsøker å finne ut hva som kjennetegner denne formen for krig mot sivile.

april 2004

Diskret diskusjon

I 30 år har Trilateral Commission samlet mektige næringslivsledere, politikere og akademikere fra USA, Europa og Japan bak lukkede dører. Medieoppmerksomheten er liten, men innflytelsen er stor.

april 2004

Kamp for mediemangfold

Motstanden mot konsentrasjon av medieeierskap i USA øker og er i ferd med å bli en organisert bevegelse. Mediepolitiske avreguleringer og manipulering med informasjon er derfor blitt et sentralt tema i den amerikanske valgkampen.

april 2004

Spanias emosjonelle valg

Som konsekvens av krigen i Irak og kampen mellom Al-Qaida-nettverket og USA, ble attentatene i Spania 11. mars en smertefull påminnelse om at verden ett år etter offensiven mot Bagdad fremstår som mer ustabil, mer voldelig og mer utrygg.Langt fra å innfri George W. Bushs løfter, har den «forebyggende» konflikten i Mesopotamia ikke svekket den islamistiske terroren. Tvert i mot. Ytterligere oppildnet av den katastrofale måten okkupasjonen i Irak føres på, utvides denne terroren til områder som tidligere ble spart for slike angrep: Bali, Marokko, Tyrkia, og nå EU. Denne gangen rammet den på en avskyelig måte studenter og arbeidere, hvorav mange innvandrere, om bord på forstadstog til Madrid. I tillegg til den betydningen disse forferdelige handlingene vil få på det internasjonale sjakkbrettet, kan det kanskje være nyttig å trekke noen lærdommer, og ikke bare politiske sådanne – i forbindelse med de store endringene hendelsen har skapt i det spanske samfunnet. For første gang har en aksjon fra en terroristgruppe ført til en helt ny type kjedekollisjon mellom en tragisk hendelse (selve attentatet), et mediesirkus med statsløgner i hovedrollen, og et svært avgjørende valg (parlamentsvalget). Sjelden har man sett, i en demokratisk stat, at tre sterke tidsforløp legger seg oppå hverandre og støter mot hverandre med så stor intensitet: hendelsens tidsforløp, det mediale tidsforløp og det politiske tidsforløp.Et slikt sammenstøt måtte føre til kraftige forskyvninger. Vi kjenner hvilken effekt mediene har i våre «opinionsdemokratier». Etter attentatene i Madrid og det påfølgende valgresultatet, må vi kanskje begynne å snakke om «emosjonelle demokratier»?1 For det er åpenbart at følelsene knyttet til tragedien ved Atocha veide svært tungt hos velgerne da de gikk til valgurnene tre dager senere. Enda mer siden det nå er bevist at José Maria Aznars Partido Popular, som ledet alle meningsmålinger i forkant av 11. mars, forsøkte å nyttiggjøre seg disse følelsene gjennom å manipulere med informasjon, dekke over indisiene som gikk i retning islamistisk terror, og hardnakket anklage sin «favorittfiende» ETA for å stå bak. Mens landet fortsatt var i sjokktilstand etter attentatene, ble valgkampen innstilt. Den ble imidlertid erstattet av en veritabel informasjonskrig. I den hensikt å føre opinionen bak lyset, tok Partido Popular i bruk hele arsenalet av slagkraftige regjeringsredskaper (spesielt de statlige tv-kanalene) i tillegg til det innflytelsesrike nettverket av samarbeidsvillige medier (spesielt dagsavisene El Mundo og La Razon, samt radiostasjonen Cope, blant andre).Store deler av befolkningen møtte denne offisielle informasjonen med skepsis, og denne kom til uttrykk i aviser som El Pais og El Periódico, samt radiostasjoner som SER. I tillegg formidlet folk sin tvil gjennom e-post og chat på internett, og gjennom millioner av tekstmeldinger sendt via mobiltelefon. Slik ble det bare i løpet av noen timer (det avgjørende kommunikasjonsmessige slaget fant sted om ettermiddagen lørdag 13. mars) etablert et svært effektivt nettverk av motstand mot løgnene og for spredning av motinformasjon, som klarte å mobilisere flere hundre tusen velgere. Deres stemmer sikret det spanske sosialistpartiet (PSOE) og José Luis Rodríguez Zapatero valgseieren. En av de moralske lærdommene som kan trekkes av dette, er borgernes eksepsjonelle følsomhet overfor manipulasjon i mediene. Folk, enten det er i Spania eller andre steder, aksepterer ikke lenger å bli lurt. Og de anser medienes løgnaktige utglidninger som et av de største problemene i dagens demokrati.Partido Popular misbrukte gjentatte ganger sin kontroll over informasjonen. Både for å spre

april 2004

Overvåkingens nyttige løpegutter?

Norsk Utenrikspolitisk Institutt har innledet et nært samarbeid med Forsvarets forskningsinstitutt. Blant oppdragsgiverne er overvåkingsinstitusjonene Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Politiets sikkerhetstjeneste. Mange frykter at et slikt samarbeid kan så tvil om forskernes integritet.

mars 2004

Antiterrorisme og demokrati

Terrorisme er en spesielt avskyelig kampform fordi den angriper ikke-stridende sivile. Ingen sak, uansett hvor god den er, kan rettferdiggjøre så usle metoder. Attentatene 11. september 2001, i likhet med de nyere attentatene i Casablanca, Riyadh, Moskva, Haifa og Jerusalem, bør ikke vekke annet enn avsky. Det samme gjelder også enkelte regjeringers bruk av «statsterrorisme» forkledd som represalier.Rystet av de uventede og voldsomme 11. september-angrepene, har myndighetene i en rekke land hatt det travelt med å innføre lover som definerer nye forbrytelser, forbyr visse organisasjoner, begrenser sivile rettigheter og reduserer garantiene mot brudd på grunnleggende rettigheter.1Først ute var USA. Allerede 26.oktober 2001 vedtok Kongressen en lov med den beleilige forkortelsen «Patriot Act» (Provide Appropriate Tools Required to Intercept and Obstruct Terrorism2). Denne loven gir politiet og etterretningen eksepsjonelt stor makt, reduserer forsvarets rolle i rettssystemet og habeas corpus-prinsippet3, som skal garantere individuelle rettigheter, trekkes i tvil. Loven åpner for fengsling, utvisning og isolering av mistenkte – og myndighetene kan arrestere og holde igjen utenlandske statsborgere på ubestemt tid. Det er ikke lenger nødvendig med spesielle juridiske fullmakter for å gjennomføre husundersøkelser, telefonavlytting og kontroll av brev og internett-kommunikasjon. Den 13. november 2001 fulgte George W. Bush dette «sikkerhetspolitiske» villsporet et stykke lenger gjennom å underskrive et dekret om etablering av spesielle militærdomstoler beregnet på utenlandske statsborgere. Fangeleiren i Guantanamo ble opprettet. Den 5. februar 2004 trådte også programmet «US Visit» i kraft, noe som betyr at alle utlendinger som ankommer USA med visum må legge venstre og høyre pekefinger på en digital fingeravtrykk-leser, samt la seg avfotografere.Dette arsenalet av tiltak er merkverdige i fredstid, og hører hjemme i totalitære stater. USAs modell er imidlertid svært raskt blitt kopiert i andre land. For å ta Storbritannia først: I 2001 vedtok britene en antiterrorlov som åpner for å fengsle utenlandske statsborgere på ubestemt tid, uten siktelse eller dom, dersom de mistenkes for å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Man valgte dermed å se bort fra artikkel fem i Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.4Innenriksminister David Blunkett ønsker å stramme til denne loven – den strengeste i Europa – ytterligere, gjennom å også gjøre den gjeldende for britiske statsborgere. Mistenkte skal kunne dømmes «preventivt» gjennom hemmelige rettssaker uten jury. Dommerne i disse spesialavdelingene av rettsvesenet, i likhet med advokatene, skal «velges ut» av de hemmelige tjenestene for å gjøre det lettere å dømme de mistenkte. Blunkett ønsker også at pass skal utstyres med datachips som kan lagre identifikasjon av netthinne og fingeravtrykk… I denne orwellske situasjonen har også den franske regjeringen innført sitt sikkerhetspolitiske arsenal. Først gjennom innføringen av Sarkozy-lovene5 (loven om sikkerhet i hverdagen fra november 2001 og loven om innenrikspolitisk sikkerhet fra februar 2003), og deretter Perben 2-loven.6 Sistnevnte er blitt kraftig kritisert av alle advokatforeningene, og kjennetegnes ved innstiftelsen av forhåndsetterforskning. Det vil si organisert granskning uten at personen det dreier seg om blir underrettet: en hemmelig, ikke kontradiktorisk prosedyre, av ubegrenset varighet. I følge denne loven kan personer som anholdes plasseres i varetekt opp til 96 timer. Politiet kan ta i bruk spesielle etterforskningsmetoder som avlytting, infiltrering og overvåking på nært hold gjennom utplassering av skjulte mikrofoner og kameraer på private steder. De kan også gjennomføre nattlige husundersøkelser uten at de mistenkte personene er tilstede.De mest undertrykkende regimer i verden lar seg inspirere av de demokratiske regjeringenes eksempel, og kaster seg

mars 2004

Fra bukspretting til intravenøst

Charing Cross, London 16. oktober 1660 Den 16. oktober 1660 klokken ni om morgenen hadde ti tusener av skuelystne londonere og middlesexere tatt oppstilling langs Fleet Street. En eiendommelig transport skulle finne sted gjennom hovedstadens prosesjonsgater denne høstmorgenen. Stemningen var karnevalesk og trengselen stor. Den som greide å presse seg vei igjennom massene av nysgjerrige tilskuere, ville bli belønnet med noen hastige glimt av dagens to hovedpersoner idet de bokstavelig talt feide forbi, delvis skjult i en oppvirvlet sky av gatestøv. Det var ikke de stivt dekorerte gardistene med kårder, skulderbørster og gullsnorer som utgjorde oppmerksomhetens sentrum, eller de blankstriglede hestene i kongelig garnityr. Blikkene syntes å gå i retning av gatenivå, nærmere bestemt mot et bevegelig punkt noen meter bak hestene. Her dinglet John Cooke og Hugh Peters. De to kongemorderne var i ferd med å bli slept fra Newgate-fengselet mot destinasjonsstedet, skafottet ved Charing Cross. Cooke og Peters var blant aktørene som hadde henrettet kong Charles den første i Westminster Hall i 1649, og slik ryddet veien for Oliver Cromwells puritanske republikk (protektoratet 1653–1659). I 1660 anmodet imidlertid Parlamentet etterfølgeren og sønnen til Charles den første, Charles den annen, å restituere tronen, hvorpå monarkiet var gjenopprettet og mellomregjeringstidens formelle status underkjent. Oppgjørets time var kommet for John Cooke og Hugh Peters. Charles den annen var selv til stede for å overvåke den detaljspekkete hevndemonstrasjonen. Transporten til retterstedet utgjorde en del av den idømte straffen og foregikk som nevnt ved sleping etter hest. Delinkventene var anbrakt på en rist av vidjefletting for å forhindre at de var altfor oppskrapete, blodige eller regelrett døde innen ankomsten til skafottet. Cooke var den heldigste. Han skulle eksekveres først. Peters ble tvunget til å bivåne det hele, som en generalprøve, før han selv måtte gjennomgå de samme pinsler. Selve henrettelsesritualet startet med levende hengning; det vil si oppheising og uten fallem. Cooke ble hengt med ansiktet vendt mot det skjebnesvangre Banqueting House of Westminster, hvor han noen år tidligere hadde vært med på å ta livet av forhenværende Charles den første. Halvkvelt ble han skåret ned igjen, bundet til en påle og kastrert med kniv. Videre sprettet bødlene opp buken hans og rev ut innvollene. Sammen med de avskårne privy members ble innvollene lagt på et fat og brent for den dømtes åsyn. Så ble han halshugget, før den hodeløse kroppen ble partert. Deretter var det Peters’ tur. Fra de såkalte State Trials er det utlagt en ordveksling mellom bøddelen og Peters. Den foregår idet Cooke klargjøres for partering. Peters blir ropt nærmere, og bøddelen spør med folkelig sarkasme mens han gnir to blodstenkte never mot hverandre: «Nå, hvordan liker du arbeidet, herr Peters?» Hvorpå Peters svarer bemerkelsesverdig sindig: «Min venn, det er uanstendig å trampe på en døende mann.” Tre dager tidligere hadde de domfeltes konspirasjonsfelle, generalmajor Thomas Harrison, gjennomlidd nøyaktig samme straffeprogram. Under en liknende hånlig bemerkning fra bøddelen, angivelig etter buksprettingen og utskrapingen av de indre organer, skal Harrison ha karet seg opp i halvt sittende stilling, samlet sine siste krefter og bokset bøddelen i øret. Til slutt ble hodene reist på staker, Cookes på nordøstsiden av Westminster Hall, til venstre for Harrisons, og Peters’ på London Bridge. Tre gråbleke, mimikkløse forræderansikter med sine døde blikk rettet mot City of London. 1600-tallsmennesket var langt mer fortrolig med synet av vold,

mars 2004

Nærhedens lægepraksis

HELSE: Den næsten totale mangel på en lægepraksis der på samme tid er nær, human, menneskelig og af høj kvalitet, en af vores tids største skandaler på det afrikanske kontinent. En kæmpeudfordring, som det haster alvorligt med at løfte. De epidemiologiske data for det afrikanske kontinent – som er både overordentlig ufuldstændige og langt fra sandheden – sætter dødelighedsprocenten en del højere end for resten af planeten. Det drejer sig ikke blot om specifikke sygdomme som AIDS og malaria, som medierne er fokuserede på, men langt i højere grad og helt generelt om en sundhedssituation som er katastrofal, også selvom visse fremskridt er opnået i de sidste årtier. Af mæslinger eller under fødslen dør f.eks. hundrede tusinder af børn og mødre, som i nordens lande ville have overlevet uden problemer. Der peges normalt på to hovedfaktorer, den ene økonomisk, den anden kulturel. På den ene side er der det alt for dårlige sundhedsnet på landet, de menneskelige og finansielle midlers utilstrækkelighed, den herskende armod i sundhedsuddannelserne. Med ét ord: «underudviklingen» – forstået som en forfærdende mangel på midler og finansiering. Denne er ansvarlig for alle disse dødsfald, som i andre økonomiske kontekster teknisk set er til at undgå. På den anden side anklages den lokale kultur for at vaner og skikke, de folkelige forestillinger og praksis, ja til og med befolkningernes «uvidenhed», for at tale de syge fra at henvende sig til de sociale instanser i tide, og i stedet forlade sig for meget på «traditionelle» behandlinger eller helbredere. Oven i disse to ubestridelige faktorer føjer sig en anden til, som man næsten aldrig taler om, men som også bærer et stort ansvar: en stor del af sundhedspersonalets upassende opførsel, deres mangelfulde fagviden, deres foragt for de syge. Ydmygelser, pengeafpresning, griskhed, «skideligeglad-holdning», vold, hyppigt arbejdsfravær, manglende motivation, «enhver er sig selv nærmest»-filosofi: alle disse onder, i deres tilknytning til en særligt svækket økonomisk og social kontekst, beretter brugerne («Man ser ikke engang på os» og «Sundhedspersonalet tænker kun på penge») og visse klartseende fagfolk om. Selvfølgelig møder man også i poli- og fødeklinikkerne et kompetent, hæderligt, samvittighedsfuldt og venligt sundhedspersonel. Men de er marginaliserede. Under sådanne forhold er under-frekventeringen af det offentlige sundhedsvæsen, de syges hyppige flugt, den manglende overholdelse af ordinationer direkte forbundne med denne næsten veterinære lægevidenskab som praktiseres af det officielle sundhedssystem i Niamy, i Abejdjan, såvel som i Dakar, Bamako eller Conakry. Når alt kommer til alt, er det ikke den moderne lægevidenskab, som befolkningerne forkaster. Dette vidner succesen for «apotekerne på jorden» om, dvs. markedsstandene med og dørsalget af moderne medikamenter, men som er tilvejebragt gennem smugling, svindlerier eller piratudgaver. Det samme vidner den spektakulære udbredelse af private, uformelle «lægepraksisser», som drives af en arbejdsaktiv sundhedsplejer (udenfor arbejdstiden, men ofte også indenfor) eller en pensioneret. Ligeledes er hjemmefødsler med en jordmoders hjælp eller i dennes hemmelige «arbejdsværelse» hyppige i byerne. I disse forskellig tilfælde søges, oprettes og praktiseres en ikke blot fysisk, men også social nærhed mellem patient og behandler. Dørsælgeren sælger de paracetamol og kloroquin stykvis, som der under hastige konsultationer – hvilke opnås efter megen tidsspilde – systematisk udskrives recepter på rundt omkring på poliklinikkerne. Desuden rådgiver dørsælgeren i et familiært hverdagssprog om hvad man skal tage i tilfælde af diaré, mavesmerter eller impotens…Denne type nærhedsbehandling i byområder, som efterspørgslen er stor på,

Klimaendringer sett fra sør

De som bidrar minst til klimaendringer, er de som rammes hardest. Små øystater og andre utkantstrøk er blant de mest utsatte. De stiller nå krav om raske endringer i den globale miljøpolitikken. Kan Kyotoavtalen bli et redskap for dem?

februar 2004

Det store hykleriet

FATTIGDOM: Hvem tror egentlig at menneskerettighetene vil reelt sett bli praktisert av de privilegerte overfor de underprivilegerte? Mens nordmenn krangler om å sikre fremtidige pensjonsrettigheter med samme levestandard som i dag – vil jeg minne om et annet bilde fra utsiden. Man måste jamföra:FNs menneskerettighetserklæring forteller oss at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie …» Mulig? Nei, ikke hvis fattigdommen bekjempes. FNs Kofi Annan samlet derfor 189 nasjoner i år 2000 for å underskrive FNs Millieniumsplan for bekjempelse av fattigdom. Åtte mål for en mer rettferdig fordeling av verdens goder: Utryddelse av fattigdom, grunnskole til alle, kvinnerettigheter, reduksjon av barnedødelighet, sikre svangerskap, aidsbekjempelse, bærekraftig utvikling og reell frihandel. Mål planlagt innfridd innen 2015. La meg gjennomgå disse:Første mål er å halvere andelen mennesker som lever i fattigdom (under en dollar dagen). Men fattigdommen øker, mer enn 50 land er blitt fattigere de siste ti årene. Afrika sør for Sahara og sørøst-Asia har permanent fattigdom. I dag må én femtedel av klodens befolkning ta til takke med én prosent av verdens samlede ressurser. De rikeste 50 millionene forbruker det samme som klodens 2.7 milliarder fattigste. Slik regnet kan en velstående nordmann ta for seg femti ganger hva en fattig forbruker. Han er langt fra tredjedelen i verden som lider av underernæring. Afrika og Asia er fulle av triste historier om barn og voksne som spiser umoden mais eller tyr til blader og røtter for å overleve. De som er så uheldige å bli født på den kanten får stadig mindre uhjelp. Så vil man halvere antall fattige? Norge, Sverige og Finland halverte heller sin bistand for ti år siden. Danmark følger nå etter med milliardkutt. Den rike verdens totale årlige bidrag er nå blitt 52 milliarder dollar.I vår del av verden opprettholder vi heller en levestandard på høyde med middelalderens fyrster. Betegnende nok kategoriserer man i Norge en familie som fattig om barna ikke har råd til å gjøre det samme som naboens barn. I vår del av verden har vi kontroll over sulten, men ikke fedmen. Verdens helseorganisasjon erklærte i 2000 fedme for en global epidemi. Skal vestlige barn ikke overleve sine foreldre, må årsaken heller være livsstilssykdommer. Mål nummer to gjelder grunnskole til alle fattige barn. Rundt 113 millioner barn i den tredje verden er i dag analfabeter. Selv om man kan øyne stor fremgang i India, er svært mange fattige familier i andre land avhengig av barnas arbeidskraft – og sender dem derfor ikke på skolen. Dessverre er skolen den mest kritiske faktoren for landenes økonomisk utvikling, ifølge UNESCO. Og de få som får utdannelse, er ikke sene om å bevege seg fra offentlig til privat sektor, og søker gjerne jobb i rikere land. Dessuten trekkes jentebarn for lett ut av skolen når fattigdommen er påtrengende. Eksempelvis har antall jenter ute av skolen i Afrika sør for Sahara økt fra 20 til 24 millioner siden 1990. Gutter anses som mer verdt, jenter «giftes jo bort». Mål nummer tre skal motarbeide dette. Dessverre har disse kvinnelige analfabetene høyest barnedødelighet – 15 prosent av deres barn dør innen fem år. Kvinnene er også mer utsatt for sult og

februar 2004

Symboler som splitter

Den sekulære skolen er en av de siste institusjonene som fremmer det som gjør alle mennesker like fremfor det som skiller dem fra hverandre. Derfor burde man ikke der oppmuntre til identitetsdifferensiering eller kjønnsbasert stigmatisering, enten det er religiøst motivert eller ikke, skriver Henri Peña-Ruiz, medlem av Stasi-kommisjonen.

februar 2004

Parmalat-skandalen

«Lenge leve den etikkstyrte handel!» «Lenge leve moralske tiltak!» Slik var tonen under Verdens økonomiske forum i Davos i slutten av januar. Disse utropene ga uttrykk for et ønske om at kapitalismen skulle ta av på nytt, på et sunnere grunnlag. Det vil imidlertid bli lettere sagt enn gjort. For samtidig som denne viljen til en ny start ble meddelt, eksploderte Parmalat-skandalen for alles øyne. Og denne finansskandalen – etter sigende den største Europa har sett siden 1945 – varsler om sjokkbølger på linje med de katastrofale konsekvensene energikonsernet Enrons bedragerske konkurs i desember 2001 førte med seg.Parmalat var kroneksemplet på suksess som følge av den liberale globaliseringens dynamikk. Fra å være en liten familiebedrift basert på distribusjon av pasteurisert melk, grunnlagt i området rundt byen Parma på 1960-tallet, vokste Parmalat seg til en økonomisk gigant takket være den dyktige grunnleggeren, Calisto Tanzi, samt raus økonomisk støtte fra EU. Fra 1974 ekspanderte selskapet utover Italias grenser, og installerte seg først i Brasil, deretter i Venezuela og Ecuador. Antall filialer ble mangedoblet og Parmalat etablerte underselskaper i områder med skattefordeler (Isle of Man, Nederland, Luxemburg, Østerrike, Malta), og deretter i rene skatteparadis (Cayman-øyene, jomfruøyene, de Nederlandske Antiller). I 1990 ble selskapet oppført på børsen – det bekreftet da sin stilling som Italias syvende største private foretak, og verdens største produsent av melk med lang holdbarhet. Denne økonomiske kolossen hadde rundt 37000 ansatte i over 30 land, og salgstallene var i 2002 på 7,6 milliarder euro, en sum som overgår bruttonasjonalproduktet i land som Paraguay, Bolivia, Angola og Senegal… Takket være denne enorme suksessen ble grunnlegger Calisto Tanzi betraktet som en sentral del av det italienske etablissementet – han ble medlem av styret i Cofindustria, den italienske arbeidsgiverforeningen. Og Parmalat-aksjene var en sikker vinner på børsen i Milano.Helt til den 11. november 2003. Da trekker regnskapskontrollører i tvil en investering på 500 millioner euro i Epicurum-fondet på Cayman-øyene. Byrået Standard & Poors senker straks noteringen på Parmalat-obligasjonene, og aksjekursene faller. Samtidig ber Avdelingen for markedsovervåking om klargjøring av hvordan Parmalat-gruppen vil betale gjeld som forfaller i slutten av 2003. Kreditorene og aksjonærene begynner å bli engstelige. For å berolige dem forteller da Parmalat-ledelsen at de har penger i bakhånd: 3,95 milliarder euro er plassert i en Bank of America-filial på Cayman-øyene. Dette blir bevist av et dokument fra banken som går god for så vel obligasjoner som likviditet (rede penger). Ledelsen i Parmalat spiller kvitt eller dobbelt. Enten roer alle seg ned, aksjekursene stiger og virksomheten kan fortsette som før – eller så vedvarer mistroen og konkursen truer.Det er i dette avgjørende øyeblikket, når Parmalat-gruppen tror den vil slippe unna uten alvorlige mén, at den får nådestøtet: Den 19. desember meddeler Bank of America at dokumentet som skulle bevise eksistensen av 3,95 milliarder euro er falsk! Brevhodet er bare tilnærmelsesvis likt Bank of Americas – en enkel forfalskning utført med skanner! Aksjekursene raser. I løpet av noen få dager mister aksjene nesten all verdi. Mer enn 115 000 investorer og småsparere er ribbet, noen av dem ruinert. Skandalen begynner å ta form. Parmalats gjeld er på 11 milliarder euro! Og denne gjelden har i flere år bevisst vært skjult ved hjelp av et system basert på uredelig bokføring, feilaktige oppgjør, forfalskede dokumenter, fingert profitt og komplekse pyramidestrukturer av offshoreselskap – så infiltrert i

februar 2004
1 58 59 60 61 62 64