Eyal Sivan lager heller filmer om overgriperen enn offeret. Med sin siste film Common State tar han til orde for énstatsløsning i Israel. Truls Lie møtte Sivan i Tessaloniki.
I 1948 nølte USA med å anerkjenne Israel. I 2011 nøler Obama ikke med å blokkere et palestinsk medlemskap i FN. USAs veto tar nok en gang sikte på å utsette beslutningen og satse på bilaterale forhandlinger. Israels forakt for folkeretten levner disse få sjanser til suksess.
En enestående historisk vending. I 1948 var Washington bekymret for en israelsk selvstendighetserklæring, for at den skulle føre til antivestlige reaksjoner i de oljerike araberlandene og skade amerikanske interesser.
Vitnemål fra 750 israelske soldater viser realiteten i den israelske militære kontrollen over hjem og åkre, gater og veier, eiendommer og tid, livet og døden til hver eneste palestiner på Vestbredden og Gaza.
Komiteen som organiserte demonstrasjonene 15. mai oppfordret alle palestinere, i utlandet og i de okkuperte territoriene, til å gå mot Israel. De ba dem avstå fra all vold, og bare bevæpne seg med palestinske flagg. Mobiliseringen er et svar på de mislykkede fredsforhandlingene og blindsporet Hamas og Fatah har havnet i.
Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å få til en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
Israelerne har nok en gang lykkes med å splitte palestinerne, denne gangen gjennom klasseskiller.
FN-kommisjonen som har fått i oppdrag å gjøre rede for krigsforbrytelser under Israels angrep på Gaza i årsskiftet 2008–2009, vil offentliggjøre sin rapport i september. Men det er tvilsomt om rapporten vil få rettslige følger for Israel, derfor oppfordrer stadig flere til boikott, sanksjoner og desinvestering for å tvinge Tel Aviv til å respektere folkeretten.
Når fredselskende israelske liberalere presenterer konflikten med palestinerne i nøytrale «symmetriske» termer, når de sier at det finnes ekstremister på begge sider som ikke ønsker fred, bør man stille et enkelt spørsmål: Hva skjer i Midtøsten når ingenting skjer på det politisk-militære nivået?
Kan de øyene Palestina i dag i praksis består av danne grunnlag for en selvstendig stat?
I Palestina-konflikten reduserer israelske medier seg selv til ukritiske talspersoner for hæren. Et hederlig unntak finnes: avisen Haaretz.
En fortelling om krigens uutholdelige letthet i en lukket medieverden på utsiden av Gazastripen.
Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.
Forhandlingene mellom israelerne og palestinerne har strandet. Israelerne har trappet opp blokaden av Gaza. Israelernes undertrykkelse, det langvarige reiseforbudet og striden mellom Fatah og Hamas har splittet palestinerne som bor på Gaza og de som bor på Vestbredden. Le Monde diplomatique har besøkt et «fordoblet» Palestina.
Libanon ønsker å gjenoppbygge den palestinske flyktningleiren Nahr al-Bared, som i fjor ble pulverisert av den libanesiske hæren. Et forsøk på å få kontroll over leirene?
En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?
Vil «Fredskonferansen» i USA i november fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo 2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?
Som første land, har Norge endte sin boikott av Hamas. Hamas har så langt fått sin legitimitet gjennom krigen mot Israel, men kampen mot Israel viser seg ofte å være sekundær i forhold til målet om å gjøre Palestina til en islamsk stat.
Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes–så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner–i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne–muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.
Israel har en rekke strategier for å undertrykke palestinerne. Bosetningene er et kjent virkemiddel. Mindre kjent er deres totale kontroll over kommunikasjonsrutene for å avsondre det palestinske rommet, redusere befolkningens mobilitet og ødelegge enhver sjanse for økonomisk utvikling. Eksempelvis forbyr en ny lov enhver israeler eller «fastboende» palestiner å transportere en ikke-jødisk innbygger fra Vestbredden i bilen. Den nye muren tegner også et bilde av en diagonal etnisk rensning. Men muren skiller ikke israelerne fra palestinerne, den avsondrer palestinerne fra sine skoler, åkrer og olivenlunder, fra sykehus og gravsteder. Eksempelvis kan ikke rundt 40 prosent av legene, sykepleierne og lærerne ikke lenger komme seg til arbeidsplassene i Jerusalem.
Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han
Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere
To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.