Forhandlingene mellom palestinerne og israelerne som ble innledet 2. september, utfordres ikke bare av bosettingspolitikken, men også av radikalt forskjellige syn på de to delene av Jerusalem, på flyktningene, grensene og vannressursene. Blindsporet forener nå ortodokse jøder, amerikanske eksperter og palestinske intellektuelle i en løsning med én stat fra Middelhavet til Jordan.
Helt siden andre verdenskrig har «stormuftien av Jerusalem» blitt brukt for å lage en fiktiv kobling mellom araberne og Holocaust. Men propagandaen har, i kombinasjon med undertrykkelsen av palestinerne, også ledet til økende holocaustfornektelse.
Israelerne har nok en gang lykkes med å splitte palestinerne, denne gangen gjennom klasseskiller.
FN-kommisjonen som har fått i oppdrag å gjøre rede for krigsforbrytelser under Israels angrep på Gaza i årsskiftet 2008–2009, vil offentliggjøre sin rapport i september. Men det er tvilsomt om rapporten vil få rettslige følger for Israel, derfor oppfordrer stadig flere til boikott, sanksjoner og desinvestering for å tvinge Tel Aviv til å respektere folkeretten.
Når fredselskende israelske liberalere presenterer konflikten med palestinerne i nøytrale «symmetriske» termer, når de sier at det finnes ekstremister på begge sider som ikke ønsker fred, bør man stille et enkelt spørsmål: Hva skjer i Midtøsten når ingenting skjer på det politisk-militære nivået?
Kan de øyene Palestina i dag i praksis består av danne grunnlag for en selvstendig stat?
I Palestina-konflikten reduserer israelske medier seg selv til ukritiske talspersoner for hæren. Et hederlig unntak finnes: avisen Haaretz.
En fortelling om krigens uutholdelige letthet i en lukket medieverden på utsiden av Gazastripen.
Israel har lært av tidligere feil. Allerede forut for angrepet på Gazastripen hadde hæren sørget for at ingen journalister kom inn til Gaza. I tillegg utarbeidet de israelske myndighetene en mediestrategi basert på et knippe argumenter, som israelske myndigheter og deres støttespillere ustanselig har hamret inn i vestlige massemedier. La oss se nærmere på argumentene.
Forhandlingene mellom israelerne og palestinerne har strandet. Israelerne har trappet opp blokaden av Gaza. Israelernes undertrykkelse, det langvarige reiseforbudet og striden mellom Fatah og Hamas har splittet palestinerne som bor på Gaza og de som bor på Vestbredden. Le Monde diplomatique har besøkt et «fordoblet» Palestina.
En ny generasjon israelske historikere som ikke er belemret med fortidens synder, er nå i ferd med å avsløre mytene om «uavhengighetskrigen». 14. mai er det 60 år siden Israel erklærte seg selvstendig. 15. mai minnes palestinerne hendelsen som Yawm al-nakba, Katastrofedagen. Hva skjedde forut for og etter opprettelsen av staten Israel?
Vil «Fredskonferansen» i USA i november fører til en ny mislykket prinsipperklæring? I så fall vil kløften mellom Hamas og Fatah bli enda dypere. Aldri tidligere har palestinerne vært så splittet. Sommerens kamper på Gazastripen har minket presset på de israelske okkupantene, mens de palestinske områdene er blitt til kruttønner som når som helst kan eksplodere. Osloavtalen har ført til en «hegemonisk fred» som tjener israelerne, diskriminerer palestinerne og fører til økt ustabilitet i regionen. Palestinerne har undertegnet sju midlertidige avtaler som kun har ført til at deres frihet og selvstyrte områder er blitt mindre. Vil en «Oslo 2» igjen gjøre palestinerne til de store taperne?
Etter 18 måneder med boikott, har USA og EU gjenopptatt bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene. Det «internasjonale samfunnet» har mye av ansvaret for at det palestinske samfunnet nå går i fullstendig oppløsning. Boikotten av Hamas har verken gjort Israel tryggere eller hindret en islamsk radikalisering på Gazastripen. Spørsmålet som fortsatt står ubesvart er om Israel er villig til å trekke seg ut av de okkuperte områdene. Er det «internasjonale samfunnet» villig til å presse Israel til å anerkjenne en selvstendig palestinsk stat?
Som første land, har Norge endte sin boikott av Hamas. Hamas har så langt fått sin legitimitet gjennom krigen mot Israel, men kampen mot Israel viser seg ofte å være sekundær i forhold til målet om å gjøre Palestina til en islamsk stat.
Oslo-avtalens største tragedie fra 1993 var dens evne til å gjøre drømmen om en tostatsløsning om til et nytt apartheidmareritt. Helt siden 1994 har palestinerne i praksis blitt innesperret snarere enn frigjort, som følge av Israels adgangskontroll, opprettingen av permanente kontrollposter og hovedterminaler som deler landet i bantustaner, samt doblingen av antallet israelske bosettere. 19. februar stadfestet Ehud Olmert og Mahmoud Abbas deres engasjement for en tostatsløsning overfor Condoleezza Rica. Denne prinsipperklæringen har derimot små sjanser for å lykkes–så lenge kolonialiseringen av Vestbredden fortsetter. Det palestinske lederskapet har også sviktet det palestinske folket på grunn av ineffektivitet, korrupsjonen og de indre konfliktene som tok over etter selvstendighetskampen. Nå hever stadig flere heller stemmen for å opprette én felles demokratisk stat med to nasjoner–i hele det historiske territoriet til Palestina. En idé om én stat for alle innbyggerne–muslimer, jøder og kristne. Og dette fordi regionen går mot ny avgrunnsdyp apartheid, snarere enn mot to levedyktige og sameksisterende selvstendige stater.
Israel har en rekke strategier for å undertrykke palestinerne. Bosetningene er et kjent virkemiddel. Mindre kjent er deres totale kontroll over kommunikasjonsrutene for å avsondre det palestinske rommet, redusere befolkningens mobilitet og ødelegge enhver sjanse for økonomisk utvikling. Eksempelvis forbyr en ny lov enhver israeler eller «fastboende» palestiner å transportere en ikke-jødisk innbygger fra Vestbredden i bilen. Den nye muren tegner også et bilde av en diagonal etnisk rensning. Men muren skiller ikke israelerne fra palestinerne, den avsondrer palestinerne fra sine skoler, åkrer og olivenlunder, fra sykehus og gravsteder. Eksempelvis kan ikke rundt 40 prosent av legene, sykepleierne og lærerne ikke lenger komme seg til arbeidsplassene i Jerusalem.
Det er 25 måneder siden Yasir Arafat, president for De palestinske selvstyremyndighetene og Den palestinske frigjøringsorganisasjonen (PLO), døde. De franske legene som behandlet ham i siste fase av hans sykdom, fant ikke fullstendig ut hva dødsårsaken var. Hvis det ikke dreier seg om en naturlig død framtvinger to naturlige spørsmål reiser seg: hvordan ble han myrdet og av hvem? Den første gåten forblir uten svar. Det andre spørsmålet er ikke lenger en gåte takket være Ariel Sharons venn og mest trofaste, og kanskje mest personlige beundrer gjennom et halvt århundre, Uri Dan, journalisten på den israelske høyresiden. Palestinerne har aldri vært i tvil om at statsminister Ariel Sharon drepte lederen deres. Hadde han ikke flere ganger uttrykt at han ønsket å likvidere den palestinske lederen? Hadde ikke Sharon sammenlignet Arafat med Hitler? Uri Dan går enda lengre. 4. november 2004, allerede en uke før Arafats død, fortalte Dan til dagsavisen Maariv at Sharon 14. april sa til George W. Bush i Det hvite hus at han ikke lenger følte seg forpliktet til å holde løftet han hadde gitt tre år tidligere, i mars 2001, om ikke å røre Arafat.1 I en nylig utgitt bok antyder Dan åpenlyst at hans venn likviderte den palestinske lederen.2 «Med en gang Sharon fikk handlefrihet etter møtet med president Bush 14. april 2004, forverret Arafats helsetilstand seg. Arafat ble transportert til militærsykehuset Percy i Clamart (Frankrike) i oktober og døde 11. november. Arafat vendte kun tilbake til Ramallah for å bli gravlagt.» (s. 403). For å sette prikken over i’en skriver Dan: «Min artikkel i Maariv begynner med disse ordene: Ariel Sharon vil bli stående igjen i historiebøkene som den som likviderte Arafat uten å drepe ham». Alluderer de tre siste ordene til metoden? Å likvidere en demokratisk valgt president forutsetter i det minste en stilltiende overenskomst med den amerikanske presidenten. Men Dan avslører at Bush forble ufølsom, da han hørte Sharon snakke om hans intensjoner i forhold til Arafat. Dan skriver: «Uten å gi Sharon grønt lys for å likvidere Arafat, forsøkte Bush heller ikke å påtvinge ham nye forpliktelser.» (s. 401). Dan avslører enda en betydningsfull detalj. Tiden går og Dan spør den israelske statsministeren hvorfor han ikke gjør noe med Arafat: «Arafat verken drepes eller utvises. Har han fullstendig immunitet?» Sharon svarer: «La meg gjøre ting på min måte!» Dan legger til: «Det var uvanlig mellom oss, brutalt stoppet han samtalen vår.» (s. 403). Oversatt av R.N.
Hvorfor nekter Hamas fremdeles, på tross av omfattende press fra alle kanter, å anerkjenne staten Israel? Fordi bevegelsen ikke har noen verdens ting å tjene på det. Hamas er i dag svært annerledes enn tidligere
To befolkningsgrupper står ansikt til ansikt, israelerne og palestinerne. Den «harde» fløyen ved makten i Israel har blitt oppmuntret av den passive holdningen fra det internasjonale samfunnet og virker å ha blitt gitt grønt lys for å grenseløst straffe den palestinske befolkningen.
Man kan nok med rette tvile på om Ehud Olmert og Amir Peretz skriver seg inn i historien, om ikke annet enn som oppdraggivere til en blodig krig som har vært alt annet enn produktiv. De vil uansett har oppfunnet en ny og verre versjon av det bibelske prinsipp
Bosettingene er det største hinderet for en uavhengig palestinsk stat. Mange steder er det store og fattige ultraortodokse familier som bare forsøker å forbedre egne levekår. Slik møtes sosial nød og nådeløst landrøveri.
I kjølvannet av tilbaketrekkingen fra Gaza i august 2005, begynte israelske tropper å ta i bruk nye, mer aggressive og sterkt overdimensjonerte taktikker mot sivilbefolkningen i Gaza. Offisielt begrunnet man dette med at målet var å få en slutt på palestinsk rakettskyts mot Israel. Bombingen skapte massehysteri og terroriserte hele sivilbefolkningen. Ifølge FN falt det 8000 granater her bare i perioden mai til juni. Vi måtte sovne til drønn av granatene som traff noen kilometer fra oss. Vi sov mens de falt. Vi bad bønner om morgenen, og det smalt igjen. Israel begynte dessuten å systematisk stenge handelsgrenseovergangen al-Mintar (Karni), på tross av tidligere lovnader om å ikke gjøre dette. De sa det var grunnet «sikkerhetsmessige bekymringer». Stengingen førte til milliontap for bønder og for økonomien, og til reduserte mat- og medisinlagre. Livet i Gaza er uutholdelig. Det føltes som om «jorden var i ferd med å lukke seg for oss», som den palestinske dikteren Mahmud Darwish har beskrevet det. Vi følte oss maktesløse, ja knust, i forhold til det stygge, forbydende maktapparatet som var større enn livet, og som så ut til å vokse seg større og sterkere for hver dag som gikk. Det virket som om det var allestedsnærværende. Ingen som kunne gjemme seg fra det. Det tynger deg mer og mer. Det gir en følelse av hjelpeløshet og isolasjon, og bryter en ned helt til man begynner å føle at man er alene – selv midt i blant 1,5 million andre mennesker. Noen ganger føltes det som om vi alle befant oss i et kollektivt torturkammer. Når jeg så opp på himmelen og hørte granatene, eller når jeg så de ansiktsløse kamphelikoptrene som sirklet over oss på nattehimmelen, lurte jeg på om de kunne se meg. Og når granatene atter en gang tok til å falle, kunne jeg ikke annet enn å se for meg en 18 år gammel gutt stasjonert ved grensen som kjedet seg. Han avfyrer en ny runde artilleriskyts. Har det gått to minutter allerede? Noen ganger da jeg var på bristepunktet, kunne jeg skrike ut og veive armene mot dem. Hørte de meg? Det var den usynlige okkupasjonen, ledet av spredte stemmer: brølende jagerfly, artilleribatteri i det fjerne, væpnede bulldosere. GAZA HADDE BLITT HELVETE på jord, innbyggerne var omringet på alle sider. De stod uten selv de mest elementære friheter, helt uten rettigheter og suverenitet. Og samtidig ble det forventet at de skulle bøye seg og godta sin skjebne. Er det da overraskende at en nylig undersøkelse viste det slående palestinske flertallet som er for å løse problemet med bortføringen av den israelske soldaten, i bytte mot noe? Mange vil kanskje finne det overraskende at så sent som i juli 2006, var 65 prosent av palestinere, i ulik grad, for å gjenoppta fredsforhandlingene med Israel, hvis sjansen bydde seg. Men slik palestinere ser det, så rakk ikke Israel ut hånden. I stedet bombet de våre byer, holdt tilbake bistand og stengte våre grenser. De sa det ikke fantes en forhandlingspartner på den palestinske siden, likegyldig hvem som satt ved makten. Da jeg journalistisk dekket sammenbruddet at Rafah-grensen i september i fjor, la jeg merke til to unge palestinske gutter. De kunne ikke være mer enn ni år. De stod og tittet nysgjerrig over muren som så lenge hadde holdt dem atskilt fra deres
Det palæstinensiske sundhedssystem er i krise. Patienterne bliver ikke behandlet, fordi der ikke er penge til transport, og hospitalerne er løbet tør for blødermedicin. En fjerdedel af den palæstinensiske befolkning er nu uden indkomst. Ramallah er en hovedstad uden medicin, brændstof og grøntsager. Israels økonomiske våben mod Hamas rammer hospitalerne i Gaza og på Vestbredden.
Etter at Hamas vant valget i januar, har Israel og Vestens økonomiske blokade av den palestinske regjeringen skapt dramatiske tilstander på Vestbredden og i Gaza. Demokratisk valgte Hamas har bred støtte i det palestinske samfunnet, fordi de så langt ikke har befattet seg med korrupsjon.
