Politikk– Side 60

Jean-Paul Sartres utvikling fra eksistensialisme til marxisme, gir et bilde på forskjellen mellom nyliberalisme og ansvarlig globalt politisk engasjement. Og verken «friheten» eller «knappheten» forbeholdes enten bare den øvre eller lave samfunnsklasse. 100 år etter hans fødsel har Sartre fremdeles mye å si oss–for eksempel om Frankrikes nylige «nei».

Plutselig vendes verdens bekymrede blikk seg mot Formosastredet, der situasjonen er blitt svært spent etter at den kinesiske nasjonalforsamlingen 14. mars vedtok en lov mot at Taiwan løsriver seg. Denne loven gir for første gang Beijing fullmakt til å «ta i bruk ikke-fredelige midler» mot Taiwan dersom øyas myndigheter søker uavhengighet.Dagen før hadde en militærkledd president Hu Jintao, som er øverstkommanderende for de militære styrkene og også generalsekretær i Kommunistpartiet, gitt offiserene beskjed om å «forberede seg på en væpnet konflikt». Denne erklæringen ble tatt på alvor, ikke minst fordi militærbudsjettet er økt med 12,6 prosent.Taiwans president Chen Shui-bian, som noen dager tidligere hadde truet med å kunngjøre en lov mot annektering, kalte lovteksten fra Beijing en «lov som autoriserer krig». USA har også gitt uttrykk for bekymring: «Denne loven er uheldig,» erklærte Scott McClellan, talsmann for Det hvite hus, «den tjener overhodet ikke freden, og heller ikke sikkerheten i Formosastredet (…) Vi går imot ethvert forsøk på å endre den nåværende situasjonen unilateralt».1 Det samme budskapet ble gjentatt overfor president Hu Jintao av USAs utenriksminister Condoleezza Rice under hennes besøk i Beijing 21. mars.Washington har siden 1972 bare anerkjent ett Kina – og anser Taiwan som en integrert del av det. Men i 1979 vedtok Kongressen enstemmig en resolusjon der USA forplikter seg til å garantere for øyas sikkerhet. Og da John Bolton – en glødende tilhenger av Taiwans uavhengighet og tidligere rådgiver for regjeringen i Taipei – nylig ble utnevnt til FN-ambassadør, var det ikke beroligende for myndighetene i Beijing. Japan har også gitt uttrykk for bekymring på grunn av «lovens negative konsekvenser for fred og stabilitet i regionen». Spenningene mellom de to regionale stormaktene har økt de siste månedene. Tokyo annonserte i februar at japanske styrker hadde tatt kontroll over et fyrtårn på den ubebodde øygruppen Senkaku, som Beijing gjør krav på under navnet Diaoyu. Kina beskrev dette som en «alvorlig provokasjon» som var «fullstendig uakseptabel». Øygruppen befinner seg i et område som er rikt på fisk og der det er lokalisert store forekomster av hydrokarbon. For å skape motvekt til Kina på den internasjonale arenaen, støtter nå USA Japans viktigste diplomatiske krav: å oppnå fast plass i FNs sikkerhetsråd. I februar undertegnet Tokyo og Washington et felles kommuniké som kan beskrives som historisk, der de to landene erklærer det som sitt «felles strategiske mål» å arbeide for en «fredelig løsning på konflikten angående Formosastredet».2 Dette er første gang siden 1945 at Japan oppgir sin nøytralitet overfor Taiwan.Beijing er overbevist om at Bush-administrasjonen har satt i gang et virkelig oppdemmingsforsøk mot Kina, med Japan i rollen som «puddel» eller «Asias Storbritannia». Kinesiske myndigheter mener USA oppmuntrer til japansk opprustning når de etablerer stadig flere militærbaser rundt Kina (i Kirgisistan, Tadsjikistan, Afghanistan, Usbekistan) og styrker sine militære forbindelser til India, Sri-Lanka, Malaysia, Singapor og Thailand. Men bildet er mer komplisert enn som så. På det økonomiske plan har Washington et stort behov for Kina, som resirkulerer en stor del av USAs berømmelige valutaoverskudd ved å kjøpe amerikanske statsobligasjoner, og som dermed indirekte finansierer USAs budsjettunderskudd.3 For øvrig har Washington stor nytte av Beijing som uunnværlig mellomledd i forhandlingene med Nord-Korea for å få regimet i Pyongyang til å oppgi sine atomvåpen.Spenningene i denne regionen har fått ringvirkninger helt til Europa. Loven mot taiwansk løsrivelse har allerede ført til

I Oslo åpner nå utstillingen Populisme som en reaksjon på en billedmettet virkelighet. To nye bøker setter samtidig søkelys på foreningen av kunst og kapital. Hvor kan vi finne kritiske frirom i de Situasjonistene kalte vår tids skuespillsamfunn?